Miranda July - The First Bad Man

Tittel: The First Bad Man

Sjanger: Roman

Forlag: Canongate

Utgitt: 2015

Sidetall: 276 s.

Kilde: Kjøpt selv

Språk: Engelsk

Noen ganger når jeg har lest ei bok er jeg så full av inntrykk at det er helt umulig å svare når noen spør meg: 

- Nå, hva synes du?

Nå er det faktisk ingen som har spurt meg. 

Bare meg selv som påtvinger verden mine meninger ved å legge dem ut på internett. Man skulle kanskje tro at motivasjonen for å gjøre nettopp det er at jeg visste svaret og ville bli hørt, men nei.

Heller et vagt håp om å komme fram til et svar i løpet av tiden det tar meg å skrive dette innlegget, tror jeg. Det er kanskje å håpe for mye.

Hvilke forventninger jeg har til ei bok, er vesentlig for opplevelsen jeg har av den. Gode bøker kan skuffe når de er dårligere enn jeg trodde de skulle være, og mindre gode bøker kan bli en positiv opplevelse fordi jeg trodde de skulle være verre. Med The First Bad Man var forventningene mine bare totalt feil, noe som er med på å forvirre meg. Jeg hadde sett for meg at dette skulle være ei flinkis-bok. Relativt høytsvevende, smått filosofisk, kanskje ganske stillestående handling men med fokus på det psykologiske eller det språklige. 

Hvor jeg har fått det fra, aner jeg ikke. Kanskje fordi jeg kjøpte den samtidig som Siri Hustvedts essaysamling og trodde den var blitt smittet i handleposen? Eller kanskje fordi omslaget er så minimalistisk svart med hvit skrift at den bare var nødt til å være hipsterkul og hyperseriøs. 

Når jeg tenker meg om, tror jeg egentlig ikke jeg visste noe om denne boka annet enn hvordan den så ut, så det må være det siste. I retrospekt burde det vært et hint at Lena Dunham kommer med følgende blurb på baksida: Never has a novel spoken so deeply to my sexuality, my spirituality, my secret self. I know I am not alone. Men det hintet tok jeg ikke før etterpå.

The First Bad Man viste seg nemlig å være noe så overraskende som genuint morsom. Hadde noen fortalt meg det på forhånd, er det ikke sikkert jeg hadde kjøpt den. Jeg pleier ikke gå overens med morsomme bøker, men denne gangen har jeg glist og flira meg gjennom side etter side. Historien fortelles i førsteperson av Cheryl, en enslig kvinne på 43 som strengt tatt er ganske patetisk. Komedien ligger i at hun ikke vet det selv. Et utdrag der hun forklarer systemet hun har i hjemmet sitt:

It doesn't have a name - I just call it my system. Let's say a person is down in the dumps, or maybe just lazy, and they stop doing the dishes. Soon the dishes are piled sky-high and it seems impossible to even clean a fork. So the person starts eating with dirty forks out of dirty dishes and this makes the person feel like a homeless person. So they stop bathing. Which makes it hard to leave the house. The person begins to throw trash anywhere and pee in cups because they're closer to the bed. We've all been this person, so there is no place for judgement, but the solution is simple: Fewer dishes.They can't pile up if you don't have them. This is the main thing, but also: Stop moving things around. (s. 21)

Sett fra Cheryls synsvinkel er hun en oppegående karrierekvinne med en respektert stilling i en veldedig organisasjon. Etterhvert begynner jeg å få nok korrekser fra omgivelsene til at det bildet justeres noe, men da er jeg allerede så godt etablert på Cheryls lag at det spiller liten rolle. Det eneste Cheryl mangler er en mann, men det er bare et spørsmå om tid. Hun er ment for Philip, et av styremedlemmene i organisasjonen, han har bare ikke oppdaget det enda. Cheryl har en velutviklet fantasi, og iscenesetter seg selv hele tiden. Hun ser livet som en film, seg selv som hovedpersonen, og om hun bare følger manuset vil den lykkelige slutten nødvendigvis komme på Hollywood-vis til slutt. Hennes indre monolog snakker ikke bare til meg som leser, den er også måten hun kommuniserer med andre karakterer i boka på. Et enkelt blikk representerer utredninger, og lange dialoger foregår helt uten at noen åpner munnen.

Det kunne blitt stakkarslig, men jeg opplever det ikke sånn. Jeg ler stadig vekk av Cheryl, men jeg synes aldri synd på henne. Hun viser stadig vekk små drypp av selvironi og humor som gjør dette umulig. Jeg synes ikke synd på en person som er vittig, hun har gitt meg tillatelse til å le gjennom selv å karakterisere andre på denne måten:

They were terrible people, even slightly worse than most. I stalled, fumbling with the sleeves of my gown. Should I introduce myself or try to kill them? Not violently, just enough that they wouldn't exist. (s. 186)

Så langt: Skamros. 

Med den innledningen jeg hadde på dette innlegget, burde det på et eller annet tidspunkt komme et men. 

Men. 

Det er her jeg blir usikker på om det er et et 'men' eller et 'og'. 

Jeg tror svaret kommer helt an på leseren.

Situasjonen jeg har beskrevet så langt er starten av boka, før noe egentlig skjer. 

Hendelsen som sparker boka i gang skjer i kapittel to da Clee, den 20 år gamle dattera til Cheryls sjefer mer eller mindre ubedt flytter inn i leiligheten hennes. Det velutviklede systemet til en som har bodd alene i veldig mange år settes på prøve av en ufordragelig nesten-tenåring med null grenser og dårlig kroppshygiene. Samtidig skjer det en utvikling i forholdet mellom Cheryl og Philip.

Og nå begynner ting å bli skikkelig merkelige! 

Vi følger Cheryl hovedsakelig gjennom forholdet hennes til tre personer: Clee, Philip og (alternativ-) terapauten Ruth-Anne. Uten å røpe for mye kan jeg vel si at ingen av disse forholdene er særlig normale. Jeg leste store deler av dette midtpartiet på toget da en jordfeil på Oslo S la til 50 minutter ekstra på togreisen til jobben forrige uke, og jeg begynte etter hvert å forsikre meg om at ingen leste over skuldrene på meg. Dette ble ganske saftig! (Og det er her jeg tenker at Lena Dunhams blurb burde vært et hint. Alle som har sett Girls vet at noe som snakker 'deeply' til hennes seksualitet kanskje er litt i overkant av hva som er innafor for andre…)

I den siste tredjedelen av boka, bytter den gir igjen og går over til noe helt annet. Om dette hadde vært en film, ville jeg sagt at den startet som en romantisk komedie, gikk over til mykporno og avslutter som drama av typen onsdagsfilmen på TV-Norge. Etter at alt dette er gjennomlevd kommer Cheryl ut på den andre siden flere skritt nærmere støpeforma til hvermansen enn hun var da hun begynte, og hun har nok lært en ting eller to på veien også. Uten at hun noengang er i fare for å kunne kalles A4. 

Så, hva er konklusjonen?

Denne boka tok meg med på en merkelig reise jeg kommer til å huske lenge. 

Jeg har hatt det strålende på turen og kost meg med alle vittighetene. Jeg har følt meg smart som forstår mer om det som skjer enn hun som forteller det til meg, og jeg har frydet meg over alt som er kneppet tre hakk til venstre for den vrkeligheten jeg kjenner og forholder meg til på daglig basis. 

Men jeg tror jeg kommer til å være forsiktig med å anbefale den videre. 

Jeg er rett og slett redd for hva folk skal tro om meg om jeg gir dem denne boka med beskjed om at 'denne må du bare lese!'

Jeg tror dette er en typisk enten-eller bok, du digger den eller synes den er håpløs. Jeg sa innledningsvis at jeg vanligvis ikke går så godt overens med bøker som skal være morsomme. Jeg kan legge til at det har skjedd mer enn en gang at bøker jeg synes er morsomme, ikke oppfattes sånn av andre. 

Om du derimot deler min humor, og ikke er redd for noen eksplisitte beskrivelser av kjønnsorganer i bevegelse, værsågod. Her har du en bokanbefaling.

Siri Hustvedt - A Plea For Eros

Tittel: A Plea For Eros

Sjanger: Essaysamling

Forlag: Sceptre

Utgitt: 2006

Sidetall: 228 s.

Kilde: Kjøpt selv

Språk: Engelsk

En anmeldelse er aldri en objektiv sannhet, men i omtalen av bøker som dette blir jeg enda mer subjektiv enn vanlig. Når jeg ikke har et plot å støtte meg til, når hele boka er tankerekker, blir min personlige leseropplevelse i enda større grad enn vanlig preget av hva som appellerer til meg, hvilke tanker og temaer jeg er mottagelig for fra tidligere. A Plea For Eros inneholder 12 essays som sirkler rundt ulike emner, og mine preferanser sier lite om det er noen litterære kvalitetsforskjeller mellom dem. De essayene jeg liker handler om ting som opptar meg, mens essayene der tematikken ikke interesserer meg heller ikke fester seg i minnet. Som hun skriver det selv om sin egen lesing:

I will take some ideas and leave others. It's all a question of resonance. Old thoughts from earlier reading will return in new forms, and I will fall in love with all the ideas that articulate what happens between us, (…) (s. 224)

Jeg har lest bare ei bok av Hustvedt tidligere, og den likte jeg ikke. Jeg har imidlertid blitt fortalt flere ganger at The Summer Without Men er hennes svakeste og at jeg burde gi henne en ny sjanse. Samtidig var en av mine grunner til å ha problemer med den boka at jeg synes den var overdrevent analytisk. Jeg ble aldri engasjert i historien fordi jeg følte at fortellerstemmen var for flink, det var for mange tankerekker jeg ikke greide koble sammen med handlingen. Derfor tenkte jeg en essaysamling var et bedre andremøte med forfatteren: Her kan hun være så analytisk hun bare vil uten at jeg vil føle meg snytt for noe annet.

A Plea For Eros var et godt valg, jeg liker Hustvedt som essayist. Hun skriver klar og lettfattelig prosa og er flink til å kombinere personlige anekdoter med relevant kunnskap. Essayene tar for seg forskjellige emner: språk, identitet, minner, seksualitet, kunst, 9/11, film, litteratur. Aller best liker jeg det første essayet, Yonder, som har fokus på hvilken rolle språk spiller for utviklingen av egen identitet. Det er midt i mitt interessefelt, og Hustvedt tar meg med på en tankereise mellom Minnesota, Norge og New York det er en fryd å få være med på. Også det siste essayet ble en favoritt. Extracts from a story of the wounded self tar utgangspunkt i minner, fragmenter som har festet seg i hukommelsen der Hustvedt spør seg selv hvorfor. Generelt kan jeg si at jeg liker samlingen best der den er personlig og går tett på, det er der jeg finner gjenkjennelse og derfor også engasjement. 

Jeg er mindre begeistret for de litterære essayene, det er en sjanger jeg ikke blir helt fortrolig med. Jeg liker å lese bøker, men når man går inn og skal analysere dem i dybden, føler jeg ofte det blir kunstig, at man prøver å presse ting inn i teksten som ikke hører hjemme der. Jeg har sett mer ekstreme eksempler på det andre steder, men tendensene finnes også her, kanskje særlig i essayet som tar for seg The Great Gatsby. Essayet om Henry James' The Bostonians var det eneste jeg ikke fullførte. Det var så tett knyttet opp til en tekst jeg ikke har lest at jeg ikke hadde knagger å henge noen av tankene på, de ble bare en vegg av ord. Essayet med utgangspunkt i Charles Dickens' Our Mutual Friend var derimot åpent nok til at jeg hang med i svingene på tross av at jeg kun har lest andre bøker han har skrevet. Her ga Hustvedts analyse meg lyst til å lese boka og se etter tingene hun påpeker selv og essayet ble dermed en invitasjon inn i teksten som fungerte også for en uinvidd. 

Denne boka har gitt meg lyst til å gi også romanforfatteren Hustvedt en ny sjanse. Samtidig tenker jeg at å ha lest romanene hennes før denne boka, ville gitt lesningen en ekstra dimensjon siden hun stadig vekk refererer til dem. De referansene ville gitt mer mening om jeg leste i en annen rekkefølge, men det føltes ikke som et stort savn ikke å ha lest dem. Tekstene forklarer nok til at ingenting henger i lufta. 

Alt i alt, en god start på mars som lesemåned.

Bonjour Paris!

Hva sier Paris mer enn et pariserhjul?

Mange som leser norske bokblogger vil ha fått med seg at det er én av bloggerne som er spesielt glad i Paris, nemlig Silje. Da hun nevnte at planen for vinterferien var nok en uke aleine i favorittbyen, var jeg freidig nok til å spørre om hun ville ha selskap. Og vips: for første gang på veldig mange år har jeg faktisk hatt vinterferie!

Det er alltid litt skummelt å dra på tur med noen for første gang. Jeg har etter hvert møtt Silje en del ganger, men det er likevel noe helt annet å bo oppå hverandre i fem dager enn å møtes på café eller på litterære arrangementer. Jeg har tidligere både vært på resier der man blir bedre venner enn man var før man dro og reiser der det har vært helt kræsj. Jeg trodde på forhånd at å reise med Silje skulle bli et eksempel på det første, og fikk heldigvis rett. Du er faktisk nødt til å bli godt kjent når du får hotellrom uten dør til toalettet.

Fasaden til Shakespeare and Company

Jeg har vært i Paris to ganger tidligere, og har tråkket det meste av den obligatoriske turistløypa. Derfor var det ekstra hyggelig med lokalkjent reisefølge som kunne vise meg sitt Paris. Og alle som har lest Siljes blogg, vet at i hennes Paris ligger bokhandlene tett. Siden jeg nå en gang hadde trengt meg på, måtte jeg nesten ofre meg å være med i hver eneste en. Noen av dem flere ganger.
Jeg vet, skikkelig triste saker. Det var hardt å være meg.
(Om noen skulle være i tvil - jeg sier dette med et gigantisk glis.)

Først ute var Shakespeare and Company, en engelskspråklig bokhandel som etter hvert har blitt en turistattraksjon i seg selv. En veldig sjarmerende butikk: Trangt mellom hyllene, massevis av bøker, eget bibliotek med leseplass, piano og bokhandelkatt. Vi skulle gjerne også vært der på et arrangement, men det var ingen mens vi var i byen, så det får bli en annen gang. Siden dette er en butikk med nye bøker er prisene deretter, og jeg gikk ikke helt bananas. Det endte med to bøker stemplet Shakespeare and Co i kofferten, pluss en totebag.

The Abbey i kveldsregn, besøk 2.

Derfra gikk turen videre til The Abbey, en canadisk bokhandel som har både nye og brukte bøker. Igjen bøker fra gulv til tak og minimalt med plass mellom hyllene kastet bort til gangsone. Gitt at jeg hadde hatt med nistepakke, kunne jeg fint tilbragt fem dager der uten å gå utenfor døra. Vi tilbragte laaaang tid med å saumfare hyllene. Fordelen med et reisefølge som synes dette er akkurat like gøy som det jeg gjør: Ingen dårlig samvittighet for å være treg Med vissheten om at dette var butikk to av seks på planen, greide jeg begrense meg til to bøker også her.

Da ble det verre ved neste stopp, San Fransisco, en ren bruktbokhandel. Tanken på vektbegrensning av bagasjen gjorde at mest tid ble tilbrakt i hyllene med pocketbøker, men de var til gjengjeld overfyllte av godbiter, så det var mye å velge i. Jeg gikk for gamle Penguin-utgaver og Doris Lessing, og greide så vidt å stoppe på fem bøker. Dagens fjerde og siste planlagte stopp viste seg å være stengt på mandager, så første dags bokfangst stoppet der. Men det er vel trygt å si at lista for resten av turen var lagt.

Det er faktisk ikke mulig å la være!

De neste dagene var vi innom enda to bokhandler med store engelskspråklige avdelinger, og jeg gikk ikke tomhendt ut av noen av dem. Den sjette kom vi til på torsdag da vi returnerte til butikken som var stengt mandag, Berkley Books. Før vi forlot hotellet den dagen hadde jeg smått nervøs veid kofferten etter all bokshopping resten av uka og blitt gledelig overrasket: Jeg hadde fremdeles sju kilo å gå på. Med det i bakhodet slapp jeg inn i godtebutikken…

Du kan trygt si det var kjærlighet ved første blikk. Berkley hadde et mindre lokale enn de andre bruktbutikkene, men mer plass mellom hyllene og tellekanter på bøkene. Jeg hadde lyst til å kjøpe omtrent alt jeg så, og bunken jeg bar på bare vokste og vokste. Jeg prøvde å kutte ned på antallet, men det var rett og slett ingen av bøkene jeg kunne legge fra meg. Helt sant. Det var helt nødvendig å kjøpe alle sammen. Til slutt måtte jeg bare betale og slutte å se etter mer, jeg skulle faktisk bære med meg dette rundt resten av dagen. Mens Silje kikket seg ferdig, satt jeg meg på en krakk og begynte å lese.

Planen var at det skulle ha gitt seg der, men alle som blogger vet at planer er til for å brytes. Flyet hjem gikk såpass seint på fredag at vi hadde tid til en runde til. Det ble nytt besøk på både The Abbey og Shakespeare, men denne gangen var det bare Silje som handlet. Jeg fant derimot ut at jeg ikke kunne komme hjem fra ellevill bokshopping i Paris uten også å ha kjøpt noe på fransk, og fant Albert Camus på originalspråket i en annen brukthandel. Fordi jeg strengt tatt ikke kan lese fransk (ennå), tenkte jeg det kunne være enklere med tegneserier og kjøpte to utgaver av Asterix også.

Vår felles bokfangst før den siste dagen. Det ble litt til.

Resultatet er at jeg kom hjem fra Paris med 22 nye bøker pluss to tegneseriehefter i kofferten. Komplett liste finner du her, alt oppført i februar etter Dust er kjøpt i Paris.

Ut fra dette ser det ut som vi ikke har gjort noe annet i Paris enn å kjøpe bøker. Det stemmer selvsagt ikke, men siden dette nå en gang er en bokblogg, er det den delen jeg velger å fokusere på her. Vi har gått masse rundt og sett på saker og ting, vi har vært i andre butikker, besøkt Louvre og møtt Frenchiedee, en annen bokblogger/booktuber Silje har blitt kjent med tidligere. Vi har tilbragt masse tid sittende på kafe, både med og uten bok, og spist så mye kake at vi ikke orket middag. Vi har snakket fransk og engelsk om hverandre, jeg har spist makroner for første gang og vi har sittet i park og lest bok selv om det egentlig var for kaldt. Og vi har hatt det helt usannsynlig morsomt med å ta selfies der vi selv egentlig ikke er med på bildene som du finner på Instagram med #helanoghalvanpåtur.

Oppsummeringen sakses rett fra barneskolens stiler:
Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur!

#helanoghalvanpåtur besøker Louvre