mandag 3. juli 2017

Halvårsstatistikk

Det er ikke bare en måned som akkurat er unnagjort og krevde en oppsummering. Med slutten på juni er vi også ferdig med første halvår, og jeg er klar for å dele tall.

I år har jeg nemlig for første gang registrert alt jeg har lest gjennom året i excel, og har dermed statistikk å vise til. Selve regnearket lastet jeg ned fra en engelsk booktuber. Jeg har tilpasset det bittelitt, men gadd ikke å oversette - derfor alle engelske overskrifter.

Dette har vært så morsomt at jeg ikke utelukker at excel-arket har vært en medvirkende årsak til at jeg har lest flere bøker enn normalt. Flere bøker = mer data i statistikken = jeg leser mer.

Nok snakk, la oss begynne med tallene:


Jeg har lest 57 bøker det første halvåret. Flest fullført i mars med 14, færrest i juni med 6. Tre måneder med over 10 fullførte. Dette har knapt skjedd siden jeg var tenåring. Men antall bøker lyver litt, for alle vet at bøker har ulik tykkelse. Ser vi heller på sidetall, ser det slik ut:


Med andre ord litt jevnere, men fremdeles mest aktiv i starten av året. Men over 2000 sider alle måneder, og rett over 15.000 sider totalt så langt. Det gir et snitt per bok på 264 sider.

Så la oss se litt mer på hva slags bøker jeg har lest. Jeg begynner med format:

For meg er årets store overraskelse at 17/37 fullførte bøker er lydbøker, dvs 30%. Det hadde jeg ikke trodd da året startet, og er grunnen til at jeg har opprettholdt Storytel-abonnementet mitt etter de opprinnelige tre månedene jeg ga meg selv. 40% er pocketbøker, 18% innbundene bøker og 12% e-bøker der samtlige er nye norske bøker på eBokBib.

Når det gjelder sidetall, ser jeg at uansett hvor mye jeg påstår det motsatte: Jeg leser ikke mursteiner. De to på over 700 sider er begge Harry Potter som lydbok. Med tanke på hvor mange mursteiner som faktisk befinner seg i hyllene mine, bør dette endre seg.


Det er også tydelig at jeg per i dag leser klart mest nyere bøker. 42/57 er publisert etter 2011. Som en motvekt kan jeg si at den ene jeg har lest publisert før 1920 er fra 1516.



Ellers kan jeg ta med noen tall der jeg ikke har tatt ut digrammene også. Jeg ser for eksempel at jeg i stor overvekt har lest bøker på engelsk, hele 67%, resten er på norsk. Jeg leser også utelukkende bøker skrevet for voksne, med unntak av de fem Harry Potter-bøkene jeg har hørt som lydbok. Jeg har lest bøker fra 34 forskjellige forlag, og de fordeler seg på mange forskjellige sjangre:



Et annet spørsmål er hvem som har skrevet bøkene jeg leser. Om vi begynner med kjønn, konkluderer jeg med at det er en overvekt av kvinnelige forfattere første halvår, 24 bøker er skrevet av menn, 32 av kvinner og 1 har to forfattere, en av hvert kjønn.



Når det gjelder geografisk beliggenhet, er det derimot skremmende lite spredning. Jeg leser i all hovedsak europeiske bøker, og om jeg drister meg utenfor Europa er det stort sett til Nord Amerika. Bare 6/57 har forfatter som ikke tilhører et av disse kontinentene.


Enda mer spesifikt ser geografien slik ut. Norge, England og USA dominerer stort. Canada og Sør-Korea er de to eneste landene med to bøker.



Den siste grafen jeg har om bøkene jeg har lest er egentlig den viktigste. Hvor godt har jeg likt bøkene? Her har jeg fulgt stjernesystemet til Goodreads der en stjerne betyr at jeg ikke likte boka, to stjerner betyr helt ok, tre stjerner betyr at jeg likte boka, fire stjerner betyr at jeg likte veldig, og fem stjerner er reservert for de helt spesielle favorittene. 


Sånn sett har dette vært et bra leseår. Jeg har gitt to stjerner til bare åtte bøker, og ingen har fått bare én. 21 bøker på fire stjerner er sannsynligvis litt for snilt, men det er bøker jeg har likt bedre enn dem jeg har gitt tre stjerner og jeg har villet differensiere. I tillegg har jeg gitt fem stjerner til ei bok, det gjorde jeg ikke i hele fjor. Gjennomsnittlig stjernevurdering havner da på 3,3.

Det aller skumleste med dette regnearket, er at jeg også registrerer alle bøker jeg kjøper og prisen jeg kjøper dem for. Jeg antar at for veldig mange vil dette virke helt sprøtt, men jeg har altså kjøpt eller fått 79 bøker på årets seks første måneder.


På tross av det, synes jeg faktisk at jeg har vært ganske flink i år. Det er to ting som gjør store utslag: Turen til Edinburgh i februar/mars der jeg kjøpte 47 bøker, og et loppemarked i mai der jeg kjøpte 17. Utover det har jeg faktisk begrenset meg ganske greit, og jeg ser at jeg ikke har kjøpt en eneste bok på nett i løpet av hele 2017.

For de som lurer på om dette ruinerer meg, skal jeg faktisk legge ut kostnaden også. Fem av bøkene har jeg fått gratis, fire som anmeldereksemplarer og en som gave.Veldig mye av det jeg har kjøpt har vært brukte bøker, så prisen er deretter. Og engelske bøker er langt billigere kjøpt i Skottland enn i Norge, noe som er grunnen til at jeg gikk bananas der.

Totalt har jeg brukt 4882,- på et halvt år, eller så vidt over 400,- i måneden og et snitt på rett under 62,- per bok. Siden bøker er den ene tingen jeg prioriterer å bruke penger på, er det et nivå jeg lever helt fint med. Målet er å begrense meg til bøker jeg faktisk leser med en gang jeg kjøper dem i andre halvår, men det kommer sannsynligvis til å bli et unntak eller to der ingen slike regler gjelder.


Da var jeg i mål med statistikken. Ny runde kommer når året er omme.  Og om noen lurer på hva som for meg har vært årets beste bok så langt, så er det denne: Sorgensoveralt av Valérie Rouzeau

Sorgensoveralt

lørdag 1. juli 2017

Månedsoppsummering juni

Juni har vært en travel måned, og jeg var i ferd med å skrive at den derfor var årets første måned uten blogginnlegg utover månedsoppsummeringen for mai. Helt til jeg innså at det er løgn - jeg har like mange innlegg som jeg pleier, de kom bare alle i løpet av måndens fem første dager.

I juni har jeg stort sett vært bortreist. Den første helgen var jeg på Litteraturfestivalen på Lillehammer, den andre helgen var jeg på fjelltur med kollegaer, den tredje helgen dro jeg en uke til Kroatia med foreldrene mine. Så var jeg hjemme i to dager før jeg dro til Stockholm for en uke på ferie helt alene. Og de få dagene jeg faktisk har vært hjemme, har tiden stort sett gått med til å pakke siden jeg overtar ny leilighet dagen etter at jeg kommer hjem fra Stockholm.

I juni har jeg lest mye, men fullført lite. Det er ganske typisk. Når jeg er stresset, har jeg ikke ro i meg til å fullføre. Jeg vil lese alt på en gang, og jeg begynner derfor på masse. Jeg tror jeg er oppe i åtte bøker registrert som currently reading på Goodreads per i dag, og jeg har alle intensjoner om å fullføre alle åtte. Det kommer til å komme et tidspunkt der hjernen min krever avslutning og der jeg systematisk vil fullføre én etter én. Men det punktet har ikke kommet enda, så listen over bøker fullført i juni ser slik ut:

  • Nnedi Okorafor - Lagoon 
  • Patrick de Witt - The Sister Brothers
  • Sarah Perry - The Essex Serpent  
  • Patti Smith - M Train 
  • Chimamanda Ngozi Adichie - We Should All Be Feminists 
  • J.K. Rowling - Harry Potter and the Order of the Phoenix

6 fullførte bøker.
4 på papir, 2 lydbøker.
5 kvinner, 1 mann.
4 romaner, 2 sakprosa.

Jeg fortsetter reisen gjennom Harry Potter-universet som lydbok, og jeg fortsetter med å gi bøkene fire stjerner på Goodreads, mest fordi jeg føler jeg vil bli hengt om jeg ikke gjør det. Strengt tatt begynner jeg nå å bli litt lei, og skal jeg være helt ærlig synes jeg bøkene er fin underholdning og ikke mye mer. Men jeg er villig til å gi dem den ekstra stjernen for Stephen Frys innlesing.

We Should All Be Feminist var månedens andre fullførte lydbok, og den var også helt grei. Lite banebrytende nytt, men vanskelig å være uenig i noe av det hun sier.  
M Train var imidlertid et høydepunkt. Dette er ment å være min biografi til junis biosirkelrunde, og mitt innlegg er langt på overtid, men det kommer.
The Essex Serpent er ei bok jeg har hørt veldig mange overstrømmende omtaler av, noe som kanskje er forklaringen på at jeg ble litt skuffet. Jeg leste boka på stranda i Kroatia, og koste meg med den mens jeg leste. En sjarmerende fortelling om vennskap og sjøormer med mange artige karakterer, men jeg ble aldri helt følelsesmessig engasjert slik det var meningen jeg skulle bli.
The Sister Brothers var også et høydepunkt. En form for roadtrip på hesteryggen gjennom gullrush-tidens USA, en quest fram og tilbake med to brødre som hadde gått rett inn i en Joe Abercrombie roman. Jepp, dette var definitivt helt i min gate.
Lagoon er ei bok i krysningspunktet science fiction/fantasy/magisk realisme, noe som for meg ikke egentlig er et selling-point. Men jeg likte den godt likevel. Forfriskende med en invasjon fra verdensrommet som finner sted i Lagos i Nigeria heller enn i New York, noe som også ga en langt mer interessant historie.

Helt til slutt kommer som vanlig oppsummering av krysslista:
6 nye bøker tilsier at jeg har lest 57 bøker i årets første halvdel.
3 nye bøker er lest fra egne hyller denne måneden, totalt 15 så langt i år.
1 ny bok over 500 sider, det er Harry Potter som lydbok denne gangen også. Til mitt forsvar er jeg nå godt underveis i to papirbøker over 500 sider også.
I tillegg er biografien til Ingalills biosirkel lest, om ikke beblogget, så jeg der er på 3/3 for første halvår.

  • 57/80 bøker
  • 15/40 bøker som sto i hylla per 1/1-17
  • 8/20 norske bøker utgitt i 2017
  • 0/12 bøker på 1001-lista
  • 8/10 diktsamlinger
  • 2/5 bøker over 500 sider
  • 3/6 biografier til Ingalills biosirkel

tirsdag 6. juni 2017

Månedsoppsummering mai

Litt forsinket på grunn av alle skolestilene fra Lillehammer, men tvangstankene lar meg ikke bare hoppe over oppsummeringsinnlegget for mai.

Jeg hadde rett i at det ble færre bøker lest i mai enn i årets tidligere måneder, men jeg har likevel lest langt mer enn jeg trodde da måneden begynte. I tillegg til listen over bøker fullført i mai, har jeg i slutten av måneden begynt på 4-5 ulike titler som jeg ikke har rukket bli ferdig med. Dersom jeg hadde valgt å fokusere på bare en eller to av disse, ville mai vært på nivå med april, men siden fokus har vært mangelvare ser listen over fullførte bøker slik ut:

  • Victoria Durnak - Stockholm sier 
  • Olivia Laing - The Lonely City: Adventures in the Art of Being Alone
  • Rønnaug Kleiva - Western Desert 
  • Ngugi wa Thiongo'o - Hvetekornet
  • Amy Schumer - The Girl with the Lower Back Tattoo
  • J.K. Rowling - Harry Potter and the Goblet of Fire
  • Vigdis Hjorth - Arv og miljø

Seks er skrevet av kvinner, en av en mann.
To er hørt som lydbok, fem er lest på papir.
Tre romaner, to sakprosa, en novellesamling og en diktsamling.

Månedens beste var utvilsomt The Lonely City: Adventures in the Art of Being Alone. Laing beskriver sin tid i New York der hun var dypt ensom, og hvordan hun brukte kunst til å jobbe seg ut av ensomheten ved å se hvordan ulike kunstnere har brukt ensomheten til å skape kraftfulle verk. Jeg vet skremmende lite om kunst, men syntes likvel det var veldig spennende å lese denne boka, den ga en god introduksjon til de fire kunstnerne som var viktigst for henne, i tillegg til at den også tok opp temaer som den digitale sosiale revulosjonen og AIDS-epidemien på 80- og 90-tallet.

Arv og miljø var interessant, men jeg sliter litt med Hjorths heseblesende fortellerstil. Harry Potter and the Goblet of Fire er min foreløpig lengste lydbok med over 25 timer, og jeg liker fremdeles kombinasjonen av Harry Potter og Stephen Fry. Jeg har også nesten fullført neste bok i serien, og begynner nå og bli klar for en liten pause. Amy Schumers bok var et litt tilfeldig valg, siden jeg strengt tatt ikke er veldig fan av henne, men lydboka var helt ok. Hvetekornet var bra, men likevel litt skuffende fordi jeg hadde forventet noe annet etter tidligere å ha lest Wizard of the Crow av samme forfatter som jeg likte bedre. Western Desert var bra. Den har vokst på meg i tiden siden jeg har lest den, og er nok min favoritt blant de norske 2017 bøkene jeg har lest så langt i år. Og Stockholm sier har fått eget innlegg.

Til slutt: Kryss, kryss, kryss.
Western Desert ga kryss for å være norsk 2017-bok.
Stockholm sier gir dobbelkryss for både å være dikt og ha stått i hylla. Hyllekryss også til Hvetekornet. Og selv om det sitter langt inne for meg, er faktisk Harry Potter-boka langt over 500 sider, så jeg gir et kryss for det også - selv om jeg har hørt som lydbok. Da ser det slik ut ved utgangen av mai:

  • 51/80 bøker
  • 12/40 bøker som sto i hylla per 1/1-17
  • 8/20 norske bøker utgitt i 2017
  • 0/12 bøker på 1001-lista
  • 8/10 diktsamlinger
  • 1/5 bøker over 500 sider
  • 2/6 biografier til Ingalills biosirkel

mandag 5. juni 2017

Lillehammer - Skolestil nummer 4: Lørdag og søndag

Lørdag var fjerde dag på litteraturfestival og jeg begynte å bli litt utladet. Det fristet ikke lenger like mye å fylle dagen fra morgen til kveld med arrangementer. Det føltes viktigere å sove lenge nok til at jeg faktisk møtte dagen i våken tilstand. Det føltes også viktigere å sitte godt enn å sitte nærme scenen, så lørdagen har jeg ikke tatt et eneste bilde som beviser at jeg var tilstede.

Dagens første arrangement var en samtale mellom Tomas Espedal og Max Porter om sorg. De snakket både om sorg og om skriveprosesser, og det var veldig tydelig at dette var to forfattere som fant hverandre i samtalene både på og utenfor scenen på Lillehammer. Porters bok handler om en far som blir alene med to sønner etter konas død. Espedal ble selv alenefar til to døtre og mente Porters bok kunne vært skrevet om ham. Begges skriveprosess involverer å skrive uten PC og begge har en dyp forkjærlighet for poesien. Det ble en intens samtale det var inspirerende å få høre på.

Etter dette unnet jeg meg en time i mitt eget selvskap med kake, bok og notisbok mens jeg ventet på neste punkt: Dr. Sharad Paul i samtale med Dag O. Hessen om mennesket og genene.
Dette var veldig spennende og jeg lærte masse i løpet av en liten time. Jeg er også helt overbevist om at dette er noe jeg må lese mer om, for når det som til syvende og sist er en ganske overflatisk samtale kan gi meg så mye ny informasjon, tenk da hva jeg kan lære av faktisk å lese bøkene hans, og også lignende bøker.

Etter en ny pause møtte jeg Ingalill, Solgunn og Anita for å delta på krimgåteløsing i teltet. Liv Gulbrandsen hadde trukket sammen ei krimbok til tre korte akter og endret alle navnene i teksten. Oppgaven var å finne ut bokas forfatter og tittel, navnet på den opprinnelige detektiven og også å finne ut hvem morderen var. Jeg må innrømme at jeg ikke hadde store forhåpninger om å kunne bidra med noe særlig her, jeg leser jo ikke krim. Og jeg var da også sjanseløs på tittel, forfatter og detektivens egentlige navn (det var imidlertid de fleste andre også). Det viste seg imidlertid at detektivegenskapene mine var bedre enn krimkunnskapen, og jeg greide finne rett morder. Dermed endte vi til slutt på tredjeplass.

Dagens siste punkt var pub-til-pub runden med Håvard Rem, Simen Rem og Freddy Holm som hadde med seg en oppstykket versjon av sin forestilling Dylan, Cohen og Gud der de to musikernes tekster er oversatt til norsk. Dette var virkelig ikke min greie. Jeg liker både Dylan og Cohen, men for å være brutalt ærlig synes jeg disse utgavene av sangene reiv dem i fillebiter og ødela mer enn de tilførte. På et tidspunkt snek jeg meg ut under påskudd av å gå på do, og kom ikke tilbake.

Søndag morgen angret jeg litt på at jeg ikke hadde bestilt togbillet før til ti over tre, noe som skyldtes at jeg hadde lyst til å få med meg programpunktet kalt Hjerneføde før jeg dro hjem. Her skulle Kaja Nordengen og søstrene Ylva og Hilde Østby snakke med Gunnar M. Tjomlid om hjerneforskning basert på bøkene de har gitt ut i løpet av fjoråret: Hjernen er stjernen og Å dykke etter sjøhester. Begge er bøker jeg har hatt lyst til å lese, og den lysten ble reaktivert av å høre dem snakke. Men selve samtalen ble ganske overfladisk og ikke fullt så spennende som jeg hadde håpet. Mest morsomt var egentlig utfordringen de tre fikk av Tjomlid om å huske syv ord han sa i starten i intervjuet når samtalen var over. Selvsagt måtte jeg også prøve meg, og ordene sitter som støpt selv i dag, dagen etter arrangementet: Middag, Rose, Romskip, Mikrobe, 492, Dynamo, Leggbeskytter. Man har da lært seg noen teknikker gjennom mange år som student der mine eksamensforberedelser stort sett har vært å redusere pensum til punktlister som jeg deretter kunne pugge utenat.

For meg ble årets siste punkt på Lillehammer i år et arrangement på Stift der flere forfattere med ulik tilknytning til Lillehammer leste fra egne tekster. Første person ut var Marianne Teie som leste fra sin debut av året Du bestemmer deg for at dette er et minne. Siden jeg kjenner Marianne fra tidligere, var det fint å ha tid til å høre henne lese sine dikt før jeg snek meg ut før resten av arrangementet var over for å gå til toget.

Fem dager på festival var ferdig for denne gang, og det var egentlig helt greit å reise hjem.

Men alle var selvsagt enige om at dette hadde vært en fin festival.

lørdag 3. juni 2017

Lillehammer - Skolestil nummer 3: Fredag

Fredagen startet med festivalens foreløpig dårligste valg for min del: Jeg valgte å stå opp.

Hadde jeg fulgt den indre stemmen som ba meg snu meg rundt og sove en time til, hadde jeg kanskje møtt dagen opplagt og uthvilt. I stedet valgte jeg å stå opp tidlig, spise frokost for deretter og surre rundt på hotellrommet i et par timer, og gikk rundt hele dagen som en gjespende zombie.

På tross av at jeg sto opp tidlig kom jeg også for seint til dagens første arrangement, og Max Porter hadde snakket om boka si Grief is a thing with feathers i 10-15 minutter før jeg faktisk innfant meg. Synd, fordi han viste seg å være en mann det var både morsomt og inspirerende å høre på. Jeg har lest boka uten å få fryktelig mye ut av den, men nå har jeg lyst til å lese på nytt. Det var så mye som gikk meg hus forbi første gang, og boka er kort nok til at det kan være verdt forsøket å ta en runde til.

Så hadde jeg en time uten planlagt program, og den ble brukt til shopping. Den fornuftige delen var å kjøpe en påsmurt bagett som kunne være med i veska til behovet for å spise den ble akutt. Resten ble til alles totale mangel på overraskelse brukt i en bokhandel. Mer overraskende er det kanskje at jeg bare kjøpte to bøker.

Klokka ett var det diskusjon om mennesket og naturen på Stift. Tre menn som har skrevet bøker der naturen er et viktig element, Fredrik Sjöberg, Morten Strøksnes og James Rebanks. Jeg synes det var en god samtale med rom for både ettertanke og latter. Fra et selvopptatt ståsted var selvsagt det aller hyggeligste at Morten Strøksnes trakk fram Bokbloggerprisen fra scenen som den viktigste prisen han har vunnet, og han brukte den som et bevis på at boka hans ikke er maskulin. Samtalens morsomste øyeblikk var når Strøksnes mente Rebanks var som "Jesus with muck on his boots", til svaret "I've been called many things, but never that." Også fascinerende hvor lyst man kan få til å lese ei bok om en sauebonde og en fyr som samler på fluer.

Planen var å fortsette med Vigdis Hjorth, men der var det fullt så vi kom ikke inn. I stedet ble neste punkt Morgenbladetsalongen i teltet der kritikere fra Norge, Danmark og Sverige diskuterte politisk litteratur. Det var veldig interessant å høre på, og hovedpunktet kan oppsummeres som at den politiske litteraturen finnes, det handler bare om å se etter den på en annen måte enn det som har vært vanlig.

Derfra gikk jeg til biblioteket der jeg hørte John Freeman snakke med Kamila Shamsie og Rana Dasgupta. Sistnevnte hadde jeg aldri hørt om, men nå er jeg supernysgjerrig på bøkene hans. Det er mulig jeg blir lurt av Freeman som snakker med voldsomt engasjement om alle bøker han nevner, men ut fra beskrivelsene høres de definitivt ut som noe for meg.

Fra venstre. Rana Dasgupta, John Freeman og Kamila Shamsie.


Herfra gikk turen til Stift der jeg skulle høre Freeman snakke om den nyeste utgaven av magasinet sitt, men i stedet tok han med seg Kamila Shamsie og fikk henne til å fortelle historier på scenen. Det var en uformell og hyggelig samtale mellom to venner, og jeg kunne gjerne hørt på dem lenger enn den timen det varte.

Kveldens siste punkt var banknatta, og mens vi ventet på at det skulle starte spiste jeg den beste sjokoladekaka jeg noensinne har smakt. Sannsynligvis la jeg på meg 3 kilo i prosessen, men det var det definitivt verdt. Jeg prioriterte posesislam blant banknattas arrangementer, og storkoste meg med det. Og da slammen var over halv elleve, var det ingen tvil om hva som var dagens siste plan: En date med seng, pute og dyne på hotellet. Endelig!

Og alle var fremdeles enige om at det hadde vært en fin dag.

Evelyn Rasmussen Osazuwa.

fredag 2. juni 2017

Lillehammer - Skolestil nummer 2: Torsdag

Torsdagen åpnet med et brak med kritikerseminar med Åsa Linderborg som snakket om den svenske offentligheten. Hun var velformulert og poengtert, og det var den type foredrag der jeg gikk ut fyllt av energi fordi jeg følte det jeg hadde hørt startet noe i meg selv.

Åsa Linderborg.


Derfra gikk jeg videre til parken for å høre Bjørn Herrman snakke om dystopiene 1984 og Fagre nye verden, som han akkurat har gitt ny norsk språkdrakt. Dette ble langt mindre interessant for min del siden han brukte hele tiden på å gjenfortelle handlingen i bøkene. Jeg har allerede lest begge, og hadde heller håpet han skulle snakke om hvorfor disse to bøkene fremdeles er aktuelle i dag.

Neste punkt var Morten Strøksnes og Ivo de Figueiredo i samtale med Toril Moi om litteratur og memoar. De to forfatterne hadde mye interessant å si. Strøksnes snakket blant annet om hvor kunstig han synes det er at litteratur skal deles inn i to bokser der sannhetskriteriet er det som skiller dem. Skillet mellom fiction og non-fiction står sterkt både i engelsk og norsk tradisjon, mens i andre språkområder er dette underordnet andre kriterier når bøker skal sorteres. En av tingene de Figueiredo nevnte var hvordan sakprosaforfattere bedømmes fra tema til tema, mens skjønnlitterære forfattere bedømmes på bakgrunn av et samlet forfatterskap. For meg ble imidlertid samtalen litt merkelig fordi Moi så veldig tydelig hadde bestemt seg på forhånd om hva hun skulle spørre om, og strupet flere anslag til interessante utveklsinger mellom de to forfatterne for å gå videre til det hun hadde på kortene sine. Hennes oppsummeringer viste seg også litt for mange ganger å være feil.

Fra venstre: Morten Strøksnes, Ivo de Figueiredo og Toril Moi.

Så gikk turen rett fra teltet til biblioteket der et panel diskuterte nordisk litteraturs posisjon i utlandet, særlig knyttet til Norges posisjon som fokusland på Frankfurtmessen i 2019. Dette var en diskusjon som fløt lett mellom de ulike deltakerne, og timen fløy unna nesten uten at jeg merket det.

Fra venstre: Ane Farsethås, John Freeman, Margunn Vikingstad, Annette Orre og Halldór Gudmundsson.

Da gjensto ett punkt på programmet før det endelig var tid for matpause: Frode Grytten og Kyrre Andreassen i samtale med festivalsjef Marit Borkenhagen om mennene i sine siste bøker. Jeg har enda ikke lest Menn som ingen treng av Grytten, men Andreassens bok Og forøvrig mener jeg Karthago bør ødelegges var sannsynligvis min favoritt blant de norske bøkene jeg leste i fjor. Dette ble en fornøyelig time med mye latter, særlig Andreassen fikk salen til å bryte ut i latter nesten hver gang han åpnet munnen, selv om alvoret heller aldri var langt unna. Grytten snakket om at mange forfattere søker seg til karakterer som befinner seg i kantene, mens han synes det er mer spennende å jobbe med dem som befinner seg i midten. Og at det er en forfatters oppgave og skape empati for mennesker, fordi samfunnet for øvrig bare ser på menneskers nytteverdi, hva de kan brukes til. Andreassen mente at norsk samfunnslitteratur er overbefolket av lærere og forfattere, og at dette først og fremst er dårlig håndverk. Om hovedpersonen har lang sommerferie eller styrer sin egen arbeidsdag har de tid til å stulle rundt med hva enn det er du som forfatter vil utsette dem for, mens du gjør det vanskeligere for deg ved å gi hovedpersonen en jobb han/hun må være på.

Frode Grytten (t.v.) og Kyrre Andreassen.

Da var klokka fire og alt jeg hadde spist siden frokost var et eple og en pose nøtter. Med fare for å begynne å gnage på stolbeina, ble det dermed middag og sosialt samvær i noen timer, før kvelden ble avsluttet med Nordisk mesterskap i slam (norsk seier) og den årlige quiz'en - der vi er svært fornøyde med å ha klatret på resultatlista og i år hadde hele 10 andre lag bak oss.

Og alle var fremdeles enige om at det hadde vært en fin dag.

torsdag 1. juni 2017

Lillehammer - Skolestil nummer 1: Onsdag

Hvert år når jeg kommer til Lillehammer har jeg ambisjoner om at i år - i år - er året jeg skal skrive gjennomtenkte, velartikulerte referater fra alt jeg har sett på. Samtidig har jeg planer om å se på så mye som mulig, og journalisten i meg ser enkelt at det er to konkurrerende hensyn.

Heldigvis er jeg ikke på Lillehammer som journalist, men som bokblogger. Etter å i flere år ha blitt fortalt av de o så store og mektige at vi uansett bare driver med tant og fjas, og at gjennomtenkt blir man ikke før man har en redaktør, tenker jeg at forventningspresset er ikke-eksisterende. Og går som vanlig for skolestilformatet for å ha tid til å trykke på "publiser" før dagens program begynner.

Min forhåndslagte plan røk allerede før jeg rakk å begynne siden toget var forsinket og mitt første punkt var nesten ferdig innen jeg hadde blitt kvitt bagasjen og fått festivalpass rundt håndleddet. Greit å ha det unnagjort, slik at planen kan leve sitt eget liv. Med sola sånn halveis på plass tittende fram blant skyene, gikk jeg likevel til parken for å starte årets festival med Preben Jordal, Knut Johansen og Vigdis Hjorth i samtale om Søren Kierkegaard. Det ble noe helt annet enn jeg hadde sett for meg på forhånd, med Jordal som la ut om Kierkegaards livshistorie, Johansen som leste utdrag fra tekstene og Hjorth som kjempet til seg ordet med ujevne mellomrom og kom med noe gjennomtenkt og analytisk som de andre to ikke greide svare på. Jeg gikk før det var ferdig, litt fordi formatet gjorde det mindre interessant enn jeg trodde det skulle være, mest fordi jeg ble kald.

Neste punkt på programmet var diskusjon om arbeiderlitteratur med Jan Kristoffer Dale, Lotta Elstad, Bernhard Ellefsen og Eldrid Lunden, ledet av Vidar Kvalshaug. Det ble ikke så mye debatt som det ble fire mennesker som snakket om sine egne ting. Dale og Elstad snakket om bøkene sine og om erfaringen med å skrive dem, men hadde ikke noe å si om merkelappen "arbeiderlitteratur". Ellefsen forsøkte å tegne linjer og sette i sammenheng, mens Lunden snakket svevende om både det ene og det andre, men var klar og tydelig på at det finnes bare to merkelapper som betyr noe når det kommer til litteratur: den er enten god eller dårlig. I og for seg ble det sagt flere ting som var interessante, men å kalle det som foregikk for en debatt blir å dra det litt vel langt.

Fra venstre: Kvalshaug, Elstad, Ellefsen, Lunden og Dale. Som alle var langt mer engasjerte enn der ser ut til her.


Deretter bar det rett til teltet for å høre Ngugi wa Thiongo'o snakke med Tonje Vold om litteraturens forandrende kraft. Det var interessant å høre han snakke om bøkene sine (jeg har lest to av dem, "Hvetekornet" og "Wizard of the Crow") og om det koloniale Afrika. Han snakket om ulike typer kolonier (de der europeerne bosatte seg og de der de bare styrte landet) og om utdannelse, og han snakket om hvor viktig den muntlige delen av kulturarven er og at den ikke bør overses. Han avsluttet veldig engasjert med å fortelle oss en av sine teorier, men den kan jeg ikke gjengi her siden jeg ikke skjønte et plukk av hva akkurat den teorien gikk ut på.

Tilbake inn på kunstmuseet der Meg Rosoff og Vigdis Hjorth skulle snakke med Ane Nydal om hvem de skriver for. Et programpunkt som ikke sto på programmet mitt, men siden jeg nå hadde møtt Moshonista og Solgunn hang jeg meg på dem. Noterer meg at Nydal var en dyktig samtaleleder, og at Rosoff var ganske artig å høre på. Det er Hjorth også, men hun er mer morsom når hun får snakke norsk. Underveis i dette programpunktet fortalte også kroppen min klart og tydelig at det nå var nok hjerneføde, og i stedet på tide med vanlig føde, så en liten pause etterfulgte.

Slampoesi har vist seg å være høydepunkter på begge festivalene jeg har vært på tidligere, så da klokka ble fem befant jeg og Moshonista oss sammen med alle upris-klassene på Elephant for å høre nordisk slam. Norske Fredrik Høyer, danske Peter Dyreborg og svenske Agnes Török fremførte flere dikt hver, og alle tre imponerte meg. Det gjorde imidlertid ikke komforten, der vi satt på hvert vårt lille sitteunderlag på asfalten. Det er et under at jeg i det hele tatt kom meg derfra, jeg er blitt for gammel for sånt!
Fredrik Høyer.

Mitt siste punkt på programmet var Karl Ove Knausgård i samtale med Claire-Louise Bennett på biblioteket. Hennes bok Pond er akkurat gitt ut på norsk under tittelen Dammen og VG trillet sekser på terningen i sin anmeldelse. Selv er jeg omtrent halvveis i den engelske utgaven, og er veldig fascinert. Det er en bok uten plott og nesten uten mennesker, stillestående men likevel intens, og jeg gledet meg til å høre Bennett snakke om den. For meg ble dette også dagens høydepunkt. Knausgård var en god samtalepartner. Han stilte åpnende spørsmål for så å trekke seg tilbake og ga Bennett rom til å snakke seg ferdig uten avbrytelser. Det var en samtale om skriving, om tekst og om tingenes iboende betydning, en samtale som satt igang mine egne tanker. Akkurat slik jeg liker det.

Knsusgård og Bennett. Sett fra laaaaangt bak, siden vi kom rett fra slam og var sent ute.

Etter dette var dagens program over for min del, bare middag og sosialt samvær gjensto før jeg tok tidlig kvelden og avsluttet med bok på sengekanten.

Og alle var enige om at det hadde vært en fin dag.