Bokstavelig talt

Ursula K. Le Guin - Lathe of Heaven

2012-01-28T13:33:00.001+01:00

Sidetall: 192
Lesespråk: Engelsk
Lesesituasjon: Mest på toget, men de siste 50 sidene ble lest i et jafs i sofakroken
Hvordan kom boka til meg?
Den ble anbefalt til meg av samme person som har anbefalt meg Malazan Books of the Fallen. Siden den serien til de grader falt i smak, bestemte jeg meg for å stole på hans anbefaling, og bestilte denne på nett.
Hvorfor leste jeg den akkurat nå?
Et nytt forsøk på å splitte opp serielesingen min med ei tynnere bok. Denne kom i posten for ei uke siden, og lå dermed på toppen av bunken.

Ursula K. Le Guin er et stort navn innen science fiction litteraturen, men for meg har hun fram til nå vært akkurat dét - et navn jeg hørt mange ganger, men egentlig ikke har noe forhold til. Jeg har heller ikke lest spesielt mye SF. 1984 og A brave New World er de to store som har gjort mest inntrykk, men også Clive Barkers Imajica husker jeg som en positiv leseopplevelse. Om jeg har lest noe SF utover dette, har jeg glemt det nå, mitt forhold til science fiction har stort sett dreid seg om TV-serier (f. eks. Star Trek, Firefly og Red Dwarf).

Science Fiction sies å være ideenes sjanger, og Lathe of Heaven er intet unntak. Et grunnpremiss: Hva om én manns drømmer kan forandre virkeligheten for alle? ligger i bunnen, og er skjellettet historien er bygget på. Men kjøttet er karakterene vi møter og Le Guins presise og bildeskapende språk er blodet som gjør det levende. Og budskapet handler, ikke overraskende, om samfunnet i dag. (Eller, om samfunnet slik det var i 1971 da boka først ble utgitt.)

George Orr, hovedpersonen, lever i en nær framtid (som vi i dag vel må kalle en alternativ fortid) preget av overbefolkning og miljøkatastrofer. Orr oppdager at enkelte av drømmene han har, forandrer virkeligheten rundt ham. Når han våkner, er verden på ett vis fundamentalt annerledes enn den var da han sovnet, og han er den eneste som er klar over det. Dette gjør ham redd for å sove, han tar piller for å unngå å drømme, og ender på grunn av pillemisbruket opp hos psykologen Haber. Haber oppdager raskt hva drømmene innebærer, og begynner å bruke Orr til å forme sin egen versjon av en bedre verden. Men Habers rasjonelle forslag blir stadig forskrudd av Orrs irrasjonelle drømmeverden, og alle forandringer har uante konsekvenser.

Jeg har kost meg. Spesielt godt likte jeg hvordan fortellingen var i konstant forandring, det gjorde lesingen flytende og skapte spenning og undring hele veien. Bøker som dette får en til å tenke, til å ta stilling, til å undre "hva om", og jeg tenker at jeg burde lese mer science fiction også.

Som om leselista ikke var lang nok allerede.

Steven Erikson - Reaper's Gale

2012-01-28T12:34:00.000+01:00

Sidetall: 1280
Lesespråk: Engelsk
Lesesituasjon: Lest hvor som helst og når som helst, alle steder jeg har hatt fem minutter til overs
Hvordan kom boka til meg?
Dalende ned fra cyberspace. Med andre ord, kjøpt og lastet ned til min Kindle. Men selve serien ble anbefalt meg av en venn.
Hvorfor leste jeg den akkurat nå?

Etter at jeg begynte på denne serien, har det ikke vært noe spørsmål om hva jeg skal lese. Forsøk på å lese andre bøker innimellom har stort sett kun resultert i utålmodighet.

Jeg greier ikke skrive noe fornuftig om Reaper's Gale i dag. Det føles ikke som jeg har lest noe ferdig, jeg er fremdeles midt inne i det, har allerede begynt på neste bok. Det er fremdeles episk, fremdeles mange historier som veves sammen til en, jeg er fremdeles betatt. Det blir stadig mørkere, og med denne boka kjentes det også som det blir mer abstrakt, men Reaper's Gale byr også på lyspunkter. Det er bare ikke mange av dem. Jeg bøyer nakken og pløyer meg videre. Et lengre innlegg om hele serien kommer når jeg er ferdig.

Motstand - The summer without men i reprise

2012-01-26T19:14:00.004+01:00

Det er alltid hyggelig når noen kommenterer blogginnlegg jeg skriver, men noen kommentarer gleder mer enn andre. I går fikk jeg en av den typen - jeg fikk motstand.

Det dreier seg om innlegget jeg skrev om Siri Hustvedts bok The summer without men. Jeg var langt fra begeistret, og avfeide boka med et skuldertrekk. Noe Kirsten er uenig i, og hun argumenterer så godt mot meg at jeg vil gjengi hele kommentaren hennes her (og håper jeg blir tilgitt for det). Jeg tror nemlig ikke så mange går tilbake til kommentarfeltet i gamle innlegg, og jeg synes dette fortjener å bli lest:

Hej Elisabeth
Jeg var netop begyndt at læse "The summer without men" da jeg så dit indlæg - og både din mening og de andre kommentarer har spøgt i min bevidsthed mens jeg læste. Og nu har jeg læst den sidste side - og måtte for en gangs skyld forsøge mig med litterær argumentation :)
Jeg tror det er en bog som fænger forskelligt - alt efter hvordan man kan relatere (alder, køn, erfaringer osv). Jeg er uenig i karakteristikken "Kvinne møter motgang, kvinne søker et fellesskap med andre kvinner, kvinne finner der trøst og styrke, kvinne kommer ut på den andre siden tryggere på seg selv og sin egen individualitet". Det er for banalt. I stedet har jeg læst den som både en distanceret og samtidig selvironisk refleksion og udstilling af livets ironi og både forudsigelighed og tilfældighed i alle aldre. Hovedpersonens situation ændrer sig jo ikke ved hjælp af de forskellige kvinder hun møder i løbet af sommeren, men ved at der bare går noget tid - tid til at reflektere, huske, mindes og afklare. Jeg besluttede mig bevidst for ikke at lade mig farve af hverken de gode anmeldelser på omslaget eller af dit indlæg og jeg har både smilet, nikket og rynket panden inde i mig selv mens jeg læste - fordi pointen eller følelsen forfatteren med få ord beskriver (eller overdriver) er smukt formidlet og genkendeligt. Jeg mener ikke at hovedpersonen Mia bruger alle de andre kvinder som terapi - i stedet bruger forfatteren de forskellige kvinder omkring Mia til at fortælle om livets start, midte og slutning som pige og kvinde - og hvad der gentages igen og igen på nye måder.
Det er den første bog af Siri Hustvedt jeg har læst - og bogens mange litterære referencer og intellektuelle indskud stiller store krav til læserens boglige dannelse (min i hvert fald).
Derudover synes jeg det var forfriskende med den dialog som Siri Hustvedt har kørende med læseren via Mia - det punkterer den lidt selvhøjtidlige og noget litterære luft i bogen.
(og jeg giver normalt bøger væk som jeg ved jeg ikke vil læse igen - dog er jeg ret sikker på, at denne bog vil finde en plads i den permanente samling ^^)

Jeg er enig i at min beskrivelse "kvinne møter motgang, kvinne søker et fellesskap med andre kvinner, kvinne finner der trøst og styrke, kvinne kommer ut på den andre siden tryggere på seg selv og sin egen individualitet" er for banal til å omfatte denne boka. Den var da også helst ment på de andre to bøkene jeg nevner i omtalen (Secret Life of Bees og Nå vil jeg synge det milde sanger). Likevel er det noe som får meg til å sammenligne dem - dette utpregede feminine som ligger i bunnen og som jeg aldri blir fortrolig med.

Jeg ser jo mange av kvalitetene Kirsten nevner - selvironien, de intellektuelle innskuddene, de litterære referansene, og det er langt på vei dette som gjorde at jeg fullførte boka. Jeg kan også se at boka er godt håndtverk, at karakterene fyller funksjoner forfatteren gir dem, at språket sitter osv.

Jeg tenkte derimot ikke over det Kirsten sier om at det ikke er de andre kvinnene som forandrer ting for Mia, men tiden. Da jeg leste dét tenkte jeg at jo, det har hun rett i - og dermed ser jeg boka i et litt annet lys enn jeg i utgangspunktet gjorde. Det fjerner den helt klart ett skritt lenger fra de andre bøkene jeg sammenlignet den med.

"Jeg tror det er en bog som fænger forskelligt - alt efter hvordan man kan relatere", skriver Kirsten, og til syvende og sist er det vel nettopp det som skiller oss. Jeg kan nikke gjenkjennende over enkelte episoder, men jeg greier ikke relatere til dette utpreget feminine universet. For meg blir det klaustrofobisk og jeg vil bare ut.

Når ei bok plutselig beskriver seg selv:

2012-01-21T20:43:00.001+01:00

The quest was drawing to a close. Just as well. Nothing worse, as far as he was concerned, than those legends of old when the stalwart, noble adventurers simply went on and on, through one absurd episode after another, with each one serving some arcane function for at least one of the wide-eyed fools, as befitted the shining serrated back of morality that ran the length of the story, from head to tip of that long, sinuous tail. Legends that bite. Yes, they all do. That´s the point of them. But not this one, not this glorious quest of ours. No thunderous message driving home like a spike of lightning between the eyes. No tumbling cascade of fraught scenes ascending like some damned stairs to the magical tower perched on the mountain´s summit, where all truths were forged into the simple contest of hero against villain.
Look at us! What heroes? We´re all villains, and that tower doesn´t even exist. Yet.

side 534, Steven Erikson - Reaper´s gale (Malazan Books of the Fallen - Book Seven)

Jeg - en historieløs ungdom

2012-01-15T15:07:00.001+01:00

Noen ganger leser jeg noe som treffer en nerve, et stikk av plutselig innsikt. En kort smerte over ikke å ha kommet dit før etterfulgt av irritasjon, besluttsomhet eller en blanding av de to. Denne gangen, for eksempel, var det et blogginnlegg. Konklusjonen kjennes tåpelig, ene og alene fordi jeg burde kommet fram til den før.

Kristine Tofte er i ferd med å avslutte manuset til Song for Eirabu - Bok 2, Vargtid, ei bok jeg har gledet meg til å lese i to år allerede. I juni kommer den endelig.

Forlaget trykker boka i opplag på kun 1500 eksemplarer, og Toftes konklusjon er dyster:

«Eg har feila, eg fekk ikkje til å skrive ein fantasybok for vaksne som kom ut til eit publikum.
Det er tøft å innsjå, og det er ei trist kjensle å ha med seg inn i ein sluttspurt som krever fleire månader med 14 timars jobbing i døgnet sju dagar i veka.»

Det gjorde vondt å lese disse ordene fordi jeg så gjerne vil at det skal være annerledes. Jeg leste den første Eirabu-boka i 2010, og likte den veldig godt. Song for Eirabu fortjener å finne sitt publikum, og jeg håper fremdeles den vil gjøre det. At det bare vil ta litt tid. At vi engasjerte lesere kan greie å skape mer blest om bøkene i denne runden. Fordi Tofte fortjener det. Og mer egoistisk: Fordi jeg trenger å tro at det går an.

For meg var boka en vekker da jeg leste den. Mitt hovedpoeng i omtalen jeg skrev, var da også: «Wow, det går an å skrive god fantasy på norsk!» Men jeg tok ikke konsekvensene av den innsikten, ikke da.

Jeg står inne for at boka ga meg den opplevelsen, men innser i ettertid den enorme arrogansen som ligger som premiss for å kunne si noe sånt. Jeg er på ingen måte i stand til å si at Toftes bok er det beste norsk fantasy har å by på, for det er den eneste norske fantasyboka jeg faktisk har lest. Min tidligere erfaring med å lese fantasy på norsk har utelukkende dreid seg om bøker oversatt fra engelsk, og å gå fra vissheten om at jeg ikke likte disse til konklusjonen om at fantasy ikke fungerer på norsk, er mildt sagt lite holdbar.

Enda værre er det selvsagt fordi jeg selv drømmer om å skrive fantasy - på norsk. Jeg mener, hvem er det egentlig jeg tror skal lese boka mi, om ikke engang jeg selv leser norskskrevet fantasy? Og hvor har jeg fått den fra, denne tanken om at det ikke fungerer, når jeg med Song for Eirabu som eneste unntak, ikke engang har forsøkt meg på det?

Derfor begynte jeg i går oppgaven med å orientere meg. Hva finnes egentlig av norsk fantasy, skrevet for voksne? Jeg fant blant annet fram til dette innlegget som Thomas Gramstad hadde i Bok og Bibliotek nr. 3, 2005 som hjalp meg et skritt på vei.

Og ga meg et nytt spark i magen:

«Det finnes eksempler på historieløs ungdom som skryter av at de aldri leser fantasy på norsk, kun på engelsk, og da selvsagt kun anglo-amerikansk tolkiensk fantasy.»

Historieløs ungdom, der har du meg altså. (Vil ikke påstå jeg bare leser tolkiensk fantasy. Men anglo-amerikansk - det stemmer.)

Derfor har jeg nå plutselig fått et leseprosjekt for 2012. Jeg skal lese fantasy originalt skrevet på norsk. For voksne. Gode tips mottas med takk.

Siri Hustvedt - The summer without men

2012-01-12T17:00:00.000+01:00

Sidetall: 216
Lesespråk: Engelsk
Lesesituasjon: På toget, på senga, i sofaen - i løpet av to dager
Hvordan kom boka til meg?
Jeg fikk to Trivial Pursuit spill i julegave. I romjula ble det ene byttet i en bunke bøker. Dette var en av dem
Hvorfor leste jeg den akkurat nå?
Siden oktober har jeg stort sett bare lest Steven Eriksons bøker i Malazan Books of the fallen serien. Nå var jeg fast bestemt på å lese noe annet før jeg begynte på bok sju, og denne lå langt nok opp i bunken til å bli valgt. Dessuten er den i pocketformat, og jeg ville ha noe som var lett i veska på toget.

Jeg begynte å skrive om The summer without men i positive vendinger, men stusset over merkelige forbehold som snek seg inn i det jeg skrev. Summen av alle forbeholdene ledet til innsikt:

«Den eneste grunnen til at jeg skriver dette er bra, er at jeg har lest mange andre si det er bra.» Og da må det jo være sånn, eller?

Nei, det må det selvsagt ikke. The summer without men representerer en type fortelling jeg vanligvis får en vond smak i munnen av. Kvinne møter motgang, kvinne søker et fellesskap med andre kvinner, kvinne finner der trøst og styrke, kvinne kommer ut på den andre siden tryggere på seg selv og sin egen individualitet. Sant nok, Siri Hustvedt gjemmer den klassiske historien bak et ferniss av intellektualitet og et atskillig bedre språk enn disse historiene pleier komme i, men for meg hjelper det lite. Jeg plasserer den i samme bås som Secret Life of Bees og Nå vill jeg synge deg milde sanger, begge bøker jeg faktisk kastet da jeg hadde lest dem fordi jeg var sikker på at jeg aldri, aldri, aldri ville lese dem igjen, og bare fullførte første gang på ren trass.

Okei, nå er jeg urettferdig. The summer without men er mye bedre enn begge disse bøkene. Hustvedt vet helt klart hva hun holder på med, og da mener jeg ikke selve skrivehåndtverket, selv om hun kan det også. Det jeg mener er at hun er fullt klar over at hun skriver «en av disse» historiene, og hun gjør det med en viss ironisk distanse og med atskillig færre adjektiver enn andre bøker jeg har lest og vil sette i samme bås. Boka gir meg aldri flau smak i munnen, men den gir meg heller ikke mye annet. Jeg satt underveis og tenkte «so what?» til hva hovedpersonen gikk gjennom, og jeg vet med meg selv at denne boka kommer til å være glemt innen året er omme. Det skal liksom være femnisitisk, men for meg er dette bare «bullshit», på dårlig norsk. Den eneste boka jeg på stående fot kan huske å ha likt der det et slikt kvinnelig fellesskap er sentralt, er The Golden Notebook av Doris Lessing. For å låne terminologi fra sportens verden: Den er i en helt annen liga enn The summer without men, og var fjorårets store leseopplevelse for meg.

Og en annen ting:

Jeg ga kanskje ikke denne boka en virkelig sjanse ved å lese den midt inne i en fantasyserie. Gjennom hele lesingen har jeg vært utålmodig og ventet på å bli ferdig så jeg kunne begynne på den boka jeg egentlig vil lese. Så hvorfor kunne jeg ikke bare begynt på den med en gang?

Ofte når jeg leser fantasy, kommer jeg på et eller annet tidspunkt til et sted der det føles nok, der jeg trenger å lese noe med mer substans, eller ihvertfall, en annen substans. Kanksje trodde jeg at jeg var kommet til det punktet nå? Kanskje overbeviste jeg meg selv for et øyeblikk om at Siri Hustvedt er «ordentlig» litteratur, mens fantasy bare er «underholdning», og at etter tre måneder var det på tide å lese noe seriøst igjen?

Hvis det er grunnen, kan jeg ikke kalle meg selv noe annet enn en snobbete idiot.

Faktum er: Malazan books of the Fallen gir meg veldig mye mer mens jeg leser enn det The summer without men noengang var i nærheten av å gjøre. Midt inne i alt blod og gørr, magi og fantastiske skapninger, guder og halvguder og nøye oppbygde plot og spenningskurver, greier Steven Erikson si mye mer om det å være menneske enn det Hustvedt gjorde i denne boka. (I rettferdighetens navn: Han har også veldig mye større plass å gjøre det på, jeg har lest over 6000 sider så langt…). Visst er det fantasy, visst er det fullt av overnaturlige hendelser, humor og vold, men samtidig er det en måte å se på verden på som jeg som leser hele tiden må ta stilling til og som får meg til å tenke. Og det er de bøkene jeg liker best, bøkene som får meg til å tenke videre, spørre meg selv "hva om...?" og som er med meg hele veien også når de ikke er oppslått foran øynene mine.

Og skal vi først snakke om feminisme: Jeg tror aldri jeg har sett kjønnene så likestilte som de er i dette fantasy-universet. Men akkurat det fortjener sitt eget innlegg som får komme ved en senere anledning.

Snylteblogging

2012-01-10T23:01:00.001+01:00

Jeg hadde tenkt å skrive et blogginnlegg om årets første fullførte bok i dag, men jeg kom aldri så langt.
I stedet har jeg lest meg halvveis i den neste.

En som derimot har blogget i dag er Maren på Gi et lite vink.
Innlegget hennes her fikk ihvertfall meg til å
1) dra på smilebåndet
2) innse at jeg ønsker meg en kjæledinosaur

Januarsalg og oversikt

2012-01-05T13:58:00.000+01:00

Nytt år, nye forsetter rundt omkring i bloggosfæren.
Et av de mest populære må være tanken om å blåse støvet av de bøkene som allerede står der uleste i hyller rundt omkring.

Jeg har ikke tenkt å ha noen nyttårsforsetter i år, men jeg har en tanke om å skaffe meg litt mer oversikt. Det begynte i fjor høst med at jeg gikk over bokhyllene mine for å finne ut hva det er jeg faktisk har stående uten å ha lest. Den lista ligger her. Nå har jeg også laget en side over bøkene som flytter inn i bokhyllene mine i løpet av 2012 her.
Når året er omme, kan jeg si noe mer om hvor mye samlinga har vokst i forhold til hvor mye av den jeg har lest. Interessant? Ja, for meg selv, om ikke for særlig mange andre.Det holder for meg.

Årets første bokjøp skjedde på impuls i dag. Jeg skulle bare gå forbi Tanum på vei til postkontoret, men der, midt i inngangen stod et bord med 80% avslag. Da måtte jeg selvsagt stoppe, og tre bøker fikk være med hjem.
Cesilie Holck: Norg fordi jeg akkurat leste om henne i Vinduet og ble nysgjerrig.
Agnar Lirhus: Affektlære fordi han gikk i klassen min i Bø.
Line Baugstø: Regntid uten at jeg kan fortelle akkurat hvorfor.

Jeg erklærer herved årets innkjøpskonto for åpnet!

Årets beste?

2011-12-31T22:51:00.000+01:00

Det er 1,5 time igjen av 2011 og utenfor vinduet har rakettene smelt i flere timer allerede. Jeg sitter i sofakroken og prøver stresse ned etter det som har vært en hektisk romjulsuke på jobb, men det vil ikke helt slippe taket. Heldigvis er det én fridag igjen før jeg skal tilbake.

Jeg har allerede oppsummert leseåret 2011 i innlegget der jeg kommenterte nyttårsforsettene jeg hadde i fjor, men det var ikke helt nok kjenner jeg. Jeg ser av lista jeg har skrevet over leste bøker at jeg endte på 48 i året som har gått. Det er lite til meg å være, men siden 11 av dem har vært fantasybøker rundt 1000 sider, tror jeg sideantallet ikke er så forskjellig fra de siste årene likevel.

Året begynte med en del av bøkene i den nordiske samlesningen som Knirk arrangerte, der jeg ikke var spesielt begeistret for annet enn Carl Frode Tillers Innsirkling 2. (Jeg var også begeistret for Beate Grimsruds En dåre fri som også var en de av prosjektet, men den leste jeg i 2010.) Etter det har jeg imidlertid vært positiv til det meste jeg har lest i år. Det jeg ikke har likt, har jeg ikke fullført, og heller ikke skrevet om her.

Når jeg ser tilbake på året, er det likevel to bøker som skiller seg ut. Den første er Tirsdag, skrevet av Lene Andersen, men kreditert den fiktive forfatteren Jesper Knallhatt. Boka er den andre i et utrolig ambisiøst dansk prosjekt som går ut på å skape en helhetshistorie om hvordan verden henger sammen. Bøkene tar form av en samtale mellom to personer, og foregår over en uke - noe som forklarer navnet på bøkene. Jeg likte Mandag, men jeg elsket Tirsdag. Det var en bok jeg merket forandret måten jeg ser på verden på mens jeg leste, og det skjer ikke så ofte. I boka gir forfatteren oss et bilde av menneskets historie fra den aller spedeste begynnelse og fram til i dag, og den reisen trollbandt meg fullstendig. Jeg sier ikke at jeg leser alt som står der som historisk korrekt, det er for eksempel flust av spekulasjoner og antakelser om ting vi rett og slett ikke kan vite noe om, men alt henger så fint sammen og jeg er helt med på fortellingen i det hele. Jeg tenker at ja, sånn kunne det vært, sånn hadde det vært fint om det var, og den følelsen av sammenheng jeg satt med etter å ha lest boka, er ubetalelig. To ganger i år har jeg begynt på den neste boka i serien, Onsdag, men den fanger meg ikke på samme måten, og har havnet tilbake i hylla etter 150 sider begge gangene. Men Tirsdag, den boka er magisk i mine øyne.

Likevel. Skal jeg kåre årets leseropplevelse, tror jeg faktisk jeg ender opp med Doris Lessing og hennes The Golden Notebook. Jeg var overveldet da jeg leste den, og kan ikke si så mye mer enn det jeg gjorde da jeg skrev om den første gangen.

Jeg håper 2012 kan by på like gode leseopplevelser som disse to bøkene har gitt meg i 2011.

Godt nytt år alle, og takk for det gamle!

Hans Olav Brenner - Om å skrive

2011-12-28T22:06:00.000+01:00

Sidetall: 232
Lesespråk: Norsk
Lesesituasjon:
Litt på senga, mest i sofakroken under et pledd
Hvordan kom boka til meg?
Julegave fra broren min
Hvorfor leste jeg den akkurat nå?
Jeg har hatt lyst til å lese den siden jeg hørte om den første gang. Natt til julaften leste jeg ut fantasymursteinen jeg har holdt på med en stund, så timingen var rett for å begynne på noe nytt. Og de nyeste tilskuddene til samlinga, virker alltid mest spennende.

«Du kan lese femogsytti sånne intervjuer, og så er det kanskje tre av dem hvor du finner noe som tenner deg. Uten at det nødvendigvis hjelper deg så mye, det er mer for å være i et rom hvor det blir tenkt høyt om det å skrive.»

Jeg kunne egentlig stoppet her. Eller, jeg kunne fortalt at dette sitatet tilhører Per Petterson, at det står på side 45, ganske langt opp på sida, og at det er en del av et utfyllende svar på spørsmålet han har fått om han har latt seg motivere av forfatterintervjuer. Der kunne jeg stoppet, og med det implisert at dette sitatet i essens oppsummerer hva jeg har fått ut av lesingen. Og det hadde vært helt greit, for det er ikke noe eksepsjonelt med denne boka. Den gir akkurat det den lover: Hans Olav Brenners intervjuer med 13 veletablerte norske forfattere samt med en forlagsredaktør.

Men jeg stopper ikke der. Fordi enhver bok om skriving for meg er noe mer enn seg selv, også denne, en ganske ordinær intervjubok som bæres fram av erfarne intervjuobjekter som har svart på spørsmålene de får mange ganger før, men som her i det minste får anledning til å snakke til punktum.

Men mens jeg leser, er det ikke ordinært likevel fordi hvert eneste lille ord i denne boka handler om meg. Jeg er på konstant søken etter identifikasjon, etter fellesskap, etter legitimering av det jeg selv holder på med (eller for tida ikke holder på med). Jeg er på desperat jakt etter trøst, etter håp om at ting kan løsne, etter selve Trikset: den forløsende setningen som forteller meg akkurat hva jeg må gjøre for å komme skikkelig i gang. Og akkurat mens jeg leser, tror jeg blindt på det som står der, på hver enkelt metode, ignorerer vissheten om at de er gjensidig utelukkende og at underteksten alltid er «du kan ikke kopiere en annens metode, du må finne din egen».

Og hele tida mens jeg leter, vet jeg at hele prosessen egentlig ikke er noe annet enn nok en utsettelse. Jeg vet allerede altfor godt hva som er problemet mitt: Jeg vil være verdensmester med en gang, vil vinne OL-gull i langrenn med et treningsgrunnlag på to skiturer hver påskeferie. Jeg tør ikke være dårlig og blir derfor heller ikke bedre. Eller enda værre: Jeg tør ikke være dårlig, så jeg lar i stedet være å begynne.

Nyttårsforsettoppfølgingsinnleg

2011-12-26T14:11:00.000+01:00

På nyttårsaften i fjor publiserte jeg en liste med ti selvbedrag som gjorde nytten som litterære nyttårsforsetter for 2011. Nå er jeg nære nok årsslutt til å sitte med fasiten. Så, hvordan gikk det?

1) Jeg skal lese flere av bøkene som allerede står i hylla

Dette er en klassiker. Bøkene står der fordi jeg på et eller annet tidpunkt har hatt lyst til å lese dem. Og for all del, det er mye god litteratur som venter på meg her. Men i 2010 har jeg lest ca 60 bøker. Jeg har sannsynligvis anskaffet ihvertfall det dobbelte. Å tro at noe annet enn det er fasiten etter 2011 også, er bare naivt.
Fasit: Basert på lista over bøkene jeg har lest i år, kan jeg si at ca ti av dem hører til i denne kategorien. Hvor mange bøker jeg har anskaffet i 2011 er jeg derimot litt usikker på, men vi snakker som et absolutt minimum om det femdobbelte. Forsettet er uansett veldig vagt, jeg skal lese "flere", men flere enn hva? Jeg har jo lest ti av dem. Jeg sier meg relativt fornøyd med det.

2) Jeg skal lese mer faglitteratur.

Når jeg tenker tilbake på 2010, ser jeg at flere av bøkene jeg har hatt størst glede av har vært faglitteratur. I 2011 har jeg planer om å lese mer historie, mer lingvistikk og mer filosofi.
Fasit: Tja... Jeg tok Ex.phil, det tvang meg jo til å lese noe filosofi, men ikke så mye som jeg hadde planer om. Jeg leste pensum og ikke et ord mer. Jeg har lest fire bøker med lingvistikk som tema, og jeg hadde stor glede av alle. Historie har jeg lest mindre av i år, og det jeg har lest har vært religionshistorie. Men jeg kjenner på meg at dette vil tvinge seg fram i starten av 2012.

3) Jeg skal lese mange noveller.

Det skrives mye bra i kort format. Jeg prøver selv å skrive noveller. Les og lær.
Fasit: Ja, jeg har lest mange noveller. I starten av året talte jeg, men kom raskt ut av tellinga. Men jeg har lest fire hele novellesamlinger, og en god del enkeltnoveller utenom som jeg ikke har skrevet om.

4) Jeg skal delta på Nanowrimo i november.

Og i 2011 skal jeg ha en idé før jeg begynner, og skrive sammenhengende tekst. Det naturlige steget videre fra hva jeg gjorde i år.
Fasit: Nei. November kom med masse jobb og null overskudd. Det var ikke snakk om å delta på Nano. Til gjengjeld skrev jeg all redaksjonell tekst + tok bildene til en 24 siders avis i november (10 sider var reklame)

5) Jeg skal sende fra meg minst tre tekster.

Til konkurranser, til forlag, til tidsskrifter. Akkurat hvor er ikke det viktigste. Det er handlingen som teller. Og å sende tekster i posten til en venn, er juks og teller ikke.
Fasit: Jeg skulle så inderlig ønske jeg kunne skrive ja her, men det ville være løgn. Jeg har sendt fra meg ett prosadikt til en antologi, det ble ikke valgt ut. I tillegg har jeg skrevet klar ei novelle som jeg hadde planer om å sende inn til en årlig novellekonkurranse, men den ble aldri annonsert i år.

6) Jeg skal jobbe mot å kunne lese bøker på et sjette språk.

Nå leser jeg på bokmål, nynorsk (ja, det er to ulike litterære språk), engelsk, svensk og dansk. Naturlige valg for språk nummer seks er spansk, fransk eller russisk, som jeg alle har basiskunnskaper i.
Fasit: Dette har jeg ikke gjort noe med overhodet.

7) Jeg skal dra på skrivekurs.

Fordi det er gøy. Trenger ingen annen begrunnelse.
Fasit: Jeg har ikke vært på skrivekurs, men jeg har blitt med i ei skrivegruppe. For meg gjør det samme nytten, så det teller. Særlig siden menneskene jeg har møtt i denne gruppa er veldig dyktige.

8) Jeg skal tilbringe mer tid på biblioteket.

Dette forsettet motvirker sannsynligvis det første. Men jeg liker meg på biblioteket. Jeg vil gi meg selv tid til å være der. Ikke bare gå inn og ut med en viss målbevissthet.
Fasit: Dette trodde jeg var det sikreste kortet i bunken, men der tok jeg feil. Jeg har knapt vært på biblioteket i det hele tatt i 2011.

9) Jeg skal reise vekk alene, ihvertfall en helg.

Med bøker og laptop i kofferten.
Fasit: Ja! Ei hel uke aleine i Danmark og det var fantastisk!

10) Jeg skal skaffe meg lesebrett.

Nå har jeg tenkt på det i halvannet år. Jeg er ikke papirnostalgiker i den forstand. Ja takk, begge deler, mener jeg. Men jeg greier ikke bestemme meg. Vanlig lesebrett eller iPad? Akkurat nå heller jeg mot lesebrett. I morgen er det kanskje annerledes. En gang i løpet av 2011 skal jeg bestemme meg.
Fasit: Jeg har faktisk fått to. Og jeg er blitt en ivrig bruker. Uten at det betyr jeg kjøper færre papirbøker av den grunn.

Oppsummering:
Da jeg skrev disse målene, var det en grunn til at jeg kalte dem selvbedrag. Jeg hadde ingen illusjoner om at alt skulle gjennomføres, og jeg er faktisk overrasket over hvor mye som faktisk er oppfylt. Mest fornøyd er jeg over at jeg faktisk har reist bort på ferie aleine. Det frister til gjentakelse, men usikker på om det vil skje allerede i 2012.

Bedre seint enn aldri...

2011-12-25T22:09:00.000+01:00

Ja, jeg er muligens litt seint ute, men jeg vil likevel ønske alle en riktig god jul i dag. Det er tross alt fremdeles jul, er det ikke?

Selv har jeg tilbragt de to siste nettene hjemme hos foreldrene mine på mitt gamle rom. Det ligner ikke mye på sånn det så ut da jeg bodde der, men omringet av hyller som kneler under vekten av pappas bøker, er det lett å føle seg hjemme likevel. Selve julaften feiret vi hos tanta og fetteren min med god mat og godt selskap. Og selv om yngstemann i selskapet er gammel nok til å ha lastebillappen, virket pakkehaugen større enn noengang.

Til meg lå det to bøker under treet i år. Hans Olav Brenners Om å skrive og Tomas Espedals Imot naturen, begge sto på ønskelista mi på forhånd. Den første er jeg allerede halvveis i. I tillegg fikk jeg fleecepledd med armer som blir perfekt i den nye stolen jeg skal kjøpe meg når vi flytter på nyåret (og som forsåvidt er like perfekt i dag, her jeg sitter i hjørnet av sofaen med laptopen i fanget). Og jeg har fått gavekort og to Trivial Pursuit spill, der både gavekortet og det ene spillet sannsynligvis blir omgjort til bøker når jeg bytter det i romjula.

Jeg har bare gitt bort ei bok i år, kjøpt brukt på nett, til pappa som leser alt han kommer over som handler om Norge under 2. verdenskrig. Men mer fornøyd er jeg over gaven han fikk av meg og broren min sammen. Før jul var det nemlig en rubrikkannonse i lokalavisa der noen ville selge en bunke med ca 100 aviser fra mai og framover i 1945. Det må være det særeste jeg har gitt bort til jul noen gang, men tror ikke det kunne blitt stort bedre for han som skulle få gaven, og det er jo det som teller. Tror han er godt fornøydnå når huset endelig er tømt for julegjester og han kan begynne å lese i fred og ro.

Ikke bare bokmisjonær

2011-12-20T21:10:00.000+01:00

Jeg har ingen illusjoner om at det nå sitter mange der ute og venter på at jeg skal følge opp «jeg skal gjøre forandringer» innlegget mitt med noe mer konkret. Strengt tatt tror jeg at den eneste som venter er meg selv, men til gjengjeld er det ingen andre som greier å tynge meg ned med et lignende forventningspress, så her er det bare å innfri om jeg vil ha juleferie.

Jeg har stilt meg selv tre viktige spørsmål:

Hvorfor startet jeg min egen bokblogg?

Hva kan en bokblogg være?

Hva ønsker jeg å få ut av min blogg?

Det har vært tre nyttige spørsmål som har gjort meg mer bevisst på enkelte ting. Jeg oppdaget for eksempel at jeg tidligere bare har spurt meg selv «hva er en bokblogg», et spørsmål med langt mer begrensede svarmuligheter enn dets hypotetiske bror «hva kan en bokblogg være». Eller, mer spesifikt: «Hva kan min bokblogg være?»

Nå har jeg ikke nødvendigvis som et mål å være så forbanna nyskapende. Vi liker alle å tro vi er originale. Kun et fåtall har rett, og jeg er neppe å regne blant dem. Det er helt greit. Jeg har kommet fram til at det jeg er misfornøyd med når det gjelder min egen blogging, ikke er så mye det jeg skriver, som det er det jeg ikke skriver. Jeg har hatt en tanke om at jeg ikke vil være privat, ikke utlevere meg selv på nett, men jeg tror kanskje jeg har trukket grensa på feil sted.

Slik jeg ser det, er bloggens fremste kjennetegn at den er personlig. Jeg kan skrive om tekst på en helt annen måte her enn jeg kunne gjort om jeg skulle skrevet anmeldelser i ei avis. Det handler om å tørre. Jeg tenker: I redsel for å krysse grensa til det private, har jeg ikke vært personlig nok. Det finnes allerede haugevis av omtaler på nett av de fleste bøkene jeg skriver om, mange av dem skrevet av folk med en langt større litterær kompetanse enn det jeg har. Det eneste jeg kan si noe om som ingen andre kan, er min opplevelse av teksten. Og den kan preges av langt mer enn det som står på papiret (eller på skjermen). I en blogg, kan også dette tas med i omtalen.

Dessuten: Jeg ønsker å snakke om tekst med mennesker som har lest den samme teksten som meg. Nå skriver jeg bokomtaler som sirkler rundt grøten og er redd for å røpe handlingen for dem som ikke har lest boka. Jeg blir en misjonær som søker å overbevise, les/les ikke, og kommentarene konkluderer stort sett med enig/uenig uten særlig begrunnelse. Det er en enkel sak å dele opp et innlegg slik at du må trykke på en «les mer» knapp for å lese resten, dermed er det fullt mulig å skrive innlegg med spoileradvarsel. Bokstavelig Talt skal fra nå av inneholde begge deler: Jeg skal være bokmisjonær når jeg føler for det, eller gå mer konkret inn i teksten om det er det jeg har lyst til. (Jeg tror for eksempel jeg kunne skrevet langt mer interessante innlegg under vår samlesning rundt Nordisk Råds litteraturpris i fjor om jeg ikke var så redd for å røpe handlingen for dem som eventuelt skulle lese bøkene seinere, og ikke minst tror jeg det kunne ført til enda mer interessante kommentarfelt.)

Jeg er forresten nysgjerrig. Hva er deres svar på spørsmålet "hva kan en bokblogg være?"

Steven Erikson - House of Chains

2011-12-17T21:38:00.001+01:00

Lesingen min er ensporet om dagen. Etter å ha lest ferdig den tredje boka i Malazan Books of the Fallen serien, hadde jeg planer om å ha en pause å lese noe helt annet. Men det eneste som fristet var å fortsette, så nå er bok fire utlest og jeg er allerede godt i gang med bok fem.

Jeg var ikke like begeistret for House of Chains som jeg har vært over de to foregående bøkene i serien. Kanskje begynner jeg å få litt nok for en stund og hadde hatt godt av å ta den pausen jeg hadde planlagt. Mer sannsynlig er det fordi denne boka ikke har personene jeg følger med sympati som jeg gjorde med Coltaine og Kalam Mekhar i bok to og Whiskeyjack, Tool og Ganoes Paran i bok tre. House of Chains har selvsagt også sine karakterer som følges tett, de blir bare aldri mine favoritter på samme måte som disse ble (kanskje et lite unntak kan gjøres for Strings/Fiddler), og det kjennes ikke ut som jeg er med på reisen gjennom plottet på samme måte som jeg har vært tidligere. Dermed leser jeg med en viss utålmodighet mens jeg venter på at "mine" folk skal dukke opp i handlingen igjen annet enn som felles referanser i diverse samtaler.

Men for all del. De fleste elementene som har gjort meg så begeistret for serien så langt, er fortsatt til stede. Jeg synes fremdeles dette er bra, bare litt mindre bra enn den forrige. Det lever jeg helt fint med.

Et motiverende spark i baken

2011-12-09T13:38:00.002+01:00

Jeg leser siste Vagant, og tenker: Bloggen min holder ikke mål.

Ikke fordi jeg leser Bernhard Ellefsens innlegg, der han slik jeg ser det i en bisetning kritiserer bokmerker.org for ikke å være noe de heller aldri har påstått å være. (Les forøvrig Kristine Kleppos kommentar om dette her, og Jørn på aroundbooks sine innlegg her og her.)
Heller ikke fordi Ellefsen samtidig indirekte antyder at ingen norske bokblogger er verdt å lese, noe jeg selv er uenig i fordi jeg helt tydelig søker etter andre ting enn det han gjør i disse bloggene, og dermed finner det jeg leter etter der han ikke gjør det. Ellefsen etterlyser norske blogger som skriver god litteraturkritikk (han finner dem i utlandet knyttet til institusjoner med store ressurser som foreksempel New York Review of Books), og jeg tenker at det fine med bloggverdenen er at dersom du ikke finner det du leter etter, er det ingen som stopper deg fra å lage det selv. Ingen kan rettmessig stå på utsiden å kritisere andre for ikke å leve etter ens egen idé om hvordan, i dette tilfellet, en blogg bør skrives. Har man ideen, er man selv ansvarlig for å leve den ut eller å la være, og man bærer dermed like mye ansvar som alle andre for eventuelle mangler man måtte finne i mangfoldet.

Og det er her jeg kommer til konklusjonen om at min egen blogg ikke holder mål.
Ikke fordi jeg ikke skriver tekster som lever opp til Ellefsens akademiske ideal, den type tekster har jeg hverken lyst, kvalifikasjoner eller ambisjoner om å skrive. Nei, bloggen min holder ikke mål fordi jeg ikke lever opp til mitt eget ideal om hvordan jeg vil skrive, og dermed ikke er tro mot min egen idé, hvor vag den enn var da jeg begynte å blogge i juni 2009.

Jeg var inne på dette i fjor høst også, dog uten å ta konsekvensen av tankene jeg hadde da. Men akkurat nå føles det som jeg er kommet til et veiskille. Enten må jeg gjøre forandringer, eller så kan jeg like gjerne slutte å blogge. Den første forandringen er gjort i dag og er av det visuelle slaget. Forandringer i innholdet vil komme etterhvert, sannsynligvis gradvis. Først skal jeg gå en runde med meg selv og finne ut hva jeg egentlig ønsker å få ut av å blogge. Deretter kan jeg finne malen for hvordan jeg vil gjøre det.

Steven Erikson- Memories of Ice

2011-12-01T14:24:00.002+01:00

I går var alle hverdagsgjøremål uvelkomne avbrytelser. Jobb, middag, dopauser - hvem har tid til sånt tull når boka man leser plutselig griper tak og nekter å slippe? Jeg måtte lese ferdig, måtte bli sittende i sofaen hele kvelden, måtte vite hvem som kom ut av den i live, måtte blunke hurtig for å klarne øynene etter å ha fått vite hvem som ikke gjorde det (Tro meg, det å skrive at noen dør i en av disse bøkene, er ingen spoiler, det er heller et spørsmål om hvem og om hvor mange.)

Jeg elsker sånne dager. Dager som gjør det enkelt å huske hvorfor jeg leser og hvor lettbegeistret jeg pleide å være. Etter å ha lest siste setning i går, ble jeg sittende med øynene igjen og kjenne på følelsen av å ha vært helt inne i det jeg leste. Det skjer ikke så ofte lenger. Jeg savner det. Fraværet av den analyserende stemmen i bakhodet som prøver å plukke opp tips, studerer formuleringer, tegner mentale spenningskurver og spør etter point-of-no-return og vendepunkt. Jeg greier ikke bevisst skru henne av, men noen ganger greier det jeg leser å gjøre det for meg. Som i går.

Den første boka i serien, Gardens of the Moon, var ganske forvirrende. Litt fordi det tar tid for leseren å bli kjent med en ny verden, men også i stor grad fordi det er et stort persongalleri som introduseres samtidig. Mange navn, og du kommer aldri særlig tett på noen av dem. Bok to, Deadhouse Gates, plukker opp noen av trådene fra den første boka og lar deg bli bedre kjent med enkelte av karakterene. Memories of Ice plukker opp andre tråder og fortsetter historien til andre karakterer. I begge bøkene introduseres også mange nye navn, men jeg føler ikke lenger jeg drukner i dem. De sentrale skikkelsene begynner å ta form, de er personer heller enn sjablonger, og da er plutselig ikke navnene vanskelig å huske.

I Memories of Ice er det kampen mot «the Pannion Domin» som står sentralt. Et imperium av religiøse fanatikere i evig ekspansjon der en hær av profesjonelle soldater følges av en tallrik og kannibalistisk bondehop kalt «Tenescowri». Et imperium som bokstavelig talt fortærer sine motstandere. Mot dette står en ganske usannsynlig allianse, der hver faksjon har sine motiver og hemmeligheter, hver person har sin egen historie og der mange subplot veves sammen og inn i hovedplottet på mesterlig vis. I bunnen av det hele: en tung, historisk velbegrunnet visshet om at noe mer og større enn besittelse av territorier står på spill.

Dette er ikke som annen fantasy jeg har lest. Det er større, har flere lag, resonnerer i meg på en helt annen måte.
Jeg vet at Steven Erikson har opparbeidet seg en hellig overbevist og misjonerende fanskare.
Jeg tror jeg er i ferd med å bli en del av den.

Organiseringsdrømmerier

2011-11-29T22:01:00.005+01:00

November har vært en seig måned, en komme-gjennom-én-dag-av-gangen måned. Jeg skal ikke en gang skylde på mørket, det har bare vært travelt, alt har skjedd på en gang og nå begynner kroppen å fortelle meg at det er på tide å bremse.

Ikke at jeg tror bremsen kommer på før kalenderen viser 23. desember.

I mellomtiden bruker jeg småpausene til å drømme om bokhyller. En av tingene som har skjedd i november er nemlig at jeg og samboeren har kjøpt ny og større leilighet. Over dobbelt så stor som den vi bor i nå, og med ei kjempestor stue med et eget hjørne som blir mitt bibliotek. Tre vegger skal dekkes med bokhyller, og midt på gulvet har jeg store planer om å plassere en skikkelig godstol.

Så nå går jeg rundt og undrer: Hvordan skal bøkene organiseres etter flyttingen? Per i dag er fantasy og sakprosa skilt ut i egne hyller, og resten sortert alfabetisk, men kanskje er tiden inne for forandring? Vurderer for eksempel å ha en egen hylle (*kremt* eller to) til uleste bøker så det blir lettere å finne fram til dem. Og kanskje kan jeg finne bedre kriterier å sortere romaner etter enn forfatterens navn? Det eneste jeg vet foreløpig, er at jeg ikke vil sortere etter farge. Foreløpig bare koser jeg meg med tankene, og vet jeg har tiden helt fram til mars på å bestemme meg.

Steven Erikson: Gardens of the Moon og Deadhouse Gates

2011-11-12T13:50:00.001+01:00

Jeg har nevnt det før, men tar det i reprise i dag: Jeg har en fantasylesende venn som har prøvd å pushe Steven Eriksons Malazan Books of the Fallen på meg lenge. Han har aldri vært særlig konkret når jeg spør hva de handler om, og kanskje er det det vage i hans anbefaling som har fått meg til å vente så lenge? Eller kanskje det heller er tanken om å begynne på en serie som består av ti mursteiner og vite at jeg neppe greier lese mye annet innimellom?

Uansett, nå er jeg i gang. På forhånd ble jeg advart om at de to første bøkene ikke var spesielt bra, men at resten av serien var verdt innsatsen med å komme seg gjennom dem. Dermed er jeg veldig spent på fortsettelsen når jeg nå akkurat har fullført bok to, og bok tre ligger klar på min Kindle.

For jeg har slett ikke følt det som en transportetappe å lese Gardens of the Moon og Deadhouse Gates. Jeg skal innrømme det gikk ganske trått i starten, men omtrent halvveis inn i den første boka, begynte jeg å kjenne at jeg var med. Og etter bok nummer to er jeg definitivt helt med.

Men jeg begynner å skjønne det vage i anbefalingen. Jeg greide ikke skrive et blogginnlegg om den første boka, fordi jeg ikke visste hvor jeg skulle begynne. Etterhvert har det gått opp for meg at det er fordi boka i seg selv er en begynnelse. Selv om den har et plot - nei, mer presist: mange plot - som leder fram til et klimaks og en form for avklaring i slutten av boka, opplever jeg ikke det som bokas viktigste funksjon. For meg handler særlig den første boka, men til en viss grad også den andre, mest av alt om å bli kjent med Eriksons univers.

Og for et univers det er! Her er det ingen snill forteller som holder deg i hånda og gradvis drar deg inn i en ny verden. Her kastes du inn med en gang, noe som er en stor del av grunnen til at det tok meg over 400 sider før jeg følte jeg hadde en viss aning om hva som foregikk. Men to bøker inn begynner jeg å få et overblikk, og jeg er mektig imponert over Erikson som verdensbygger. Dette er rett og slett fantasy på en skala som er mye, mye større enn noe annen fantasy jeg har lest tidligere.

Det er en verden inspirert av antikken. Mange mennesker bor i byer, men det finnes også mange som fremdeles lever nomadeliv i stammesamfunn. Det finnes mengder av guder og halvguder, og det er ikke vanntette skott mellom dem og menneskene. Gudene kan fysisk gripe inn og blande seg i hva som skjer i verden, og mennesker som utmerker seg kan ta steget opp i gudeverdenen. Det finnes mange ulike folkeslag blant menneskene som alle har sin historie, sin kultur og sine skikker, men det finnes også andre høyerestående raser som ikke er menneskelige. Magi er en naturlig del av hverdagen, og eksisterer i ulike former.

I denne verdenen følger vi, ihvertfall i disse to første bøkene, the Malazan Empire. I den første boka er vi med på imperiets kampanje for erobring av de siste «Free Cities», i bok to er vi med når en annen del av imperiet reiser seg i opprør mot sine erobrere. I begge bøkene møter vi en rekke personer på begge sider i konfliktene, og til og med bipersoner med bare små opptredener i boka har sin egen agenda.

Mest av alt kjennes det som å lese historie, men fra en verden litt ulik min egen, eller kanskje bare fra det vi kaller før-historisk tid, historie og myte blandet sammen til ett. Det handler om mennesker som handler, velger og reagerer utfra sine forutsetninger. Men jeg føler aldri at jeg kommer helt tett innpå karakterene, fordi jeg har et perspektiv som gjør alle personene til brikker i et enormt stort spill. Ting skjer også utenfor rammen av fortellingen, og små hint om dette ramler inn i blant, uten nødvendigvis å forklares hver gang.

Jeg tror ikke dette treffer alle, for eksempel er det mye vold og menneskelig ondskap, og mange foretrekker nok et strammere plot som holder seg «til saken» og forklarer mer underveis. Men den historiske følelsen og samspillet med gudene, gjør at det går rett hjem hos meg. Nå skal jeg bare ignorere alt annet jeg føler jeg burde lese, og fortsette videre inn i Eriksons univers i høstmørket. Det er mange, mange sider igjen enda.

Oppdagelsesferd i egen stue

2011-11-08T09:50:00.007+01:00

Det er utrolig hva man får tid til når man egentlig skal rydde.

De siste bokinnkjøpene mine har havnet i en voksende haug foran bokhylla. Tanken har vært at jeg skal lese dem før de finner plassen sin blant alle de andre. Men i dag får jeg besøk, noe som alltid resulterer i et kortvarig anfall av ryddemani. (I dette tilfellet begynte og sluttet manien ved bokhylla, ikke helt uvanlig.) Dermed skulle bøkene inn i hylla, ikke ligge foran den.

Og mens "bøker jeg skal lese" bunken ble splittet opp og druknet som enkeltstående bokrygger blant alle de andre, tenkte jeg at nå kommer jeg aldri til å lese disse bøkene. Sånn er det nemlig hver gang. Jeg kan godt velge ei bok fra en bunke med nykjøpte eller nylånte bøker, men det er ytterst sjelden jeg tar ei ut fra bokhylla. Det er som om de har mistet nyhetens interesse når de har fått en plass, og i går begynte dette å irritere meg.

Så plutselig fikk jeg ånden over meg og bestemte meg for å finne ut hva det egentlig er som står ulest eller halvlest i bokhylla. Jeg har talt dem en gang før, men tallet sier lite (et sted mellom 250 og 300, avhengig av hva jeg teller med). Utstyrt med penn og papir, endte jeg opp med ei liste med titler. Ei liste som inneholder mange bøker jeg fremdeles har lyst til å lese. Lista inneholder også massevis av bøker jeg har kjøpt fordi jeg synes jeg bør lese dem, og endel bøker jeg har kjøpt fordi jeg tror jeg kommer til å like dem, men som jeg har endret mening om før jeg i det hele tatt har begynt. (For eksempel har jeg kjøpt fem bøker av Haruki Murakami uten å ha lest noe av ham, men etter å ha lest Trekkoppfuglen, har jeg null lyst til å lese de andre fire.)

Jeg har planer om å digitalisere lista og legge den ut som en egen fane her. Erfaringsmessig er jeg mye flinkere til å velge bøker fra lister enn fra bokhylla, så kanskje det er akkurat det dyttet som skal til for å lese mer av det jeg allerede har?

Lesevalg

2011-10-30T15:55:00.000+01:00

Det fantes en tid da det var mulig å lese «alt», mulig å ha oversikt. I dag handler det istedet om valg. Hver gang jeg velger ei bok, er det på bekostning av ei annen. Det er et faktum jeg har innfunnet meg med for lenge siden.

Men noen ganger, som i dag, tenker jeg at jeg tar disse valgene altfor vilkårlig. Jeg leser etter innfallsmetoden. Ei bok blir valgt fordi noen sier «denne må du lese» på et passende tidspunkt, ei annen fordi den sto i nyhetshylla på biblioteket, en tredje fordi den var i pocketformat og lett å bære med seg på toget, en fjerde fordi det plutselig slår meg at jeg ikke har noen som helst aning om hva kvantefysikk innebærer, og at det burde jeg ha. Andre bøker, bøker jeg en gang var nysgjerrig på, står og samler støv i bokhylla sammen med ideen om at en dag kommer lysten til å lese dem tilbake. Det finnes ingen overordnet plan, kun impulshandlinger.

Resultatet blir fragmentarisk og tilfeldig. Jeg kan bittelitt om mye, og mye om ingenting, blir en «jack of all trades, master of none», som de sier på engelsk. Og det er da organisatoren i meg ber meg slutte å følge impulser og lyst, men i stedet ta mer bevisste lesevalg. Lese konsentrert og smalt i stedet for tilfeldig og bredt, spesialisere meg på et lite område, velge bort alt annet. Jeg ser antydningen til samme tanke i mange av leseprosjektene jeg kan se på bokblogger rundt omkring, og tenker jeg kunne startet et for meg selv.

Men hva skulle det i såfall være? Faglitteratur om et visst emne? Ett bestemt forfatterskap? Mer generelle kategorier som klassikere eller norsk samtidslitteratur? Litteratur fra et bestemt land oversatt til et språk jeg kan lese? Debutanter? Noveller? En bestemt sjanger? En bestemt tidsperiode? Nobelprisvinnere?

Og så er jeg tilbake der jeg startet, bare på den andre siden av gjerdet. Er det noe bedre å ha en viss oversikt over et bittelite område enn å ha lest smakebiter fra mange? Vil jeg egentlig få noe ut av å begrense meg?

Så plukker jeg i stedet opp boka som ligger nærmest, boka som ligger øverst i en bunke, boka som er tynnest, boka som har finest omslag, boka noen akkurat nevnte, boka som nylig ble en film, boka jeg lenge har tenkt jeg burde lese, boka jeg fikk i gave, boka jeg har lånt og burde levert tilbake for lenge siden eller boka som akkurat nå lover minst motstand fordi jeg er trøtt og lei og bare vil underholdes.

Og tenker at eksperter, det får noen andre være.

Stillingsgrammatikk og en anbefaling lest

2011-10-21T22:50:00.001+02:00

Da jeg gikk fra fulltids til deltidsstilling i fjor høst, ble det plutselig veldig offentlig at jeg skriver. Ulempen med det er at setningen «Hvordan går det med boka di?» plutselig ble en setning folk velger å åpne samtaler med. Boka, i bestemt form entall. Problemet med det spørsmålet er at det ikke finnes noen bok. Ja, jeg prøver å skrive, men ett år etter at jeg gikk ned i stiling, kan jeg ikke påstå at det eksisterer noe som kvalifiserer til å kalles «boka mi». Det eksisterer tanker og ideer, noen spede begynnelser, et par noveller, men først og fremst eksisterer det en masse små biter som må sies å være fra forskjellige puslespill. Ingen bestemt form. Ikke entall.

En av dem som stadig spør, er en WoW-venn fra England. Selv leser han bare sci-fi og fantasy, og når jeg sier jeg står fast, er hans løsning alltid å hive inn en zombie eller to. Han er en av to mennesker jeg har snakket om min egen fantasy ide med, og hans første reaksjon var å si jeg måtte lese Steven Eriksons serie Malazan Books of the Fallen.

Det har tatt meg lang tid (og litt mas fra hans side), men nå har jeg endelig fulgt oppfordringen. Den første boka, Gardens of the Moon, ble fortært denne uka, og han hadde helt rett. Dette er definitivt den retningen jeg selv har lyst til å bevege meg i, bare på en helt annen skala. Ei bok inn i serien på ti, er det allerede lett å se at dette blir episk, massivt, komplekst og… svært. Jeg er advart om at de første to bøkene ikke er de beste, så Erikson får ihvertfall tre bøker på seg til å overbevise, men jeg kan si allerede nå at jeg er med.

Erikson er ingen spesielt snill forteller, og jeg satt lenge med en følelse av at snart, snart vil jeg skjønne hva som foregår, men det punktet ble stadig utsatt. Mange fantasyforfattere bruker for eksempel opplæringen av en uerfaren karakter til å forklare verdensbildet også for leseren. Det skjer ikke her. Karakterene snakker om ting som er kjent for dem med den største selvfølgelighet, og som leser må jeg bare prøve å henge med så godt jeg kan. Det hadde nok blitt noe lettere om jeg leste boka i papirutgave heller enn på Kindle, siden jeg oppdaget det var ei gloseliste bakerst i boka etter at eg hadde lest den ferdig. I tillegg var det unormalt mange engelske ord jeg måtte slå opp underveis, det gjorde heller ikke saken lettere. Uansett, innen slutten av boka føler jeg at jeg begynner å få en viss forståelse av Eriksons verden, og jeg gleder meg til å komme igang med neste bok, litt mindre forvirra enn jeg var nå.

Jeg har ikke lyst

2011-10-05T08:34:00.003+02:00

Motivasjon er en berg-og-dalbane.

I august hadde jeg lyst til å skrive om alt, i september ingenting.
Det narrer meg til å tro at det skjedde mer det var verdt å skrive hjem om i august enn i september (og de første fem dagene av oktober), men ved nærmere ettertanke ser jeg at det ikke stemmer.

Jeg kunne skrevet om Irène Némirovskys Hett blod som jeg leste forrige uke, men hadde ikke lyst.

Jeg kunne skrevet om Mircea Cărtărescu som jeg var å så i samtale med Audun Lindholm på Litteraturhuset, men jeg hadde ikke lyst.

Jeg kunne skrevet om nyeste utgave av Bokvennen eller Vinduet, jeg har lest begge fra perm til perm denne siste uka, men jeg hadde ikke lyst.

Jeg kunne skrevet om at jeg skal på første møtet i ei ny skrivegruppe i morgen og at jeg gleder meg til det, men jeg har ikke lyst.

Men snart.
Snart vil jeg ha lyst igjen.

Joe Abercrombie - The Heroes

2011-09-22T15:09:00.001+02:00

Denne omtalen viser seg å være mye vanskeligere å skrive enn jeg først hadde trodd. To versjoner er allerede forkastet, de druknet i sine egne forbehold. Nå prøver jeg på nytt.

Faktum er: Jeg likte denne boka. Jeg har kost meg mens jeg har lest den, jeg har sittet på toget med et tåpelig flir om munnen og helst ville kjøre langt forbi stoppestedet mitt. Det sitter bare veldig langt inne å innrømme det, for Heroes er nemlig så langt fra koselig som det er mulig å komme, og det kjennes problematisk å skrive at jeg likte det jeg leste.

Litt bakgrunn: Joe Abercrombie skriver «mørk» fantasy. Jeg leste First Law trilogien og etterfølgeren Best Served Cold i fjor, og ble helfrelst. Jeg elsket den svarte humoren, jeg elsket at det ikke er kampen mellom «det gode» og «det onde» men snarere en kamp mellom like mange egeninteresser som det er karakterer i bøkene. Heroes er en ny fortelling fra samme univers, men den skiller seg likevel ut. Der de andre bøkene er mer episke fortellinger som strekker seg over en lengre tidsperiode, konsentrerer Heroes seg om ett slag og går over bare tre dager. Vanligvis er slagscenen i fantasybøker der jeg raskt hopper over i skumlesemodus mens jeg venter på at fortellingen skal begynne igjen, derfor var jeg ganske skeptisk til Heroes i utgangspunktet.

Samtidig, mens jeg var i starten av denne boka, leste jeg Knirks omtale av den avsluttende boka i First law trilogien. Hun er negativ. Slagscenen er for lang, det er mørkt helt til «the bitter end», ikke et lysstreif i sikte, humoren forsvant og ikke èn av karakterene har utviklet seg i løpet av serien. Først er jeg fullstendig irrasjonell og tar det personlig, det er så lett å gjøre det når noen er negative til noe du selv synes er fantastisk.

Men så begynte jeg å tenke over innvendingene hennes, og er kanskje ikke så uenig likevel. Jeg hang heller ikke med gjennom hele slagscenen, der var det skumlesemodus hele veien. Personene har ikke forandret seg, det er sant, det har bare gradvis blitt avslørt mer om dem i løpet av serien, men jeg er usikker på om jeg synes det er negativt. Kall meg gjerne en pessimist, men jeg tror ikke på at mennesker forandrer seg så mye hele tida, selv om det kanskje ikke hadde gjort noe om én av dem gjorde det. Og lysstreif? Jeg hadde neppe likt boka mindre om det gikk bra for ihvertfall én av karakterene, men jeg kan ikke si jeg savnet det heller.

Jeg hadde dermed med meg en god del skepsis i bagasjen mens jeg leste Heroes, på tross av at den er skrevet av en forfatter jeg selv har genierklært. Likevel kom jeg ut på den andre siden overbevist på nytt. For første gang har jeg lest hver setning i slagscenene for sin egen del, ikke som en transportetappe for å komme til noe annet. Jeg har lest om blod og gørr, innvoller som tyter ut, kroppsdeler som flagrer rundt, hjernemasse som flyter, og det har ikke gitt meg lyst til å bla forbi til et punkt der det hele er over. Ikke fordi det ikke er groteskt, for det er det selvsagt, men fordi det hørte hjemme der, det måtte være der.

Slaget står mellom den enorme invasjonshæren til «the Union» og «the North», og Abercrombie lar oss bli kjent med en rekke personer på begge sider. Det at vi får synsvinkelen til både offiserer og fotsoldater, heltene og feigingene, veteranene og de ferskeste rekruttene, profitørene og regelrytterne gir er sammensatt inntrykk av det som foregår, og er det som gjør at det ikke blir ensformig og kjedelig å lese ei hel bok om ett eneste slag. Noen av hovedpersonene fra de andre bøkene dukker opp i biroller, bikarakterer fra de andre bøkene får større plass her, og jeg liker følelsen av å stadig vekk vite mer enn den personen jeg akkurat nå befinner meg inne i hodet til. (Men man kan fint lese denne boka uten å ha lest de andre først også.)

Men når alt kommer til alt, tror jeg det er én ting som gjør at jeg godtar alt det groteske Abercrombie utsetter meg for i side etter side: Det er hvor meningsløst det hele virker. Det er ingenting heroisk over dette. Det er gjørme, kjedsomhet, udugelighet og arroganse. Mye avgjøres av tilfeldigheter og ingen får det de fortjener. Abercrombie glorifiserer på ingen måte krigen, han får snarere hele ideen krig til å virke absurd, og det er et budskap jeg kan være med på. Når slaget er over, og de gjenlevende går hver til sitt, hvor lite er da forandret, hva var poenget med å kjempe så desperat for hver meter land?

Og hva med Knirks innvendinger mot Last Argument of Kings? Det er nok ikke mange flere lysglimt på slutten her. Det er noen som får det som de vil, men kanskje ikke den man helst håper på. Har personene utviklet seg? Det er ihvertfall én karakter her som gjennomgår reell forandring (men jeg vil ikke si hvem). Flere andre ser ut til å gjøre det samme, men innen boka er slutt er de tilbake på samme spor igjen.

Konklusjonen får være som følger: Jeg kommer til å svømme rundt i gørra sammen med Abercrombies karakterer neste gang jeg får muligheten også.

Den skal tidlig krøkes...

2011-09-18T21:48:00.002+02:00

Huset til foreldra mine hadde vannlekasje, og plutselig måtte eskene jeg hadde med gamle minner flytte på seg. Der fant jeg blant annet "Boka om meg selv" som var en norskoppgave i 8.klasse, og på forsida av den boka har jeg limt følgende bilde av meg selv:

Jeg skal ikke påstå dette er noe jeg husker, men synes det var et morsomt bilde å finne likevel!

Olaug Nilssen - Få meg på, for faen

2011-09-12T18:28:00.003+02:00

Jeg har hørt mye fint om denne boka.
Så har jeg glemt den igjen, den har druknet i mengden av leseplaner, helt til filmatiseringen minte meg på den.
Og det hjalp selvsagt også at den frekt og freidig lå og bød seg fram i ei hylle på bakgårdssalg.

Jeg synes boka fortjener det fine jeg har hørt om den. Jeg tenker vanligvis mitt når ei bok roses som "morsom". Det er ikke ofte jeg sier meg enig i den karakteristikken etter møtet med teksten, som regel pleier jeg å synes det er krampeaktig, men her skal jeg gjøre et unntak. Flere ganger lo jeg høyt, mange ganger smilte jeg litt for meg selv. Men det er nok av alvor til å sette latteren i vrangstrupa også, og det er viktig.

Jeg synes de er fine, jeg, disse tre jentene som kjemper for å bli sett i denne boka. Maria som bare hører på musikk som inneholder sitt eget navn og stadig fantaserer om å bli intervjuet av TV. Alma som drukner i seksuelle fantasier. Og kona til Sebjørn (som ikke engang er synlig nok til å få sitt eget navn) som vil være noe annet enn kone og åttebarnsmor. De er rare nok til at vi kan le av dem, men likevel virkelige nok til at det er lett å kjenne seg igjen.

Så satt jeg der da, og lo av meg selv. Det gjorde litt godt egentlig.

Østmodum litteraturfestival

2011-09-06T22:16:00.006+02:00

Det finnes dager i livet som gir en plutselig innsikt om seg selv. Dager hvor noe man egentlig veit plutselig stiger til overflaten og blir så synlig at det er vanskelig å skjønne hvordan man kan unngå å ha sett det tidligere. Jeg har hatt en sånn helg.

Jeg var Bygdepostens utskremte på Østmodum litteraturfestival på Fjordvåg grendehus. Det var noe jeg gledet meg til. Ord er viktig for meg, har alltid vært det, og jo eldre jeg blir, jo mer tyngde synes jeg det hviler på hver bokstav. Jeg tenkte det skulle bli fint å være journalist på litteraturfestival, at jeg skulle kunne yte arrangementet rettferdighet på en måte, fordi jeg var en inneforstått. Men det ble ikke akkurat sånn.

For å se deg selv, trenger du et speil. Jeg har tilbragt helgen med å speile meg i en kollega (Inger Lise Uhlen, Drammens Tidende). Jeg hørte hun var der før jeg så henne, hørte klikkene kameraet hennes lagde et sted bak meg, der jeg satt på kne i midtgangen for å ta bilder av det som foregikk på scenen uten å stå i veien for dem som satt lenger bak. I timinutterspausen så jeg henne gå rett bort til Vigdis Hjorth, så henne hente Reidun Røisli fra kjøkkenet for å lage et poeng av at begge gikk på krykker. Jeg så henne snakke med alle hun ønsket sitater fra, jeg så henne sikre seg en god plass foran scenen før neste post på programmet, jeg så henne være journalist på jobb. Jeg så også kiosken bli utsolgt for sveler mens Reidun Røisli ble intervjuet, så at første nye ladning sveler ble litt svidd og ble gitt bort som smaksprøver til alle som stod i kø, kjente lukta av elggryta som stod på kjøkkenet og godgjorde seg til neste pause. Jeg snakket ikke med noen. Ikke da.

På søndag skreiv jeg min artikkel og sendte til redaksjonen. Det var den tredje artikkelen jeg skreiv denne søndagen, og det var en artikkel som kunne vært skrivi av hvemsomhelst. Et referat. Små hint av stemning, sitater fra lokale folk som var der. Søndag la også Drammens Tidende ut en sak på nettet. Den var vinklet på Vigdis Hjorth, på den nye boka hennes som skal komme i høst. Den var krydret med alt det andre, det var nyhetspoenger og læreboksjournalistikk, den fikk meg til å ville skrive min egen artikkel om igjen fordi den falt igjennom, og jeg gikk tilbake til notatboka mi for å se om jeg kunne gjøre noe annerledes.

Og det var da jeg så det, helt tydelig. Jeg er ingen journalist! Utdannelse og mange års erfaring som frilanser til tross, mine notater var ikke en journalists notater, de var noe helt annet. Mine notater handlet om alle de små tingene, om hvordan toraderen Ine Kristine Hove og Astrid Nordang brukte i sitt litterære tablå pustet ut på akkurat rett tidspunkt, om hvordan Vigdis Hjorth i to forskjellige historier snakket om to forskjellige biler som var satt sammen av binders, sikkerhetsnåler og hårnåler og hvordan akkurat dette fikk meg til å føle at det hele var innøvd, ikke så spontant som det hun ga uttrykk for der og da. Jeg har notert meg hvordan samtlige tallerkener som elggryta var servert i var skrapt tomme, hvordan det stod tomme øl- og vinglass på alle bord, hvordan gutta i baren stadig var ute i kjøleskapet og hentet ny øl så baren aldri ble tom, og hvordan toalettene manglet nøkler, så voksne mennesker plutselig stod dovakt for hverandre. Jeg har spurt meg selv på papiret spørsmålet jeg alltid stiller meg når jeg møter litteratur jeg ikke forstår, synes folk virkelig dette er bra, eller er det som med keiserens nye klær, mens jeg hørte Gunnar Wærness lese absurde tekster med merkelige rytmer i bakgrunnen, for så å bli helt tatt på senga når han i fullstendig stillhet leser et dikt om bulgarsk hverdagsliv, og alt jeg kan notere er wow. Jeg har notert meg at mens mørket senker seg utenfor og telys tennes på alle bord og i alle vinduskarmer, blir programmet fra scenen stadig mer innadvendt. Jeg har notert meg hvordan Øyvind Bergs stemme til slutt fyller hele rommet, hvordan han høres ut akkurat sånn som jeg tenker at en poet skal høres ut, at jeg sitter i et hjørne så jeg ikke kan se ham, men i stedet betrakter skyggen et ølglass kaster i lyset fra et enkelt telys på bordet, at jeg fascineres over at jeg kan lese ordet Aass også på skyggeglasset.

Det er lett å se det nå. Jeg er for inneforstått til å yte litteraturfestivalen rettferdighet på trykk i ei avis. Mine notater er beregnet på en helt annen sjanger.

(publisert i Bygdeposten, 06.09.11 sammen med denne artikkelen)

Bakgårdssalg 2 - oppfølgeren

2011-09-04T19:13:00.003+02:00

Når jeg tilfeldigvis jobber i Oslo en fredag det er bakgårdssalg, da er det rett og slett ikke mulig å gå rett til stasjonen uten å gå innom. Kall det skjebnetro om du vil, jeg kaller det en dårlig skjult unnskyldning for å gjøre noe jeg egentlig har lyst til. Særlig siden jeg jobber i Oslo omtrent hver fredag, så det er ikke mye skjebne over det hele.

Uansett. Jeg var i Huitfeltsgate 15 på fredag, og tenkte helt ærlig at nå, nå skal jeg ikke kjøpe så mye, siden jeg handlet så mye på Tronsmo forrige uke. Timer senere prøvde jeg å smugle to hvite bæreposer med bøker inn i huset uten at samboeren la merke til det. ("Bøker - nå igjen? Har du lest noen av de forrige enda?")

Lista denne gangen:
Sylfest Lomheim - Språkteigen
Rune Christiansen - Krysantemum
Olaug Nilssen - Få meg på, for faen
Ragnar Hovland - Åleine i Alpane
Are Kalvø - Greatest hits 3
Agnes Ravatn - Veke 53
Espen Stueland - Gjennom kjøttet

Ingenting helt ukjent denne gangen. Lomheim til språknerden i meg, fordi jeg synes sånt er morsomt. Krysantemum og Få meg på, for faen fordi det er bøker jeg har hatt lyst til å lese lenge. Åleine i Alpene fordi jeg aldri har lest Hovland, men har fått det for meg at det burde jeg, så ei bok med tekster i utvalg hørtes ut som et bra sted å begynne. Are Kalvø fordi han er morsom, fordi jeg har Greatest Hits 1 og 2, så da endte jeg opp med å kjøpe nummer 3 også, selv om den egentlig er altfor tjukk og det hadde vært bedre å kjøpe bøkene hver for seg. Veke 53 fordi jeg liker Ravatn, men har ikke lest denne. Og Gjennom kjøttet fordi jeg har hatt lyst til å lese den siden første gang jeg hørte om den, men har aldri kommet så langt.

Totalsum 460 kroner, om jeg ikke husker feil, og det var fordi Stuelands bok er en murstein som kosta 200 kroner aleine. Men nå, nå er det på tide å lese noen bøker før jeg handler mer.

I går var jeg for øvrig på litteraturfestival. Det skal jeg også skrive litt om, men ikke i dag.

Interiørblogger for en dag

2011-08-31T11:56:00.003+02:00

Jeg pleier ikke å leke interiørblogger, men i dag gjør jeg et unntak.
Se på disse bokstøttene som nå er på tilbud til 39,- hos 2iSpann!
Det er fristende, men jeg tror rett og slett bokhyllene mine er for fulle av bøker til å ha plass til bokstøtter akkurat nå.

(bildet er tjuvlånt fra 2iSpanns hjemmeside)

Bill Bryson - A Short history of nearly everything

2011-08-30T21:26:00.004+02:00

Denne har jeg lest ferdig i dag, etter å ha hatt den som togbok ganske lenge.

Det har vært fornøyelig lesing. Som tittelen mer enn hinter om, sveiper Bryson innom det meste. For hvert vitenskap han er innom, gir han et kort historisk riss og tegner et bilde av hva vi vet i dag. Noe som stort sett kan sammenfattes med ordene "fint lite". Han er engasjert og får meg til å bli det samme, og dermed har han lykkes i det han prøver på.

Dyptpløyende er det ikke. Det hadde jeg heller ingen illusjoner om på forhånd, han skal tross alt ha med "nesten alt" på et begrenset antall sider. Men jeg synes Bryson er flink til å forklare ting så mannen i gata, eller i mitt tilfelle kvinnen på toget, forstår. Både gjennom konkrete eksempler, og gjennom forsøk på å tydeliggjøre tall som er hinsides min forståelseshorisont.

Så mye mer enn det har jeg ikke å si. Annet enn: hva slags trivia skal jeg bombardere samboeren min med når jeg kommer hjem nå når jeg ikke tilbringer togturen hjem med å lese Bill Bryson? Visste dere for eksempel at et menneske har mer genetisk til felles med sjimpansene enn en hest har med en sebra?

Et språklig hjem?

2011-08-28T12:47:00.003+02:00

Jeg er en rastløs leser om dagen, noe som resulterer i slalåmlesing.

En av bøkene jeg har plukket opp er Thure Erik Lunds Inn. Jeg har ikke lest mer enn 30 sider, men sitter foreløpig igjen med en merkelig følelse av å ha kommet "hjem" på et vis. Det er vanskelig å sette noe mer presist ord på denne følelsen, samtidig som det føles teit å kalle en tekst for "hjem".

Det det handler om, er at Lunds språk kjennes som det er mitt språk.
Når jeg skriver, trekkes jeg stadig mellom hvordan jeg snakker og hvordan jeg skriver. Jeg har for eksempel langt mer a-endelser og diftonger i talespråket enn i skriftspråket. Mye av uviljen jeg kan føle mot mitt eget språk når jeg skriver, bunner i dette. Det kjennes unaturlig å skrive vet når jeg sier veit, likevel gjør jeg det konsekvent. Jeg merker jeg slipper gjennom litt flere a-endelser når jeg blogger enn når jeg prøver skrive andre ting, men også her sensurerer jeg meg selv og skriver et mer nøytralt bokmål enn det jeg som drammenser snakker.

Så hvorfor pøser jeg ikke bare på med a-endelser og sier dette er sånn jeg vil skrive? Fordi heller ikke det føles naturlig. På journalisthøyskolen hadde vi ei lærebok på pensum av Thore Roksvold, som konsekvent brukte a-endelser på alle ord som har det som en mulighet i ordlista. Det føltes akkurat like påtatt som det motsatte. Kanskje er det akkurat dette som minsker motstanden om jeg skriver på engelsk, at nyanseforskjellen mellom vet og veit blir borte når jeg i stedet skriver "know"?

Uansett, det jeg har merket meg så langt er at Lund bruker alle de formene jeg sier men ikke skriver. Han skriver veit, skauen, åssida og allikevel. Han skriver til og med åssen i stedet for hvordan, og det føles ikke unaturlig i det hele tatt. Tvert i mot føles det helt rett. Jeg tror aldri jeg har følt så sterk identifikasjon med språket i ei bok noen gang før.

Og som en bonus: Jeg har stadig lest om Thure Erik Lund at han er en av de mest nyskapende norske samtidsforfatterne. Jeg har aldri fått helt med meg hva det er som gjør ham nyskapende, men jeg antar at også dette har med språket å gjøre. Lund benytter, i større grad enn noen annen norsk forfatter jeg har lest, muligheten som ligger i det norske språket til å finne opp nye ord ved å lage sammensetninger. Kanskje best eksemplifisert gjennom boktittelen Grøftetildragelsesmysteriet. Jeg liker det.

Men skal innrømme at jeg foreløpig sliter med lesingen likevel. Teksten er intens og krever ro og konsentrasjon. Jeg er, som sagt, rastløs. Det er en dårlig kombinasjon.

Fikse ideer

2011-08-26T22:41:00.001+02:00

På en eller annen måte har jeg skrevet så lenge jeg kan huske. Dagbøker, brev, skolestiler, avisartikler, dikt, noveller.

Da jeg var mindre, kunne jeg skrive hvor som helst og når som helst. Jeg har funnet igjen tekster jeg skrev på baksida av utdelte ark fra barneskolen, jeg var ikke så nøye på det da. Men på et eller annet tidspunkt begynte ting å forandre seg. Det var da de fikse ideene kom inn i bildet.

Skolestiler for eksempel. De måtte skrives natta før innlevering. Vi hadde vel vanligvis ei uke eller to på oss, men uansett når jeg satt meg ned for å skrive, var det ikke snakk om å skrive noe som helst brukbart før siste kvelden.
En periode måtte alt skrives med blå penn. En annen med svart. Så kunne jeg lenge bare skrive på PC, det å skrive for hånd var uaktuelt. Etter en stund forandret det seg igjen. Det gikk helt greit å skrive for hånd, så lenge papiret ikke hadde linjer. Det gjelder forsåvidt fremdeles. Skal jeg skrive for hånd, skal det være på ulinjert papir. Og med blyant. Trykkblyant, ikke vanlig blyant.

Det meste av dette er uskyldig. De siste årene har imidlertid de fikse ideene begynt å koste mye penger. Det er ikke lenger snakk om å kjøpe ei skriveblokk til en hundrelapp eller en ny trykkblyant. Først kjøpte jeg ny laptop som var så liten at jeg tenkte den bare kunne brukes til skriving. Så var det tanken om at det jeg trengte for å skrive så mye som jeg i hodet mitt bør, var et eget kontor. Det hadde jeg i ett år, uten at det forandret noe annet enn kontoutskriftene.

Kontorideen ble avløst av tanken om å kjøpe meg skrivetid. Så jeg sa opp fulltidsjobben og begynte å jobbe deltid. Det har jeg gjort det siste året, uten at jeg er kommet nevneverdig lengre. (Nå har jeg forsåvidt ikke kjøpt noe særlig mer tid, siden jeg i stedet for å ha en fulltidsjobb nå i praksis har tre deltidsjobber. Dermed jobber jeg ikke mye mindre enn jeg gjorde i utgangspunktet, men jeg trives ihvertfall mye bedre med situasjonen som den er nå. Så dette er en forandring jeg ikke angrer på, men den har likevel ikke hatt den planlagte effekten på skrivingen min.)

Den siste fikse ideen er at jeg ville skrive mye mer dersom jeg hadde en bærbar Mac. Som om det skulle gjøre en forskjell. Men jeg er elendig til å motstå fristelser, så en MacBook Pro er i hus. Så langt har denne siste fikse ideen faktisk funket. Jeg har skrevet mer denne siste måneden enn jeg har gjort på veldig, veldig lenge. Men hvor lenge det holder? Har noen et godt tips til en netthandel som selger selvdisiplin som litervare? For uansett hva jeg greier innbille meg selv: Det er der det skorter, ingen andre steder.

Bakgårdssalg

2011-08-26T19:24:00.003+02:00

I dag har jeg vært på bakgårdssalg på Tronsmo. Følgende bøker ble med meg hjem:

Thomas Mallon: Yours Ever - People and their letters
Amos Oz: Det samme hav
August Strindberg: Eit draumspel
Flann O'Brien: På svøm-to-fugler
John David Nielsen: Blott til plaisir for en ørkesløs almenhet og andre artikler
Amitav Ghosh: Tidevannslandet
Mircea Eliade: I Mantuleasca-gaten
Gilad Atzmon: En veiledning for de forvirrede
Aino Kallas: Gjennom eld og vatn
Andrzej Tichy: Fält

En lett blanding av bøker jeg plukket med meg fordi jeg har lest noe av forfatteren før, fordi jeg har lest noe positivt om dem eller fordi omslag eller tittel fristet.

Sluttregninga: 370 kroner og stive skuldre (jeg er dårlig på å bære - og handlet mer enn bøker i dag.)

Ngũgĩ wa Thiong'o - Wizard of the Crow

2011-08-25T12:33:00.002+02:00

Når jeg er på Tronsmo, pleier jeg alltid å kjøpe med meg minst én roman jeg aldri har hørt om før. Det er aldri vanskelig. Butikken er full av bøker og forfattere jeg aldri har hørt om. Verden er full av dem.

Kanskje burde jeg ha hørt om Ngũgĩ wa Thiong’o. Jeg har googlet ham. En kenyansk forfatter som skrev på engelsk fram til han ble fengslet nyttårsaften 1977 og tilbragte ett år i Kamiti Maximum Security Prison. Her bestemte han seg for å forlate det engelske språket til fordel for morsmålet Gikuyu, og skrev romanen Caitani Mutharabaini (utgitt 1981, på engelsk som Devil on the Cross i 1982) på dopapiret han fikk tildelt. Han har flere universitetsgrader og æresdoktortitler ved amerikanske universiteter, og er i det hele tatt slett ingen anonym mann. Han har selv oversatt Wizard of the Crow fra originalspråket, og boka er med sine over 700 sider den lengste teksten utgitt på Gikuyu.

Og den er bra!
Boka er en satirisk fest av en fortelling lagt til det fiktive afrikanske landet Aburĩrĩa. Her har diktatoren bare omtalt som «the Ruler» regjert så lenge man kan huske. Han er omgitt av smiskende politikere som har gått så langt som til å utføre groteske plastiske operasjoner for å tilfredsstille diktatoren. En har fått øynene forstørret for å kunne se fiendene hans bedre, en har forstørret ørene for bedre å kunne høre dem, mens tredjemann forstørret tunga for å kunne lovprise sin herre og mester. På diktatorens bursdag, som han for øvrig selv kan bestemme når er fordi han har makt til å forandre dager og måneder etter eget forgodtbefinnende, skjenker de ham på vegne av landets befolkning planene for prosjektet som blir hetende «Marching to heaven». De skal greie det isralittene ikke greide med sitt Babels tårn, «to raise a building to the very gates of Heaven so that the Ruler could call on God daily to say good morning or good evening or simply how was your day today, God.» Med dette som bakgrunn fortelles historien om Kamĩtĩ og Nyawĩra. Han som vandrer rundt på evig jakt etter jobb med en universitetsgrad i lomma, hun som er involvert i motstandsbevegelsen «the Movement for the Voice of the People».

Å kalle dette en roman, kjennes feil. Dette er en fortelling, og jeg bruker ordet som en hedersbetegnelse. Det kjennes som noen sitter foran meg og drar meg skritt for skritt gjennom handlingen. Jeg har sett andre beskrive det som leirbålstemning, en beskrivelse jeg lett kan gå med på. Jeg vet ikke hvem fortelleren er, men det er tydelig han er velinformert. Han har lest offisielle kilder, han kjenner svirrende rykter, han har sett TV-opptak og han fletter alt sammen til en sammenhengende helhet. Synsvinkelen svirrer rundt som ei flue gjennom hele boka, noen ganger her, andre ganger der, og noen ganger bytter den side midt i en samtale. Fortellingen har kjærlighet, svik, magi, realisme, maktkamp og religion.

Boka handler som sagt om et oppdiktet land, men det er lett å kjenne igjen mange diktaturer i beskrivelsene. Bildet som tegnes av maktmisbruk og korrupsjon er svart, men tegnes med så mye humor og ironi at det aldri kjennes tungt å komme gjennom. Og det er ikke bare diktatorer og korrupte politikere som får høre det. Vesten slipper heller ikke unna, som her når det fortelles om vestlige journalister som har møtt fram for å dekke møtet mellom Aburĩrĩas elite og Verdensbanken:

But when all the guests entered with «no comments», the media in the yard became visibly and increasingly restive about the state of equilibrium. News was generated by storms, not doldrums. Some started training their cameras on the beggars with their crutches and deformities. The foreign journalists were particularly interested in the scene, for they believed that a news story from Africa without pictures of people dying from wretched poverty, famine, or ethnic warfare could not possibly be interesting to their audience back home.

Om det ikke skulle være klart nok allerede: Boka anbefales!
Jeg sleit litt med den første delen av boka (ca 40 sider). Disse syntes jeg var litt oppramsende, og jeg skjønte ikke helt hvem som var hvem eller hvorfor dette ble fortalt. Men fra første setning i del to (boka er delt i seks deler, som alle igjen er delt opp i korte kapitler) var jeg med, og all informasjonen fra første del falt fint på plass etterhvert som fortellingen vokste fram.

Togdans i ryddesjau

2011-08-22T13:21:00.003+02:00

Jeg rydder i mailinnboksen, og finner blant annet tekstsnutter jeg har sendt meg selv på mail. Her er en fra november i fjor, to og en halv måned etter at jeg ble togpendler igjen.

Hver morgen på stasjonen er en dans. Mennesker som kommer fra de forskjellige plattformene møtes. Uten å snakke sammen, tilsynelatende uten engang å se på hverandre anpasser de farten og unngår kollisjoner. En dame med røde votter som drikker kaffe av et pappkrus setter opp farten, mens en mann som kommer i motsatt retning og prater i mobiltelefon sakker av og tar et lite sideskritt til venstre. To menn med koffert svinger av til hver sin
side uten å se på hverandre, en ung gutt stopper helt opp og lar en velfrisert dame med laptopveske over skulderen passere, to jenter går ved siden av hverandre og snakker sammen, blir splittet opp av en eldre dame i motsatt retning, men snakker like uforstyrret. Sett fra høyden er det et mylder uten mønster. Jeg trekker pusten, går ned trappene og kaster meg ut i dansen. Herfra ser jeg kun føttene, sko som haster i alle retninger, målbevisste skritt, klakkende hæler. Man sier det er en dårlig danser som må se på føttene til partneren, men jeg lærer for hver dag.

Se, hun kvitrer også

2011-08-17T20:45:00.001+02:00

Det har tatt sin tid, men nå er til og med jeg på Twitter. Hvor aktiv jeg kommer til å være, aner jeg ikke, men om du vil følge meg, finner du meg her.

Tospråklig eller bare forvirra?

2011-08-15T20:13:00.004+02:00

Ordet tospråklig er i mitt hode forbundet med barn som vokser opp med to morsmål. Det er ikke meg. Hvis jeg utvider det litt, er man tospråklig også når man flytter til et nytt land, lærer seg språket, men samtidig har sitt eget morsmål i bagasjen. Det er heller ikke meg. Likevel føler jeg meg stadig oftere dratt mellom to språk. Hva annet skal jeg kalle det? Er jeg bare språkforvirra?

I fjor høst bestemte jeg meg for å delta på Nanowrimo for første gang og ble sittende og lese en del på de norske diskusjonsforumene. Det var overveldende mange som ikke engang vurderte å skrive på norsk, men i stedet valgte engelsk. For meg var dette en stor overraskelse. Tanken om å skrive på noe annet enn mitt eget morsmål hadde ikke en gang falt meg inn, av både praktiske og idealistiske grunner.

Jeg er god i engelsk, men føler ikke jeg er god nok til at det er naturlig å bruke språket skjønnlitterært. For selv om jeg har et stort ordforråd, mangler jeg både nyansene og detaljene som jeg er avhengig av når jeg skriver. Og idealistisk sett mener jeg det er riktig å skrive på norsk. Språket er avhengig av brukere for å utvikle seg, og forfattere skal være blant språkets mest aktive utfordrere. Når jeg snakker, bruker jeg en masse engelske ord og uttrykk. Når jeg skriver, prøver jeg å unngå dem. Det er et bevisst valg, men jeg kjenner det blir vanskeligere jo mer engelsk som sniker seg inn i dagligtalen min.

For når jeg begynner å dra i ordet tospråklig, når jeg begynner å trekke det over hodet som et klesplagg for å se om det passer, er det fordi jeg stadig oftere snakker engelsk. Ikke bare når jeg er turist i et fremmed land og bruker engelsk som et lingua franca, men også i dagligtalen. Litt av skylda har TV og film med all sin engelskspråklige underholdning. Litt av skylda har alle bøkene jeg leser på engelsk. Men i mitt tilfelle må nok World of Warcraft ta hoveddelen av skylda.

På grunn av et dataspill, har jeg de siste årene brukt engelsk mer aktivt enn noen gang før. Jeg har skrevet eller snakket engelsk daglig. I perioder har jeg kommunisert mer på engelsk enn på norsk. Jeg har dessuten snakket og skrevet mye med engelskmenn, og har snappet opp ord og uttrykk derfra. Når samboeren min gjør det samme, har det ført til flere pussige situasjoner der vi halvveis inn i en lang samtale om et eller annet, plutselig har oppdaget at vi begge snakker engelsk. Nå stopper vi knapt opp for å legge merke til det lenger, det skjer for ofte. Noen ganger bytter vi språk midt i en setning, som om det er den naturligste ting i verden å gjøre. Stadig ofte tenker jeg på engelsk, i hvert fall delvis. Det måtte til slutt smitte over på papiret.

For et par måneder siden fant jeg ut at jeg ville prøve å skrive på engelsk. Ikke at det egentlig var en bevisst tanke. Jeg skrev starten på en novelle, og hun som synsvinkelen ligger hos snakket engelsk i mitt hode. Dermed ble det sånn. Og det gikk overraskende bra. Det føltes ikke begrensende, som jeg var redd for at det skulle gjøre. Jeg har faktisk ikke hatt det så morsomt med skrivingen på lenge som da jeg skrev den novella. Avstanden til språket gjorde at det var lettere å slippe seg løs, det var lettere å tørre å være dårlig, jeg var mindre selvkritisk. Og likevel endte jeg opp mer fornøyd med resultatet enn på det meste annet jeg har prøvd meg på på norsk. Da jeg mailet teksten til en av mine engelske venner og ba henne se over språket, rettet hun en stavefeil og en kommafeil, og sa at utover det var teksten så vidt hun kunne se «grammatically perfect».

Om jeg definerer meg som tospråklig eller språkforvirra spiller egentlig ingen rolle. Jeg tror uansett det blir litt «ja takk, begge deler» framover. Så lenge det å skrive på engelsk fjerner noen av sperrene, ser jeg ingen grunn til å nekte meg selv å gjøre det.

Samtidig: Jeg har en ide jeg har ruget på i evigheter, en fantasy roman. Jeg har skrevet begynnelsen i mange versjoner, i tillegg til litt her og der i fortellingen, men språket butter imot. Jeg får det ikke til å stemme på bokmål, jeg har heller aldri likt å lese fantasy på bokmål, men det stritter i mot i hele meg å skulle skrive dette på engelsk. Jeg er norsk, og skal skrive på norsk. Den veggen må jeg greie å slå meg gjennom på et vis.

Klassisk stum

2011-08-11T17:07:00.002+02:00

Som regel må jeg jobbe for å begrense meg når jeg skal skrive innlegg etter å ha lest ei bok. Så fort boka jeg har lest er en klassiker derimot, har jeg plutselig ingenting å si. Det kunne vært en tilfeldighet, men ikke når det skjer hver gang.

Så hva er det som gjør det? Prestasjonsangst? Tanken om at alt allerede er sagt, at det derfor ikke er noe poeng å si det samme på nytt? At jeg rett og slett liker samtidslitteraturen bedre? Tanken om at "alle andre" allerede har lest disse bøkene, at det ikke er noe vits å misjonere?

Ikke vet jeg.

I dag har jeg lest ferdig Joseph Conrads Mørkets hjerte, og har ingenting på hjertet. Les heller hva labben på Migrating Coconuts skrev om den for få dager siden her.

Arika Okrent - In the land of invented languages

2011-08-09T20:03:00.002+02:00

«Just about everyone has heard of Esperanto, which was nothing less than one man`s attempt to bring about world peace by means of linguistic solidarity. And every Star Trek fan knows about Klingon. But few people have heard of Babm, Blissymbolics, Loglan (not to be confused with Lojban), and the nearly nine hundred other invented languages that represent the hard work, high hopes, and full-blown delusions of so many misguided souls over the centuries.» (baksiden)

Boka overrasket meg. Den er skrevet av en lingvist, og jeg forventet meg noe langt mer teoretisk enn det som viste seg å være tilfelle. Okrent er personlig, hun skriver med stort engasjement og en smittende kjærlighet til språk generelt, og mennesker er vel så viktige som selve språkene i teksten. Scenen der hun er på thailandsk restaurant sammen med kostymekledte mennesker som insisterer på å kun snakke Klingon er kostelig.

Okrent tar for seg noen eksempler på skapte språk, og beskriver generelle tendenser. På 1700-tallet handlet det om å finne det presise, logiske språket. Et språk der et ord ikke bare var satt sammen av tilfeldige lyder, men også sier noe om selve tingen. For eksempel språket skapt av John Wilkins der ord er sortert i kategorier, hver kategori står for en bokstav eller stavelse, slik at ordet man ender opp med har ordbokdefinisjonen implisert. Okrent prøver å finne ordet «shit» og etter lang tids leting i kategorilister finner hun ut at det er cepuhws, eller mer presist «A serous and watery purgative motion from the consistent and gross parts (from the guts downward).» Det er kanskje presist, men ikke akkurat brukervennlig.

På 1900-tallet var imidlertid brukervennlighet målet man siktet mot. Her er Esperanto det mest framtredende eksempelet. Språket skapt av Ludwik Zamenhof er basert på europeiske røtter og regelmessig grammatikk, og målet var (som sitatet i starten sier) intet mindre enn verdensfred gjennom et felles språk. Jeg er overrasket over at jeg etter å ha lest om noen få prinsipper og utstyrt med ei kort gloseliste, faktisk greier å stotre meg gjennom en liten tekst forfatteren gjengir. Esperanto er lett å lære, men noe verdensspråk ble det aldri. (Selv om Esperanto er det oppfunnede språket med flest brukere - så i denne bokas målestokk er det likevel en suksesshistorie.)

Okrent går også gjennom en rekke andre språk. Lojban, som mest av alt ligner på et dataprogrameringsspråk for mennesker (radaku da kangu u da blanu ->All-x-that x dog if-then x blue" -> all dogs are blue). Láadan, et eget kvinnespråk som for eksempel har seks forskjellige ord for å menstruere,mer nyanserte følelsesord og krever at den som snakker spesifiserer hvordan det hun sier skal oppfattes (påstand, spørsmål, ordre, forespørsel, løfte, advarsel). Blissymbolics, et bildespråk. Og Klingon, språket Marc Okrand skapte for Star Trek. Det er flere, men min liste stopper her.

Dette var rett og slett underholdende og lærerikt på samme tid.

Mitch Albom - Tuesdays with Morrie

2011-08-08T14:53:00.001+02:00

At ei bok har ordene «The No 1 international bestseller» skrevet på forsida, er vanligvis mer enn nok til å gjøre meg skeptisk. Denne er fra 1997, og jeg skal ærlig innrømme at jeg aldri hadde hørt om den før jeg fikk den i hånda av ei venninne som sa jeg burde lese den. Det jeg leste på baksida av boka gjorde meg ikke mindre skeptisk, men fordi hun som ga meg boka er en smaksdommer jeg vanligvis stoler på, satt jeg meg ned med den likevel.

Boka er selvopplevd, og handler om forfatterens forhold til sin tidligere college professor, Morrie Schwartz. Da Albom var student hadde de et nært forhold, men på tross av løfter om det motsatte, holdt ikke Albom kontakten. Seksten år senere ser han Morrie i et TV intervju der det kommer fram at den tidligere professoren lider av en dødelig sykdom. Albom gjenopptar kontakten, og de to starter sitt siste prosjekt sammen:

«Dying man talks to living man, tells him what he should know.» (s.133)

Jeg har store problemer med å legge skepsisen til side. Det høres ut som en dårlig selvhjelpsbok som skal lære deg å gripe dagen. Men det er ikke den opplevelsen jeg sitter igjen med etter å ha lest den. Tårene har trillet i strie strømmer, men jeg har også smilt. Jeg vet ikke sikkert hva som gjør at jeg som vanligvis ikke kan fordra bøker av denne typen er sjarmert. Sannsynligvis har det med Morrie å gjøre. Gjennom Alboms portrett fremstår han rett og slett som en mann det er verdt å høre på, en mann som alltid har hatt ekstrem omsorg for andre mennesker og lever sitt liv tro mot sine egne idealer.

«Well, for one thing the culture we have does not make people feel good about themselves. We´re teaching the wrong things. And you have to be strong enough to say if the culture doesn´t work, don´t buy it. Create your own. Most people can´t do it. They are more unhappy than me - even in my current condition.» (s. 35)

Det er ingenting revolusjonerende med innsiktene denne boka kommer med. Men noen ganger er det deilig godt-vondt at noen forteller deg ting du allerede vet men av beleilighet velger å ignorere.

Guy Deutscher - Through the language glass

2011-08-07T12:55:00.003+02:00

I går kveld satt jeg i en stol på verandaen og stirret opp på en knallblå himmel. Jeg forsøkte å innbille meg selv at det slett ikke er selvsagt at himmelen er blå, prøvde å se på den med andre øyne, men til ingen nytte. For meg var himmelen like blå, bare avbrutt av hvite skyer her og der.

Grunnen til dette er boka jeg har vært helt oppslukt av de siste to dagene. «Through the language glass - Why the world looks different in other languages» ble med meg hjem fra Tronsmo på fredag, og viste seg å bli et særdeles interessant bekjentskap. Guy Deutscher er en israelsk lingvist som har tatt meg med på en reise jeg ikke var forberedt på da jeg begynte å lese. Deutscher er en akademiker med evnen til å skrive for en større krets enn innvidde kolleger. Hele veien gjennom er boka ryddig, klar og tidvis til og med morsom. Forfatteren forklarer hva han har tenkt å gjøre, går gjennom teorien, konkretiserer med gode eksempler, lister opp innvendinger og konkluderer. Han går ikke av veien for å latterliggjøre dem han er uenig med, men han fremstår aldri for meg som spekualativ.

Det er mye mulig at mesteparten jeg nå har lest egentlig er noe «alle» vet, men for meg var det altså nytt. Som undertittelen tilsier, er Deutschers prosjekt å vise at ditt morsmål er med på å prege hvordan du oppfatter verden. Dette er ingen ny tanke innen lingvistikken. Snarere er det en gammel tanke som har vist seg å være helt på jordet som Deutscher her blåser nytt liv i. Men ved å skifte fokus fra det store til det lille, ser teorien plutselig ikke like usannsynlig ut likevel.

Boka er todelt. Den første delen handler om en nesten 200 år gammel diskusjon om farge, og det er her jeg må være så ærlig å innrømme at dette var helt nytt for meg. I 1858 ga William Ewart Gladstone (for meg før dette kun kjent som tidligere statsminister i England) ut sin 1700 siders lange analyse av Homers diktning. I et bortgjemt kapittel mot slutten påpeker Gladsone hvordan Homer ser farger på en helt annen måte enn det han selv var vant med. Blant annet beskriver Homer havet som «vin-farget», en sau er «lilla» og honning er «grønn». Men i det store og det hele er det mest fremtredende ved Homers farger, mangelen på dem. Gladstones konklusjon er at antikkens grekere var fargeblinde, at de så verden stort sett i nyansen mellom svart/mørkt og hvitt/lyst.

Dette var starten. Deutscher går grundig gjennom hvordan diskusjonen har gått for seg fra 1858 fram til i dag, men kortversjonen er følgende: Det har vist seg at klassifiseringen av farger ikke er så naturlig som man kanskje skulle tro. Mange språk skiller for eksempel ikke mellom blått og grønt, mens russisk for eksempel ser mørkeblå og lyseblå som to separate farger, ikke bare nyanser av den samme. Fargeblinde var de antikke grekerne ikke. De hadde bare ikke ord som skilte de ulike fargene fra hverandre.

Del to av boka handler om hvordan språket du snakker kan være med på å forme hvordan du oppfatter verden rundt deg. Tidligere handlet denne teorien om at morsmålet ditt kunne begrense dine evner til å uttrykke enkelte tanker. Dette er motbevist for lenge siden. Det Deutscher hevder er at enkelte språklige elementer gjennom vanen likevel kan påvirke hvordan du oppfatter verden. Han peker på tre ting og viser til flere vitenskapelige eksperimenter som støtter hans teorier omkring disse: For det første finnes det språk som i stedet for å forholde seg til høyre/venstre og foran/bak, kun forholder seg til nord, sør, øst og vest. (Noe som betyr at du vil si det går en maur nord for foten din, ikke foran den.) For det andre skriver han om at kjønnsdelingen av språk gir visse ord visse assosiasjoner. Og for det tredje skriver han om eksperimenter som viser at kulturer med forskjellige definisjoner av farge virker som de oppfatter enkelte farger på forskjellige måter.

For meg var dette ytterst fornøyelig lesning, og jeg anbefaler den varmt.

Don't blame the game

2011-08-06T13:12:00.004+02:00

Torsdag denne uka var World of Warcraft (WoW) på forsida av min lokalavis, Drammens Tidende. Under tittelen «Ber foreldre sette grenser for dataspilling» mener en psykologspesialist at det er en sammenheng mellom aggresjon, mangel på empati og drapsspill.

Diskusjonen har som det meste annet I norske aviser om dagen sitt utspring I terrorhandlingene Norge var vitne til 22.juli. Mannen som er siktet for terroren har skrevet i sitt manifest at han brukte dataspill, blant annet WoW, som trening foran angrepet. I etterkant har dette ført til at kjeder som Coop og Platekompaniet fjernet voldsspill fra sine hyller.

Oppslag som dette gjør meg oppgitt. Jeg forstår at det etter slike ekstreme hendelser eksisterer et voldsomt behov for å finne årsaker, men jeg nekter å være med på at dataspill skal være syndebukken. Ingjerd Meen Lorvik, spesialisten Drammens Tidende har snakket med, siteres blant annet på følgende: «Samlet sett ser de fleste sentrale forskere på feltet ut til å være enige om at dataspillvold fremmer aggresjon.» Det som i følge henne gjør dataspill værre enn voldelige filmer eller bøker, er det at man som spiller er mer aktivt deltagende I voldshandlingene.

Jeg skal ikke påstå jeg har oversikt over hvem som er «sentrale forskere på feltet», men jeg vet jeg har lest mange forskere si noe helt annet enn det Meen Lorvik siteres på i DT. «Det er aldri påvist noen årsakssammenheng mellom vold og spill, derimot er det helt normalt å spille spill. Psykologer ser på det å spille dataspill i en viss alder som en form for normalitetsindikator» sier for eksempel spillforsker Espen Aarseth i en artikkel på dagbladet.no i går. Og for å forlate dataspillsfæren helt: Er det mer skadelig å sikte på en dataanimert figur på en skjerm enn å sikte på venner og kejnte med en kruttlappistol mens man leker cowboy og indianer? Jeg vet ikke hvor mange norske oppvestskildinger jeg har lest der dette er et sentralt motiv. Å bruke vold som lek er ikke noe nytt som har kommet med dataspillene.

Og hvis man først skal fokusere på voldelige spill, hvorfor velger aviser alltid å fokusere på WoW? Hadde det ikke vært for at mediene til stadighet skriver om WoW som et voldsspill, ville det knapt falt meg inn å plassere det i den kategorien selv. Javisst dreper man ting, gjerne om igjen og om igjen og om igjen, men det gjør man i Super Mario også. Jeg har aldri sett såkalte eksperter klage på det? World of Warcraft har tegneseriegrafikk, ikke en dråpe blod og 12-årsgrense. Til sammenligning ble ikke Grand Theft Auto fjernet fra butikkhyllene, et spill der du kan kjøre rundt i et realistisk bymiljø og plaffe ned forbipasserende for moro skyld.

At jeg reagerer som jeg gjør, kommer selvsagt av at i motsetning til alle såkalte eksperter som til stadighet uttaler seg negativt om World of Warcraft til mediene, har jeg faktisk spilt det. Mer enn det, jeg har spilt det i seks år, og jeg spiller enda. Jeg er så lei av at nesten alt som skrives om det er negativt. Selvsagt finnes det idioter som spiller WoW. Med 16 millioner spillere skulle det bare mangle. Ja, det finnes folk som blir avhengige, som har fått problemer på grunn av spillet. Men hvorfor er disse de eneste vi hører om?

Hvorfor hører vi aldri om hvordan WoW gir mange norske ungdommer en mulighet til å praktisere engelsk på en internasjonal arena? Hvorfor hører vi aldri om hvordan WoW lærer folk å samarbeide, å ta hensyn til andre, hjelpe hverandre for å nå felles mål? Hvorfor hører vi aldri om vennskap på tvers av alder, på tvers av landegrenser? Jeg sier ikke at dette er hvordan spillet oppleves av alle, men jeg sier at dette også finnes der. Man hører bare aldri om det.

Selv er jeg en såkalt «social gamer». Det er den sosiale biten av World of Warcraft som her gjort at jeg fremdeles logger på, over seks år etter at jeg gjorde det første gangen. Ofte er spillet for meg bare et avansert chatteprogram. Jeg har hatt timesvis med meningsfulle samtaler om bøker, filmer eller livet generelt. Jeg har vært hjemme hos flere av dem jeg spiller med, og jeg har hatt folk jeg spiller med hjemme hos meg. Jeg har sett folk som av ulike grunner ikke har venner på skolen, blomstre opp og få selvtillitt fordi de finner mennesker som hører på dem. Selv har jeg møtt samboeren min gjennom spilet, og det er langt fra å være en unik histirie.

For meg, og mange med meg, handler World of Warcraft om helt andre ting enn vold. Selv om jeg møter opp to ganger i uka for sammen med ni andre venner å ta livet av diverse monstre.
Og ha det gøy mens jeg gjør det. Med god samvittighet.

Her er for øvrig en grundig engelskspråklig artikkel om det samme temaet:

Hjernetrim

2011-08-02T21:19:00.005+02:00

Som alltid når jeg har fråtset i fantasy en periode, må lysten til å lese skjønnlitteratur vike for en stund.

Akkurat nå hopper jeg mellom to bøker, og liker hvordan begge gir hjernen litt å jobbe med.
Den ene er en skikkelig murstein som heter Religions of the Ancient World. Jeg har vært interessert i historie omtrent så lenge jeg kan huske, men først da jeg leste History of the Word i fjor, fikk jeg sansen for den virkelig gamle delen av historien. Siden da har jeg lest en bok til om utdødde språk, jeg har lest om hverdagslivet i keisertidens Roma, om perserkrigene og om perserriket. Men hele veien har jeg følt at jeg bare har skrapet i overflaten, og at jeg gjerne skulle lest noe som gikk grundigere til verks, særlig når det kommer til antikk religion. Ved hjelp av google og amazon, fant jeg akkurat det jeg lette etter i denne boka.

Boka er delt i tre, og jeg er akkurat ferdig med den første delen. Denne består av elleve essays som tar for seg temaer som går på tvers av kulturene som boka omfatter, for eksempel Cosmology, Myth og Law and Ethics. Ikke alle forfatterene evner å skrive på en like tilgjengelig måte, men jeg har uansett hatt stor glede av lesningen så langt. Del to tar for seg historien område for område, mens del tre (den største delen) går grundigere til verks og tar for seg en rekke temaer kultur for kultur. Dette er neppe ei bok jeg makter å lese fra perm til perm, men jeg synes det er kjempeinteressant og kommer til å fullføre smått om senn.

Den andre boka jeg leser er Bill Brysons A short history of nearly everything, som jeg ble anbefalt av en venn. En ambisiøs tittel til et ambisiøst prosjekt, nemlig å gjøre moderne vitenskap tilgjengelig for en utenforstående og forklare hvordan verden henger sammen. Jeg er ingen akademiker, og jeg har lest lite om vitenskap, men i det siste har nysgjerrigheten blitt pirret av smakebiter herfra og derfra. Men hvor begynner man å lese når man vil vite "alt"? Denne boka virket som et like bra sted å begynne som et annet, og et stykke inn er det fremdeles inntrykket jeg sitter igjen med. Selvsagt går det rimelig overfladisk og fort fram, men som et startpunkt kjennes det glimrende. Her får jeg smakebiter på masse forskjellig, og masse nye leseveier å ta fatt på om jeg ønsker.

Det morsomme med å lese disse to bøkene samtidig, er hvor tydelig det er hvor mye dagens vitenskap og religion egentlig har til felles. Vi kan le av antikkens kosmologi i dag og tro at vi er så mye klokere, men for meg er moderne vitenskap et like stort "leap of faith" som en hvilken som helst religion er det. I antikken var religionen en like naturlig del av hverdagslivet som vitenskapen er i dag, og for den jevne borger er det å tro på hva presteskapet sier bare byttet ut med å høre på forskere i steden. Når jeg leser om hvordan universet sprang ut fra ingenting til enorm størrelse i løpet av sekunder, for ikke å snakke om kvantefysikk der ting både eksisterer og ikke eksisterer samtidig, høres det for meg like fantastisk ut som at Marduk skal ha skapt menneskene av Tiamats blod. Hvor mye av det vi ser som sannheter i dag vil bli sett på som overtro om 500 år? Det får jeg aldri vite, men det er en tanke som er morsom å leke med.

George R.R. Martin - A Dance with Dragons

2011-07-30T13:45:00.002+02:00

Jeg registrerer at blant norske bokbloggere, er det flere som nylig har startet reisen inn i George R.R. Martins univers. Det gjør denne omtalen vanskeligere å skrive. For hvor mye skal jeg egentlig si? Jeg prøver alltid å unngå og spoile handlingen i en omtale, men siden dette er den femte boka i en serie, vil det jeg skriver uansett avsløre en del av handlingen i de foregående bøkene. I Martins uforutsigbare verden er bare det å fortelle hvilke karakterer som fortsatt er med oss en avsløring i seg selv.

Jeg velger å være kort og generell.

Den første boka i serien sprengte mine forventninger og forandret mitt syn på hva fantasysjangeren kunne inneholde. Da jeg leste den om igjen tidligere i år, ble jeg overrasket over hvor mye detaljer jeg husket ti år etterpå. De andre bøkene i serien har aldri kunnet leve opp til A Game of Thrones, av den enkle grunnen at de fortsetter i samme spor, overraskelsen er borte. Det betyr ikke at jeg ikke synes de er bra, bare at leseopplevelsen aldri vil kunne måle seg med den jeg hadde da jeg leste den første. Og i gjennomlesningen av de tre neste bøkene, fant jeg ut at det var en hel masse jeg hadde glemt.

Når det er sagt. Den fjerde boka, A Feast for Crows, var en skuffelse. Der de andre bøkene har vært preget av fokus, var denne utflytende. Martin skrev selv at det han trodde skulle være bok fire, vokste seg for stort til ei bok og ble derfor delt i to. I stedet for å dele den på midten, valgte Martin og fortelle historien til halvparten av karakterene i bok fire, for så å ta resten i bok fem som skulle komme året etter. Leserne måtte vente i seks år, men 12. juli kom endeling resten.

Og nå er jeg ikke lenger skuffet. Bok fem er tilbake på rett spor. Karakterene jeg helst vil høre historiene til er tilbake, og det samme er fokuset. Plottet strammes til. Karakterer som har vært spredd ut en og en, møtes. Små scener fra den første boka følges opp og får en ny viktighet. Martin gir igjen inntrykk av å være en forfatter med overblikk og stålkontroll, en mann med en plan som vet hvor han vil med historien og loser leseren dit med trygg hånd. Jeg er ikke lenger redd for at fortellingen skal ese ut av proporsjoner og bli en evighetsfortelling. Alle tegn tyder på at det nå bygges opp mot et klimaks, en avslutning av et slag.

Det er lite annet å gjøre enn å smøre seg med et tykt lag av tålmodighet og vente på fortsettelsen. George R.R. Martin er "my drug of choice" når jeg vil flykte fra virkeligheten. Selv om hans verden ikke nødvendigvis er et hyggeligere sted å være enn den jeg befinner meg i til vanlig.

Tegnet moro

2011-07-17T12:44:00.002+02:00

Det er ting jeg aldri har trodd jeg kommer til å gjøre. Det å være med på å lage en tegneserie er definitivt en av dem. Men ikke en gang jeg kan alltid ha rett.

Denne uka var jeg på besøk hos ei jeg gikk på folkehøyskole sammen med for å se mine egne ord omgjort til tegninger. Selvsagt ser det helt annerledes ut enn det jeg har forestilt meg, men det er jo akkurat det som gjør det så morsomt. Tegnerinnen hadde masser av spørsmål, og fikk meg til å oppdage ting i min egen tekst jeg ikke visste at var der.

Hvordan dette kom i stand?
I fjor fullførte jeg en novelle som jeg aldri har blitt helt fortrolig med. Jeg liker ideen i den, men jeg har aldri blitt helt fornøyd med selve teksten. Og i et vilt innfall tenkte jeg at den kanskje ville gjort seg bedre som tegneserie. Dermed sendte jeg novella til min venninne fra folkehøyskolen. Både fordi jeg synes hun er veldig flink til å tegne, men også fordi jeg vet vi har ganske lik smak og humor. Jeg stolte med andre ord på at hun ville finne den rette stemningen.

Nå har jeg fått den første tegningen. Som sagt: Overhodet ikke som jeg hadde forestilt meg det, likevel føltes det helt riktig! Tegningen tilfører også litt humor, noe novella ikke har mye av. Nå gleder jeg meg veldig til å se fortsettelsen!

(Tegningen er selvsagt gjengitt med tillatelse fra hun som har tegnet den, men hun ønsker ikke navnet sitt lagt ut her. Fordi det er tatt bilde av et ark med kamera, er ikke bildekvaliteten den beste, men dere får et visst inntrykk.)

Klar til dyst

2011-07-10T17:26:00.002+02:00

Manglende blogginnlegg i det siste skyldes George R.R. Martin og hans Song of Ice and Fire serie. På tirsdag kommer endelig Dancing with Dragons, boka jeg og mange med meg har ventet på siden 2005.

Nå er jeg klar, og boka forhåndsbestilt til å leveres til min Kindle på utgivelsesdagen!
I går leste jeg ferdig A Feast for Crows, og er med det ferdig med gjennomlesningen av de fire bøkene som allerede er utgitt i serien. Det eneste som irriterer meg litt, er at jeg ikke kommer til å få svar på noen av cliffhangerne fra slutten av den fjerde boka, da bok fem skal handle om samme tidsrom, men andre karakterer.

Likevel, jeg gleder meg til endelig å få svaret på de løse trådene som enda henger og dingler fra bok tre.

Alle gode ting er ...to?

2011-07-02T14:08:00.003+02:00

Et av fjorårets litterære nyttårsforsetter var å skaffe meg lesebrett. Kan jeg hoppe over et av de andre forsettene siden jeg nå plutselig har to?

Det første fikk jeg av foreldrene mine i mai da jeg fylte 30, resultatet av en særdeles kort og spesifikk ønskeliste. Brettet er en iriver, og er koblet opp mot CDON.coms netthandel med tilgang til svenske og engelske e-bøker. Det har vært en trofast følgesvenn på toget hver dag siden, men jeg har ikke brukt det noe særlig utenom det. (Jeg har vært for oppslukt av George R.R. Martins univers, og de bøkene stod allerede i bokhylla i papirformat.)

Forrige uke var jeg i Sverige hos min samboers familie, og der ble jeg jammen feiret på nytt. Gaven fra deler av familien: En Amazon Kindle 3G som ble levert på døra mi for to dager siden.

Så hva gjør jeg når jeg plutselig har to lesebrett? Hvilke skal jeg velge å bruke?
Jeg får dårlig samvittghet om jeg velger det ene framfor det andre siden begge var gaver, jeg er rar sånn. Men jeg trenger kanskje ikke å velge? Brettene er forskjellige, og har hver sine fordeler. Foreløpig er jeg ikke veldig godt kjent med noen av dem, men noen ting er åpenbare.

iriver kom med nesten 200 bøker allerede innlagt. Alle er klassikere uten opphavsrett, så de kan uansett lastes ned gratis om man ønsker, og jeg kommer jo aldri til å lese alle. Men likevel, det var fint å kunne teste brettet med en gang uten å måtte laste ned noe. På Kindle var det bare bruksanvisningen som lå inne.

iriveren har touchskjerm, men jeg synes ikke den fungerer spesielt bra. Som regel må jeg trykke mange ganger før den åpner boka jeg ønsker å lese. Man bytter side enten ved å trykke på skjermen, eller ved å dytte knappen på siden av skjermen til høyre eller venstre avhengig av om du vil bla fremover eller bakover. På Kindle styrer du alt med knappene under skjermen, og det er knapper å bla med på begge sider av skjermen, separate knapper for framover eller bakover. Du kan i tillegg bla fra kapittel til kapittel med navigasjonsknappen under skjermen. Her synes jeg Kindles løsning er klart best.

Kindle kommer også med amerikansk og engelsk ordbok innlagt, noe som gjør det enkelt å slå opp ord jeg ikke kan. Vanligvis når jeg leser engelske tekster og møter på ord jeg ikke kan, hopper jeg bare over dem. Med Kindle får jeg forklaringen, og lærer på den måten nye ord. Jeg liker også at det finnes mange magasiner og aviser jeg kan abonnere på. Det er to ukers gratis prøvetid før man må begynne å betale, så jeg kan prøve meg fram litt å se hvilke jeg foretrekker.

iriver kommer med beskyttelselslokk, så det ikke blir riper når jeg legger den i veska. Det kan jeg selvsagt kjøpe til Kindle også, men det følger ikke med i utgangspunktet. Kindle er derimot levert med lader jeg kan putte i stikkontakta, i tillegg til usb-ledning som kan linke den til PCen, mens iriver bare kom med sistnevnte, og dermed må lades via PCen. Kindle har også mindre reflekser i skjermen, noe som gjør det lettere å lese i sollys.

Jeg tror nok jeg kommer til å bruke begge. Sannsynligvis blir det magasiner og engelske bøker på Kindle, mens det blir mer svenske titler på iriver.

Men aller først: lese ferdig A Feast for Crows før den femte boka i serien kommer 12.juli. Den vil jeg sannsynligvis lese på Kindle, så jeg slipper å bære med meg en 1000 siders hardback bok på toget.

Hah, jeg kan fremdeles!

2011-06-29T18:38:00.003+02:00

Det var konklusjonen da jeg i går kom på at sensuren for eksamen var klar den 20.juni.

Jeg hadde inget egentlig mål med å melde meg opp. Bare en vag tanke om at jeg hadde lyst til å lese om filosofi, og at jeg da like gjerne kunne ta exphileksamen samtidig. Jeg har da også hele tiden sagt at det ikke spiller noen rolle hvordan det går. Om jeg hadde strøket, ville det ikke fått noen konsekvenser.

Men i dag er det lett å innrømme at akkurat det er en løgn.
Selvsagt spiller det en rolle hvordan det går. Jeg har alltid satt høye krav til meg selv når det gjelder skolearbeid, aldri vært fornøyd med nest best. Stryk har aldri falt meg inn som en mulighet, så arrogant må jeg få lov til å være, det jeg har gardert meg mot med min påtatte likegyldighet, er karakterene i midten av skalaen.

Jeg fikk min A, og er selvsagt fornøyd.
Samtidig er jeg overrasket etter å ha lest karakterstatistikken. Jeg visste at selvstudiumvarianten av exphil hadde høy strykprosent, men at den var 50%?
I underkant av 1000 elever var meldt opp til eksamen, 515 møtte opp, for 255 endte det med stryk. Bare 16 elever fikk toppkarakter.
Jeg kan polere egoet mitt ved å late som det har med intelligens å gjøre, men ikke en gang jeg tror på det.

Så hva nå mon tro? Et nytt fag til høsten?

Carsten Jensen - Jeg har set verden begynde

2011-06-15T21:19:00.003+02:00

Jeg har diskutert så mye med denne boka underveis, at det tidvis har føltes mer som en dialog enn som lesing. Det har gitt en litt merkelig leseopplevelse, men jeg skal ihvertfall ikke påstå annet enn at boka har engasjert meg.

Jeg har set verden begynde er en reisebok. Carsten Jensen har først reist sammen med en tolk i Russland, før han reiser alene videre via den transsibirske jernbanen til Kina, og derfra videre til Cambodia, Vietnam og Hong Kong. Reisen fortsetter derfra også, men det gjør ikke denne boka.

Jeg liker å lese om folk som reiser, det er en erstatning for alle reisene jeg vet jeg ikke kommer til å gjøre selv. Men det tok ganske mange sider før jeg var komfortabel med å ha Carsten Jensen som reisefølge. Gjennom hele Russland var han bare irriterende. Det kjentes som jeg kunne ha skrevet boka selv, uten noen gang å ha vært der. Det var litt som en dårlig stiloppgave: Lag en reisereportasje basert på alle fordommene folk har om Russland. Stygge bygninger - check. Fatalistiske mennesker - check. Blodtørstige kosakker - check. Mafia - check. Vodkadrikking - check. Joda, jeg skjønner at dette er blitt fordommer, eller klisjeer, fordi det i mange tilfeller er sant. Men underveis hadde jeg følelsen av at Jensen bare så det han så etter, og som sagt: Det irriterte meg.

Som for eksempel når toget kjører gjennom Mongolia, og Jensen skildrer fire mongoler som sitter i spisevogna og drikker vodka:

Deres smalle øjne var tillukkede af druk, og de savlede saligt i rusen. De lignede Djengis Khans fætre og så ud, som om de havde svunget sig direkte fra en hesteryg og over i Den Transsibirske Jernbane, som de syntes at antage for en slags kørende værtshus, det eneste passende beværtningssted for et født rytterfolk.

Oh, come on! Djengis Khan og hestefolk? Fortell meg noe jeg ikke vet. Det burde være lett når emnet er Mongolia...

Men det ble bedre. Jeg tenker at for Jensen begynte ikke reisen skikkelig før han gikk av toget i Beijing, og for meg gjør ikke boka det heller. Reisingen han gjør i Russland, er tydeligvis reportasjereiser for en avis. Først når han kommer til Kina, er han på egenhånd og begynner å se ting på en annen måte. Han virker åpnere for inntrykk, han begynner å prate med mennesker. Og det er der han har sin store styrke.

Carsten Jensen er nemlig helt tydelig en god lytter. En mann folk snakker til, og med, en mann som vinner folks fortrolighet, en mann folk inviterer hjem. For meg er det alle disse møtene med mennesker som gjør boka verdt å lese. Særlig møtet med kineseren Shu gjorde sterkt inntrykk.

Og etterhvert ble jeg mer tilgivende for alt det som irriterte meg i begynnelsen. De gangene jeg synes han ser bare det han vil se, de gangene han tillegger menneskene rundt seg en hel haug med egenskaper og tanker som om det er en roman han skriver, de gangene han overlesser landskapene med adjektiver. Om jeg slutter å lese teksten som ei bok om asiatiske land, men i stedet leser den som ei bok om den reisende Carsten Jensen, da er plutselig alt dette helt på sin plass. Gjennom alle sine karakteristikker, tegner han først og fremst et bilde av seg selv.

Og jeg kommer til å bli med på reisen videre også.

Klagesang fra en skrivende turist

2011-06-12T10:04:00.003+02:00

Behovet for å skrive har vært der så lenge jeg kan huske.

Fra jeg var liten husker jeg skrivingen som noe morsomt, men jeg kan ikke si jeg har den opplevelsen av det fremdeles. Mange ganger tenker jeg livet ville vært så mye enklere om denne trangen ikke hadde vært der. Jeg forstår ikke hvorfor den er der, hva er det som gjør at jeg må skrive, hvorfor er dette det ene målet jeg aldri greier å riste av meg?

Det er ikke lenger morsomt. Mest av alt ligger trangen der som en evigvarende dårlig samvittighet. Det er et press jeg setter på meg selv, et press som noen ganger føles overveldende og får meg til å gråte. Jeg sier det er dette jeg har lyst til, dette er det eneste jeg har lyst til, alt annet er bare midlertidig. Likevel gjør jeg det ikke. Jeg utsetter det, gjør alt mulig annet i stedet. Husarbeid, som jeg hater. Legger kabaler på dataen. Nå har jeg reist til Danmark for å være alene, gi meg selv tid og rom, og hva gjør jeg? Sitter og ser på vannet. Går tur. Legger kabal. Hvis dette virkelig er det eneste jeg ønsker meg, hvorfor gjør jeg det ikke?

Hva er det egentlig jeg ønsker å få ut av skrivingen min? Å si jeg ønsker å leve av det, kjennes naivt. Både fordi det er bare et fåtall forfattere som faktisk kan leve av skrivingen, men like mye fordi det ikke er sant. Jeg trives med å jobbe. På mange måter liker jeg faktisk det bedre en å skrive. Det handler om en mestringsfølelse. Jobben krever mindre av meg, eller, om ikke mindre, så krever den andre ting. Ting jeg kan levere. Skrivingen er bare en endeløs følelse av ikke å være bra nok, ikke å ha det som skal til.

Og samtidig, en overbevisning et sted langt der inne om at jeg har det som skal til, om at det er dette det er meningen jeg skal gjøre, om at på et eller annet tidspunkt vil det løsne. Det jeg kaller skriving er i bunn og grunn ikke annet enn venting. Det er det jeg gjør, venter på at noe skal dukke opp, venter på den gudommelige inspirasjonen, på et glimt av en helhet. Og mens jeg venter, bygger presset seg stadig større, klokka tikker og nødvendigheten sprer seg som en gift ut i hver minste lille del av kroppen min, til selv det å klippe neglene føles som en meningsbærende handling.

Og jeg kan ikke engang forklare for meg selv hvorfor dette er viktig. Finnes det ikke allerede nok ord i verden? Kan jeg ikke bare nøye meg med å lese andres bøker, leve meg inn i andres ord, andres verdensbilder. Eller er det nettopp fordi at det å lese er så viktig for meg, at jeg også må skrive? At den opplevelsen bøker gir meg, føles så viktig at jeg ønsker å kunne gi den til andre. Kanskje.

Kanskje handler det mest av alt om å bli sett. Det vil forklare hvorfor dagboksskriving ikke er nok. Forklare den indre kritikeren som sier at ingenting er bra nok, for det åpenbare spørsmålet er jo da - bra nok for hvem? Hvis selve handlingen å skrive var nok, ville den indre kritikeren være arbeidsløs. Jeg skriver hele tiden for et tenkt publikum, et publikum jeg ikke vet hvem er, og som derfor er umulig å tilfredsstille.

Til syvende og sist tror jeg likevel det handler om å ha rett. Målet med å skrive er å gjøre det så overbevisende at den som leser ordene mine innser at jeg har rett. At mitt syn på hvordan verden henger sammen, på hva som er viktig og hva som ikke er det, er det eneste gangbare. Og om det er målestokken jeg skriver etter, forstår jeg plutselig hvorfor ingenting kjennes godt nok.

Skrivekurs igjen...

2011-06-12T09:16:00.003+02:00

Denne gang, ikke et jeg har vært på, bare et jeg har lest om.

En artikkel fra lørdag 16.april om et skrivekurs i København.

Marguerite Duras - Elskeren

2011-06-08T21:00:00.004+02:00

Jeg kan ikke tenke meg et bedre sted å lese denne boka enn på en benk like ved stranda, med lyd av bølger og fugler, og sand mellom tærne.

Ikke fordi boka har noe med verken strand eller sommer å gjøre, det bare kjennes rett. Kroppen er avslappet og i en viss stemning, og i akkurat denne tilstanden av ro er jeg mottakelig for Duras’ følsomme språk. Havets rytme blir setningenes rytme. Jeg har tid til å lukke øynene, til å dvele, ingenting haster, og leseopplevelsen vokser på det.

For meg er dette en vakker bok, men jeg tror mange vil være uenige i det utsagnet. Jeg finner det vakre i språket, i måten Duras skildrer menneskene med en enorm følsomhet, men samtidig en form for nøktern kynisme.

Fortelleren er en aldrende forfatter, men selve ryggraden i boka dreier seg om en kjærlighetshistorie som utspilte seg da hun var bare femten. Skjønt kjærlighet? Historien handler først og fremst om et altoppslukende og heftig begjær, mellom henne, det 15-årige franske barnet i kolonien, og en tolv år eldre kinesisk rikmann. En ulovlig affære på grunn av hennes alder, en utenkelig affære fordi hun er fransk og han kinesisk, en umoralsk affære fordi han betaler henne og en uønsket affære for begge familiene.

Og likevel bruker jeg ordet vakker.
For gjemt bak begjæret ligger noe annet, en annen historie enn den som står skrevet fortelles mellom linjene. Jeg har lest én bok av samme forfatter før, Moderato Cantabile, og det var det samme der, bare kanskje enda mer framtredende. Duras har en enestående evne til å fortelle en historie uten å fortelle den som får meg til å sitre av misunnelse. Gjemt mellom korthugde, konkrete setninger ligger karakterens liv og handlinger. Som her:

Slik blir vi liggende, lenket fast, og stønner i skrålet fra byen som fremdeles er der ute. Vi kan fremdeles høre det. Så hører vi det ikke mer.

Jeg er overbevist. Marguerite Duras hører til helt i det øverste sjiktet på lista over mine favoritter.

Jeg reiste alene

2011-06-06T10:00:00.002+02:00

Jeg går i land i Danmark som en zombie. Fordi jeg ikke liker å fly, har jeg tatt båten. Underveis har jeg kommet på at jeg ikke liker å ta båten heller.

Før dette, så jeg imidlertid Black Swan i en kinosal sammen med fire andre mennesker. De to tenåringsjentene som satt foran meg, var ikke veldig begeistret da filmen var slutt. Selv opplevde jeg imidlertid en total identifikasjon med denne ballettdanseren som er så opptatt av å gjøre alle trinnene teknisk korrekt, men som dermed lar teknikken overskygge følelsen som er det som får tilskueren engasjert.

Det føltes som en bra start på en skriveferie.

Innsikten om at jeg ikke liker båt, kom sammen med bølgene som begynte å rugge meg, og alt rundt meg, fra side til side ikke langt etter midnatt. Kroppen min utelukket søvn som et alternativ, så jeg stod opp. Jeg fant meg en tilbaketrukket plass i baren og betraktet menneskene. Et drinkglass noen hadde forlatt på bordet foran meg, ga meg en viss legitimitet for å sitte der. Noen timer senere, tilbake på lugaren, ville søvnen fremdeles ikke innfinne seg. Derfor går jeg noen timer senere i land i Danmark halvt i søvne, som en levende død.

Jeg skal hentes av et menneske jeg ikke aner hvordan ser ut, men som jeg likevel umiddelbart gjenkjenner. Hun tar et skritt fram og sier -Hei, Elisabeth, og gir meg en klem. I bilen slås jeg av en merkelig følelse av hvordan et menneske kan være kjent og ukjent på samme tid. Stemmen er en stemme jeg hører ukentlig, men ansiktet tilhører en fremmed. Vi spiller World of Warcraft sammen, og har diskutert dataspill og bøker på nettet i flere år. Hun viser meg sin hjemby, Roskilde, før hun kjører meg til sommerhuset og overlater meg til meg selv.

Førsteinntrykket? Vi kjørte forbi porten tre ganger uten å se den. Midt mellom to store, hvite murhus, lå en halvskjev, grå treport som viste seg å føre inn til sommerhuset jeg hadde leid. Gresset var langt, hagen overgrodd og det hadde akkurat begynt å regne. Hagen summet av insekter. Selve huset var et lavt, brunt trehus og luktet innestengt og sterkt av mygglys. Men utsikten til havet var akkurat så fantastisk som bildene hadde lovet.

Det var kaldt. Jeg fant en oljeovn jeg plasserte på soverommet og lukket døra. På en liten TV, zappet jeg meg gjennom kanalene, men fant ingenting av interesse. Jeg ble likevel sittende å se på i en times tid. Deretter gikk jeg å la meg på det som nå var det eneste rommet i huset med behagelig temperatur. Jeg sovnet omtrent med det samme hodet traff puta.

Da jeg våknet tidlig neste morgen, var verden en annen. Sola skinte skrått inn over hagen, og plutselig var alt jeg så på med skepsis dagen før, bare sjarmerende. Jeg luftet ut den innestengte lufta, og gikk tur barbeint på stranda. Formiddagen tilbrakte jeg sammen med Marguerite Duras’ og hennes bok Elskeren i hjørnet på terassebenken. Hele tiden med bølgene mot stranda som lydkulisse.

Resten av uka fortsatte på samme måte. Jeg var oppe før åtte hver dag, åpnet terassedørene på vidt gap og sa god morgen til havet. Jeg spiste når jeg var sulten, døste når jeg var trøtt, leste store deler av dagen og tilbrakte for øvrig timevis med bare å se på vannet, på stranda og på menneskene som på ulike tider befolket den. TV’en sluttet å virke den andre kvelden, og dårlig mobildekning forhindret meg i å ringe hjem, så isolasjonen ble mer fullkommen enn planlagt. Det var bare fint. Når sola gikk ned, la jeg kabal eller spilte minesveiper på datamaskinen fram til øyelokkene ble tunge. Stort sett var jeg i seng før halv elleve hver kveld.

Noen få avbrudd i monotonien: To ganger badet jeg. Tirsdag hikstet kroppen i kuldesjokk da jeg forsvant under vannflata, fredag var det allerede blitt mye varmere. Torsdag blåste det så mye at det ikke var behagelig å sitte ute, så jeg tok toget inn til Helsingør. En by full av fine bygninger, men like fremtredende: av svensker og alkoholsjappene som lever av dem.

Har jeg skrevet?
Jeg sitter igjen med en Donald-følelse av å ha to små utgaver av meg selv, en på hver skulder, som kommer opp med ulike svar.
Ja, men ikke nok, sier den røde utgaven av meg og pirker meg i siden med høygaffelen.
Ja, hver dag, sier den utgaven av meg som sitter på den andre skulderen i sin hvite kjole, med englevinger stikkende utenfor og en gyllen glorie svevende over hodet.

Sannheten ligger kanskje et sted i midten? Jeg har skrevet hver dag, men har ikke vært flink til å pushe meg selv ut over komfortsonen. Når det buttet i mot, sluttet jeg og gjorde andre ting. Samtidig har jeg lest mye, og tenkt mye. Jeg liker å tro at det også betyr noe. Og av det jeg har skrevet, er det lite som føles tvungent. Jeg har ikke skrevet det jeg trodde jeg skulle skrive, men jeg har skrevet ting jeg holder ut å lese også dagen etterpå. Det er ikke en opplevelse jeg har hatt så ofte.

Vel hjemme, er noe av det første jeg har gjort å sette meg ned for å skrive dette. Det kjennes som det betyr noe det også. Å være kommet i dytten, en følelse jeg må gjøre alt for å ta vare på framover.

Noe av det jeg har skrevet i Danmark, kommer jeg til å dele med dere her på bloggen i dagene framover, men mesteparten vil jeg nok holde for meg selv - inntil videre.

Til sist: Den som har fulgt med hele veien ned hit, belønnes med bilder.

En bit av hytteveggen, den gjengrodde hagen og et hint av utsikt.

Stranda. Akkurat som lovet, tre meter fra sommerhuset.

Lesehjørnet der jeg tilbragte mange timer.

Gatebilde Helsingør.

Lunsj

Solnedgang (helt uten elg)

Hurra for meg!

2011-06-05T13:33:00.005+02:00

Jeg hadde en mistanke, og fikk den bekreftet da jeg sjekket:
I dag er det akkurat to år siden jeg skrev mitt aller første blogginnlegg.
Jeg har aldri angret på det. Bloggingen har gitt meg mye, ikke minst åpnet den døra til en verdenen av mange andre bokblogger der ute som har gitt meg mange gode tips og interessant lesestoff i disse årene.

I dag er også dagen da jeg kom hjem fra (skrive)ferie i Danmark.
Mer utførlig rapport om det kommer snart.

Men for i dag nøyer jeg meg med kun ett ord til: Skål!

Boka som gjorde en fantasyleser voksen

2011-05-22T13:19:00.002+02:00

(ny versjon av innlegget blogger slettet)

Første gang jeg leste A Game of Thrones, gikk jeg på videregående. Jeg hadde lest en del fantasy fra før, men ingenting som lignet dette. Sant og si har jeg ikke lest mye som ligner siden heller. Det nærmeste må være Joe Abercrombies First Law trilogi som jeg leste i fjor.

Fra før hadde jeg lest Ringenes Herre, alle Narnia-bøkene, Maria Gripe og Michael Endes Den uendelige historie. Jeg hadde lest hele Sagaen om Isfolket, så langt det var mulig å komme på det tidspunktet i Robert Jordans Wheel of Time, og jeg hadde rotet meg bort i David Eddings bøker om Belgarion. Jeg elsket de fleste av disse bøkene (jeg likte aldri Eddings), men jeg var helt uforberedt på det som traff meg da George R.R. Martin inviterte meg inn i sitt univers.

Det som gjorde at jeg levde meg så inn i alle de fantastiske bøkene, var de store og episke fortellingene mellom det gode og det onde. Og uansett hvor store utfordinger de gode måtte møte på veien, kunne jeg som leser føle meg rimelig sikker på at hindringene ville overkommes, de gode ville alltid gjøre det moralsk rette, og til slutt komme seirende ut. Det lønnet seg å være god, rett og slett. Sånt appellerte til meg, som alltid var den snille jenta som lot alle skrive av leksene.

Men så kom A Game of Thrones og var noe helt annet. Jeg røper ikke for mye om jeg sier at det sjelden lønner seg å være hverken snill eller moralsk i Martins bøker. Jeg har lest at serien A Song of Ice and Fire, som dette er første boka i, baserer seg på de engelske rosekrigene. Og det politiske spillet er langt viktigere i denne første boka enn magi og overnaturlige hendelser. Noen episk kamp mellom det gode og det onde er det ikke snakk om, her er det mennesker som kjemper om makt og overlevelse. Noen er mer sympatiske enn andre, noen mer kyniske, noen tvers igjennom hensynsløse, men det finnes ingen fasitsvar om hvem jeg som leser skal "holde med". Lesere jeg har snakket med har forskjellige sympatier, alt etter hva som tiltaler dem.

Når det nå er laget TV-serie av boka, dukket den plutselig opp overalt, og selvsagt ble jeg fristet til å lese den om igjen. Jeg er overrasket over hvor mye jeg husket. Noen detaljer var glemt, men hoveddelen av boka har vært med meg siden. Det som også var overraskende, var hvordan sympatien min fordelte seg annerledes nå enn første gang jeg leste den. Kapitler jeg hadde mest lyst til å hoppe over forrige gang (hvert kapittel er fortalt fra synsvinkelen til en bestemt karakter i boka), var nå de jeg likte best og omvendt. Siden jeg skrev dette innlegget første gang, har jeg også lest ferdig andre boka i serien, A Clash of Kings. Her husker jeg ikke like mye. Martin utvider med synsvinkelen til flere personer, flere ting skjer om gangen og historien blir mindre konsentrert. Jeg liker fremdeles det jeg leser, men det er altså bare den første boka som sitter spikret i hukommelsen.

Til slutt:
Jeg er ingen tålmodig person. TV-serien går på en av Canal+ kanalene nå, den kanalen har ikke jeg. NRK skal visstnok sende den i 2012, men så lenge greier ikke jeg å vente. Selv om jeg var veldig skeptisk til å ødelegge bildene jeg har i hodet av personene, har jeg ikke greid holde meg unna og har sett alle episodene som er vist i USA så langt. Serien er bra. Den ligger overraskende tett opp til bøkene i handling, en del av dialogene er nærmest ordrette. Mye er utelatt og noen forandringer gjort, men jeg kan forstå hvorfor nyansene forsvinner og handlingen går raskere når det skal overføres til skjerm.
Likevel: Se gjerne serien, men det er bøkene jeg anbefaler varmest.

En pausefisk...

2011-05-15T17:02:00.003+02:00

...til å holde dere med selskap fram til jeg har kommet over skuffelsen over at fredagens innlegg tydeligvis ikke kommer tilbake.

I går ble denne leseren digital...

2011-05-11T16:14:00.003+02:00

Ikke på heltid, selvsagt, men jeg har altså omsider fått meg lesebrett.

Jeg har vært nysgjerrig på dem lenge. Kastet mer eller mindre diskrete blikk over skuldrene til lesebretteierne på toget. Testet dem på biblioteket. Lest om dem på nettet. Jeg begynte som skeptiker og bokromantiker, men nå er jeg over i Ole Brumm stadiet. Ja takk, begge deler, hver til sitt bruk.

Det er unektelig mindre og lettere å ha med meg i veska på toget enn mye av det jeg bærer meg skeiv på hver dag. For ikke å snakke om hvordan jeg ser for meg at det skal lette feriebagasjen min. Jeg kan lese mengder av klassikere helt gratis, ihvertfall kunne jeg gjort det om jeg hadde hatt tid. Det lå allerede 200 av dem lagret da jeg tok det ut av esken sin i går.

Det betyr ikke at jeg slutter å kjøpe papirbøker. Jeg liker å omgi meg med bøker. Den følelsen kan ingen elektronisk duppeditt erstatte. Men akkurat nå er jeg klar for å prøve meg som digital leser.

For den som er interessert: Lesebrettet er av merket iriver, du kan lese mer om det her. (Jeg tok et bilde, men PCen min vil ikke samarbeide akkurat nå, så dere får visst ikke se det.)

Deilig å være 30, i Danmark...

2011-05-03T20:19:00.006+02:00

Ei uke fra i dag kan jeg ikke lenger si jeg er i slutten av tjueåra. Det skulle sikkert fått meg til å føle en hel masse, men gjør det ikke. Herregud-herfra-går-det-bare-nedover-panikken ble jeg ferdig med første gang jeg fant et grått hår, og det er faktisk overraskende mange år siden allerede.

På tross av tekster som det her, som forteller meg at jeg allerede er uinteressant for arbeidsmarkedet, føler jeg meg hverken gammel eller utdatert. Alder sluttet å være mer en et tall etter at jeg fylte atten og ble myndig (eller kanskje da jeg ble 20 og kunne kjøpe sprit, noe som sluttet å være veldig interessant sånn omtrent samtidig som det ble lovlig.)

Men dette blir bare en litt for lang intro til det jeg egentlig skulle skrive:

Ei uke før dagen, har jeg nemlig allerede fått bursdagsgaven fra samboeren og hans foreldre. Ihvertfall fått vite hva den er. Og selv om jeg har sagt til alle som har spurt at gaver ikke er viktig, at jeg virkelig ikke kan komme på noe fornuftig å ønske meg annet enn bøker eller lesebrett, at jo, det er spennende gaver fordi det er noe jeg faktisk vil ha, likevel må jeg innrømme at akkurat denne gaven er mer enn litt stas.

Jeg skal nemlig på ferie. Ei uke, helt alene på et sommerhus i Danmark. Jeg har sett bildene og ser at jeg kan se havet fra plattingen foran huset. Jeg skal pakke blyant og skriveblokk, laptop og bøker. Jeg skal håpe på fint vær, ihvertfall fint nok vær til å sitte ute og lese, til å gå langs stranda, kjenne saltvann mellom tærne. Men hvis ikke, skal ikke det ødelegge noenting. Nesten alle jeg forteller det til ser rart på meg og spør "vil du virkelig være helt aleine på ei hytte ei uke?" Til og med samboeren, som hadde ideen til dette fordi han visste jeg ville dra på skriveferie, er skeptisk. Redd det blir ensomt, at jeg kommer til å angre når jeg er der.

Hva vet jeg? Jeg har aldri vært på ferie aleine før, kanskje har de rett alle de som ser rart på meg og ikke skjønner hvorfor jeg forteller dette som om det er en gledelig nyhet. Men jeg gleder meg. Dette har jeg villet lenge, men aldri gjort noe med. Men nå skjer det. Om under en måned sitter jeg her, med ei bok i fanget og notatboka på bordet, eller forhåpentligvis omvendt.

Dere skjønner det, gjør dere ikke?

Sommerpåske

2011-04-28T10:29:00.005+02:00

Det er lenge siden jeg har lest krim i påsken. I stedet har jeg laget min egen tradisjon med påskeklassikeren. Fire-fem dager på hytta uten TV eller PC, passer godt til de bøkene som krever en viss ro for å leses.

I år ble det hverken hyttetur eller klassiker på meg. I stedet har jeg og samboeren vært hos familien hans i Skåne og nytt en skikkelig sommerpåske. Roen til å lese fant jeg der også, ganske lett når det ser ut som dette:

Klassikeren var imidlertid byttet ut med Exphil-pensum. Tekster som er klassikere gode som noen, når jeg tenker meg om, så tradisjonen er kanskje ikke brutt likevel?

Og når jeg hadde vært flink og kommet gjennom en god bolk med pensum, belønnet jeg meg selv med litt lettere lesestoff i form av gjenlesning av
George R. R. Martins A game of Thrones. Bok fire kommer i juli, i tillegg har TV-serien basert på bøkene begynt å gå i USA, så det var på tide å friske opp bekjentskapet. Og jeg merker hvordan sympatien fordeler seg annerledes enn første gang jeg leste boka, nå som jeg vet hva som skjer videre.

Jhumpa Lahiri: Fremmed Jord

2011-04-20T09:44:00.002+02:00

Man leser ingenting i et vakuum. Kanskje blir dette mer tydelig når jeg leser noe som er langt fra min egen hverdag?

Når jeg leser bøker jeg kjenner meg igjen i, er det sjelden jeg tenker over at jeg sammenligner med mitt eget liv. Men erfaringene som skildres i Fremmed jord, er ikke mine erfaringer. Dermed trekker jeg i stedet linjene til andre bøker jeg har lest, og blir med ett mye mer klar over at jeg faktisk sammenligner. Jeg tenker det er dårlig gjort overfor forfatteren og ikke la hennes bok få stå på egne ben, at ingenting godt kommer ut av å stadig sette bøker opp mot hverandre, at det er en av grunnene til at jeg ikke gir terningkast eller noe lignende. Men så blir jeg uenig med meg selv. Det er naturlig å sette det man leser i sammenheng med sine egne erfaringer, og det jeg har lest er faktisk en viktig del av mine erfaringer. Det er en av grunnene til at jeg har så stor glede av å lese.

Fremmed Jord er en samling av åtte noveller, der de tre siste henger sammen. Hovedpersonene i alle novellene er indere, mer presist bengalere, der familien har forlatt India og flyttet til akademiske liv i USA. Novellene fokuserer på barna i familiene som vokser opp og gjør amerikansk kultur til sin egen, samtidig som de stadig må forholde seg til det indiske gjennom foreldrene.

Samtidig som denne oppsummeringen er overfladisk helt riktig, kjennes det også urettferdig å sette novellene i denne båsen. For først og fremst handler de om mennesker, om enkeltindivider, på en måte som får meg til å tenke på Alice Munro. Lahiri har en veldig fortellende stil, hver novelle rommer mye levd liv og karakterene i dem fremstår som hele mennesker. Oppbruddet fra foreldrenes forventninger, en vridning fra tradisjon mot karriere, har også Munro skrevet mye om, uten at innvandringsproblematikk har en rolle hos henne. Men like fort som jeg skriver det, faller den sammenligningen sammen. For mens foreldrene i Munros univers ofte stiller seg uforstående til det å gå inn i akademia, er det lite annet som betyr noe for foreldrene i Lahiris univers. Bruddet med tradisjonene skjer på et annet nivå.

Jeg tenker også på Mustafa Cans Tätt inntil dagarna når jeg leser, boka der kurdiske Can forteller om sin oppvekst i Sverige. Mellom disse to bøkene, tenker jeg mest på forskjellene. Can skildrer sine foreldre som bundet av kurdiske tradisjoner, de har hele tiden en tanke om at innvandringen er midlertidig, at de skal tilbake, og ser på barnas integrering i det svenske samfunnet som et nederlag. Foreldrene i Fremmed Jord er motsatte. Selv om de omgir seg med bengalske venner og holder på tradisjonene, er de hele tiden opptatt av at barna deres skal utnytte mulighetene USA gir dem, og i stor grad godtar de at dette fører dem vekk fra det indiske. Jeg tenker at dette sier noe om både forskjellen på indere og kurdere, men også forskjellen på det nordamerikanske og det skandinaviske samfunnet. Samtidig noterer jeg meg at i begge bøkene, er mødrene de som sliter mest med å finne sin plass i sine nye omgivelser. Likevel synes jeg Fremmed Jord er mer positiv i så måte enn Lahiris tidligere novellesamling Lidelsens tolk. I boka jeg har lest nå er det flere av mødrene som står støtt på egne ben. Dem jeg husker fra den forrige, var mer haleheng til sine akademiske menn.

De siste bøkene jeg har lyst til å nevne i samme slengen er Marjane Satrapis tegneserieromaner Persepolis 1 og 2. Selv bor jeg ti minutters gange fra huset der jeg vokste opp, jeg har ingen førstehånds erfaring med det å bryte opp og starte på nytt et sted med en helt annen kultur. Mine tanker omkring dette, farges av blant annet bøker som dem jeg har nevnt i denne omtalen. Og jo mer jeg leser, jo mer nyansert blir bildet, jo tydeligere blir det at ordet innvandring bare er et tomt, abstrakt ord som egentlig består av tusener på tusener av enkeltskjebner.

Jhumpa Lahiri er en god forteller, Fremmed jord ei bok jeg anbefaler.
Særlig godt likte jeg de tre siste novellene, som vikler seg inn i hverandre og nærmest er en liten roman. Lahiri er en menneskeskildrer av rang, og her blir vi enda litt bedre kjent med hovedpersonene.

Jeg er ikke den eneste med ambisjoner om å lese mange noveller i år, til dere andre er Jhumpa Lahiri et godt tips til en novellekunstner som er verdt å ta en titt på.

Og om du ikke har slike novelleambisjoner, Fremmed jord er ei god bok som er verdt å plukke opp uansett.

Leke gjør vi dagen lang...

2011-04-17T16:32:00.003+02:00

Til å være en som påstår hun liker å skrive, har jeg overraskende mange unnskyldninger til å la være. Nå når jeg endelig har hatt tre fridager på rad, da setter jeg meg selvsagt ned og skriver, eller? Nei, selvsagt gjør jeg ikke det. Isteden sitter jeg foran PCen og leker med Photoshop.

Jeg sier leker, for jeg kan egentlig ingenting. Men det hadde jeg lyst til å gjøre noe med. De siste dagene har jeg sett masse instruksjonsfilmer av varierende kvalitet på youtube, og lekt meg med bilder med like varierende hell. Joda, jeg har vel blitt litt klokere, men om jeg har lært noe nyttig? Tja, alle forsøk på å gjøre bildene "penere" resulterte ihvertfall i at jeg ga opp underveis og bikket over i ulike varianter av monstre isteden. Mye morsommere.

Legger ut dette bildet som et eksempel ikke fordi det er spesielt bra, men fordi det er av meg selv, så jeg ikke fornærmer noen andre.

Günter Grass: Peeling the Onion

2011-04-12T21:17:00.004+02:00

1.
Ja, jeg har lest Günter Grass på engelsk.
Flere har spurt meg om hvorfor, blant dem Tehme Melch, eller Jørn om du vil, fra aroundbooks.
Jeg har ikke noe gjennomtenkt svar å komme med, annet enn at boka var et impulskjøp på salg, og da tok jeg den utgaven som lå der. Tysk kan jeg ikke, så det var aldri et alternativ. Jeg leser like gjerne på engelsk som på norsk, det å lese tysk oversatt til engelsk var ikke noe jeg tenkte over før jeg plutselig fikk to spørsmål om hvorfor på samme dag.

2.
Jeg tenker: Man skal ha levd et liv før man skriver sin selvbiografi.
Uten å ha lest hva Justin Bieber har å si om livets underfundigheter (eller, ut fra omtalen jeg linket til, om Chuck Norris), tviler jeg vel sterkt på at han har det perspektivet som skal til for å gjøre boka minneverdig å lese for andre enn blodfansen. Günter Grass ga derimot ut sin selvbiografi som 79-åring, og har ingen problemer med å fange min interesse. Kynisk sagt hjelper det også å ha andre verdenskrig som dramatisk bakteppe for sin egen historie, men det er likvel ikke det som gjør boka god.

3.
Jeg kommer til å lese mer av Günter Grass, jeg skal gjøre det på norsk og det kommer til å preges av at jeg har lest denne boka først.
Grass trekker mange ganger linken fra anekdotene han forteller, til hvordan de er oversatt til hans litterære univers. Det kommer til å være umulig ikke å følge linken tilbake når jeg en gang kommer så langt som til å lese romanene. Det var på samme måte med Per Olof Enquists Et annat liv. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg er overrasket over hvor mye selvbiografisk materiale forfattere bruker. (To her I am Catholic enough to confess, skriver Grass om sin skrivemaskin.) Selv med Knausgård opp og ned og i mente, har jeg tydeligvis fremdeles en romantisk forestilling om at flertallet av forfattere tar alt fra eget hode snarere enn å skrive sitt eget liv. Kanskje er det derfor jeg stadig vekk stirrer på en blinkende strek på en hvit skjerm uten å finne ordene.

4.
Jeg er overhodet ikke med på name-droppinga i denne boka. Jeg kjenner igjen et par navn eller boktitler, men i det store og det hele føler jeg meg totalt kunnskapsløs. Mye fordi menneskene han nevner er kunstnere heller enn forfattere, men om det hadde vært motsatt, tviler jeg på om resultatet ville vært annerledes. Jeg må bare innse at jeg kan null og niks om tysk kulturliv.

5.
Må jeg skrive noe om hva den handler om?
Selvsagt handler det ytre sett om Grass sin vei inn i litteraturen, ikke et selvsagt valg for den unge mannen som ville bli kunstner. Samtidig handler det om selve prosessen det er å tenke tilbake, hva man kan huske, hvordan man husker forskjellig. Det handler om skam i forhold til nazi-tida, om gjenoppbygging, om kunst og om skriveprosesser, om religion og politikk, om kjærlighet og vennskap og om å bli voksen. Det handler om et kokkekurs uten matvarer og om å gå tur med en geit i matpausen på jobben. Det handler om et liv. Veldig god bok, men tror jeg vil anbefale å begynne i andre enden av forfatterskapet enn det jeg gjorde.

Nordisk samlesning - oppsummering

2011-04-10T09:41:00.003+02:00

Sammen med initiativtaker Knirk og et knippe andre bloggere, har jeg siden desember lest meg gjennom et utvalg av de nominerte til Nordisk Råds Litteraturpris. Vi har ikke lest dikt, og vi har, naturlig nok, ikke lest tekster som ikke er oversatt til et språk vi forstår. Vinneren annonseres på tirsdag, og jeg må si at dette leseprosjektet har gjort meg veldig spent på å få vite vinneren.

Det jeg gledet meg mest til på forhånd, var at vi var mange som skulle lese det samme samtidig. Og det å lese andres opplevelser har absolutt vært prosjektets høydepunkt for meg. Vi har i stor grad vært overraskende enige, så mye egentlig diskusjon vil jeg ikke si at det har vært. Men bare det å lese andres tanker omkring teksten så tett opptil min egen leseopplevelse, har vært givende, og flere av bøkene har vokst på akkurat det.

Det som har overrasket meg, er hvor få av bøkene vi har lest jeg faktisk har likt. Jeg hadde forventet meg det ene høydepunktet etter det andre, men slik ble det ikke. Jeg føler jeg har tredd nisselua godt nedover øra når jeg sier at mine favoritter er de to norske bidragene, Carl-Frode Tillers Innsirkling2 og Beate Grimsruds En dåre fri. Det at Grimsrud også er nominert for Sverige, får være nok til å kunne kikke ut under luekanten.

Min tredjeplass får Harald Voetmanns Vågen. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle mene da jeg leste den. Den skildret groteske ting uten at jeg på noe tidspunkt ble følelsesmessig engasjert, og jeg avfeide den med et skuldertrekk i min omtale. I ettertid har den vist seg vanskeligere å riste vekk.

Inspirert av andre bøker jeg har lest siden, har jeg tenkt en del på verdensbildet en bok er skrevet ut fra. Jeg opplever at de fleste historiske romaner er skrevet ut fra dagens verdensbilde med tilbakevirkende kraft. Når man skriver om mennesker som levde for mer enn 2000 år siden, er det overraskende mange som har tilnærmet likt verdisyn som vi har i dag. Styrken til Vågen, har jeg tenkt, er at den har ristet av seg dette og sannsynligvis er nærmere å skildre romertiden ut fra romertidens eget verdisyn. Tingene vi har beskrevet som groteske eller makabre, er dagligdagse for bokas hovedperson, og det at jeg ikke blir følelsesmessig berørt, er et resultat av dette. Jeg merker at jo lenger tid som går, jo mer positivt innstilt blir jeg til denne boka. Jeg har til og med vurdert om jeg skal lese den på nytt.

Alt i alt vil jeg si at prosjektet har vært en positiv opplevelse, og noe som frister til gjentakelse. En stor takk til Knirk for den grundige jobben hun har gjort underveis. Selve prosjektet kan du lese mer om her, og en liste over bloggeres omtaler av bøkene her.

Så er det bare å vente på kunngjøringen...
Heia Tiller!

Å lese seg selv

2011-04-07T15:38:00.005+02:00

I en eller annen form har jeg skrevet så lenge jeg kan huske. Og nesten like lenge har det å finne tekster som er skrevet for en stund tilbake, vært fryktelig pinlig.

På barneskolen handlet alle fortellinger om ei mørkhåra jente som hadde ei lyshåra bestevenninne, og hadde en viss sammenheng med at jeg er mørkhåra og hadde ei bestevenninne som var blond. På ungdomsskolen var det meste hjerte-smerte, og det ble ikke stort bedre på videregående. Det er ikke før de siste årene at jeg kan bla gjennom notatbøker eller åpne gamle dokumenter på PCen og faktisk bli positivt overraska.

Dagen i dag har vært en sånn dag. Jeg tok med notatbok og blyant i veska og gikk ut i det fine været. Nede ved elva satt jeg meg på en benk, kjente sola i ansiktet og vinden som rev i kroppen. Jeg skrev litt, men mest leste jeg det jeg allerede hadde skrevet i denne notatboka. Og blant alt det jeg trodde var bare tull, fant jeg faktisk ting jeg likte. Ting jeg sluttet å skrive på fordi jeg syntes det var håpløst dårlig, så plutselig helt annerledes ut når jeg ikke kunne ordene utenat før jeg leste dem.

Mye av det er enkteltstående setninger som jeg ikke vet hva jeg skal bruke til. Som for eksempel denne:

Jeg tatoverer navnet mitt på innsiden av øyelokkene dine. Det er et overgrep, jeg vet det, men det er en del av et større kompromiss du enda ikke vet vi har inngått.

Men det som overrasket meg mest, var at jeg fant tekster jeg ikke kan kalle noe annet enn forsøk på å skrive dikt. Om noen hadde spurt meg om jeg skriver dikt, ville jeg svart at det har jeg ikke gjort siden hjerte-smerte perioden, og jeg ville trodd jeg snakket sant. Men her var det altså, i min egen håndskrift, men uten at jeg kan huske å ha skrevet dem.

Her er ett av dem:

jeg tror ikke på tilfeldigheter

jeg tror på lyset
som farger vannet rosa
og på bladene som faller
og virvler i
ufangbare mønstre

det er det jeg tror på, og deg
jeg tror på deg
når du sier at
hver enkelt tann
setter merke
på sin måte
som et bakhode
som knuses i et speil

Jonathan Franzen - The discomfort Zone

2011-04-05T18:46:00.004+02:00

Det føles litt som å begynne i feil ende når mitt første møte med et forfatterskap er forfatterens memoarer. Første gang jeg gjorde det, var med Per Olof Enquist og Et annat liv. Den gangen var jeg etter få sider overbevist om at her var det noe jeg hadde gått glipp av, og få dager senere var elleve Enquist-bøker på vei i posten.

Denne gangen er det The discomfort zone som er mitt første møte med Jonathan Franzen. Men jeg føler ingen umiddelbar trang til å løpe til nærmeste bokhandel for å skaffe meg Korrigeringer for å få mer. På den annen side er jeg heller ikke avskrekket. Jeg har kost meg gjennom 200 sider. Jeg har smilt litt, nikket gjenkjennende her og der, stilt meg uforstående til denne voldsomme interessen for fugler og humret over noen ironiske vendinger. Men noe voldsomt engasjement, greier jeg altså ikke å oppdrive. Det er sannsynligvis så enkelt som dette: Når jeg velger å lese en forfatters memoarer, er det fordi jeg er interessert i skriveprosessen, i bøkene han har lest, i tanker omkring litteratur. Men litteraturen er ganske fraværende i The discomfort zone, og resten av Franzen sitt liv må jeg ærlig innrømme at jeg ikke finner grensesprengende interessant.

Mens jeg leste, opplevde jeg teksten som litt rotete. Den hopper rundt i tid og sted og fra emne til emne, uten at sammenhengen alltid er like klar. I ettertid har jeg lest at store deler av boka tidligere er publisert som essays i The New Yorker, og da falt bitene på plass. Det virker som om Franzen har klippet opp essayene, fylt på med noen anekdoter og voilá: "A personal history". Noen memoarbok er det ihvertfall ikke, men den har vært fin å ha i veska på toget.

NY Times sin anmeldelse av boka, er forøvrig langt mindre snill enn min, og jeg får litt følelsen av at boka slaktes fordi anmelderen ikke liker personen Jonathan Franzen. Men jeg er likevel enig i en del av kritikken, og moret meg litt over å lese en slik totalslakt.

I dag har jeg begynt med memoarene i et nytt forfatterskap: Günther Grass og hans Peeling the onion. Femti sider inn lover dette allerede mye bedre enn Franzen. Det er synd å si det, men oppvekst i Hitler-Tyskland gir en helt annen dimensjon i barndomsskildringer.

Aprilsnarr!

2011-04-04T20:07:00.004+02:00

Jeg trodde ingen greide lure meg i år, men jeg tok feil...
Jeg har nemlig greid å lure meg selv! Se bare her på de to bøkene jeg kjøpte
1. april, finner du feilen?

Det er ikke første gang jeg har endt opp med duplikater i samlinga mi, det skal innrømmes. Men det må være første gang jeg har kjøpt begge utgavene samtidig, uten å merke det!

Påfyll i bokhylla

2011-04-01T14:31:00.002+02:00

Det er lenge siden jeg ga opp "lese-ut-alle-bøkene-du-har-i-bokhylla-før-du-kjøper-nye" prosjektet, som for eksempel Zachan holder på med.

Likevel, jeg merker jeg fører et slags mentalt regnskap i år.

Januar: Syv bøker lest, tretten kjøpt.
Februar: Tre bøker lest, tre kjøpt.
Mars: Seks bøker lest, syv kjøpt.
April: Ingen lest, seks kjøpt

Jeg har med andre ord, vært på handletur i dag. De tre konkrete tingene jeg skulle til sentrum for å kjøpe, fikk til ingens store overraskelse selskap av bøker i posen. Ett forebyggende kjøp, og fem bøker jeg ikke kunne motstå fordi det var halv pris av halv pris. Totalt betalte jeg ikke mer enn 380 kroner. Så da så!

Robert Jordan and Brandon Sanderson: The Gathering Storm
Dette er bok 12 i Wheel of Time serien som jeg begynte å lese da jeg gikk på videregående. Jeg har lest de 11 foregående bøkene flere ganger, men foreløpig ikke denne. Robert Jordan døde før han fikk fullført serien, men har etterlatt seg notater og ferdige scener så fansen skal få sin etterlengtede avslutning. Brandon Sanderson har fått oppgaven med å skrive det som egentlig skulle være den tolvte og siste boka, men nå er nå delt opp i tre. Jeg er selvsagt veldig spent på hvordan det hele ender, men har planer om å smøre meg med tålmodighet til alt er utgitt, for deretter å lese hele serien fra start til mål under ett. Men når jeg tilfeldigvis så boka, kunne den få være med meg hjem med en gang. Jeg vet jo at jeg skal ha den.

Thomas Bernhard: Betong
Thomas Bernhard var en av de forfatterne som samtlige gjesteforfattere anbefalte da jeg gikk i Bø. Siden da har jeg samlet opp en fin bunke av hans bøker i bokhylla, men bare lest én av dem. Det skal forandre seg. En gang.

J.M. Coetze: Et dårlig år
En forfatter jeg har hørt masse om, lest en del om, men aldri lest noe av selv. Og til 40 kroner, begynner jeg kanskje her?

Niels Chr. Geelmuyden: Reisebrev I og reisebrev II
Jeg stod med disse i hånda på Mammutsalget, men prøvde å være økonomisk flink jente ved å legge dem tilbake. Når de plutselig lå foran meg igjen, denne gang til en samlet pris av 99 kroner, fant jeg ut at det rett og slett var meningen at jeg skulle ha dem med meg hjem. Jeg liker Geelmuyden, og har allerede to samlinger med portrettintervjuer fra hans penn.

Jhumpa Lahiri: Fremmed Jord
Kirsten på Gjennom Ordene minte meg på denne novellesamlingen for bare ei uke siden. Da tenkte jeg det var på tide med en tur på biblioteket snart, men så lå den der og ventet på meg på tilbudsbordet. Denne skal jeg kose meg med ganske snart.

Josefine Klougart - Stigninger og Fald

2011-03-28T09:00:00.000+02:00

Om forrige bok kom til rett, tid, var fasiten det motsatte for denne. Rett etter The Golden Notebook, ble fallhøyden rett og slett altfor, altfor stor.

Jeg tror nemlig godt jeg kunne kommet til å skrive en positiv omtale om mitt møte med boka hadde skjedd på et annet tidspunkt. Om det hadde vært sommer, om jeg satt ute på verandaen, om jeg var avslappet og mottakelig for stemninger. Da tror jeg omtalen hadde vært rosende, om enn kanskje noe likegyldig.

Akkurat nå bare kjeder den meg. Etter å ha lest en side, kjenner jeg hvordan tankene begynner å vandre bort fra teksten, og tre sider senere går det opp for meg at jeg ikke har noen aning om hva jeg egentlig har lest de siste minuttene. Det er et vakkert språk, fine stemninger, men ingen innhold, ingenting som engasjerer meg.

Da det gikk opp for meg at jeg satt og kastet stjålne blikk mot bokpakken som akkurat var kommet i posten, da det gikk opp for meg at jeg sukket over å måtte lese ferdig Stigninger og Fald før jeg kunne begynne, ble avgjørelsen tatt ganske raskt. Klougarts roman rykket tilbale i bokhylla etter 50 sider, og får stå der til en annen gang.

Så får det heller være at det ødelegger statistikken om å ha lest ut alle bøkene i Knirks samlesningsprosjekt. Tirsdag skal du forøvrig kunne finne linker til flere omtaler av romanen her. Forhåpentligvis har noen fått mer ut av den enn det jeg gjorde.

Doris Lessing - The Golden Notebook

2011-03-25T14:47:00.004+01:00

Hvor skal jeg begynne?

En sjelden gang kommer jeg som leser over noe som kjennes rett, stort, viktig. Jeg setter ordene i kursiv fordi de ikke dekker opplevelsen jeg prøver å formidle, de er klisjeer. Noen bøker vet man at er store fordi man stadig er blitt fortalt det. For eksempel syntes jeg Anna Karenina var fantastisk da jeg leste den. Men hvor mye jeg likte den fordi den resonnerte i meg, og hvor mye jeg likte den fordi jeg er blitt fortalt utallige ganger hvor bra den er, det kan jeg ikke skille fra hverandre.

Når jeg bruker ordet stor om The Golden Notebook, handler det om noe helt annet. Jeg hadde ikke hørt om Doris Lessing før jeg plukket opp navnet hennes i diverse bokblogger. Siden da har jeg lest tre av hennes romaner, og likt dem godt nok til å fortsette utforskningen av hennes forfatterskap. Likevel var jeg helt uforberedt på det som traff meg her. Jeg leste innholdsfortelgnelsen og holdt på å sette boka tilbake i hylla, det så komplisert ut og jeg trodde jeg ikke orket komplisert akkurat nå. Jeg tok feil. Når jeg kaller The Golden Notebook stor, er det fordi jeg kjenner det i hele kroppen mens jeg leser. Det er fordi jeg i ni dager har vært helt oppslukt av ordene Lessing har festet til papiret. Når jeg ikke fysisk har lest boka, har den likevel kvernet i hodet på meg hele dagen.

Helt kort fortalt, lånt fra baksiden:

The Golden Notebook is the story of Anna Wulf, a divorced single mother and novelist, labouring against writer's block in 1950's London. Fearful of going mad, she records her experiences in four different coloured notebooks.

Det har vært en merkelig opplevelse å lese denne romanen. Underveis har jeg identifisert meg totalt med hovedpersonen. Mens jeg leser er jeg Anna Wulf og hun er meg. Det til tross for at vi har veldig lite til felles. Ingenting egentlig, annet enn at vi har samme kjønn, og hvis jeg strekker strikken langt, at vi har en interesse for å skrive. Så hvorfor denne totale identifikasjonen? Vanligvis kan jeg fint leve meg inn i livet til romankarakterer som ikke ligner meg selv, men det er hele tiden en øvelse i empati, det er på liksom. Når jeg leser om Anna Wulf, er det som om jeg leser om meg selv, og det kjennes helt surrealistisk. Tingene som definerer Anna, finnes ikke i mitt liv, men det må være noe der som jeg kjenner igjen, men ikke greier å sette fingeren på. Kanskje er Anna bildet på den personen jeg ønsker å være, den personen man tenker man ville overtatt livet til om man hadde kunnet? Men det er heller ikke sant, jeg ville ikke levd livet Anna lever, jeg har lest dagbøkene hennes og vet bedre. Likevel, det er noe der, noe åpenbart, noe som jeg ikke får øye på.

I forordet skriver Lessing om hvordan boka da den kom ut i 1962, umiddelbart ble satt i en bås som het kjønnskamp. Hun forteller om hvordan hun ble forbløffet av at alle omtaler hang seg opp i kun dette aspektet og overså alt det andre hun mente hun hadde skrevet inn i den. Mot slutten av forordet forteller hun om brev hun har fått fra lesere, som alle leser boka på sin måte, og hun virker forsonet med tanken om at sånn må og skal det være. Jeg vil si det sånn: Det at hver leser kan finne sin måte å definere boka på, vitner om kvalitet. The Golden Notebook rommer mye. Kjønnskamp, politisk kamp og psykoanalyse for å nevne noe. Men for meg, med mitt utgangspunkt, er den først og fremst en poetikk. Det er en roman som handler om at romanen som sjanger er umulig, og at det er tida den er laget i som gjør det sånn. Bånd er i ferd med å brytes. Den lykkelige kjernefamilien finnes ikke i denne boka, bare en endeløs rekke utro ektemenn, bedratte kvinner og skakkjørte forhold. Verden rystes av revolusjoner, i USA er det heksejakt på kommunister, rykter om overgrep lekker ut fra Sovjetunionen og informasjonsstrømmen er overveldende. Det finnes ingen helhet, bare en endeløs rekke fragmenter. Hver bokside rister mellom fingrene på meg i tilbakeholdt desperasjon, og jeg kan ikke si annet enn at jeg synes det er fantastisk bra.

Jeg har skrevet før at noen bøker drives av en god fortelling, andre av godt språk. De virkelig gode, har begge deler, og der har jeg plassert Doris Lessing tidligere. Nå føler jeg for å lage en ny kategori. The Golden Notebook drives hverken av en sammenhengende fortelling eller av språket, selv om den har begge deler. Den er ikke bare en beskrivelse av en tidsepoke og av menneskene i den. I stedet drives boka framover av spekulasjon og analyse. Anna Wulf og hennes omgangskrets av røde intellektuelle observerer, dissekrerer og diskuterer hele tiden, og gjennom det utfordrer boka stadig vekk mitt eget verdensbilde. Selv om jeg lever i Norge i 2011, ikke London på 1950-tallet, er det mye jeg kjenner igjen. Noen tendenser er forsterket, andre er borte, men følelsen av å lære noe gjennom å møte andres versjoner av virkeligheten, er gjennomtrengende.

Kanskje er det så enkelt som det står i sitatet jeg la ut forrige uke. Kanskje var dette akkurat rett tidspunkt for meg å lese denne romanen. Jeg kjenner jeg er redd for å anbefale den, fordi jeg er redd for at den som tar til seg det jeg sier ikke skal like den. Noe står på spill.

Dagens sitat

2011-03-16T12:52:00.002+01:00

Jeg mer eller mindre lovte et sitat fra forordet jeg skrev om i går. Her er en liten smakebit:

There is only one way to read, which is to browse in libraries and bookshops, picking up books that attract you, reading only those, dropping them when they bore you, skipping the parts that drag - and never, never reading anything because you feel you ought, or because it is part of a trend or a movement. Remember that the book that bores you when you are twenty or thirty will open doors for you when you are forty or fifty - and vice-versa. Don't read a book out of its right time for you.

Doris Lessing: The Golden Notebook

Blogginnlegget som forsvant

2011-03-15T23:07:00.002+01:00

Altså. Ikke i den forstand at jeg har hatt tekniske problemer. Ihvertfall ikke med datamaskinen, men kanskje i overført betydning, hvis jeg strekker begrepet seigmannlangt.

*puste inn*

Saken er: Jeg satt på toget i dag morges og jeg åpnet The Golden Notebook av Doris Lessing for første gang. Min utgave begynner med et forord, skrevet av Lessing selv ti år etter at boka først kom ut. Vanligvis hopper jeg over forord, ihvertfall når det er en tekst jeg ikke vet stort annet om enn navnet på forhånd. Jeg liker å lese uten føringer, og min erfaring tilsier at de aller fleste forord egner seg bedre som etterord. Men i dag begynte jeg på begynnelsen, og begynnelsen var et forord, og forordet handlet litt om hvordan Lessing følte alle hadde misforstått boka da den kom ut, eller kanskje ikke misforstått den så mye som ubetydeliggjort den ved å fokusere på bare ett aspekt, nemlig kjønnskampen. Jeg har foreløpig ikke lest mer enn 40 sider, og har derfor ingenting å si om akkurat det, men mens jeg satt der på toget følte jeg at jeg hadde masse å si om forordet, som fikk en halvtimes togtur til å gå altfor, altfor fort, og som også handlet om helt andre ting enn hvordan man skal lese den boka man sitter der med i hendene. Det handlet om lesing generelt, og om hvordan samfunnet utdanner mennesker, og da spesielt litteraturkritikere. Det handlet om hva slags kritikere forfattere ønsker seg og hvorfor de ikke får det, og det fikk meg til å tenke på artikkelen om litteraturkritikk jeg akkurat leste i Vagant, og jeg tenkte på hva slags bokomtaler jeg har lyst til å skrive, men aldri helt greier å gjennomføre. Og alt dette flettet jeg så fint sammen i hodet mens jeg vandret opp bakken til jobben, og jeg kom fram dit, jeg jobbet i åtte timer, jeg reiste hjem, og da var blogginnlegget helt borte, og det eneste dere får se av det er disse rotete smulene, og om jeg orker det, i morgen kanskje et langt sitat fra Lessing selv, hun sier det så mye bedre enn jeg gjenforteller, og ved å sitere henne vil jeg gjøre eksakt det motsatte av det hun mener jeg som leser bør gjøre, det er ironisk og jeg ler av det.

*puste ut*

Carl Frode Tiller: Innsirkling og Innsirkling 2

2011-03-10T16:19:00.002+01:00

Det ser kanskje ikke alltid sånn ut om du kommer på overraskelsesbesøk, men innerst inne er jeg et ordensmenneske. Så når Knirks samlesningsprosjekt har kommet til Innsirkling 2, greide jeg ikke begynne uten å ha lest Innsirkling først. Dermed blir dette en dobbeltanmeldelse.

Jeg føler jeg har lest så mye om disse bøkene allerede. Og omtalene jeg har lest, ser ut til å dele seg i to leire: En gjeng som vil lage en syvende side på terningen, en annen gjeng som ga opp "sutringen" før side femti.

Selv går jeg fast bestemt bort til gruppen med terningmakere, prikker en av dem på ryggen og ber om å få være med. Innsirkling 2 har nå overtatt rollen som min personlige favoritt av bøkene vi har lest sammen. Jeg liker ideen: David har fått hukommelsestap og satt inn en annonse i avisa der mennesker som kjenner ham blir bedt om å skrive brev og fortelle om deres forhold. I den første boka er det Jon, Arvid og Silje som forteller. Alle kjente David i slutten av tenårene. I den andre boka hører vi fra Ole, Tom Roger og Paula. De to første venner fra barndommen, Paula ei venninne av mora fra den samme tida.

Det er spennende å bli kjent med David på denne måten. Alle har ulike minner de deler, og noen ganger kan det være vanskelig å forstå hvordan det er det samme mennesket de skriver om. Det blir veldig tydelig hvordan David spiller forskjellige roller ettersom hvem han er sammen med. De ulike fortellerne dukker også i en viss grad opp i hverandres historier, og det er interessant å se hvordan de tolker de samme hendelsene på helt ulike måter.

Det som gjør boka for meg, er likevel ikke konseptet, det er menneskeskildringene. Tiller har en helt unik evne til skildre spenningen i møtet mellom mennesker. Jeg kjenner jeg blir helt tatt av stemningene. De ubehagelige stillhetene, de spente øyeblikkene, de pinlige situasjonene, jeg sitter ytterst på stolkanten og svetter med. For dette er ikke hyggelig. Menneskene vi møter har mye uoppklart med sine nærmeste, det er mye vondt som ligger og koker under tunge lokk. Jeg kan til en viss grad imøtegå dem som sier dette er sutring, for det er virkelig ikke mye positivt å spore, men jeg går ikke med på at det gjør boka dårlig.

Noen ganger irriterte jeg meg over i overkant mange gjentakelser, men det ødela på ingen måte helhetsinntrykket. Disse bøkene handler om menneskene som bor i dem, og de har i løpet av de siste ti dagene kommet så nær innpå meg at jeg tror jeg har kjent dem i årevis. Aller helst ville jeg hatt en Innsirkling 3 å gå løs på med det samme.

fra og med i morgen, kan du finne en oversikt over andre som har skrevet om Innsirkling 2 her.

En åpning

2011-03-04T19:44:00.007+01:00

Det skjer noen ganger, en følelse det er vanskelig å forklare. Lenge har livet vært fullt av hverdager. Jeg går opp og ned de samme bakkene, leter etter fotfeste i slapsete snø, trekker jakka litt tettere sammen i halsen, luter med skuldrene, lar dagene gå.

Men så er det plutselig noe som helt umerkelig forandrer seg. En fredag går jeg på toget en time tidligere enn vanlig. Jeg finner sitteplass med en gang, sitter fordypet i ei bok hele veien hjem. Faktisk så fordypet at veien hjem aller helst skulle bydd på minst fire stasjoner ekstra. Jeg går ut av stasjonsbygningen, det er helt lyst ute, jeg vet allerede før jeg går inn i matbutikken hva vi skal ha til middag, og mens jeg står på bussholdeplassen kjenner jeg helt klart at den siden av ansiktet som vender mot sola er varmere enn den siden som er i skyggen.

Og det er da følelsen kommer. En følelse av at alt løser seg opp i ord. At omgivelsene rundt meg smelter over i bokstaver, at jeg plutselig kan se sammenhenger som binder det hele sammen, at hver minste detalj rundt meg får betydning og hvert menneske er en potensiell hovedperson. Det er som jeg er med i filmen The Matrix og plutselig får se mønsteret, alle de grønne bokstavene som flimrer foran meg og jeg kan lese dem, alle på en gang.

På en sånn fredag må man bare skynde seg hjem og skrive. Og takke Carl Frode Tiller og hans Innsirkling, i fall det var dens ord som skapte åpningen.

Gabriel Michael Vosgraff Moro: Der lyset slipper inn

2011-02-23T17:34:00.002+01:00

Da jeg var yngre, var hver ny bok en ny verden. Jeg levde meg totalt inn i fortelling etter fortelling. Skillet mellom fantasi og virkelighet var nok der et sted, men ikke alltid like lett å få øye på. Og den som prøvde å snakke til meg mens jeg leste, fikk liten respons.

Nå er det sjelden jeg har den opplevelsen når jeg leser. Uansett hvor god en bok er, og noen ganger akkurat fordi boka er god, leser jeg med en viss avstand. Jeg er hele tiden bevisst at jeg leser, jeg er ikke til stede i handlingen på samme måte som før. Jeg vet dette ikke er unikt for meg, jeg leser og hører om mange som har det på samme måte, men etter å ha lest ferdig Der lyset slipper inn, ble det noe jeg tenkte på igjen.

De siste dagene har jeg nemlig vært i Venezia på 1500-tallet og vært vitne til et kjærlighetsdrama mellom tre menn. Jeg har vært flue på veggen der tjeneren Tadzio forteller sin historie på dødsleiet, og hatt store problemer med å forlate denne verdenen ved å lukke permene og slukke lyset. Fordi det skjer sjeldnere enn før, er det ekstra deilig å finne disse bøkene som lar meg synke inn i dem. Jeg har ikke lyst til å prøve å analysere meg fram til hva som fremkaller det, jeg bare konstanterer at det skjedde, og at det var fint.

Boka husker jeg forresten at jeg hørte om første gang gjennom en avisanmeldelse, og tenkte at den var noe for meg. Siden ble jeg minnet på den av Knirk, og jeg ser jeg kommenterte der den 1. desember 2009 at boka var notert på min "skal lese liste". Det tok i overkant av et år, men det er greit. Den som venter på noe godt... Dere vet resten.

Erik Wahlström - Flugtämjaren

2011-02-21T11:04:00.002+01:00

Dette var for meg en opptur!

Etter å ha samlest meg gjennom en rekke nominerte til Nordisk Råds Litteraturpris, begynte jeg å tro at jeg og juryen lever i forskjellige litterære verdener. Det gjør vi vel sannsynligvis også, men det er fint å se at det finnes berøringspunkter.

For med Flugtämjaren, har jeg kost meg med lesningen igjen. Jeg synes Wahlström skriver godt. Han er god til å ta situasjonene, og jeg flyter med i det syngende, svenske språket. Det hjelper også at boka sier mye både om handlingen å skrive, og om tekster som allerede er skrevet. Jeg liker sånt.

Flugtämjaren er en biografisk roman som handler om Finlands nasjonalskald, J.L. Runeberg og hans kone, Frederka. Hvor mye som er fakta og hva som er fiksjon, har jeg ingen forutsetninger for å si noe om. Jeg skal være så ærlig å si at jeg såvidt kjente til navnet Runeberg på forhånd, og da bare på grunn av Prosjekt Runeberg. Men hva som er sant eller ikke, bryr jeg meg fint lite om mens jeg leser. Jeg liker boka som et portrett. Hvorvidt bildet den tegner ligner på en reell person eller ikke, kjennes for meg uvesentlig så lenge boka er god. Og det synes jeg altså at den er.

Det tok litt tid å venne meg til den springende synsvinkelen. Alle har sitt og si om Runeberg. Han selv, så klart. Hans kone, hans venner, hans familie og hans biograf. Men her får til og med fuglene og dyrene komme til orde og si sitt om poeten. Kanskje ikke alltid like relevant, men sånn er det kanskje å være et nasjonalt ikon? Hvem som helst og hans oldemor har en mening om deg, og føler han har en rett til å komme med den. Mest interessant synes jeg synsvinkelvekslingen er når den forteller om samme episode sett fra hver sin side av ekteskapet. Særlig hvordan Frederikas nedvurdering av seg selv blir til en selvoppfyllende profeti.

Alice Munro: Hateship, friendship, courtship, loveship, marriage

2011-02-10T18:36:00.002+01:00

Jeg ble ferdig med boka på toget i dag morges. Mens jeg basa meg vei oppover bakken til jobben, tenkte jeg på hvor mye forskjellig novellesjangeren egentlig rommer. Av en eller annen grunn begynte jeg å tenke på sjokolade, eller mer spesifikt, hvis de to siste novellesamlingene jeg har lest var sjokolader, hvilke sjokolader ville de da være?

Historien om Fru Berg, kom jeg fram til, må være en tynn plate med mørk, mørk sjokolade med chili. Tynn, smakfull og smelter på tunga, men med en litt bitter ettersmak og gjerne et skikkelig spark. Hateship, friendship, courtship, loveship, marriage blir noe helt annet. Aller helst vil jeg beskrive den som en skikkelig seig, nesten flytende brownie. Fyldig, søt, mektig, gjerne med en stor kladd vaniljeis smeltende ved siden av. En kake av typen du bare vil lukke øynene og nyte. Men siden spørsmålet var hvilke sjokolade boka ville være, er det juks å gjøre den til en kake. I steden lander jeg på Freias Melkedrøm. Krem, kjeks og sjokoladesaus trukket med melkesjokolade. Søtt, overdrevent og farlig godt.

Om noen skulle være i tvil: Alice Munro skriver skikkelig gode noveller. Skjønt noveller? Det føles mer som om å ha lest ni korte romaner. I dette tilfelle kjennes det engelske ordet short stories så mye mer dekkende enn det norske noveller. Tekstene inneholder en enorm fortellerglede og en unik tilstedeværelse. Jeg er plantet i det canadiske landskapet jeg leser om, kjenner lukta og hører lydene. Jeg ser menneskene for meg, hører hvordan de snakker og lever meg inn i livene deres på en måte jeg sjelden gjør i kortere tekster. Det ligger mye varme og livsvisdom i disse tekstene, Munro har en egen evne til å overføre det til papiret.

Tematisk dreier novellene seg om forhold mellom mennesker, og mer konkret familieforhold. Både familien du er født inn i, og familien du velger å gå inn i gjennom giftermål. Hele samlingen kjennes om en tidsreise en generasjon tilbake. Kvinnene gifter seg inn i rollen som husmødre og barneoppdragersker, mens mennene er ute på jobb. Samtidig skiller ofte Munros hovedpersoner seg ut fra dette kjønnsrollemønsteret. Munros kvinner tar bruddet. De tar utdannelse, de skiller seg for å realisere seg selv, de skriver, de er utro. De bryter ut av gårdslivet og flytter til byen, de velger annerledes enn sine foreldre. Mennene er ektemenn eller fedre, i noen tilfeller potensielle elskere. I Munros univers er de bipersoner, og ikke alltid like sympatiske.

Hateship, friendship, courtship, loveship, marriage handler om livet, døden og kjærligheten. Ord jeg vanligvis ikke kan uttale uten tung ironi i stemmen, men ikke i dag. Akkurat i dag er det en hedersbetegnelse.
Anbefales!

Et definisjonsspørsmål

2011-02-04T14:32:00.003+01:00

I dag var planen å skrive.

Ukas seks andre dager har jeg sagt ja til å jobbe, men fredagen skulle være min.
Jeg gjorde "alt" husarbeidet i går, for å kunne skrive med god samvittighet.
Jeg er aleine hjemme helt fram til halv seks.

Men ikke alle planer blir noe av.
Nå er klokka snart tre, og selv om jeg er hjemme, har jeg også vært på jobb i hele dag.

Hvis jeg velger å ta på meg de negative brillene, kan jeg si:
Meh... jeg fikk ikke skrevet noe i dag heller.

Tar jeg derimot på meg de positive brillene, høres det mer sånn ut:
Jeg har skrevet i hele dag! Og jeg får attpåtil betalt for det!

Fem avisartikler er mailet redaksjonen i løpet av dagen.

Så er bare spørsmålet:
Teller det som skriving?

Kristian Olsen aaju - Det tatoverede budskap

2011-02-03T11:42:00.003+01:00

Vi samleser videre, og i dag er turen kommet for Grønlands nominerte til Nordisk Råds Litteraturpris.

Det kjennes vanskelig å skulle mene noe om denne boka. Misforstå meg rett, jeg har mye jeg kan si om den. Men hva jeg synes, det blir jeg rett og slett ikke enig med meg selv om.

Boka er veldig annerledes enn det jeg leser til vanlig, noe som fikk meg til å tenke mye på selve formen mens jeg leste. Jeg leter etter grunnen til at den er skrevet som den er. Det virker nesten som om den tar utgangspunkt i en liste med tittelen "Hvordan skrive en roman", for så å gjøre det stikk motsatte. Jeg kunne avfeiet boka som dårlig skrevet, men det hele er så gjennomført og virker så bevisst utført, at jeg i stedet ser etter meningen i det. Og det er nok derfor oppfatningen min er delt. Noen ganger under lesningen, syntes jeg det var genialt. Andre ganger bare irriterte det meg.

Den positive opplevelsen jeg tar med meg fra denne boka, er ihvertfall tankene omkring formen. De fleste romaner er såpass like at jeg sjelden tenker over bokas enkelte bestanddeler. Ved å skille seg fra mengden, gjorde Det tatoverede budskap meg oppmerksom på konvensjonene jeg vanligvis tar for gitt. Det må ikke være sånn at dialogene glir naturlig. Det må ikke være sånn at karakterene presenteres gjennom hva de gjør og sier. En kriminalroman må ikke representere et realistisk politiarbeid. Vi er bare vant til at det er sånn.

Det var i det hele tatt mange ting jeg bet meg merke i mens jeg leste. Her er en uprioritert liste over syv av dem.

1) Dialogene
Jeg kan lett se for meg dialogene i denne boka bli trukket fram på et skrivekurs som skrekkeksempler på direkte tale. Det er ingen som snakker sånn! Eller, i beste fall, si at du finner én person som snakker sånn, men her gjelder det samtlige personer som dukker opp i romanen. Dialogene ligner ofte mer på monologer, én replikk kan vare godt over en side. Og når det nå en gang faktisk er en "normal" samtale, ser en replikk for eksempel ut som det her:

- Når det regner voldsomt i Roskilde, er det umuligt at opdrive en taxi, og selv om du ringer, vil du vente forgæves. Jeg har ikke uopsættelige planer og da du har lettet mig meget i min selvskabte plage i sjæl og nerver, kører jeg dig til stationen. Jeg kan ikke mindes, hvornår jeg sidst har følt glæde. Derfor vil jeg nødig lade dig slippe af syne med det samme. Hvis ikke jeg havde haft en fast aftale i aften, som er aftalt for lang tid siden, var jeg parat til at køre dig helt til Holbæk

Ja, jeg synes ofte setninger virker tyngre på dansk enn på norsk, men dette må da høres tungt ut også på dansk? Likevel er det hele så gjennomført, at jeg ikke leser mange sidene før jeg er helt med på at det er sånn dialoger skal se ut, og gjennom resten av boka veksler jeg mellom å synes det er strålende eller horribelt.

2) Ekstremt presist språk
Her er det ikke setningsoppbygging eller lignende jeg tenker på. Jeg er på ingen måte stø nok i dansk til å kunne vurdere det. Det jeg legger merke til, er hvor gjennomgående presist alle ting er beskrevet. Når Nanna for eksempel skal skrive noe, åpner hun ikke bare sin laptop, hun "åbner sin flade pc med mærket ACER Extensa 5220", og hun flyr "med Greenlandairs store passagerfly Norsaq Airbus A330-223"

3) Karakterenes tilsynelatende uendelige selvinnsikt
Personene i boka, trenger ingen allvitende forteller til å introdusere seg. Det greier de i stor grad selv. Mye av personkarakteristikken ligger i direkte tale, og personene forteller om hvor de er vokst opp, hvilke utdannelse de har og kan legge ut om sine sterke og svake sider og om hvorfor de reagerer som de gjør. Og der direkte tale ikke strekker til, der finnes likevel den allvitende fortelleren, som fortsetter der karakterene selv slapp. Show, don't tell-prinsippet er helt konsekvent lagt igjen hjemme.

4) Det grønlandske
Ingen tvil om at dette er en grønlandsk bok. Det er flere politiske referanser, og alle karakterene er veldig opptatt av grønlandsk selvstyre og språk. Karakterene slites også mellom en tradisjonell jegerkultur og den moderne, vestlige kulturen. Spennende å lese om fra en outsider-vinkel. Samtidig viser det meg hvor lite jeg i utgangspunktet vet om Grønland.

5) Fortellingens tre lag
Fortellingen er som en russisk matrjoskadokke: En fortelling inne i en fortelling inne i en fortelling.
Det ytterste laget er de tre kapitlene som handler om forfatteren som arver historien av en tante, som skriver den inn på maskin og skal sende den inn til et forlag.
Det midterste laget er historien om Nanna, som har arvet sin manns dagbøker og etter hans ønske prøver å løse en henlagt kriminalsak.
Det innerste laget er historien om Nahome, kvinnen som er funnet død, og mennene hun har møtt.

6) Spenningen?
Jeg leser så og si aldri krim, men dette ligner ikke på noe av det jeg faktisk har lest innenfor sjangeren. Riktignok er det en henlagt politisak som det skal finnes ut av, men for meg ble dette aldri spennende. Når saken mot slutten løses, framstår handlingen for meg som totalt ulogisk, og smått uforståelig. Hvis jeg ikke hadde lest boka omtalt som en krim, tror jeg neppe jeg hadde plassert den i den sjangeren.

7) Alkoholen
Foruten Grønland, synes jeg alkoholen er det som får mest fokus. De grønlandske karakterene drikker ofte og mye, de er opptatt av alkoholprisene på Grønland, og når Nahome arver Knut, er alkoholen det eneste hun tar med seg.

Du kan etterhvert finne andres omtaler av denne boka her.

4,5,6,7 og 8/52: Ingvild H. Rishøy - Historien om fru Berg

2011-01-31T17:38:00.006+01:00

En liten, tynn bok med fem noveller. Jeg ville kanskje kalt den unnselig, om det ikke var for den lysende orange fargen som roper om oppmerksomhet. Og oppmerksomhet fortjener den, lastebillass med oppmerksomhet og enda litt til. Rishøi skriver rett og slett misunnelsesverdig gode noveller, og jeg er helt solgt.

Det begynner med tittelnovellen, Historien om fru Berg. Jeg oppdaget at jeg faktisk har lest den før, tror den har stått på trykk i Vinduet, men den tåler og leses mange, mange ganger. Novella er fortalt fra synsvinkelen til et barn, den er enkel, presis og hjerteskjærende. Min favoritt i samlingen.

Trylle bort mennesker skiller seg ut fra det jeg forventer av en novelle ved å strekke seg over en lang tidsperiode. Forholdet mellom to søstre skildres fra oppveksten til de er voksne. Utrolig hvor mye Rishøi får sagt på så liten plass!

Den tredje er The life and death of Janis Joplin. Tekster med eksplisitte musikkreferanser pleier ikke være helt min greie, jeg kan for lite om musikk til å ha glede av det. Men dette er unntaket. Janis Joplin er en av mine store favoritter, kanskje er det med på å farge hva jeg synes om novella, jeg liker den ihvertfall veldig godt. Den handler om outsiderjenta som ligner på Janis, og som med det plutselig får et sted å passe inn.

Det som lyser har jeg også lest før. Også denne fortalt av et barn, denne gang en liten gutt som snakker om forholdet til storebroren som tydeligvis sliter med psykiske problemer.

I Jentene mine møter vi Daniel, en voksen mann. Teksten er skrevet i du-form, henvendt til dattera og han prøver å forklare hvor ting gikk feil.

Det er så mye jeg kunne sagt om hver enkelt novelle, men jeg har ikke lyst. Jeg kjenner dette er en av de bøkene jeg vil misjonere for, vil få alle til å lese, men da kan jeg ikke røpe handlingen. Jeg nøyer meg istedet med et lite sitat fra The life and death of Janis Joplin. Og en innstendig oppfordring: Les!

Å ligne på noen. Det er som de beste tinga.
Den hvite følelsen når Paraceten begynner å virke.
Nei, det å bli lest for, når ingen spør om hvorfor. Når noen bare leser for deg og du kan lukke øynene dine. Å ligne på noen. Du kan lukke øynene dine og lene deg tilbake og bare høre regnet mot ruta.

Kevin Nicholls - One Day

2011-01-30T16:44:00.003+01:00

Det er ikke ofte jeg leser denne sjangeren lenger. Bokvarianten av en romantisk komedie, småsjarmerende og lett fordøyelig, han og hun som møtes og hva skjer så? Når det er lett underholdning jeg er ute etter, ender jeg som regel opp i en guilty pleasure amerikansk TV-serie, ikke i bokhylla. Og det er kanskje dumt?

Kjente ihvertfall at dette var rett bok til rett tid for meg. Jeg likte fortellingen om Em og Dex, og jeg likte grepet med å skildre livene deres gjennom å skildre 15.juli 20 år på rad. Etter å ha tilbragt resten av januar i selskap med faglitteratur og romaner jeg har vært lite begeistret for, ble dette akkurat det hvileskjæret jeg trengte for å bli motivert igjen.

Mer utfyllende omtaler finner du for eksempel hos Julie.

Sette press på meg selv

2011-01-28T14:20:00.003+01:00

Én ting har jeg lært om meg selv opp gjennom årene: Jeg jobber best om jeg har en deadline å forholde meg til.

Jeg satt meg selv ganske hårete mål for leseåret 2011, og har liten tro på at jeg kan si 10/10 når rakettene har stilnet neste vinter. Men det er fremdeles januar, og selvbedraget lever i beste velgående.

Ett av målene mine var å lese mer faglitteratur, nærmere bestemt lingvistikk, historie og filosofi. Så langt vil jeg si det går ganske bra, to av fem bøker så langt faller innenfor den kategorien. Men for at det skal fortsette sånn, fant jeg ut at jeg trengte en deadline. Og har nå registrert meg som enkeltemnestudent ved UiO, og gitt meg selv Ex Phil-eksamen i bursdagspresang den 10. mai. Sant, jeg risikerer et visst stigmata i vennegjengen ved å bli hun som tar Ex Phil fordi hun har lyst, men det får så være.

Som en bonus fikk jeg i går studentbevis i posten, og pendler billigere til jobben fram til mai.

Jesper Knallhatt - Baade Og Tirsdag

2011-01-27T13:33:00.005+01:00

Bok to av fem i det som må være den mest ambisiøse bokserien jeg har vært borti som leser til nå. Selve prosjektet med serien, skrev jeg om da jeg skrev om Mandag.

Tirsdag morgen er Tenna Rasmussen tilbake på psykiatrisk avdeling for å fortsette samtalen med Cornelius Magnussen. Sistnevnte har for anledningen fått en ny type medisin, og er et langt mer behagelig selskap enn slik vi møter ham i Mandag. Ihvertfall helt fram til slutten av kvelden, når virkningen av de nye medisinene slipper taket. Jeg kunne forsøkt meg på mitt eget sammendrag, men siterer i stedet sammendraget som står på bokens innbrettede perm:

"Hvor kommer vi fra?
Bogen indleder med en kort beskrivelse af, hvad evolutionen egentlig er; hvad er det generne gør; hvad er evolution for et biologisk fenomen?

Det er dog ikke kun rent biologisk, verden udvikler sig. Vores kultur forandrer sig også, og der kan drages en del paralleller mellom de to måder, hvorpå natur og kultur udvikler seg.

Derefter kommer vi til det egentlige:
Hvor kommer mennesket fra?

Begreber som bevidshet, selvrefleksion, intelligens og empati sættes ind i en større sammenhæng, og endelig kommer vi til de aber, som var vores forfædre!

Gennom arter som austrolopithecus, homo habilis, homo erectus og arkaisk homo sapiens kommer vi til os selv og hele menneskehedens fælles forfædre på den afrikanske savanne for 100.000 år siden.

Bogen slutter af i Mellemøsten med et luxus-cruise gennem de oltidskulturer, som lagde grunden for Europas kultur.

Blandt andet bliver Biblen og dens tilblivelse set i et noget andet lys, end vi er vant til..."

Denne boka framstår som mer enhetlig og strukturert enn den første. Der Mandag legger grunnlaget og har mange elementer som må på plass, er Tirsdag der det egentlig begynner. Helt bokstavelig. Som historieinteressert, har det vært usedvanlig fascinerende å være med på denne reisen gjennom menneskehetens historie, som slutter der historiske oppsummeringer gjerne begynner. Her er det før-historisk tid som vies mest plass, og det legges ikke skjul på at det meste som legges fram er ren spekulasjon fundert i det mangelfulle kildemateriale som er tilgjengelig.

Denne gangen føler jeg også at det er lettere å være kritisk til teksten. Der jeg foran forrige bok var helt blank, har jeg her tidligere lest andre synspunkter på en del av de samme tingene det skrives om. Uten at det gjorde lesningen mindre fornøyelig. Cornelius har gjort en grundig research, men gjør det helt klart at det han forteller er hans teori om hvordan verden henger sammen. Gjennom fortellingen forsøker teksten å bygge opp et helhetlig verdensbilde en mytologi verdig. Jeg er kanskje ikke enig i alt jeg leser, men jeg er umåtelig fascinert av forsøket, og jeg merker at teksten utfordrer meg til å tenke annerledes og se problemstillinger på andre måter. Samtidig: Det at jeg liker det jeg leser så godt, henger selvsagt også sammen med at jeg i utgangspunktet deler mye av Hr. Magnussens tanker om verden.

Dette er rett og slett utrolig inspirerende lesning, og jeg har flere ganger i løpet av boka måttet legge den fra meg for å skrive ned egne tanker og ideer som har sprunget ut av det jeg har lest.

Om nysgjerrigheten er pirret, kan du lese en anmeldelse i en helt annen klasse en min hos Kulturkapellet.

...og jula varer helt til 26. januar?

2011-01-26T17:47:00.003+01:00

I går stod jeg på Tanum med den skinnende orange nye novellesamlinga til Ingvild H. Risøy i hendene, men bestemte meg for å vente. En måned og en dag siden julaften, og fremdeles hadde jeg to gavekort liggende ved siden av PC-skjermen. Hjemme.

I dag gjorde jeg noe med det. Det ene gavekortet var på Ark, som ikke hadde Historien om Fru Berg. Det de derimot hadde, var 3 for 2 av engelsk pocket, så da kjøpte jeg... fire. Så ble Risøys novellesamling innkjøpt for et sentergavekort og hennes fjerne slektning, VISA.

To romaner og tre novellesamlinger. Og om titlene på bøkene ikke er leselige på bildet, lister jeg dem opp her:

F. Scott Fitzgerald: The Great Gatsby
Fordi jeg alltid var så sær når vi skulle lese bøker på skolen og aldri ville lese det som alle andre leste, fordi den er en klassiker og fordi den stod helt alene på nederste hylle og bare kostet 39 kroner.

David Nicholls: One Day
Fordi jeg har lest fine ting om den, fordi jeg kjenner jeg trenger litt lett underholdning akkurat nå og fordi den var trippeleksponert i butikken så den fulgte etter meg uansett hvor jeg gikk.

Ingvild H. Risøy: Historien om Fru Berg
Fordi La Stå var et av fjorårets absolutte høydepunkter lesemessig, fordi en jeg kjenner skrev på Facebook at hun hadde kjøpt den i går og fordi jeg har så lyst til å lese den at jeg er redd for å begynne.

Alice Munro: Hateship, friendship, courtship, loveship, marriage
Fordi jeg vil lese flere noveller, fordi jeg leste Castle Rock i fjor og fikk mersmak og fordi den har en fantastisk tittel

Alice Munro: Too Much Happiness
Fremdeles fordi jeg skal lese flere noveller, og fordi Alice Munro skriver dem bedre enn de fleste

3/52 "The black cat"

2011-01-23T14:31:00.003+01:00

Jeg nevnte i forrige novelleomtale at det er tre noveller jeg husker godt fra skoletiden (men vil i dag korrigere meg selv, og si fire). Roald Dahls Dypfryst var en av dem, og inspirerte meg til å lese flere av hans korte tekster forrige uke.

I dag kommer inspirasjonen fra en annen favoritt, nemlig Edgar Allan Poes The Tell-Tale Heart. Historien om fortelleren som dreper en eldre mann, parterer liket og gjemmer det under gulvplankene, for til slutt å innrømme ugjerningen fordi han mener å høre hjerte banke høylydt under gulvet, har vært en favoritt siden første gang jeg leste den i engelskboka mi på videregående. Jeg var til og med så heldig at jeg fikk tolke akkurat den teksten på engelskeksamen i tredje klasse, og kunne inkassere toppkarakter på det.

The Tell-tale Heart var også grunnen til at Tales of Mystery and Imagionation ble med meg hjem fra en av mange London-turer. I dag har jeg lest The Black Cat, den siste novellen i denne samlingen. Utgangspunktet for de to novellene er ganske likt. Også The Black Cat er lagt i munnen på en førstepersonsforteller som har begått et mord og vil forklare seg. I begge novellene blir mordet avslørt, uten at politiet gjør noe annet enn å dukke opp. Men omstendighetene er selvsagt forskjellige.

I The Black Cat er fortelleren en dyrekjær person som i stadig alkoholrus forfaller til en humørsyk og voldelig mann. Gjennom Poes karakteristiske svarte logikk, drives han til å ta livet av sin svarte katt, for, som han selv sier det:

"Who has not a hundred times, found himself committing a vile or silly action, for no other reason than because he knows he should not?"

Siden skaffer han seg en ny katt, som til hans store ergrelse følger ham hvor enn han går, tillitsfull og kjærlig. Til slutt får han nok, og jager etter katten med øks. I stedet ender han opp med å drepe kona, og murer liket av henne inne i kjellerveggen. Politiet kommer, og i motsetningen til fortelleren i The Tell-Tale Heart, er han ikke det miste nervøs for at de skal finne noe. Men sammen med liket, har han, uten å vite om det, også murt inn katten. Som lager høye lyder og får politiet til å rive veggen og dermed avdekke ugjerningen.

Herlig svart og groteskt!

Sonja Nordenswan: Blues från et krossad världshus

2011-01-20T09:00:00.002+01:00

"Orsaken till att jag hamnade här var Doras befrielse av fiskodlingsfiskarna. En försommarljus natt simmade hon ut, klippte helt enkelt sönder nätkassarna och gav regnbågslaxarna havet tillbaka. Att natten hade varit alldeles för ljus inser jag nu. Hon borde ha väntat till längre fram då augustimörkret hade gjort henne osynlig."

Dette blir bra, tenkte jeg, da jeg leste dette første avsnittet. Det var så mye som satt på plass etter bare fire setninger. Jeg var godt plassert ved havet en sommerkveld. En handlingskraftig karakter er introdusert og jeg er nysgjerrig på å få vite mer om henne. Jeg vet allerede at ting ikke har gått som planlagt, og at hennes handlinger har fått konsekvenser. Jeg satt meg bedre til rette, og var klar til å synke inn i romanverdenen.

Dessverre tok det ikke lang tid før jeg forandret mening. Boka har sine lyspunkter underveis, men for meg ble den aldri noe mer enn "helt grei". Jeg skal kommer nærmere tilbake til hvorfor, etter først å ha kommet med et aldri så lite handlingsreferat.

Boka handler om tenåringsjenta Smaragda, ja nettopp, Smaragda, og hennes oppnøsting av sin egen slektshistorie. Faren vet hun ikke hvem er, moren døde da Smaragda var fem, og hun har isteden blitt oppdratt av mormoren. Da Smaragda skal skaffe seg et ID-kort, oppdager hun at hun er født i utlandet, og bestemmer seg for å finne ut mer om de manglende bitene i familiepuslespillet. Bitene fylles ut, for leseren såvel som for Smaragda, gjennom gjenfortellinger av samtaler hun har med mormoren, samt morens dagboksnotater.

I desember skrev jeg et innlegg om hva som var viktigst, språk eller handling. I kommentarfeltet introduserte Knirk et tredje element, som hun mente var det viktigste av alt: karakter.

For meg er det her det skorter i denne boka. Dess lenger jeg leser, dess mer irriterer jeg meg over fortellerstemmen. Smaragda fyller atten år i løpet av boka, så jeg burde kanskje tilgi henne at hun er naiv, idealistisk og selvopptatt. Men det greier jeg ikke. Jeg føler det er meningen jeg skal ha sympati med henne når hun, ikke overraskende, finner ut at både morfaren og faren er drittsekker. Isteden har jeg mest av alt ha lyst til å snakke et annet språk og si girl, get over yourself. Både mormora og mora sitter på sterke historier, men å lese dem filtrert gjennom Smaragda fungerer overhodet ikke for meg. Jeg skjønner ikke hvorfor hun reagerer som hun gjør, og jeg tror ikke på henne når hun stadig insisterer på at hun har det så vanskelig. At hun har en annen personlighet som hun kaller Dora, opplever jeg mer som en ansvarsfraskrivelse enn som et reelt psykisk problem. Som når jeg selv som barn skyldte på min lissom-venn når noe gikk galt.

Det skal legges til at Smaragda faktisk tvangsinnlegges på psykiatrisk avdeling, så problemene hennes er nok ikke bare innbilte. Det forhindrer likevel ikke at jeg opplever dem sånn.

Boka har forøvrig to tidsplan.
1) Nåtiden, der Smaragda først befinner seg på institusjon, men mot slutten slippes ut
2) Tiden for rundt et år siden da Smaragda begynte å interessere seg for familiehistorien
I tillegg er det to indirekte tidsplan gjennom gjenfortellingene av mormoras og moras historier.

For meg fungerer nåtidsdelene klart best, her finner jeg flere passasjer jeg liker godt. Delene som dreier seg om fortiden derimot, er altfor gjenfortellende etter min smak. Det bærer så stort preg av å være lenge siden, gjennomtenkt og strukturert, at det mister det genuine. Dessuten synes jeg moras dagboksnotater ser ut som de er skrevet av Smaragda selv, hun har ingen egen stemme. Siden Smaragda knapt kan huske mora si, ser jeg det som veldig lite sannsynlig at hun selv tenker og skriver på akkurat samme måte som mora gjorde i sine dagbøker.

Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke ser hvilke kvaliteter i denne boka som har gitt den nominasjonen til Nordisk Råds Litteraturpris. Kanskje har noen av dere andre som har lest den, en annen oppfatning?

Denne boka er tredje bok ut i Knirks samlesningsprosjekt, der vi sammen leser de nominerte til Nordisk Råds litteraturpris. Følg denne linken, og finn flere som anmelder denne boka i dag.

2/52 "Høyt spill"

2011-01-16T22:40:00.003+01:00

Roald Dahl var en stor favoritt i barndommen. Jeg husker enda akkurat hvor jeg kunne finne bøkene hans på mitt bydelsbibliotek, som nå dessverre er lagt ned, men heldigvis var der i grei sykkelavstand da jeg var liten.

Jeg husker også hvor fascinert jeg var første gang jeg leste Roald Dahls novelle "Dypfryst", der en kvinne dreper mannen sin med en frossen steik, for siden å servere den til etterforskerne som gladelig tygger i vei mens de diskuterer hvor mordvåpenet kan ha blitt av. Denne er en av tre noveller fra skoletiden jeg husker godt. Sannsynligvis var den også grunnen til at jeg har kjøpt Selsomt selskap, en bok med 13 fortellinger skrevet av Roald Dahl, utgitt som bokklubbok i 1975.

Nå har jeg, som tekst to i novelleutfordringen, lest en av de andre fortellingene i samlingen. Høyt spill handler om et ektepar som tilhører den engelske overklassen. Tilsynelatende ganske kjedelige mennesker, en snobbete og dominerende adelsfrue og hennes lett kuede mann. De venter weekend-gjester som kommer for å spille bridge, og fruen i huset har lite pent å si om dem annet enn at de er gode bridgespillere. Jeg vil ikke røpe handlingen videre, det vil ødelegge hele teksten om noen skulle finne på å lese den, men jeg kan vel si så mye som at ingen av parene ikke helt er hva de gir seg ut for å være.

Ganske fornøyelig lesning, rett og slett.

1/52 "Elisabeth"

2011-01-14T12:08:00.001+01:00

Jeg starter Bais novelleutfordring med Kjell Askildsen. I årevis har jeg hatt en bok med hans utvalgte noveller stående i bokhylla, men først nå har jeg tatt den fram. Og da jeg leste innhldsfortegnelsen, var valget åpenbart: Først ut ble novella som bærer mitt eget navn.

Novella handler om Frank, som har kommet tilbake til hjemstedet etter en lengre reise. Han skal bo hos broren og svigerinnen, Daniel og Elisabeth, i ei uke. Kvelden før novella starter, var første gang Frank og Elisabeth møttes, og det er tydelig at han liker henne. Hvorvidt denne følelsen er gjensidig, har jeg mer problemer med å tolke. Frank besøker også mora si i løpet av teksten, og det er tydelig at han ikke har et tett forhold til noen av familiemedlemmene. Til slutt ber Daniel ham om å reise, angivelig fordi Elisabeth "ikke er helt seg selv".

Elisabeth er ei veldig åpen novelle, det er lite som sies rett ut. I stedet blir jeg som leser sittende og tolke alle de små sporene som ligger i formuleringene. Språket er presist og nøkternt, men det kjennes som den egentlige historien ligger i det som ikke sies. Og jeg føler meg ikke sikker på at jeg har forstått hva som virkelig foregår.

Det er en spent stemning mellom Daniel og Elisabeth, slik jeg leser det kan det være to årsaker til dette: For det første hintes det om at Daniel er utro. Ett sted har han løyet om hvor han befinner seg, et annet sted har han besøkt nabokvinnen, og det første han gjør når han kommer ut, er å vaske hendene. For det andre ser det ut til å være en tiltrekning mellom Frank og Elisabeth. Hvor sterk den er fra hennes side, er jeg som sagt usikker på, men det ligger også et element i teksten om misunnelse mellom brødrene, og at Daniel ser på broren som "han som får alt". For meg som leser ser det ut til at Frank og Elisabeth er karakterene i novella som har mest til felles. Kanskje ser også Daniel dette, og er sikker på at Frank på nytt vil ta fra ham noe som er hans. Den eneste gangen alle tre snakker sammen i novella, insisterer Daniel på et barndomsminne som Frank sier han ikke husker. Elisabeth sier hun heller ikke husker noe særlig fra barndommen, og Daniel ler. Deretter unnskylder Elisabeth seg, og går. Det kan virke som om Daniel har konfrontert Elisabeth med mistankene om henne og Frank, og at dette får henne til å oppføre seg usikker i Franks nærvær, og i størst mulig grad unngår blikkontakt. Når Daniel til slutt ber Frank om å reise, skylder han på Elisabeth. Samtidig skriver han en lapp, som ser mer ut til å være til Elisabeth enn til broren, der det ser ut som om Frank er den som har bestemt han må dra.

Jeg leser novella som at den handler om en utro ektemann, som på grunn av sin egen utroskap, heller ikke stoler på kona. Han mistenker at noe kan komme til å skje mellom broren og kona, så han splitter dem ved å sende broren bort. Men som sagt, dette er ei veldig åpen novelle, og kanskje vil en annen leser lese den helt annerledes. Det er spennende å bruke tid på og virkelig gå inn i sånne tekster, og mitt foreløpige inntrykk er at Kjell Askildsens noveller vokser jo mer jeg gransker dem. Det hadde for øvrig vært veldig spennende å høre hvordan andre leser akkurat denne novella.

Noveller

2011-01-09T14:24:00.002+01:00

Et av lesemålene mine for 2011, er å lese flere noveller. Det er jeg tydeligvis ikke den eneste som har tenkt.

Bai, som skriver Boklesebloggen min, har laget ei utforing som går ut på å lese i snitt ei novelle i uka gjennom hele året, og jeg har slengt meg med. Så langt bare i navnet, ingen noveller er leste i løpet av årets første ni dager, men det kommer.

Det er så lett å tenke at når jeg først skal lese noveller, må jeg lese hele samlinger fra perm til perm. Men det er jo akkurat det som er det fine med noveller: Man kan lese en og en aleine, og man trenger ikke like lang tid på å fullføre som når man leser hele bøker. Jeg har funnet fram til flere novellesamlinger i bokhyllene mine. Det burde være en smal smak og lese ei novelle her og ei novelle der i tiden som kommer.

I tillegg kommer det nok noen større jafs i blant, gjerne rett etter biblioteksbesøk. Utfordingen blir å skrive omtaler av disse tekstene på en måte som kan fungere som lesetips heller enn spoilere for andre som er med i prosjektet.

Gaute Heivoll - Før jeg brenner ned

2011-01-06T11:13:00.003+01:00

Jeg møtte mannen Gaute Heivoll før jeg møtte tekstene hans. Han kom inn som foreleser i Bø og leste mening inn i tekster som jeg ikke visste lå der. Det var først da jeg begynte å få utbytte av forfatterstudiet, det var da dørene begynte å åpne seg. Like mye fordi det var først da vi begynte med prosa, men det henger sammen.

Siden leste jeg tekstene hans, og var solgt fra første øyeblikk. Kanskje var jeg farget av at jeg likte mannen, jeg vet ikke, men tekstene grep uansett tak i meg. De er så følsomme og sanselige, vare på en måte, samtidig som de likevel har evnen til å sparke meg hardt i leggen og være ubehagelige. De vitner om en konstant tilstedeværelse i omgivelsene, et blikk for meningsbærende detaljer og musikalitet i språket. Og de er så rolige. Som de drøvtyggende kuene som alltid er til stede, med sine store mørke øyne og uutgrunnelige blikk.

Og kuene er på plass også i Før jeg brenner ned. De står der og stirrer mens en låve brenner ned til grunnen foran øynene deres. Men jeg er ikke lenger med i magien. Jeg ble så glad da Heivoll fikk Brageprisen, synes anerkjennelsen er så fortjent. Men så liker jeg ikke denne boka. Jeg vil så gjerne, men det hjelper ikke. Jeg har faktisk slitt for å lese den ferdig, men gjort det på trass.

Hva er det som er annerledes? Jeg vet ikke. Vet bare at jeg ikke er med. Jeg var heller ikke helt med i Heivolls forrige bok, Himmelarkivet, og Før jeg brenner ned føles som et skritt i samme retning. Han tar utgangspunkt i en historisk hendelse, og sirkler rundt denne i et forsøk på å trenge inn. Han innlemmer seg selv og sin egen skriveprosess, og i Før jeg brenner ned også sin egen barndom og oppvekst. Jeg opplever boka som to separate historier som egentlig ikke hører sammen, men som forfattteren gang etter gang insisterer på at gjør det. Kanskje er det der jeg faller av.

Eller kanskje det er i alle de megetsigende detaljene. Tilsynelatende uvesentlige, men fordi de faktisk er skrevet ned, gitt en egen tyngde og gåtefullhet. Som leser sitter jeg igjen og lurer på hva det er jeg ikke skjønner, hvorfor er akkurat syrinene beskrevet her, hva har de med saken å gjøre. Samtidig kan jeg egentlig forstå det, teksten er svært stedbunden og detaljer som syrinene er med på å gjøre omgivelsene konkrete også for meg som ikke har vært der. Men det skurrer.

Jeg har ingen bedre forklaring enn det.

Ola Wikander - I døde språks selskap

2011-01-05T18:27:00.002+01:00

Jeg liker å lese bøker der det er tydelig at forfatteren har et sterkt engasjement for det han skriver om. Dette er en sånn bok. For eksempel gjort tydelig gjennom setninger som denne: Det å forstå en særlig innviklet og elegant bøyningsform fullt ut kan faktisk være en nesten uanstendig nytelse.

Wikander presenterer i tur og orden sumerisk, akkadisk, hebraisk, koptisk, hettitterrikets språk, sanskrit, gammelpersisk, oskisk, etruskisk, gotisk og anglesaksisk. Boka er på bare 200 sider, så det sier seg selv at det ikke er tid til å gå i dybden på hvert enkelt språk. I stedet oppsummeres historien, de viktigste særtrekkene og et tekstutdrag med oversettelse. Det er litt samme prosjektet som i A History of the Word, som jeg leste i fjor, men i litt mindre format.

Jeg må si jeg har kost meg i Wikanders selskap, og boka har absolutt fullført hans misjon om å skape interesse for videre lesning. Særlig gjennom litteraturlista bakerst i boka. I stedet for bare å ramse opp en liste titler, gir han meg en kort kommentar om hver boks nivå, styrker og svakheter. Sånt liker jeg. Det er ikke alltid like lett å navigere i et fagfelt jeg ikke er godt nok kjent i, men som jeg ønsker å lære mer om.

Et sitat som dette, får meg til å drømme om å beherske sanskrit:

Iblant kan teksten leses både forlengs og baklengs. For eksempel finnes det et dikt som lest forlengs oppsummerer eposet Mahabharata, mens det lest baklengs er en oppsummering av det andre store eposet, Ramayana.
(Og beklager Wikander, jeg får ikke til å sette inn aksenttegnene så transkribasjonen blir riktig.)

Mens når jeg leser de andre kapitlene, er det like fristende å ta fatt på akkurat dét språket.

Det eneste jeg har klødd meg litt i hodet over mens jeg har lest, er oversettelsen til norsk. Ikke fordi det er noe galt med språket, men fordi de aller fleste lydeksemplene som gis refererer til det norske språket. Jeg blir veldig nysgjerrig på hvilke eksempler som er gitt i den svenske originalteksten, og hvordan dette svarer til det norske. Kanskje jeg en gang må lese boka om igjen på svensk, bare for å se forskjellen? Det vil i såfall være helt i forfatterens ånd.

Bøker til pynt

2011-01-04T11:28:00.002+01:00

I dag faller snøen i store flak utenfor vinduet. Men om jeg skulle snø inne, er det ingen fare, jeg har definitivt nok å lese på...

Jeg vet jeg kjøper flere bøker enn jeg leser. Det var en gang jeg kunne si jeg hadde lest alle bøkene som stod i hyllene mine, men det begynner å bli mange år siden. Og det er helt greit.

Med ny orden i hyllene, bestemte jeg meg imidlertid for å finne ut akkurat hvor mange bøker jeg har som jeg ennå ikke har lest. Og tallet var mye høyere enn jeg hadde regnet med. Jeg sluttet å telle da jeg kom til 200, men det egentlige tallet er litt i overkant. Noe av dette er bøker jeg har begynt på men aldri avsluttet og noe er oppslagsverk, men likevel.

Om jeg leser med samme tempo som i 2010, vil det ta meg over tre år å komme gjennom. og det er om jeg ikke kjøper noe nytt og ikke låner noe på biblioteket.

Jeg kommer til å kjøpe noe nytt, og jeg kommer til å låne noe på biblioteket. Trøsten får være at de ser veldig fine ut der de står, alle bøkene. Kanskje noen av dem kan kategoriseres som pynteting?

Nytt år, ny orden

2011-01-03T20:57:00.005+01:00

Det begynte egentlig med noe helt annet.

Samboeren fikk Kinect til jul, og vi skulle prøve. Det vi selvsagt ikke hadde tenkt på, var plassen. Når du skal styre et TV spill ved å veive med armer og bein, bør du ha litt albuerom. Det gikk akkurat, om vi spilte én av gangen, men optimalt var det ikke. Så da vi var ferdige med å le av hvor dumme vi så ut, ble vi sittende i sofaen og se på stua vår med ommøbleringsøyne.

Vi har snakket om å gjøre det før også. Men denne gangen ble jeg plutselig veldig ivrig. Og avstanden fra tanke til handling veldig kort. Jeg fant nemlig raskt ut at løsningen vi så for oss ville samle alle bokhyllene mine langs den ene langveggen. Og enda bedre: Det ville faktisk bli plass til én til!

Dermed ble sofaen flyttet til motsatt side av rommet, alle bøkene dratt ut av hyllene og plassert i bunker utover gulvet, alle bokhyllene samlet langs langveggen og en ny Billy-bokhylle levert på døra av en snill bror som hadde en til overs. I går satt samboeren den nye hylla sammen mens jeg var på varetelling, og resten av dagen gikk med til sortering og plassering.

Nå står all skjønnlitteratur igjen alfabetisk etter forfatter, noe plassen har satt en stopper for lenge. Fantasyseriene er samlet i egne hyller, og fagbøkene er grovsortert etter emne. Jeg har vært flink og sortert ut to fulle bæreposer med bøker jeg skal gi bort. Noen fordi jeg vet jeg ikke kommer til å lese dem igjen, andre fordi jeg oppdaget at jeg hadde to like. Nå er det orden, system og oversikt som gjelder.

Og det beste av alt: Mye tomrom med plass til nye bøker også.
Jeg er strålende fornøyd og klar for 2011!

Lest i 2011

2011-01-03T20:52:00.054+01:00

Steven Erikson: Memories of Ice (Malazan Books of the Fallen - Book 3)
Steven Erikson: Deadhouse Gates (Malazan Books of the Fallen - Book 2)
Steven Erikson - Gardens of the Moon (Malazan Books of the Fallen - Book 1)
Irène Némirovsky: Hett blod
Joe Abercrombie - Heroes
Olaug Nilssen:Få meg på, for faen
Bill Bryson: A short history of nearly everything
Ngũgĩ wa Thiong’o: Wizard of the Crow
Joseph Conrad: Mørkets hjerte
Arika Okrent - In the land of invented languages
Mitch Albom: Tuesdays with Morrie
Guy Deutscher : Through the language glass - Why the world looks different in other languages
George R.R. Martin: A Dance with Dragons
George R.R. Martin:: A Feast for Crows
George R.R. Martin: A Storm of Swords
Carsten Jensen: Jeg har set verden begynde
Helle Helle: Rødby - Puttgarden
Alice Munro: Too Much Happiness
Beate Grimsrud: å smyge forbi en øks
J.M. Coetzee: Et dårlig år
Marguerite Duras: elskeren
George R.R. Martin: A Clash of Kings
George R.R. Martin: A Game of Thrones
Arild Pedersen (red.): Exphil I - Filosofi- og vitenskapshistorie
Jhumpa Lahiri: Fremmed Jord
Institutt for filosofi: Exphil II
Agnes Ravatn: Stillstand. Sivilisasjonskritikk på lågt nivå.
Günter Grass: Peeling the Onion
Jonathan Franzen: The discomfort zone
Doris Lessing: The Golden Notebook
Aina Basso: Fange 59. Taterpige
Ingvild Sælid Gilhus og Einar Thomassen: Oldtidens religioner
Carl Frode Tiller: Innsirkling 2
Carl Frode Tiller: Innsirkling
Per Egil Hegge: Kunsten å skrive godt
Gabriel Michael Vossgraff Moro: Der lyset slipper inn
Erik Wahlström: Flugtämjaren
Alice Munro: Hateship, friendship, courtship, loveship, marriage
Ingvild H. Rishøy: Historien om Fru Berg
David Nicholls: One day
Jesper Knallhatt(Lene Andersen): Baade Og Tirsdag
Kristian Olsen aaju: Det tatoverede budskab
Sonja Nordenswan: Blues från et krossad världshus
Gaute Heivoll: Før jeg brenner ned
Ola Wikander: I døde språks selskap

Harald Voetmann - Vågen

2011-01-02T09:00:00.004+01:00

Bok nummer to ut i Knirks samlesningsprosjekt, der vi leser de nominerte til Nordisk Råds Litteraturpris sammen. Her finner du oversikten over andre som har skrevet om boka i dag.

Danske Vågen ble påbegynt uten noen som helst forventninger. Jeg hadde aldri hørt om den før den ble nominert, og hadde sannsynligvis aldri lest den om det ikke var for samlesningen.

Nå når jeg har lest den, er jeg egentlig overrasket over at jeg ikke likte den. Den inneholder mange elementer som vanligvis får meg til å like ei bok:
Den er godt skrevet.
Den har handlingen lagt til historisk tid, i dette tilfellet Romerriket.
Den tar utgangspunkt i en fascinerende historisk skikkelse, Plinius den Eldre, og hans enorme prosjekt om å skildre hele verden i skrift.
Den er tidvis ganske makaber i skildringene, uten å gjøre noe stort oppstyr av det.

Og det er ikke sånn at jeg synes boka er dårlig.

Jeg har tygget på det noen dager, men greide ikke sette fingeren på noe konkret jeg ikke liker. Så slo det meg at det er et spørsmål om motivasjon. Der Beate Grimsrud har en klar agenda med sin En dåre fri, er det ingenting som ligner det her. Jeg mener ikke at alle bøker skal ha en mer eller mindre skjult politisk agenda, men jeg mener at hver bok skal ville meg noe. Det kan være så enkelt som å ville fortelle en god historie, eller det kan være noe annet. Men mens jeg leste Vågen, følte jeg ikke at Harald Voetmann ville meg noe annet enn å vise hvor flink han er. Derfor ble jeg aldri særlig engasjert i teksten.

Om jeg skulle trillet terning, hadde den endt på høykant, likegyldig vippende mellom tre og fire.

Litterære nyttårsforsetter?

2010-12-31T14:07:00.002+01:00

Det er nyttårsaften. Den store dagen for to ting: årskavalkader og selvbedrag. Jeg velger meg sistnevnte, og følger i mange bloggeres fotspor når jeg lager en liste over mine tanker om litteraturåret 2011.

1) Jeg skal lese flere av bøkene som allerede står i hylla
Dette er en klassiker. Bøkene står der fordi jeg på et eller annet tidpunkt har hatt lyst til å lese dem. Og for all del, det er mye god litteratur som venter på meg her. Men i 2010 har jeg lest ca 60 bøker. Jeg har sannsynligvis anskaffet ihvertfall det dobbelte. Å tro at noe annet enn det er fasiten etter 2011 også, er bare naivt.

2) Jeg skal lese mer faglitteratur.
Når jeg tenker tilbake på 2010, ser jeg at flere av bøkene jeg har hatt størst glede av har vært faglitteratur. I 2011 har jeg planer om å lese mer historie, mer lingvistikk og mer filosofi.

3) Jeg skal lese mange noveller.
Det skrives mye bra i kort format. Jeg prøver selv å skrive noveller. Les og lær.

4) Jeg skal delta på Nanowrimo i november.
Og i 2011 skal jeg ha en idé før jeg begynner, og skrive sammenhengende tekst. Det naturlige steget videre fra hva jeg gjorde i år.

5) Jeg skal sende fra meg minst tre tekster.
Til konkurranser, til forlag, til tidsskrifter. Akkurat hvor er ikke det viktigste. Det er handlingen som teller. Og å sende tekster i posten til en venn, er juks og teller ikke.

6) Jeg skal jobbe mot å kunne lese bøker på et sjette språk.
Nå leser jeg på bokmål, nynorsk (ja, det er to ulike litterære språk), engelsk, svensk og dansk. Naturlige valg for språk nummer seks er spansk, fransk eller russisk, som jeg alle har basiskunnskaper i.

7) Jeg skal dra på skrivekurs.
Fordi det er gøy. Trenger ingen annen begrunnelse.

8) Jeg skal tilbringe mer tid på biblioteket.
Dette forsettet motvirker sannsynligvis det første. Men jeg liker meg på biblioteket. Jeg vil gi meg selv tid til å være der. Ikke bare gå inn og ut med en viss målbevissthet.

9) Jeg skal reise vekk alene, ihvertfall en helg.
Med bøker og laptop i kofferten.

10) Jeg skal skaffe meg lesebrett.
Nå har jeg tenkt på det i halvannet år. Jeg er ikke papirnostalgiker i den forstand. Ja takk, begge deler, mener jeg. Men jeg greier ikke bestemme meg. Vanlig lesebrett eller iPad? Akkurat nå heller jeg mot lesebrett. I morgen er det kanskje annerledes. En gang i løpet av 2011 skal jeg bestemme meg.

Godt nyttår folkens!

Bøker under treet?

2010-12-26T22:19:00.003+01:00

Ja, det var noen av dem i år også. Teknisk sett befant bare to av dem seg innpakket under edelgrana:

Petter Schjerven - Nostalgisk ordbok
Gaute Heivoll - Før jeg brenner ned

Men i dag kom samboeren hjem fra Sverige, dermed ble det ny julaften for meg med pakkene som kom derfra. Og i dem fant jeg:

Jesper Knallhatt - Baade Og... Tirsdag
Jesper Knallhatt - Baade Og... Onsdag
Anne Rice - En vampyrs bekännelse

I tillegg ligger en liten julegave til meg selv og venter på postkontoret. Hvis jeg ikke husker helt feil, skal det ligge fem bøker i den også.

Da mangler bare tiden til å lese dem. Den tror jeg ikke det blir mye av før vi skriver 2011.

Beate Grimsrud - En dåre fri

2010-12-22T11:47:00.004+01:00

Jeg greier ikke å finne en inngang. Jeg har allerede sittet her en time og slettet alle forsøk så langt. Jeg har mange tanker om boka jeg har lest, men de vil ikke stille seg pent på rekke å lage logiske sammenhenger. Det er ikke åpenbart hvilke av dem som bør være først eller sist eller være med i det hele tatt. Men jeg liker omslaget, så jeg gjør bildet større enn jeg pleier og ser på det i stedet.

"Det er jeg som er Eli." Det er åpningssetningen. Presiseringen kjennes etterhvert nødvendig. Det kunne vært så mange andre som fortalte. Eli er ikke alene i sin egen kropp, hun deler den med Espen, Emil, Erik og prins Eugen. Det kunne vært en av dem som fortalte, men det er altså Eli. Eli er fortelleren av dem. Eli er forfatteren. Er Eli virkelig, eller bare en av mange stemmer? Eli har skrevet bøkene Beate Grimsrud har skrevet. Hun har laget filmene Beate Grimsrud har laget. Eli har til og med skrevet boka jeg akkurat har sittet med i hendene, som har Beate Grimsrud skrevet på omslaget. Jeg vil ikke spekulere i hva som er selvbiografi og hva som er roman. Jeg vil ikke tillegge Eli hverken ansiktet fra bokomslaget eller Grimsruds forfatterportrett. Jeg lar Eli forklare det selv, sitat fra side 441:

Jeg setter meg ved kjøkkenbordet. Jeg har vært inne på avdelingen i helgen. Jeg sov ikke da heller, men fikk fortellinger, gaver i natten. Jeg ble mest glad for den lille jenta som er meg, og som forteller eventyr for klassekameratene sine på veien hjem fra skolen. Hun tisser på seg. Poenget forsvinner i en gul flekk i snøen som alle ser. Hele barndommen var full av sånne gule flekker i snøen. Jeg har skrevet om det, og om avdelingen. Men jeg vil ikke bli en offentlig pasient. Jeg trøster meg med at en roman er en roman og bare speiler deler av virkeligheten. Hvordan man tror det var, og hvordan man ønsker at det var. Deler av det ulevde livet. Valgte øyeblikk, oppdiktede øyeblikk. Fortellinger som føder nye fortellinger. En personlig fortelling. Som framstår som sannere og sannere for en, jo lenger det er siden den fant sted. Språket. Som flyr inn i pennen når man øver. Men likevel er dette å skrive en bok bare å la en bit av meg leve et liv jeg ikke kan kontrollere. En bit av meg som flyr omkring som et bortfløyet barn som jeg glemte å lære å kle på seg selv før hun forsvant hjemmefra.

Det tok meg ganske lang tid å komme inn i denne boka. Det er ikke et overgripende narrativ som holder meg i hånden og drar meg gjennom teksten. I stedet består den av mange, mange små scener som til sammen danner en mosaikk som viser et levd liv. Jeg utenpå-leser. Selv om mange av scenene har sterke bilder, er det lett å holde meg på overflaten, ikke la meg påvirke. Etter en stund skjønner jeg hvorfor: Det totale fraværet av følelser i teksten. Alt er helt nøkternt beskrevet. I korte setninger. Dette skjedde og dette skjedde og dette skjedde. Da gjorde jeg sånn. Jeg er ikke vant til at en jeg-forteller er så distansert i forhold til sitt eget liv. Hun lurer meg til å ha samme distanse.

Engasjementet kommer først en morgen jeg har fri og ligger halvannen time og leser under dyna før jeg står opp. Jeg står opp og skriver: I dag er det annerledes. I dag har jeg strekklest og flyttet inn. Jeg har ligget krøllet sammen under dyna og lest i alt for dårlig lys. Til slutt måtte jeg rive meg løs, kan ikke bo der. Må bo i meg selv. Jeg skjønner at teksten er full av følelse likevel, jeg måtte bare finne den først. Jeg blar tilbake og leser starten om igjen, leser følelser overalt. Nå er jeg Eli, og teksten ble plutselig så mye farligere.

Jeg har mer å si, men jeg velger foreløpig å la være. Nå vil jeg lese hva andre har skrevet om boka, og se om noe andre har sagt kan gjøre mine egne tanker klarere.

Språk eller handling?

2010-12-12T10:57:00.003+01:00

Denne uka fikk jeg et spørsmål om hva som er viktigst for meg når jeg leser: Språk eller handling. Det beste er selvsagt ja takk, begge deler. De virkelige favorittene oppfyller som regel Ole Brumm-svaret. Men om jeg må velge?

Jeg svarte språk. Om språket irriterer meg i ei bok, blir den aldri noen favoritt. En spennende handling kan få meg til å lese boka ferdig, men irritasjonen vil ødelegge mye av leseopplevelsen. Med en språklig sterk bok uten nevneverdig handling, er det motsatt. Trangen til å lese den ferdig med en gang kan godt mangle, men når jeg leser blir jeg ofte bergtatt. Det er flere av denne typen bøker blant mine favoritter.

Disse tankene førte meg videre over i desembers oppsummeringsmodus. Jeg er ofte veldig positiv til bøker rett etter at siste side er lest. Blogginnleggene skrives mens jeg mentalt ennå er tilstede i bokas univers. Men denne umiddelbare følelsen forsvinner. Innen 2010 er omme, kommer jeg til å ha lest i overkant av 60 bøker. Mange av dem har gitt meg gode leseropplevelser der og da, men likevel kommer jeg til å glemme dem.

Men med noen bøker er det annerledes. Noen bøker kryper under huden på meg og blir der. Noen bøker blir en permanent del av min måte å tenke på. Og hvilke bøker dette er, kommer ofte som en overraskelse på meg. Det er nemlig ikke nødvendigvis de samme bøkene som gjør mest inntrykk på meg mens jeg leser dem.

Og det er når jeg kjenner etter hvilke bøker dette dreier seg om, jeg skjønner at min selvinnsikt når det gjelder språk og handling befinner seg på gyngende grunn. Med selve teksten på en armlengdes avstand, er det handlingen som gjør at jeg husker bøker. Jeg vet at jeg elsket Tomas Espedals Imot kunsten. Jeg vet at jeg vil være akkurat like forelsket i språket hans når jeg plukker opp boka og leser den på nytt. Men jeg kan i dag på ingen måte fortelle deg hva den handler om. Og det er ingenting fra den boka som dukker opp i tankene mine en kald tirsdag på vei til jobb.

Her er imidlertid en liste over fem bøker som faktisk gjør det. Ingen av dem tilhører kategorien språklig irriterende, men det er fortellingen i dem som gjør at de har flyttet inn i meg.

1)Doris Lessing: Mara og Dann
Jeg var ikke hundre prosent overbevist da jeg omtalte denne boka. Men den selektive hukommelsen har luket ut innvendingene. I dag husker jeg fortellingen om de to søsknenes kamp, men mest av alt husker jeg Doris Lessings fremtidsvisjon.

2) Cormac McCarthy - The Road
Jeg skrev ingen omtale etter å ha lest denne. Litt fordi "alle andre" hadde gjort det allerede, og litt fordi jeg ikke visste helt hva jeg syntes. Nå i ettertid kan jeg med hånda på hjertet si at ingen roman har gjort sterkere inntrykk på meg på mange, mange år. Tanker fra denne, er med meg daglig.

3) Mustafa Can - Tätt inntil dagarna
Denne var jeg begeistret for da jeg skrev om den første gang, og siden da har den bare vokst. En viktig bok!

4) Jesper Knallhatt - Baade og...
her mangler avstanden, men jeg drister meg likevel til å si at denne har forandret måten jeg tenker på om mange ting. Eller rettere sagt: Den har fått meg til å tenke på ting jeg ellers aldri ville tenkt over i det hele tatt.

5) Nicholas Ostler: Empires of the word
Jeg leste den i juni, og føler det er på høy tid å lese den igjen. Dette var midt i blinken for meg, og har med meg tanker fra den hver gang jeg hører ungdommer snakke på bussen.

Dagens sitat

2010-12-10T11:33:00.002+01:00

Jeg leser for tiden Herman Lindqvists biografi om Napoleon. Det går sakte framover.

Her kommer en liten smakebit fra noe jeg leste i går kveld. Den handler om prins Louis Antoine som er mistenkt for å ha konspirert mot Napoleon. Han bodde i Tyskland, og den 15. mars 1804 ble en fransk spesialstyrke på 200 mann sendt over grensen. Prinsen ble grepet, sendt til Frankrike, dømt til døden av en domsstol uten myndighet og til slutt skutt.

Jeg har inntrykk av at når en forfatter som behandler historisk materiale sammenligner med vår egen tid, er det ofte for å demonstrere en framgang. Av typen "man må huske at på den tiden var det utenkelig for kvinner å ha stemmerett", og lignende argumenter.

Dette sitatet er, slik jeg ser det, et eksempel på det stikk motsatte:

I dag ville kanskje en regjering ha kalt aksjonen en "antiterroristaksjon". Hertugen var kjent som en fiende av det franske regimet, og han hadde deltatt i, og planla, nye militære aksjoner mot sitt hjemland. I våre dager finnes det hele fangeøyer fylt med "terrorister" som er blitt bortført og innesperret på grunnlag av lignende anklager.
I 1804 var dette et grovt overgrep, en pirataksjon, en klar krenkelse av folkeretten. Hertugen var ikke etterlyst, ikke dømt for noe forhold, ikke krigsfange, heller ikke fange i et sivilt fengsel. Han bodde i et land som ikke var i krig med Frankrike."

Kor e alle kranglefanter hen?

2010-12-06T18:50:00.003+01:00

Er vi bokbloggere livredde for å trampe hverandre på tærne?

Norunn på Biblioteker og Labyrinter skrev i går et innlegg der hun etterlyser mer krangling i bokbloggenes kommentarfelt. Også Janke og Knirk nevnte ønsket om mer diskusjon da de var gjester i Bokprogrammet på P2 tidligere i vinter. Jeg begynte å svare i kommentarfeltet, men fant ut at dette fikk bli et eget innlegg her på min egen blogg i stedet.

Norunn skriver blant annet:

Man krangler liksom ikke på bokblogger, er man lettere vovet kan man si at man ikke er enig i at den boken var veldig bra/dårlig. Men det er – så langt jeg har sett – det man strekker det til.

Det er en observasjon det er vanskelig å være uenig i. Ingen krangel startet her heller med andre ord. Dessverre.

Når jeg ikke motsier andres blogginnlegg, har det to grunner.

For det første er svaret ja, jeg er redd for å trampe folk på tærne.
Jeg synes det er vanskelig å diskutere med mennesker når jeg ikke vet hvor jeg har dem. Folk er forskjellige, og tar kritikk på ulik måte. Det blir litt på samme måte som å kommentere tekster andre har skrevet: Jeg elsker å gå inn i en tekst og gi min ærlige tilbakemelding. Det er noe av det morsomste jeg vet. Men jeg gjør det ikke med mindre det er en person jeg kjenner, som jeg vet er ute etter den type kritikk. Det handler litt om ikke å såre vedkommende. Men det handler også om vern om min egen tid. Det krever tid og engasjement å gå inn i noe på den måten. Hvorfor skal jeg gidde det dersom vedkommende ikke egentlig ønsker tilbakemelding?

For det andre handler det for meg om hvordan innleggene er skrevet. Veldig mange bokomtaler på bloggene er rene produktomtaler. Du får vite tittel og forfatter, et sammendrag av handlingen av varierende lengde og om personen som har lest boka anbefaler den videre eller ikke. Da er det ikke så mye annet å diskutere enn å være enig/uenig i at boka er bra. Det er sjelden bokbloggene gir meg noens lesning av ei bok, og for meg er det først her det begynner å bli interessant å diskutere.

Derfor har jeg store forhåpninger til Knirks samlesningsprosjekt. Her ser jeg for meg at målet er å diskutere bøkene på et litt mindre overflatisk nivå enn anbefaler/anbefaler ikke. Forhåpentligvis kan det komme gode diskusjoner ut av dette.

For øvrig har snillismen også en annen side:
Vi skriver heller ikke negative bokomtaler. For min egen del er det sjelden jeg leser ferdig bøker jeg ikke liker. Og jeg skriver bare om bøkene jeg har lest ferdig. Kanskje burde jeg forandre på det?
Det er faktisk lite som er så morsomt å lese som en god totalslakt!

Jeg - en vinner?

2010-12-02T14:52:00.004+01:00

Jeg meldte meg på årets Nanowrimo uten noen som helst tro på at jeg skulle fullføre. Såpass godt trodde jeg at jeg kjente meg selv. Noen ganger føles det helt greit å ta feil!

Jeg har vært sta gjennom hele november og ikke latt meg selv slippe unna. Det har vært mange dager jeg absolutt ikke har hatt lyst til å skrive, men har gjort det likevel. Og tirsdag 30.november fortalte Word meg at nano.doc nå bestod av 50 088 ord.

Hvor stor verdi dette dokumentet har i seg selv, er jeg usikker på. Jeg har en mistanke om at det er ihvertfall 95% ræl. En roman er det ihvertfall ikke.

I stedet består dokumentet av mye annet: Det er utdrag fra minst tre forskjellige romaner som foreløpig bare eksisterer som vage ideer i mitt hode. Det er betraktninger og fabuleringer rundt mennesker jeg har sett på buss eller tog. Det er rene dagbokspassasjer. Det er små snutter som best kan beskrives som kortprosa. Det er flere dialoger mellom personer jeg ikke helt veit hvor hører hjemme. Noe er rene ideskisser. Noe er tankerekker som nok til syvende og sist blir bloggposter. Og det er ganske mye tekst av typen: Nå veit jeg ikke hva jeg skal skrive, så jeg skriver på tomgang bare for å skrive, mens jeg venter på at noe annet dukker opp.

Det jeg forhåpentligvis tar med meg fra årets Nanowrimo, er rutinen. Om ikke annet har jeg bevist for meg selv at det er fullt mulig å skrive 50 000 ord på en måned. jeg har bevist at jeg har tid til å skrive, det handler bare om prioritering. Og jeg har lært at når jeg plasserer den indre kritikeren bak lås og slå i kjelleren, er det faktisk ganske gøy å skrive igjen også. Jeg har også funnet ut at alt ikke trenger å være så planlagt hele tiden. Det går fint å sette seg med hendene på tastaturet og se veien bli til mens jeg går. De beste partiene jeg har skrevet denne måneden, har kommet totalt overraskende på meg. Det er også en fin erfaring å ta med seg.

Nå er neste skritt utskrift og gjennomlesning. Men tror jeg vil la det vile litt først. Får se hvor tålmodig jeg greier å være.

PS:
Nanowrimo pekte meg også i retning av en side som heter Write or Die, som jeg tror jeg kommer til å bruke når jeg står fast seinere også. Den er en videreføring av en kjent skriveøvelse, nemlig automatskriften. På Write or Die setter du deg et mål, enten antall ord eller antall minutter du skal skrive, så skriver du på den siden (husk å kopiere teksten og lime den inn i et dokument for lagring om du vil ta vare på den). Du kan selv stille inn hvor streng du vil den skal være, men på sitt strengeste begynner den å slette i teksten din om du bruker for lang tid på å tenke. Ikke et sted du vil skrive hele romaner kanskje, men artig de gangene du virkelig ikke kommer i gang.