Stig Sæterbakken x3

Det er med en viss skam jeg plukker opp Der jeg tenker er det alltid mørkt, den tredje boka av Stig Sæterbakken jeg leser på en drøy måned. Skammen er todelt. Dels er den der fordi jeg plukker opp disse bøkene først etter forfatterens død, nei, sterkere, på grunn av forfatterens død, en morbid grafsing etter hint av det som skal komme. Dels er den der fordi jeg har lest Ikke forlat meg og Gjennom natten uten å bli berørt. Jeg har lest så mange litterære personligheter hylle Sæterbakkens forfatterskap. Når jeg ikke imponeres av det jeg leser, er det nærliggende å anta at det er meg det er noe i veien med. 

Alt jeg har lest om Stig Sæterbakken, har overbevist meg om at dette er noe jeg burde lese, dette er noe jeg vil like. Jeg har lagret anbefalingene og spart på dem, utsatt selve lesingen, men hele tiden visst at det er noe spesielt jeg har i vente. Så kom nyheten om at han var død, og plutselig fikk jeg denne følelsen av å ha forsovet meg, at jeg var for seint ute, at jeg burde ha kommet i gang med lesingen tidligere, og om ikke annet at jeg måtte komme i gang nå, at det hastet.

Det var bakgrunnen for at jeg kjøpte Ikke forlat meg på Mammutsalget. Og for at det var den jeg plukket opp blant alle de uleste bøkene som venter på meg i hyllene. Og den første tanken i møtet med teksten var: Dette burde jeg ikke lese nå, dette er for tett opptil det jeg selv skriver på om dagen, jeg kommer til å la meg farge. Men jeg fortsatte. Og på tross av en kraftig gjenkjennelse i starten, kom teksten aldri helt under huden på meg. Så jeg prøvde igjen. Jeg lånte Gjennom natten på biblioteket, og det samme skjedde: Jeg synes teksten er bra, leser hele i ett jafs, men er klar til å riste den av meg så fort siste side er lest. De er bøker som kommer til å drukne i mengden, om ett år har jeg glemt hva de handler om, og det irriterer meg. 

Sannsynligvis er det et spørsmål om forventning og kontekst. Jeg har lest om Sæterbakken at han er mørk, at han skriver om det makabre og skambelagte, jeg forventer en viss tyngde. Men jeg opplever ikke disse to bøkene sånn. Jeg opplever dem ikke ekle som Darling River er det, ikke groteske som fantasybøkene jeg har mesket meg med i et halvår. En romanfigur som tar livet av en katt i barndommen, dem er det mange av, det er faktisk en av mine kjepphester: Hvorfor skal alle romanfigurer man vil tegne med et visst mørke enten ha tatt livet av en katt eller revet vingene av utallige insekter i barndommen? Nok om det.

Men så kjøper jeg Der jeg tenker er det alltid mørkt, Sæterbakkens tre Flamme-singler samlet i ei lita flis av ei bok sammen med nyskrevne for- og etterord. 

Jeg leser den to ganger på rappen. Plutselig ser jeg det andre har sett før meg, plutselig forstår jeg hvorfor jeg skal lese Sæterbakken, plutselig er også jeg overbevist. Disse tre tekstene treffer, og de treffer meg hardt! Disse tre tekstene kommer jeg til å lese igjen og igjen, og de kommer ikke til å være glemt om du spør meg igjen om ett år. Nakent. Ærlig. Med langt mer nerve. 

Og motivasjonen til å lese mer, er sikret.