Kortprosa

En liten smakebit på hvem jeg er som skrivende når jeg ikke skriver blogginnlegg:

Jeg tar hendene dine, legger dem på knærne med håndflatene opp. Du sier du vil jeg skal spå deg. Jeg tar den høyre hånda di i mine, studerer håndflata, svettedråper glinser i sola. Jeg sier jeg ser du er en varm person, du ler. Jeg følger linjene i hånda di med pekefingeren, sier at dette er livslinja, tegner et langt liv for deg med neglen. Dette er kjærlighetslinja, sier jeg, peker navnet mitt inn i huden din og pakker fingrene dine rundt det, holder din hånd lukket med min utenpå. Du gir meg den andre hånda, jeg tar den i mine og kysser håndflata, det smaker salt. Jeg væter leppene. Du peker på håndbaken din der jeg gjennom huden kan se blodårene forgrene seg for å spre seg ut til hver finger. Du ber meg kysse deg der også, jeg låser blikket i ditt og adlyder. Og der, sier du, og der, og der og tegner en sti av usynlige fingermerker oppover armen din som jeg følger med leppene mine, over skulderen og inn i nakkegropa, på den stramme huden over kjevebeinet helt til fingertuppen din presser seg mot leppene dine, og du sier - og her - denne gangen utydelig, fordi fingeren din limer leppene sammen på midten. Igjen tar jeg hånda di i min, kysser fingeren du gjemte kysset mitt på. Du smiler, jeg gnir nesa mi mot din, puster varmt på deg. Leppene våre berører hverandre såvidt, men vi kysser ikke.

Richard Herrmann: Livet med Elizabeth

Denne boka leste jeg første gang på ungdomsskolen. Den får æren (eller skylden, alt ettersom) for min interesse for engelsk historie. Og da særlig Tudor-tidens England, ettersom det var der det hele begynte for min del.

Richard Herrmann var journalist for NTB, Reuters og etterhvert NRK og bosatt i London. Han har skrevet mange bøker om britisk historie, politikk, fotball og hverdagsliv. Og han var sentral i oppbyggingen av radiokanalen P2.

At hans bøker ble min inngangsport til historien, er nok ingen tilfeldighet. De er ikke de mest dyptpløyende analyser av årsak og virkning, men de er skrevet med varme, humor og personlighet. Ingen andre historiebøker jeg har lest senere har gitt meg samme følelse av å kjenne personene det er snakk om. Herrmann skriver med en inneforståtthet som om hele historiens persongalleri er hans nærmeste naboer, mennesker som stikker innom for te en hvilkensomhelst regntung tirsdag. Og jeg vender stadig tilbake til bøkene hans når jeg synes det er for lenge siden forrige gang.

For noen år siden var jeg tilstede da han holdt foredrag på mitt lokale bibliotek. Det jeg husker best fra den kvelden er følgende fortelling (fritt etter hukommelsen): En dag under annen verdenskrig ble et nabolag bombet sønder og sammen. Så også den lokale butikken, som mistet den ene veggen i angrepet. Dagen etter holdt butikken åpent som vanlig, med følgende skilt: "Even more open than usual".
Herrmanns bøker er full av sånne små gullkorn.

Herrmann har også holdt utallige radiokåserier, eller radiofortellinger, om de samme emnene. NRK har nå lagt alt ut på nettsidene sine. De finner du her.
Det får bli dagens anbefaling fra meg.

Jeg har det på tunga...

Noen bøker faller jeg inn i og blir værende til siste side. Bøker jeg ikke kan legge fra meg fordi jeg må vite "hvordan det går". Bøker med en verden som er mer behagelig å være i enn den vi faktisk lever i. Bøker som handler om mennesker jeg kunne ønske å ha rundt meg til daglig. Bøker som virkelighetsflukt.

Men andre bøker gjør det helt motsatte. De gir meg ingen mulighet til å flykte fra virkeligheten. Istedet tvinger de meg til å se den verden jeg faktisk lever i på en ny måte. En åpenbar måte jeg aldri har sett før. Det kan være en setning som plutselig dytter blikket mitt vekk fra boksiden og inn i meg selv. En setning som står skrevet på siden som èn av mange andre setninger, men som plutselig ser ut som den er skrevet i fete, blinkende neonbokstaver.

I møte med disse neonsetningene, er det sjelden jeg kan sette fingeren på akkurat hvorfor de roper til meg på denne måten. Det er bare en følelse. En følelse av å være i nærheten av noe, i nærheten av en sannhet av et eller annet slag. Men alltid bare i nærheten, jeg greier aldri å fange den. I møte med en av disse setningene, dyttes jeg bort fra boksiden, bort fra sammenhengen, bort fra handlingen (hvis det er noen). Istedet blir jeg sittende igjen med en følelse av "å ha det på tunga..." Den følelsen man får når man ikke husker noe man vet man kan, men ikke greier huske fordi man konsentrerer seg for hardt. Det glipper unna.

For meg er dette inspirasjon. Det er da følelsen av å måtte skrive er sterkest.
Å skrive er forsøket på å fange sannheten som aldri vil la seg fange. Et kanskje fåfengt håp om at selv om jeg ikke vet hva sannheten er, så vil denne følelsen av nærhet smitte over på det jeg selv skriver, være det nærmeste jeg kommer.

Dagens neonsetning er hentet fra Orhan Pamuk: Other Colours, teksten "Reading Thomas Bernhard in a Time of Unhappiness". Som vanlig kan jeg ikke forklare hvorfor akkurat denne setningen var den som skilte seg ut fra mengden av setninger jeg har lest i dag.

There is in Bernhard's writing the suggestion that the greatest stupidity is to give up one's passions and habits in the hope of a better life, or the joy of attacking other's idiocies and stupidities, or of knowing that life can can never be more than what our passions and pervertions make of it.

Tekniske problemer...

Den siste uken har jeg ikke kunnet logge på, og har dermed heller ikke kunnet oppdatere bloggen min. Har heller ikke kunnet kommentere, hverken som meg selv eller som anonym, eller i det hele tatt åpne forsiden til Blogger.

Tenkte det måtte være noe feil med Blogger, men ser ut som resten av mine medbloggere ikke har hatt problemer med å oppdatere.

Uansett, nå ser det ut til å virke igjen. Kommer sterkere tilbake med en noe mer litteraturorientert blog på et tidspunkt hvor jeg ikke hadde planer om å gå å legge meg. God natt!

Helsprekk

Innkjøpsstopp fungerte i nesten to måneder før jeg sprakk.
Ikke kom jeg særlig mye lenger i bunken jeg allerede har før jeg forstørret den heller. En og en halv bok lenger ned for å være nøyaktig. Samtidig vokste haugen med bibliotekbøker i en annen hylle, og "forny lån" knappen i Min Mappe på bibliotekets sider har flittig blitt trykket på.

Helgen for snart to uker siden var jeg i Sverige med min svenske samboer. Som før han møtte meg aldri ville funnet på å sette seg ned for å lese ei bok. Nå har han kommet gjennom en anseelig mengde, alt skrevet på norsk. Dermed tenkte jeg at nå var det min tur til å lese på hans morsmål, og dro på bokshopping.

Kom blant annet hjem med Per Olov Enquist: Et annat liv, som jeg har hatt lyst til å lese en stund. Nå blir det på svensk. Itillegg til en liten bunke annen svensk pocket.

Dagens paradoks: Den dyreste av bøkene jeg kjøpte var likevel den jeg må fylle ut selv. En fin-fin svart og hvit skrivebok som jeg bare ikke greide la ligge.

En merkelig leseopplevelse

Jeg har nå fornyet lånet på Orbitor - venstre vinge for tredje gang. Jeg begynte på den samme dag som den havnet i veska mi på biblioteket. Å bruke over to måneder på ei bok er veldig ulikt meg. Men må innrømme at nå går det på ren og skjær stahet.

Mitt første møte med Mircea Cărtărescu var Nostalgien, ei bok jeg plukket med meg helt tilfeldig fra et tilbudsbord på Tronsmo. Og jeg forelsket meg totalt. Etterhvert oppdaget jeg at dette slett ikke var mitt første møte med forfatteren likevel. Jeg har lest og likt andre tekster tidligere, men navnet hadde aldri festet seg nok til at jeg satt dem i sammenheng med hverandre.

Uansett, da jeg satt meg godt til rette med Orbitor - venstre vinge, var forventningene skyhøye. Etter to måneder og 250 sider sliter jeg med å formulere noe som helst om hva jeg synes om boka. Fordi jeg synes den er fantastisk. Og helt forferdelig. Og så, fantastisk igjen.

Boka er den første i en trilogi, og Cărtărescu har sagt han med dette vil skrive ei bok om "alt". Og det kan, mildt sagt, bli en smule forvirrende. Hadde dette vært en film, ville den sett ut som om noen gikk amok med zoomen på kameraet. Perspektivet veksler fra bitte-bitte små detaljer til oversiktsperspektiver som ser alt fra så langt unna at man ser nye, tildels absurde, mønstre.

Boka er en oppvekstskildring fra Bucuresti, samtidig som den er mange andre ting. Den er realistisk, men sklir plutselig helt ut. Det er filosofi, det er historie, det er politikk, det er religion, det er voodoo. Og det er ord. Hauger på hauger av ord, flere ord enn jeg knapt visste fantes i det norske språk. Jeg er mektig imponert over jobben Steinar Lone har gjort med oversettelsen. (Han fikk da også Litteraturkritikerprisen for beste oversettelse for prestasjonen.)

Jeg synes Cărtărescu har et helt fantastisk blikk når han skildrer det konkrete. Og jeg faller ut og begynner å tenke på alle andre ting når det glir over i det abstrakte. Da blir det bare en oppramsing av store ord for min del. Som et eksempel, to sitater fra samme side. Først, en beskrivelse av en hånd:

Hendene mine viser seg i profil, bleke men med skyggelagte kontraster, mot vinduets røde gull. Jeg ser på huden som dekker dem, oppskrapt og halvveis gjennomsiktig som en myk flaske, bare hardnet til ved fingertuppene, der hvor neglene stikker fram som spissbuevinduer fra den fillete huden som jeg biter ned til det blør, og har vokst ut som stive dekkvinger over en insektmage.

Til sammenligning, en forklaring på hva som skjer når vi beveger på fingrene:

I hjernen finnes det en metafysisk vakumpumpe, et nervehjerte som gjennom lange gylne glimt sender de grasiøse budbringerne svømmende i troens serum ut i alle kroppens provinser, fylker og distrikter. Og de, androgydene, med testikler av zirkon og bryster av ametyst, styrter i vei mot mengdene av tverrstripete fibre, trekker dem sammen og løser dem opp, retter dem mot det vår dype sjel ønsker, og fingeren beveger seg, så knudrete, så gjennomskinnelig, hvis den ikke var så polert på innsiden at troen, når den nådde grensen, ble tvunget til å reflektere dette lyset som i et konkavt speil!

Hva prøver jeg egentlig å si med dette innlegget? Er det et hjertesukk eller en anbefaling? Jeg vet rett og slett ikke. Jeg kan ikke bestemme meg. Og skjønner at jeg ikke er alene om å føle det sånn, etter å ha lest Marta Norheims anmeldelse av boka på NRKs nettsider. Siden jeg mangler en konklusjon selv, siterer jeg hennes istedet:

Så. Kva skal ein ambivalent lesar gjere når neste boka, ”Kroppen” kjem på norsk? Sjølv reknar eg med å bli dregen mot den som eit insekt mot lyset og eg både gruar og gler meg allereie.

Linn Strømsborg: Roskilde

En annen av årets debutanter, og hun har definitivt "funnet sin egen stemme" som det så fint heter. Romanen er bygget opp av en rekke korte tekster som til sammen tegner et malende bilde av livet på festival. Strømsborg har et språk som flyter lett. Hun er generøs med kommaene, men gjerrig på punktum. Tekstene er stemningsfulle, såre, optimistiske, men fremfor alt: nostalgiske.

Boka handler, som tittelen mer enn antyder, om Roskilde-festivalen. Den samme gjengen som for femte gang er tilbake på et jorde i Danmark for å gå på konserter, feste og delta i et fellesskap. Denne gang med ett medlem mindre enn vanlig. Jonas, som går gjennom tekstene som et "du", som i år er på festivalen med andre venner. Årets festival blander seg med minner fra tidligere års festivaler, og boka gir virkelig et innblikk i festivallivet også for meg, som aldri har vært et festivalmenneske.

Og det er sannsynligvis akkurat det som gjør at jeg ikke blir overbegeistret. Boka spiller så mye på festivalnostalgi at jeg faller av litt etterhvert. Ikke fordi det er dårlig skrevet, men fordi Roskilde-festivalen ikke fenger meg nok til at jeg kommer til å huske denne boka som noe helt spesielt når jeg er tjue bøker lenger nede i "skal lese"-bunken. Har man derimot vært der vil jeg tro man blir sittende igjen med en sånn "å-ja-akkurat-sånn-var-det"-følelse.

En liten smakebit (faktisk bare en setning):

En gjeng foran meg begynner å hoppe, og det er så mange som holder rundt hverandre mens de hopper at de umulig kan kjenne hverandre fra før, og alle ler, jeg ser ei jente med langt hår som er så svett at det klistrer seg til panna hennes, så gir ei annen jente henne en hårstrikk som den første svette takker for og fester håret sitt med, trekker det vekk fra ansiktet før dansen fortsetter, og musikken til MGMT blandes med latter og rop, lyden av føtter som dundrer mot det harde tregulvet, og ingen av oss er redde for å bli trampet ned, vårt eneste problem er varmen, og akkurat idet jeg tenker dette får jeg et vannglass i hendene fra en fyr jeg ikke kjenner, og jeg danser mens jeg drikker og når "Electric Feel" begynner, så er vannet borte, og jeg slipper koppen ned foran meg og løper mot Stian, som tar meg imot og løfter meg opp, mens vi synger høyt, falskt og i perfekt takt med resten av folka, og bassen dundrer i hjertet mitt og i hjertet til Stian og i hjertet til Sandra og i hjertet til Therese og i hjertet til han fyren med vannet og i hjertet til hun jenta med håret og i
hjertet til hun med hårstrikken og i hjertene til MGMT.