lørdag 29. desember 2018

Lesemål 2019

Jeg blogger kanskje ikke så mye for øyeblikket, men det betyr ikke at 2019 blir et år uten mål og mening. Frøken lever-etter-lister greier ikke slippe tanken på lesemål, så her kommer planene for året som kommer:


  1. Lese minst 80 bøker (Goodreads-challenge)
  2. Lese minst 10 bøker av forfattere jeg har lest og elsket bøker av tidligere
  3. Lese minst 20 bøker av forfattere jeg ikke har lest tidligere
  4. Gjenlese minst 10 bøker
  5. Lese bøker fra alle seks bebodde kontinenter
  6. Lese minst 30 bøker som sto i hyllene mine per 31.12.2019
Det første målet er det samme for femte år på rad, og bør være grei skuring også neste år. Nummer to er en videreføring av et av årets lesemål, et mål jeg både har fullført og følt jeg fikk mye utbytte av.
Mål nummer tre er en tilpassing av et annet mål jeg hadde i år: Å lese 10 potensielle nye forfattere. Det ble en litt vag definisjon og vanskelig å telle, derfor har jeg endret ordlyden og økt antallet. Mål fire og fem er helt nye mål jeg har stor tro på skal være mulige å oppnå. Og mål nummer seks er en gammel traver som stadig dukker opp i nye former. Er 2019 året der jeg endelig skal greie det?

Om du vil høre litt mer om tankene bak (men mye av det samme som står her), har jeg også laget en video om det:


søndag 9. desember 2018

Non-fiction November

Basert på oppfordring fra tidligere kommentarfelt, fortsetter jeg å poste link til videoer her. Så vet dere i hvert fall at jeg lever og leser og snakker om det.


tirsdag 27. november 2018

London Bookhaul

Jeg hadde tre feriedager til gode, og siden jeg er meg valgte jeg å reise til London.

Og siden jeg er meg tilbragte jeg mesteparten av tiden i bokhandler. Eller, fordi været overrasket stort en helg i november, lesende på en benk i Hyde Park. Det var en bra tur.

Og siden jeg er meg var kofferten full av bøker på vei hjem.

Om du vil vite hvilke, kan du se det her:



Jeg er ikke ferdig med det skrevne ord, men jeg har fremdeles litt pause. Hobbyer skal være gøy, og akkurat nå er det mer gøy å filme enn å skrive, så da gjør jeg det. Men det går jo an å hekte det sammen på et vis, så prøver på det :)

lørdag 6. oktober 2018

Livstegn

Jeg har ikke så mye overskudd om dagen. Når jeg kommer hjem etter å ha sittet foran en PC hele dagen på jobb, frister det ikke å fortsette med det samme når jeg kommer hjem. Jeg har ikke lyst til å skrive, så jeg lar heller være. Noen privilegier finnes ved å tilhøre et obskurt lite hjørne av internett der ingen forventer noe av deg.

Derfor er det stille her, og det kommer sannsynligvis til å fortsette å være det en stund fremover. Men jeg leser fremdeles. Jeg leser mer enn jeg har gjort i hele år, det er en god følelse.

Og jeg eksperimenterer litt med lyd og bilde. Jeg har gjort det en gang før, noe som ble en ganske kortvarig affære, men jeg gjør et nytt forsøk nå. Så om du vil høre litt om hva jeg leser, og ikke har noe i mot å høre det på engelsk, finner du meg inntil videre her:


søndag 2. september 2018

Biosirkel: Into the Wild av Jon Krakauer

Augusts tema i biosirkelen er polfar-ing og villmark-ing, noe jeg så på som en god anledning til å få lest Into the Wild av Jon Krakauer. Ei bok som i sin tid ble kjøpt inn fordi jeg ble nysgjerrig da Mari skrev om den i en tidligere biosirkelrunde.

Into the Wild handler om Chris McCandless, en ung gutt som etter high school gir bort alle sparepengene til veldedighet, setter seg i bilen og drar ut på eventyr. Han vil vekk fra sivilisasjon og eiendeler, vil ut i naturen og greie seg på egenhånd. I to år loffer han rundt ulike steder i USA før han i 1992 er klar for den endelige manndomsprøven: Å greie seg helt på egenhånd i villmarken i Alaska. Fire måneder senere blir levningene hans funnet av en jeger, manndomsprøven har feilet. (En ekstrem forenkling av 200 siders tekst, vil du ha en mer omfattende beskrivelse les heller Maris innlegg.)

Jeg skrev i et kommentarfelt jeg besøkte da jeg var halvveis at jeg foreløpig var like deler begeistret og irritert, og det står jeg for også etter at boka er utlest.

Begeistret fordi det er en solid research-jobb som ligger i bunnen av dette bokprosjektet. Krakauer skrev en avisartikkel om McCandless ikke lenge etter at levningene hans var funnet, men greide ikke slippe historien og fortsatte grave. Underveis i lesingen føles det som om han har snakket med alle mennesker som noen gang har møtt McCandless, og alle de ulike synsvinklene gir til sammen et ganske nyansert bilde av unggutten. Det er også et overraskende komplett bilde av hans drøye to år som boms som kommer fram gjennom teksten, tatt i betraktning at McCandless tilbragte store deler av denne tiden mutters aleine. I bunnen skinner det hele tiden gjennom at Krakauer har stor respekt for McCandless prosjekt, og han forteller også om sitt eget Alaska-eventyr for å forklare identifikasjonen han har med sistnevnte. På et vis virker boka som et forsøk på å bøte på skaden på McCandless' rykte Krakauer har vært med å bidra til gjennom den tidligere nevnte artikkelen, da mye av det som kom fram der har blitt brukt som argumenter for å avfeie McCandless som en dum og naiv unggutt som ikke visste hva han bega seg ut på i Alaska. Krakauer prøver ikke å forherlige det McCandless gjorde, men han ønsker å nyansere bildet og vise frem også alt det McCandless faktisk oppnådde underveis, og viser også frem noen av tilfeldighetene som var med på å sørge for at denne historien fikk en tragisk utgang.

Begeistret også fordi det er ganske spennende å lese om mennesker som tar ekstreme valg. Som ikke bare drømmer, men faktisk gjennomfører, som tar konsekvensen av sin egen ideologi og lever den helt ut. Dette er omtrent så langt fra meg selv jeg kan komme, og i bokform er jeg mottakelig. Jeg og Chris McCandless hadde imidlertid neppe hatt mye å snakke om, og jeg mistenker at jeg ikke hadde blitt bestekompis med Jon Krakauer heller.

Irritasjonen i møtet med teksten er tredelt:
For det første kjenner jeg at McCandless selv irriterer meg med jevne mellomrom bare gjennom denne brennende overbevisningen om at villmark > sivilisasjon. Jeg lurer på om det er et tegn på at alderen begynner å ta meg, at det jeg egentlig irriterer meg over er at han er ung og idealistisk mens jeg selv har sunket ned i pragmatismen. Eller så er det norsk friluftslivstradisjon og stadige terpinger på fjellvettreglene som får meg til å riste på hodet over folk som med vitende vilje velger å legge ut på tur uten de nødvendige forberedelsene.

For det andre irriterer jeg meg tidvis over hvordan teksten er bygget opp, selv om jeg forstår hvorfor det er sånn. Det jeg ønsker å lese om er McCandless tid i Alaska, noe Krakauer er fullt klar over. Derfor gir han meg stadig små drypp av det som skal skje der, men aldri mer enn at jeg akkurat rekker å engasjere meg. Så hopper han tilbake i tid og forteller noe fra McCandless barndom, eller fra tiden han loffet rundt før han haiket til Alaska for det som skulle bli hans siste reise. Jeg føler han dingler ei gulrot foran nesa på meg (eller, la oss være ærlige her, en melkesjokolade), for så å nappe den vekk hver gang jeg kommer i nærheten.

For det tredje irriterer jeg meg over det jeg kaller Beethoven-setninger, en type setninger som er ganske vanlig i denne typen bøker der leseren vet allerede fra starten at dette ikke ender godt. Med det mener jeg setninger som står ut fra resten av teksten, og når jeg leser dem hører jeg de første notene i Beethovens femte symfoni spille i hodet mitt under teksten. Ta-ta-ta-TAM. Ta-ta-ta-TAM. Setninger om noe som egentlig ikke betyr så mye, men som gis tyngde ene og alene av at man vet at den det snakkes om ikke skal overleve. Ett eksempel: "But we will never know, because Doctor Zhivago was the last book Chris McCandless would ever read." (s.188) Ta-ta-ta-TAM indeed.

Konklusjonen er likevel at begeistringen vinner kampen mot irritasjonen og jeg er ganske sikker på jeg vil huske dette som en positiv leseopplevelse. En fascinerende historie om en gutt født i feil tid når kartene allerede er tegnet.

onsdag 1. august 2018

Berge av Jan Kjærstad

Okei, så skulle jeg ha skrevet dette innlegget i juli, men i disse ferietider går dagene usannsynlig fort, og vips: August.

Litt kjapp bakgrunnsinfo til den som ikke har lest:
Berge handler om et bestialsk drap der en kjent rikspolitiker og fire familiemedlemmer blir myrdet på ei hytte i Nordmarka. Vi hører historien om Norge etter at nyheten har kommet ut fortalt gjennom tre synsvinkler: først journalisten Ine Wang, så dommeren Peter Malm og til sist eks-kjæresten til politikerens datter, Nicolai Berge.

Berge er den første boka jeg leser av Kjærstad, og skulle jeg beskrevet den med ett ord, tror jeg det ordet ville være solid. For dette er godt håndverk av en rutinert forfatter som vet hva han driver med. Likevel, om jeg drev med terningkast her, ville ikke min terning hatt nok prikker til å få plass på forsiden sammen med resten av yatzy-kastet.

Jeg syntes det var interessant å lese Berge. For det første fordi det er komplett umulig å lese boka uten konstant å sammenligne med reaksjonene etter 22. juli. Det er overhodet ikke subtilt, men det var akkurat det som fikk meg til å reagere. For det andre fordi jeg likte å se på hvordan Kjærstad bygget opp teksten. Det føltes som et puslespill der alle bitene skulle legges ut på riktig måte, men der jeg fremdeles ser bitene og ikke bare hele bildet. For det tredje likte jeg veldig godt måten jeg leste denne boka på. Jeg og Silje har hatt et særdeles analogt samleseprosjekt der vi har lest samme fysiske utgave av boka og brukt margene flittig. Jeg leste først og noterte, hun leste etter meg og noterte for så og sende meg bilder på messenger. Og der fortsatte vi diskusjonen fra margen.

NB: Alt med håndskrift inneholder spoilere, les på eget ansvar








Men som hintet til innledningsvis, selv om jeg syntes det var en interessant bok å lese, uteble begeistringen. Det er sjelden et godt tegn hvis jeg er mer opptatt av bitene av puslespillet enn helheten. Veien til overtydelig blir kort, for kort i mange tilfeller. Og jeg liker ikke måten personene er tegnet. Jeg føler de alle har fått utdelt fire karaktertrekk eller særheter, for så å hamre gjennom disse fire igjen og igjen. Ine Wang er ambisiøs, tøff, nyskilt og liker sandwicher. Peter Malm er en frivillig einstøing, anglofil, dyktigere i jobben enn han tror og glad i drinker. Nicolai Berge er intellektuell, mer ufrivillig einstøing, forfatter og går med gammelmodige klær. Det er interessant første gangen det nevnes, etter hvert blir det bare repetetivt og kjedelig.

Og jeg har aldri følt meg så fullstendig i utakt med "folkedypet" som for akkurat denne boka. Og med "folkedypet" mener jeg i denne sammenheng Goodreads. Og Silje.

Og da snakker jeg ikke om at jeg var litt lunken til ei bok veldig mange, inkludert mange kritikere, har likt veldig godt. Det skjer ofte. Men etter å ha lest ferdig boka søkte jeg den opp på Goodreads for å se hva andre hadde skrevet. Og til min store overraskelse var dommen ganske unison: del én er litt meh, del to fantastisk - (Peter Malm burde få egen bok!), del tre bra.

Og jeg kunne ikke tro det jeg leste!
Jeg likte meg ganske godt i del én, løpende etter ambulansen med journalist-Ine. Kanskje fordi jeg kjente igjen typene godt fra min egen tid med forsøksvise innpass i avisredaksjoner? Jeg likte meg også godt sammen med Nicolai Berge, selv om jeg stadig var litt usikker på om jeg burde gjøre det. Men det er altså lenge siden jeg har irritert meg så mye over en fortellerstemme som når historien var ført i pennen av Peter Malm! Innen hans del var over var jeg regelrett hissig - og usakelig. Mens Silje har utnevnt ham til sin favorittkarakter fra første halvår.

Så jeg avslutter her, på mitt mest usaklige. Så kan du selv vurdere om det er meg eller Silje du vil høre på, eller holde med.


mandag 30. juli 2018

Elisabeths andre brev til internettet

Hei Internett,

Jeg fremstiller følgende hypotese, og regner den som svært sannsynlig basert utelukkende på anekdotisk bevis: Ferie alene = bra for bloggskriving, ferie sammen med noen = mindre bra for bloggskriving, tilbake på jobb = døden for bloggskriving.

Jeg har fremdeles ikke skrevet om Lillehammer, jeg har ikke skrevet om Berge (selv om jeg er ansvarlig for samlesingen), jeg har ikke skrevet om biografi lest til biosirkelrunden i juni (selv om det var runden for min kategori og jeg nå har lest minst to bøker som passer inn), jeg har ikke skrevet om ... noe som helst, så la oss slutte oppramsingen der.

Det jeg har gjort i juli er å lese. Per nå har jeg fullført så mye som 12 bøker denne måneden, og både i bokantall og sidetall er juli med det den desidert beste lesemåneden så langt i år. Og det har vært mange gode bøker. I juli har jeg for eksempel gjenlest boka som er mitt standardsvar på spørsmålet "favorittbok noensinne", nemlig The Golden Notebook av Doris Lessing. Boka føltes ikke like mye som en åpenbaring denne gangen, hvordan kunne den det når jeg har lest den før og ikke overraskes av innholdet, men jeg står fast ved favorittstempelet.

Faktisk har jeg også lest to andre Lessing-bøker denne måneden: The Old Age of El Magnifico som er et lite portrett (34 sider) av katten hennes gitt ut som egen bok, søt men ikke uforglemmelig. Og The Cleft, den siste romanen hun ga ut, en merkelig sak som er en legende om hvordan kvinner kom før mannen i skapelsen og hvordan kjønnskampen startet allerede der, i ærlighetens navn den klart dårligste boka jeg har lest av Lessing til nå.

Jeg har lest Deborah Levys første bok i det som skal bli en trilogi av memoarer, Things I Don't Want to Know, ei bok som helt klart overbeviste meg om at jeg vil lese to til. Jeg har lest min non-fiction favoritt, Olivia Laing, debutere som romanforfatter med Crudo - ei bok jeg etter nesten fire uker fremdeles ikke har bestemt meg hva jeg synes om. Jeg har lest en av de beste selvbiografiene jeg noen gang har lest i West with the Night av Beryl Markham, ei dame jeg aldri hadde hørt om før jeg fant denne boka i en bruktbutikk. Et interessant liv og en god penn er suksessoppskrift innen denne sjangeren, Markham har begge.

Jeg har lest norsk dystopi av Bjørn Vatne i Nullingen av Paul Abel, jeg likte mye, men var likevel ikke helt overbevist. Jeg har lest en novellesamling av Sarah Hall, Madame Zero, som på det beste ga meg joggepuls sittende i godstolen, men som i et par noveller bikket over i magisk realisme, som jeg ikke er spesielt begeistret for. Men Hall kan skrive, og jeg skal lese flere av romanene hennes (har lest Wolf Border fra før, anbefales.)

Og så har jeg lest masse antikk historie. Jeg har lest Four Thousand Years Ago av Geoffrey Bibby og Civilization before Greece and Rome av H.W. F. Saggs. To bøker som på mange vis overlapper, men viser hvordan samme historie kan fortelles på to vidt forskjellige måter der begge er bra. Jeg har lest en egen bok om kileskrift, og er halvveis i ei bok som heter Life in the Ancient Near East av Daniel. C. Snell. Og akkurat nå kjennes det som jeg ikke kan få nok av Babylon, Assyria, hittitter og egyptere.

Og til slutt, fordi jeg er langt mer påvirkelig av gruppepress enn jeg liker å tro, har jeg i dag fullført lydboka av The Mars Room av Rachel Kushner. En av tretten bøker på Man Booker langlista. En fin oppvarming til nyeste sesong av Orange is the New Black som kom på Netflix på søndag, men ikke ei bok som går inn på topp 10 lista over bøkene jeg har lest i år. For å være ærlig, knapt på topp ti lista for juli.

Så sånn går dagene, og jeg fortsetter å lese så lenge motivasjonen og konsentrasjonen er der. Oppvaska løper ingen steder, og blogginnlegg kan jeg skrive når snøen kommer i metervis tidlig i september for å straffe oss for en uforskammet varm sommer.

Men om jeg er skikkelig pliktoppfyllende kommer det lovede innlegget om Berge i morgen.

Med vennlig hilsen,
Elisabeth