Kyrre Andreassen - For øvrig mener jeg at karthago bør ødelegges

Tittel: For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges
Sjanger: Roman
Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2016
Sidetall: 358 s.
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Bokmål

Denne boka traff meg, hardt og uventa.

Jeg visste ikke helt hva jeg gikk til, annet enn at boka var Brageprisnominert og at jeg var fascinert av tittelen. Etter at eBokBib kom inn i mitt liv, er ikke terskelen høyere enn som så. Men det tok ikke mange sidene før jeg visste at jeg måtte ut og handle; dette var ei bok jeg ville eie.

I boka møter vi Krister Larsen. Drammenser, elektriker med flere prolapser i ryggen som via NAV-systemet i stedet har fått jobb som lærer på norskopplæringa for utlendinger. Og Krister er litt av en type. I nesten 360 sider lekser han opp om livet sitt, om hva han mener om menneskene han deler det med, om jobben, om kollegaene og om samfunnet som helhet. Hele boka er én lang monolog, og vi har ikke annet valg enn å være med på Kristers mange tankerekker og digresjoner. Ikke at jeg hadde noe som helst i mot å være med på den reisen.

Språket er muntlig med lange setninger, gjentakelser og stadige innskudd. Det er suggerende, jeg satt meg ned og trodde jeg skulle lese noen få sider og hadde plutselig lest 50. Krister er en av gutta på gølvet, noe som er tydelig både i hvordan han snakker og i hvilket syn han har på verden. Men samtidig er han en belest fyr, og det preger både ordvalg og hva han snakker om.

Alle har sine indre demoner. Men er det gøy at en person er arbeidsufør? Det er ikke gøy å miste levebrødet. Hva skal man ellers kalle det? Når man ikke kan fortsette med yrket sitt, men må gå på NAV, slåss med byråkratiet, bli stua bort på en tilfeldig arbeidsplass. Det er ikke gøy. Tenk på flagellantene. Apropos ingenting. Flagellantene i antikken. Da Marianne og jeg var i Roma, det var på et av museene, eller var det i en av katedralene, i hvert fall så vi malerier av flagellantene, evnukkprestene som piska seg sjøl. Og noen ganger ...det hadde vært mer fristende å stille seg opp inne garasjen og piske seg sjøl med et belte eller lignende, hele hersens hageslangen, mer fristende det enn å gå på jobb (s. 64)

Vi er som sagt prisgitt Kristers syn på verden, men han er ingen pålitelig forteller. Han kan raljere i side etter side om tilsynelatende tilfeldige detaljer eller avsporinger, mens de dramatiske situasjonene blir avspist med et par setninger. Fra starten av fremstår han som reflektert og skarp, det er lett å få sympati for hans situasjon som arbeidsufør og i kamp med systemet. Han fremstiller seg selv som misforstått, og andres reaksjoner virker overdrevne på bakgrunn av dette. Han er morsom, jeg ler med han av det absurde i et samfunn som nedvurderer det fysiske arbeidet og all status ligger i jobber der man flytter papirer.

I stedet for å jobbe sitter folk og diskuterer åssen de skal jobbe og hva de skal kalle jobbinga. I praksis, det vil si ikke-praksis, er det det som er politikk. (s.277)

Men som sagt, han er ikke pålitelig, og gradvis trer også et annet bilde av Krister frem som ikke er like sympatisk. Noe ser man gjennom andres reaksjoner på ham, og noe fordi han har snakket seg varm og begynner å komme med innrømmelser. Det blir gradvis mørkere, og det blir tydelig at Krister sliter med både det ene og det andre uten å ville innrømme det for seg selv. Det er mesterlig gjort å skrive frem en Krister, å få med nyansene på denne måten når man skriver så bastant fra innsiden av karakteren som det Kyrre Andreassen har gjort her.

Til slutt: Jeg kan ikke skrive om denne boka uten å bli personlig. Det er nemlig ikke til å komme utenom at en stor del av min fascinasjon for denne teksten handler om hjemsted. Jeg innser at dette må være den første boka jeg har lest der handlingen er lagt til Drammen og omegn. Alle steder som nevnes skaper krystallklare bilder i hodet mitt, jeg kjenner dem så godt. Når han snakker om en telefonkiosk i Åslyveien, vet jeg akkurat hvor den stod, det er bare noen hundre meter fra barndomshjemmet mitt. Når han snakker om leiligheten han bodde i på St. Hansberget og utsikten derfra, er det fem minutters gange fra der jeg bor nå og utsikten ser jeg hver dag fra stua. Jeg kjenner språket han snakker i, og jeg kjenner typen. Det var noe med å lese denne boka som var å komme hjem på en måte jeg ikke kan huske å ha opplevd med noen annen bok før. Det ble nært på en ny måte.

Konklusjonen er selvsagt at dette var ei bok jeg likte veldig godt. Lokalpatriotismen skal få sin del av æren, men boka hadde jeg likt uavhengig av hvor handlingen var lagt. Som selverklært språknerd er det en fryd å lese noen som leker seg på den måten Andreassen gjør, og nettopp gjennom språket har han gitt Krister Larsen en stemme det er verdt å lytte til. Det er fryktelig mange akademikere i norske samtidsbøker - kanskje trenger vi flere omskolerte elektrikere som kan fortelle oss hvor skapet skal stå?

Ninefox Gambit - Yoon Ha Lee

Tittel: Ninefox Gambit
Sjanger: Science fiction
Forlag: Solaris
Utgitt: 2016
Sidetall: 317 s.
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Engelsk

Da jeg så denne boka sammenlignet med Ancillary Justice av Ann Leckie, var den bestilt og på vei i posten ti minutter senere. Ancillary-serien var et av de store høydepunktene i 2015, og en sjanse til å oppleve noe lignende igjen måtte selvsagt utforskes.

Kel Cheris er kaptein i militæret til et intergalaktisk imperium, og ekstremt god i matte. Da komplekse utregninger er en viktig del av den militære taktikken, er hun veldig god på å justere seg underveis. Faktisk litt for god, fordi hennes versjoner av taktikkene går utenfor den aksepterte regelboka, og hun får problemer med de høyere opp i systemet. Men hun får en sjanse til å vise seg frem da et av imperiets viktige strategiske holdepunkter er under angrep av rebeller, og Kel Cheris forslag om å hente frem den udødelige strategikeren General Shuos Jedao vinner frem. Problemet er for det første at Shuos Jedao ikke har noen kropp, men linkes direkte til Kel Cheris slik at de sammen deler hennes. For det andre er han kanskje en glimrende strateg som aldri har tapt et slag, men han er også mannen som i sitt siste slag ble gal og massakrerte begge armeene, både fiendens og sin egen.

La meg begynne med å si: Denne boka var ekstremt seig i starten.
Teksten var full av ord jeg ikke skjønte og jeg var til å begynne med usikker på om det var engelske ord jeg ikke kunne, eller ord funnet opp til denne boka. (Det var det siste.) Som leser ble jeg kastet rett ut i handlingen i en verden jeg ikke kjente med teknologi basert på prinsipper jeg ikke forstod, og det tok ganske lang tid før jeg følte jeg begynte å få nogenlunde fotfeste i teksten og kunne begynne å orientere meg.

Først når Kel Cheris og Shuos Jedao linkes rundt side 80 begynner jeg å få et overblikk av hvem de ulike grupperingene er og hva de står for, og det er da det begynner å bli interessant. Boka drives frem av militær taktikk og politisk maktkamp, og jeg satt hele tiden med følelsen av å henge ett hakk på etterskudd og ikke helt henge med på hva som skjer. Det høres kanskje negativt ut, men akkurat det var faktisk en av tingene jeg likte så godt nettopp med Ancillary-serien. Det gjør teksten uforutsigbar, jeg greier ikke gjette meg til hva som kommer eller til konsekvensene valg vil få. Jeg liker følelsen av at karakterene i boka er smartere enn meg, og at de forstår sin verden bedre enn det jeg gjør.

Jeg likte også den nagende tvilen jeg etter hvert fikk til hvem jeg egentlig burde heie på her. Vi følger hovedpersoner fra imperiet som vil ta tilbake et holdepunkt som er erobret av rebeller. Men jo mer jeg leser, jo mer sympati får jeg med rebellene. Ikke bare fordi jeg er programmert til å heie på underdogs, men fordi vi blir mer kjent med de ulike verdisystemene som står mot hverandre.

Det er også interessant å lese samspillet mellom Cheris og Jedao. Det er et spennende konsept når du tar sjangerlitteraturens klisje med læremester og lærling og plasserer dem i samme kropp, særlig når du i tillegg har lansert læremesteren som gal og sådd tvil om man i det hele tatt kan stole på noe han sier.

Var dette en ny leseopplevelse på høyde med Ancillary Justice? Nei, ikke for meg. Til det var starten for treg og slutten for rask. Men jeg synes likevel det var mye spennende å ta tak i her, og kommer til å fortsette serien når det kommer nye bøker. Særlig fordi jeg da vil være mer inneforstått med alt som forvirret meg i starten av denne, og sannsynligvis være med fra første side.

For øvrig har jeg valgt meg denne boka som mitt bidrag til  Heddas Bokhyllelesing i januar, der oppgaven er å lese en bok med blått omslag. Jeg ser på bildet her og tenker at den ser mer grønn enn blå ut, men jeg lover at i original er dette definitivt blått nok for meg.

Nicolai Houm - Jane Ashlands gradvise forsvinning

Tittel: Jane Ashlands gradvise forsvinning
Sjanger: Roman
Forlag: Tiden
Utgitt: 2016
Sidetall: 175 s.
Kilde: Biblioteket
Språk: Norsk

Det er lenge siden jeg har lest ei bok og tenkt jeg har lyst til å skrive om den, men det skjedde da jeg leste Jane Ashlands gradvise forsvinning. Det var ikke bare det at jeg likte boka, ofte er bøkene jeg liker de vanskeligste å skrive om. Men akkurat her var det så tydelig akkurat hva jeg likte at jeg følte alle argumentene falt på plass mens jeg leste.

Jane Ashlands gradvise forsvinning handler om en amerikansk kvinne som når vi først møter henne er i ferd med å fryse i hjel på en norsk fjellvidde. Hvem er hun, hvorfor er hun alene på denne vidda, og hvorfor er hun i det hele tatt i Norge? Det er spørsmål som gradvis besvares gjennom teksten.

Først og fremst opplever jeg denne boka som et stykke godt gjennomført håndverk, Jeg liker Houms språk. Det er hovedsakelig effektivt og rett frem, vikler seg ikke inn i påklistrede adjektiver og holder seg unna klisjeene. Innimellom kommer det språklige bilder som får meg til å stoppe opp, tenke etter og trekke på smilebåndet fordi beskrivelsen er treffende. Det er ikke floskler, det er uttrykk som faktisk fremkaller et indre bilde når jeg leser dem. På flyet fikk hun så mye alkohol og beinplass at hun følte seg som en filledukke et barn hadde satt fra seg i en diger lenestol (s.9). Samtidig er det tydelig at han bruker språket helt bevisst. Hovedpersonen Jane Ashland er amerikansk, og sitater der hun eller andre snakker, er det stadige hint om at det er engelsk som er språket samtalene foregår på gjennom å bokstavelig oversette kjente engelske uttrykk (f. eks: "skyldig etter tiltalen"). Det ser ut som en dårlig oversettelse, men siden jeg vet det ikke er tilfelle oppfatter jeg det heller som fiffig, og jeg liker det.

Jeg liker også måten boka er bygget opp på. Teksten foregår på tre tidsplan, og merkelig nok oppfatter jeg to av dem som nåtid. Den egentlige nåtiden er når vi på første side møter henne frysende på vidda. Vi har også det som i mesteparten av romanen oppleves som nåtid som starter med Jane på flyet på vei til Norge og avsluttes med fjellturen der hun blir etterlatt alene. Og vi har det som er åpenbare tilbakeblikk på hva som har skjedd i USA og har ført til oppbruddet. Teksten hopper frem og tilbake mellom disse tre tidsplanene, i tillegg er tilbakeblikkene fra USA ikke nødvendigvis kronologiske. Det gjør at teksten kan virke litt rotete, du må innimellom lese noen setninger før du skjønner hvor og når du er. Til gjengjeld gir det Houm muligheten til å gi leseren informasjonen gradvis, akkurat når han vil du skal få den, noe som opprettholder spenningen i teksten. Vi aner at det ligger en tragedie i Janes forhistorie, men akkurat hva som har skjedd og hvorfor hun reagerer som hun gjør avsløres i biter.

Men hovedgrunnen til at denne boka begeistret meg, var at den skilte seg fra mengden. Jeg føler jeg har lest fryktelig mange bøker om norske småbarnsfamilier som tilsynelatende har alt, men der den ene eller den andre føler seg utilpass og/eller utilfreds og lengter, lengter så hardt etter noe ubestemmelig annet. Eller der den ene har brutt ut av dette A4-livet, og avhengig av synsvinkelen enten sliter med å ha blitt forlatt eller med å ha vært den som forlater. Dette elementet finnes i denne boka også, men med et enkelt grep har Houm likevel greid å gjøre det annerledes: Han lar den som observerer det norske samfunnet være en outsider. Jane Ashland er ikke bare ikke-norsk, men også som man oppdager etter hvert, i en situasjon som gjør henne til en outsider også på andre måter. Og det lille skiftet i perspektiv var nok til å gjøre dette til en interessant fortelling for meg.

Samtidig er det også mitt eneste ankepunkt. Jeg liker boka fordi den gir en outsiders blikk på Norge, men hvor reelt er det blikket? Bokas forfatter er norsk. Er dette virkelig en outsiders blikk, eller er det bare en nordmanns stereotypiske versjon av hvordan en utenforstående vil se det norske samfunnet? Det er et ganske teit ankepunkt siden det det egentlig betyr at jeg anklager boka for å være skrevet av feil forfatter, og strengt tatt er det ikke et ankepunkt ved boka i det hele tatt. Bare et spørsmål som er åpent for diskusjon.

Konklusjonen for meg er uansett at jeg synes dette er en god bok, faktisk en av favorittene blant alle jeg har lest i år til nå. Definitivt favoritten blant de norske 2016-bøkene som er aktuelle for nominasjon til Bokbloggerprisen - så får vi se om det finnes noen andre i bunken med uleste bøker som forandrer på det innen året er omme.

Vladimir Nabokov - Pnin

Tittel: Pnin
Sjanger: Roman
Forlag: Vintage 
Utgitt:1953, min utgave 1989
Sidetall: 191 s
Kilde: Lånt
Språk: Engelsk

Pnin er min andre leste bok av Vladimir Nabokov, ja den første var Lolita, og ei bok som ble sendt til meg via Project Annotate. Og bra er det, for dette er neppe ei bok som hadde tatt plass øverst i lesebunken med det første uten den dytten.

Når det er sagt:
Dette er ikke ei spennende bok. Jeg hadde ikke kunnet spoile den om jeg prøvde. Her er det ingen plott å snakke om, ingen overraskende vendinger, ingen store hendelser det bygges opp til. Jeg skal til og med innrømme det var passasjer der jeg regelrett kjedet meg. Hovedinntrykket er likevel at dette er ei bok jeg er glad for å ha lest, og som jeg faktisk har lyst til å lese igjen om ikke veldig lenge. Motstridende signaler, sier du? La meg forklare.

Pnin er et portrett av en litt snål mann, Timofei Pnin. Han er født og oppvokst i Russland, men flyktet fra den russiske revolusjonen til Praha, der han tok en universitetsutdannelse. Fra Praha flyttet han til Paris der han gifter seg, men innen han kommer til USA før andre verdenskrig har fru Pnin forlatt ham. Når boka starter er Pnin blitt amerkikansk borger, det er 50-tallet og han er assisterende professor på et middelmådig universitet der han underviser i russisk. Vi følger han gjennom dagligdagse hendelser, men fordi Pnin er den han er, har alt en smått absurd vri.

Det er morsomt på den neddempede, tørre måten jeg elsker: 

It was the world that was absent-minded and it was Pnin whose business it was to set it straight. His life was a constant war with insensate objects that fell apart, or attacked him, or refused to function, or viciously got themselves lost as soon as they entered the sphere of his existence. (s.13)

Teksten er detaljert til det absurde og lar oss bli godt kjent med Pnins mange særheter, men på en måte som gjør at jeg likevel ikke føler jeg ler av ham. I stedet ler jeg av situasjonene, av alle rundt ham, og av akademia i særdeleshet. Det er mange spark til det absurde i å tilbringe livet blant støvete biblioteksbøker, til akademisk arroganse og snobberi og til intrigemakeri for å oppnå posisjoner, et spill Pnin rett og slett ikke er med på fordi han er altfor opptatt av noe så uvesentlig som fag. I motsetning til lederen for fransk fakultetet:

Two interesting characteristics distinguished Leonard Blorenge, Chairman of the French Literature and Language; he disliked Literature and he had no French. (s.140)

Foruten humoren, er det språket som gjør at jeg frydet meg over å lese denne teksten. Nabokov er en mesterlig stilist, og jeg storkoste meg med å se hvordan han bygger opp hver enkelt setning. I denne boka slår han seg virkelig løs og leker med språket. Du har grammatisk perfeksjon side om side med Pnins ubehjelpelige engelsk. Du har nikk til lingvistisk teori, stadige hopp til russisk - åpenbart overlegent det engelske i følge både Pnin og bokas fortellerstemme - og setninger bygget opp med rytme og bokstavrim - som her etter et besøk hos tannlegen:

It surprised him to realize how fond he had been of his teeth. His tongue, a fat sleek seal, used to flop and slide so happily among the familiar rocks, checking the contours of a battered but still secure kingdom, plunging from cave to cove, climbing this jag, nuzzling that notch, finding a shred of sweet seaweed in the same old cleft; but now a landmark remained, and all there existed was a great dark wound, a terra incognita of gums which dread and disgust forbade one to investigate. (s. 38)

Dette er en av grunnene til at jeg har lyst til å lese boka på nytt nesten med en gang, jeg føler jeg bare skraper i overflaten av hva Nabokov faktisk gjør i denne teksten. Nå har jeg lest den for innholdet, jeg vil lese på nytt for å konsentrere meg om språket.

Og ikke bare språket. Det er også andre ting i teksten jeg føler jeg ikke helt får med meg, men bare vagt aner at er der. Som fortellerstemmen. Jeg får ikke helt tak på hvem det faktisk er som forteller historien, men det kjennes som at jeg burde skjønne det. Og det har helt klart betydning for hvordan Pnin oppfattes, for fortelleren ser ikke ut til å være til å stole på. For eksempel legger han i starten ut om hvor dyktig Pnin er som foreleser, for litt senere å avsløre metoden: Pnin skriver forelesningen sin på russisk, oversetter den til sitt gebrokne engelsk og har en student som renskriver det for seg. Deretter leser han denne renskrevne versjonen høyt uten én gang å ta øynene fra papiret. Min erfaring tilsier at dette ikke akkurat er beskrivelsen av en drømmeforeleser.

Jeg har sagt jeg skal velge meg ei bok i år som jeg skal lese tre ganger, og i utgangspunktet har jeg sagt det skal være Jane Eyre. Men etter å ha lest Pnin, tror jeg faktisk jeg skal bytte. Dette er nemlig ei bok jeg ikke har kunnet slutte tenke på etter at jeg la den fra meg, og som jeg akkurat nå er veldig motivert for å lese både en og to ganger til.

Edith Wharton - The Age of Innocence

Tittel: The Age of Innocence
Sjanger: Roman
Forlag: Virago Modern Classics
Utgitt: 1920, min utgave 1988
Sidetall: 303 s
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Engelsk

Det kjennes som at de eneste bøkene jeg kan motivere meg for å skrive om for tiden er lesesirkelbøker, og denne er inget unntak. Temaet for aprilutgaven av Lines 1001-lesesirkel var nemlig 'kvinnelig forfatter du ikke har lest noe av tidligere og ikke vet mye om', og jeg valgte meg Edith Wharton. Ja, hun er et ganske stort navn innefor amerikansk litteraturhistorie, men utover det og navnet på noen av bøkene hennes, var det fint lite jeg visste.

The Age of Innocence minnet meg med en gang jeg begynte å lese om Jane Austen. Ikke at skrivemåten er lik, men boka starter med det samme fokuset på et samfunn strengt opptatt av sosiale regler og hva det sømmer seg å gjøre, fortalt av en stemme som helt klart ikke har disse reglene internalisert og beskriver det hele med tørr sarkasme.

She sang, of course, "M'ama!" and not "he loves me," since an unalterable and unquestioned law of the musical world required that the German text of French operas sung by Swedish artists should be translated into Italian for the clearer understanding of English-speaking audiences. (s. 23)

Når boka begynner møter vi Newland Archer, en ung mann fra en innflytelsesrik familie i 1870-tallets New York. Han er nylig forlovet med May Welland, vakker ung pike fra like innflytelsesrik familie, men forlovelsen er så fersk at den ikke en gang er offentliggjort enda. De er i operaen og Newland betrakter stjålent sin vakre fangst fra der han sitter på sin balkong. Resten av fintfolket er imidlertid mest opptatt av dagens store snakkis: Mays familie har tatt med Ellen Olenska i operaen, Mays skandaliserte kusine som har rømt fra et ulykkelig ekteskap med en europeisk greve. Alle sosiale spilleregler tilsier at grevinne Olenska burde ha vært gjemt bort i all hemmelighet hjemme, ikke vist frem i full offentlighet på denne måten.

Det er ingen stor spoiler å si at Newland Archer faller for grevinne Olenska, og blir dratt mellom følelsene han har for henne og plikten han har overfor May. Spenningen i romanen ligger i dette feltet mellom plikt og vilje, mellom det som er forventet av en og det man selv kunne ønske seg. Likevel er ikke dette først og fremst en kjærlighetshistorie. Vel så viktig er portrettet Wharton tegner opp av 1870-tallets New York-elite, de sosiale spillereglene og normene som virker sterkt begrensende på individenes spillerom, kanskje spesielt for kvinnene. Kontrasten mellom den vakre og veloppdratte May Welland og den karismatiske og uortodokse Ellen Olenska peker frem mot en kvinnerolle i endring som nok var blitt langt mer fremtredende på Whartons egen tid. Newland er oppdratt til å følge konvensjonen og gifte seg med en kvinne som May som er perfekt kondisjonert til å fylle rollen som sosietetsfrue, men han har ingen illusjoner om at dette samlivet vil være intellektuelt stimulerende for hans del. I motsetning er Ellen en kompetent samtalepartner som har brutt ut av normene og som vil kunne tilby Newland et liv helt utenfor alt han har trodd han ville få oppleve.

Noe av det som imponerte meg mest med denne romanen er hvordan Wharton greier å gi oss et solid innblikk i situasjonen til både May og Ellen på tross av at synsvinkelen helt og holdent ligger hos Newland. De fremstår begge som individer med egne ønsker og ambisjoner, noe som er tydelig for meg som leser selv om Newland selv ikke alltid er klar over det. Selv May, som i starten fremstår ganske stakkarslig og sart i Newlands omtale, har innen romanen er over vokst frem som karakter til noe langt mer enn det Newland selv er villig til å tilskrive henne.

Mitt første møte med Edith Wharton ble med andre ord en suksess. Jeg har House of Mirth også stående i bokhylla, og har planer om å plukke frem den om ikke altfor lenge. For øvrig kan jeg si at sammenligningen med Jane Austin forsvant ganske fort, situasjonen, problemstillingene og ikke minst løsningen skiller seg veldig fra det jeg har lest av Austens romaner. Det de to deler, er humoren og evnen til å skildre komplekse sosiale mønstre. Og at både Austen og The Age of Innocence egner seg som filmatiserte kostymedramaer.

Mary Shelley - Frankenstein

Tittel: Frankenstein
Sjanger: Roman
Forlag: Den norske bokklubben
Utgitt: 1818, min utgave 2004
Sidetall: 247 s.
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Bokmål, oversatt fra engelsk av Arne Moen Nesheim

I mars er temaet for Lines 1001-lesesirkel påskerelatert:  
en bok som virker skummel eller spennende.
Siden krim ikke er helt min kopp te, verken i påsken eller resten av året, valgte jeg meg i stedet Frankenstein. Så skulle i det minste det skumle være på plass.

Det skulle man i hvert fall tro.
Jeg må innrømme at jeg synes Frankenstein var mer irriterende enn skummel. Delvis tror jeg dette skyldes at jeg leste boka i norsk oversettelse. Ikke nødvendigvis fordi oversettelsen var dårlig, det er nemlig ikke inntrykket jeg sitter igjen med. Men språket er på samme tid overdrevent formelt, ekstremt blomstrende og gjennomgående melodramatisk. En kombinasjon jeg hadde store problemer med å svelge i norsk språkdrakt, men som jeg muligens hadde funnet sjarmerende om jeg leste boka på engelsk. Som det er nå, hørte jeg hele veien teksten lest for mitt indre øre av en karikert filmavis-stemme, noe som gjorde det vanskelig å ta den seriøst.
En liten smakebit:

Intet menneske kan ha levd en lykkeligere barndom enn jeg gjorde. Mine foreldre var fylt av selve godhetens og omtankens innerste vesen. Vi følte at de ikke var tyranner som regjerte over våre skjebner ut fra deres egne tilfeldige innfall, men at de var formidlere og skapere av de mange herligheter vi fikk oppleve. Når jeg kom i kontakt med andre familier, fornemmet jeg helt tydelig hvor lykkelig min egen lodd måtte være, og takknemligheten over dette gjorde min sønnekjærlighet enda sterkere. (s. 40)

Ikke bare gode og omsorgsfulle foreldre her i gården, nei. Her er de fyllt av godhetens og omtankens innerste vesen, intet mindre.

Historien i denne boka bør være kjent for de fleste: Den unge vitenskapsmannen Victor Frankenstein syr sammen kroppsdeler til et kunstig menneske og gir det liv. Skapningen blir et monster som Frankenstein selv ikke vil ha noe med å gjøre, og monsteret gjør det derfor til sin livsoppgave å forårsake mest mulig ulykke for sin skaper.

Det er sagt og skrevet mye om Frankenstein, om referanser til Prometheus-myten (originalen hadde undertittelen 'The Modern Prometheus') og om tematikken, men det har jeg ikke tenkt å gjøre her.
I stedet vil jeg tilbake til irritasjonen jeg nevnte innledningsvis, og herfra og ut garanterer jeg ikke en spoilerfri omtale.

For selv i engelsk språkdrakt ville jeg ikke kommet utenom irritasjonen- det mest irriterende av alt er nemlig Frankenstein selv. På tross av å være et naturvitenskaplig geni, er han stokk dum og handler helt uten å tenke over konsekvensene av det han gjør. Han stopper for eksempel aldri opp og spør seg selv om det å sy sammen kroppsdeler fra ulike kilder og gi dem liv er en god ide, det handler bare om utfordringen med å få det til. I det øyeblikket eksperimentet er vellyket blir han livredd vesenet han har skapt og løper på dør fordi det er stygt. Alle stygge vesener må som kjent være et monster, han tar seg aldri tid til å sjekke om det faktisk stemmer. Han må dessuten tydeligvis ha jobbet med sitt groteske håndarbeid i blinde siden han ikke oppdager at skapningen er stygg før den reiser seg fra bordet i labratoriet. Surprise surprise: lik-puslespillet ville gjort det dårlig som undertøysmodell for Björn Borg, hvem kunne gjettet det?

Dagen etter returnerer Frankenstein og oppdager at monsteret er borte, og trekker et lettelsens sukk - før han legger seg ned og blir febersyk i noen måneder. For øvrig hans reaksjon hver gang noe går ham i mot, en skikkelig tøffing med andre ord. Så går det to år uten at Frankenstein hverken forsøker å finne ut hvor skaperverket sitt ble av eller forteller noen om dets eksistens. "Hjelp jeg slapp et monster ut i verden, men så lenge jeg ikke ser det eller forteller det til noen går det sikkert bra."
Nei, det gjør faktisk ikke det - selv om det egentlig går langt bedre enn det Frankenstein selv burde ha vett til å frykte.

Etter å ha blitt kastet ut i livet og måttet finne ut av alt på egenhånd er nemlig Frankensteins monster blitt hevngjerrig og går etter Frankensteins familie. Nå må vel Frankenstein fortelle noen om det han har skapt, så han kan få hjelp til å fange og ufarliggjøre monsteret, eller i det aller minste forberede familien på den faren de befinner seg i? Men nei, Frankenstein holder på hemmeligheten og familien forsvinner én etter én. Det kunne ha vært en tragedie - det er ment å være en tragedie - men siden jeg synes Frankenstein er en idiot, synes jeg bare han får som fortjent. Familiemedlemmene som forsvinner er uansett bare pappfigurer og ikke noen jeg kan sørge over.

Mary Shelley skriver følgende om hva hun ønsket å oppnå i forordet til en nyutgivelse av boka i 1831:

En historie som kunne tale til vår naturs iboende angst for det mystiske, og vekke sitrende skrekk og gru - som ville få leseren til å kvie seg for å se seg tilbake, som ville få hjertet til å banke fortere og blodet til å fryse i årene. 

For meg var det ingen skrekk involvert i å lese Frankenstein, blodet forble ved sin vanlige temperatur og det eneste som fikk hjerte til å banke fortere var sinnet rettet mot bokas tafatte hovedperson. I stedet fant jeg ganske tidlig ut at min sympati lå hos "monsteret" - og når du heier på den som egentlig skal skremme deg, blir opplevelsen en helt annet enn det som opprinnelig var meningen.

Helga Flatland - Vingebelastning

Tittel: Vingebelastning
Sjanger: Roman
Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2015
Sidetall: 268 s..
Kilde: Biblioteket
Språk: Bokmål

Av de sju bøkene på kortlista til Bokbloggerprisen 2015 var det bare to jeg ikke hadde lest før nominasjonsfristen gikk ut. Begge hører til romanklassen og av dem er Vingebelastning først ut som samlesingsbok.

I boka møter vi Andreas, en mann på 30 år som tilsynelatende har alt på stell. Han har en mastergrad, en relevant jobb, en fin leilighet og en samboer han deler den med. Men en dag blir Andreas påkjørt. Fysisk er han heldig og slipper unna med lettere skader, men på sykehuset antydes det at han bør snakke med fastlegen om å utredes for psykiske problemer som han aldri har tatt tak i. I møtet med psykiatrien får Andreas en diagnose, noe han omfavner og lever seg helt inn i, og på denne måten tar diagnosen over livet hans.

Det jeg likte best med denne boka er at den er tvetydig i hvor sympatien min bør ligge, og derfor kan leses på to måter. Enten er Andreas reelt syk og fortjener sympatien selv, eller så er sykdommen noe han i stor grad innbiller seg, i hvilket fall sympatien bør ligge hos menneskene rundt ham som må leve med Andreas' selvopptatthett. Flatland gir hint om begge deler, noe som er godt gjort siden alt fortelles av Andreas selv. For eksempel hører vi om tvangstanker og engstelse han har hatt helt siden han var barn, noe som underbygger at han har reelle problemer. Samtidig greier han seg helt fint helt til noen utenfra antyder at han har psykiske problemer, noe som tyder på at sykdommen er innbilt, eller i det minste sterkt forverret av hans kontakt med psykiatrien.

Jeg likte boka uten å kjenne på den helt store begeistringen underveis. Språket var presist og gjorde boka lett og lese, men fikk meg aldri til å stoppe opp ved en formulering eller tankerekke jeg bet meg spesielt merke i. Andreas' fortelling vever sammen nåtid og fortid og var boka gjennom engasjerende nok til at jeg ville lese videre, men ikke så engasjerende at jeg gikk og tenkte på den når jeg hadde lagt boka fra meg. Mest av alt er følelsen jeg sitter igjen med etter å ha lest Vingebelastning en mild irritasjon over Andreas som bygget seg opp gjennom teksten - fra sympati i begynnelsen til å synes han var en sutrete, selvopptatt dust i slutten. Så kan andre få gjøre seg opp en mening om det sier mest om meg og min innlevelse i andres sykdom, eller om bokas forteller og hovedperson.

Boka er som nevnt en del av samlesingen til Bokbloggerprisen 2015, og du kan finne ut hva andre bokbloggere har skrevet om den i dette innlegget.

Margaret Atwood - Surfacing

Tittel: Surfacing
Sjanger: Roman
Forlag: Virago Modern Classics
Utgitt: 1972, min utgave 1980
Sidetall:192 s.
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Engelsk

Jeg begynner etter hvert å ha lest ganske mye av Margaret Atwood, men jeg går ikke lei. Jo mer jeg leser, jo mer vil jeg lese. Og da er det jo fint hun har holdt på en stund så det fremdeles er mange bøker igjen å velge fra.

Surfacing var Atwoods andre roman da den kom ut i 1972, og for meg som stort sett har lest de nyeste romanene hennes, var dette Atwood i en litt annen utgave. Det er vanskelig å sette fingeren på akkurat hva som er annerledes, men jeg tror det handler om hvordan bøker tar farge av tida de er skrevet i. Jeg tror jeg kunne plassert denne boka på 70-tallet uten å ha sett publiseringstidspunktet, og det gir boka en del kvaliteter som passer meg og min personlige smak godt. Jeg falt da også pladask for Surfacing fra første stund, og halveis gjennom boka annonserte jeg dette som årets klart beste bok så langt, og en god kanditat til å beholde den plassen helt frem til årets slutt. Det skulle jeg kanskje ikke gjort, for jeg likte ikke den andre halvdelen like godt som den første, men totalinntrykket jeg sitter igjen med er likevel overveldende positivt.

I boka møter vi en ikke navngitt kvinnelig forteller i en bil på vei hjem til stedet hun vokste opp. Hun har fått beskjed om at faren er forsvunnet og vil gjøre sine egne undersøkelser, det på tross av at hun ikke har vært hjemme på ni år. Sammen med henne i bilen er kjæresten Joe og ekteparet David og Anna, mennesker hun strengt tatt ikke vil ha med seg på denne turen, men som er nødvendige fordi hun ikke selv har bil. Hun er usikker på hvordan de urbane vennene vil takle den kanadiske villmarken i nordlige Quebec, og kanskje spesielt huset hun vokste opp i som ligger helt alene på en øy ute i en innsjø. Hun er også usikker på hvordan hun selv vil reagere på å være tilbake.

Forsvunnen far på øde øy høres kanskje ut som et godt forslag til årets påskekrim, men dette er en helt annen type bok. Surfacing er et intenst psykologisk portrett av en ung, nyskilt kvinne som i møtet med hjemstedet konfronteres av minner både fra oppveksten og fra ekteskapet, og som i tillegg må takle det å leve i tvungen intimitet med tre andre mennesker over en tidsavgrenset periode. Det er egentlig en ganske stillferdig roman, med lite ytre handling der fire mennesker suller rundt på ei øy. Men nei, stillferdig er likevel helt feil ord. Boka er spennende og bygger seg gradvis opp til et dramatisk klimaks en kriminalroman verdig. Men i stedet for å være knyttet til et plott, er denne spenningen knyttet til fortellerens indre utvikling - hennes gradvise psykiske sammenbrudd i møtet med stedet der hun vokste opp.

Og nettopp stedet spiller en viktig rolle i fortellerens mentale reise. I likhet med Atwood selv har hun vokst opp med foreldre som ville leve "i pakt med naturen". I boka har foreldrene selv bygd huset ute på øya, stokk for stokk. De har selv gjort jorda dyrkbar, bygd møblene, alt hun ser er intimt knyttet til familielivet og konkrete minner. Hun har en tilhørighet til jorda, stedet og naturen som de tre andre karakterene ikke har noen forutsetninger for å kunne forstå, men den samme tilhørigheten er også med på å skape distanse. Ikke bare mellom henne og de tre hun har med seg, det har også vært en distanse mellom hennes engelsktalende familie og den franskspråklige lokalbefolkningen i området rundt tidligere.

Naturen er levende i teksten, det er nesten som om den har sin egen agenda og handler deretter. Det er et landskap det er lett å kjenne seg igjen i som nordmann. Det er dype skoger, høye trær, blåbærlyng og store vann. Alt fortelleren ser minner henne på ting, river og sliter i henne og bringer frem til overflaten minner om hendelser hun har skjult også for seg selv. Det er en religiøs reise hun er gjennom, ikke kristen men snarere en form for naturmystikk, en naturreligion knyttet til de som bodde i dette landet før europeerne kom. Og det er nok i denne mest visjonære delen jeg faller litt ut, det blir rett og slett litt for kraftig kost for meg, jeg liker meg best når fortelleren har nogenlunde kontakt med virkeligheten.

Men boka er glitrende, og jeg anbefaler den varmt. Det kjennes som ei bok jeg kunne snakket om i timesvis, det er så mange ting å se nærmere på som jeg ikke en gang har vært inne på enda. Som kjønnsrollene i teksten, måten Atwood snur deler av dem på hodet og lar fortelleren stå på utsiden av boksen man vil plassere henne i. Det er også sterke politiske undertoner i boka knyttet til kanadisk nasjonalisme og Quebecs frigjøringskamp. Men jeg har tenkt å avslutte her - er nødt til å avslutte her om dette innlegget skal bli noe annet enn et evighetsprosjekt. Det føles som om jeg kunne skrevet en bok om boka - og det er i mine øyne det beste komplimentet jeg kan gi.

Michel Faber - The Crimson Petal and the White

Tittel: The Crimson Petal and the White
Sjanger: Roman
Forlag: Canongate
Utgitt: 2002, min utgave 2014
Sidetall: 835 s.
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Engelsk


Jeg startet året ambisiøst med å velge ei bok på over 800-sider til Heddas bokhyllelesing i januar. Temaet var bok med et rødt omslag, og av de jeg fant i hyllene, var dette den jeg hadde mest lyst til å ta fatt på.

Det har tatt meg flere uker, men boka har vært en fest å lese. Underveis innså jeg hvor lenge siden det er jeg har lest ei så lang bok, og at jeg har savnet det. Det å få henge med de samme karakterene så lenge, å se utviklingen de er gjennom på 800-sider som skjer så sømløst at jeg ikke legger merke til at det skjer før jeg stopper opp og tenker: Du begynte der, nå er du her. Hvordan gikk det til?

The novel that Dickens might have written had he been allowed to speak freely har den britiske avisa Guardian skrevet om boka, og jeg ser sammenligningen. Dette er Dickens' London, om enn 4-5 år etter hans død. Det er de møkkete slummene, fabrikkene og de fattige menneskene, men også kontrastene i form av menneskene som har alt. Stemningen og følelsen er dickensk, men det er en moderne versjon. Karakterene er litt mindre karikerte, skildringene litt mer nyanserte og det er mer sex. Ok, mye mer sex. Og kropp generelt, uten at det noen gang blir kleint.

Boka har et rikt persongalleri, men hovedpersonen er Sugar: En prostituert som har startet livet på et horehus i den verste delen av byen, men som når vi møter henne har jobbet seg opp til et litt finere strøk og har begynt å opparbeide seg et renomme: Hun er den som aldri sier nei, som gjør alt en mann kan spørre om, alt det ingen av de andre horene er villige til å gjøre. Men Sugar har større ambisjoner. Hadde Sugar vært født i dag, ville hun vært karrierekvinne tvers igjennom, hun er belest, intelligent, tilpasningsdyktig og ekstremt god til å lese og behandle mennesker. I sin egen tid, med sin egen oppvekst, har hun ikke en sjanse. Hun er født på horehuset, og der er det ment hun skal forbli. Men Sugar selv har altså andre planer.

Enter William Rackham, sønnen til en fabrikkeier som når vi møter ham er en slappfisk og dagdriver som ikke vil gjøre noe så prosaisk som å overta ansvaret for bedriften, bare gå rundt og være intellektuell og moderne. Far Rackham har derfor kuttet pengestrømmen, og sønn Rackham kan ikke opprettholde levestandarden han føler seg berettiget til. William er gift med Agnes; selve bildet på en viktoriansk overklassekvinne opptatt av mote, dannelse og knapt nok klar over at hun har en kropp. William er derfor godt kjent på byens horehus. Der han selvsagt møter Sugar, og resten... vel, det må du lese boka for å finne ut av.

Det er mange grunner til at jeg elsket The Crimson Petal and the White.
Sugar er en av dem, hennes karakter er fantastisk. I det hele tatt er det de kvinnlige karakterene som bærer denne boka. Den utforsker kvinnelig seksualitet gjennom Sugar som utnytter den for å komme dit hun vil, Agnes som ikke en gang vet at den finnes og Emmeline Fox som forsaker den for sømmelsens skyld. Den viser muligheter og begrensninger de ulike kvinnene har ut fra sin posisjon i samfunnet, og lar det skinne gjennom at mennene som sitter med all makten kanskje ikke helt er oppgaven verdig.

En annen ting som tiltalte meg var fortellerstemmen. Vi møter en allvitende fortellerstemme som nesten helt bokstavelig tar deg i hånda og leder deg gjennom boka helt fra starten av:

Watch your step. Keep your wits about you; you will need them. This city I am bringing you to is vast and intricate, and you have not been here before. You may imagine, from other stories you've read, that you know it well, but those stories flattered you, welcoming you as a friend, treating you as if you belonged. The truth is that you are an alien from another time and place altogether. (s.3)

Det er en fortellerstemme som vet alt, ikke bare om karakterer og hendelser i bokas verden. Den kjenner ting som karakterene ikke har noen forutsetninger for å vite, og også vår tid og kan sammenligne. Den henvender seg stadig direkte til meg som leser, plaserer meg inn i teksten som en som går bak karakterene og betrakter dem, later som om jeg har et valg. "Who to follow? Not Caroline . She'll only take you where you've come from, and what a shabby place that was. Stay with Sugar now. You won't regret it. (s.40)" Det var litt uvant i starten, men etter bare noen sider var jeg helt med. Jeg følte jeg var i trygge hender og fløt gjennom teksten.

Jeg likte også slutten, selv om jeg har hørt mange som ikke gjør det. Bare vær forberedt på at boka slutter uten å slutte. Det var jeg, og da gikk det helt fint.

Michel Faber er dyktig. Han har tegnet en verden jeg tror på, karakterer jeg bryr meg om og nok dramatikk til å gjøre boka vanskelig å legge fra seg. I tillegg skriver han godt. Hva mer kan man egentlig ønske seg? En BBC-serie i fire deler, viser det seg, som jeg oppdaget da jeg googlet tittelen før jeg skrev dette - og som nå naturligvis er på vei i posten.

Jeg er ikke helt klar for å slippe tak i Suger og Mr Rackham riktig ennå.

Doris Lessing - Det synger i gresset

Tittel: Det synger i gresset
Sjanger: Roman
Forlag: Den norske bokklubben
Utgitt: 1950, min utgave 1981
Sidetall: 189 s.
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Norsk, oversatt av Eli Krog

Line har sparket igang igjen sin lesesirkel av 1001-bøker, nå med et tema hver måned i stedet for en bestemt bok. Januars tema var rett og slett å lese en 1001-bok du har gledet deg til lenge, og mitt valg falt på Doris Lessings debutroman. Den har stått i hylla og ventet på meg i årevis, og siden jeg har sagt at 2016 skal være et Doris Lessing år, var dette den perfekte starten.

Boka, som finner sted i mellomkrigstidens Sør-Afrika, åpner med en kort avisnotis som forteller at det har skjedd et mord. En hvit kvinne er myrdet av sin svarte tjener, motivet er ukjent men det antas at han har vært ute etter verdisaker. Deretter begynner teksten slik:

Det sto ikke noe større i avisen. Folk som så notisen med den sensasjonelle overskriften, kjente kanskje en snev av forbitrelse blandet med tilfredshet, som om noe hadde gått i oppfyllelse, som om noe de lenge hadde ventet på, endelig hadde inntruffet. Når innfødte stjeler, myrder eller voldtar, får de hvite gjerne den følelsen.

Lessing tar med andre ord helt fra starten av avstand fra slike holdninger med en kjølig ironi, og uten den avstanden hadde dette blitt en seig bok å komme gjennom. Fra før vet jeg at Lessing selv er oppvokst i Rhodesia, og har førstehånds kjennskap til farmerlivet i perioden hun skildrer her. Jeg vet også at hun tidlig begynte å jobbe for innfødtes rettigheter, og nettopp raseskillet og dets implikasjoner er en viktig del av bokas tematikk. Likevel gjorde dette boka ganske vanskelig å lese, noe jeg skal komme tilbake til.

Boka starter som sagt med et mord og de første reaksjonene på dette. Det er sterke krefter som vil feie det hele under teppet, men det antydes at det kan være noe annet enn en vinningsforbrytelse som ligger bak. Deretter hopper vi tilbake i tid og blir kjent med både Mary Turner, mordofferet, og etter hvert også mannen hennes i tiden før de møttes og helt frem til det tidspunktet der hun blir drept og han innlagt på mentalsykehus.

Jeg opplever Lessing som en intellektuell forfatter som appellerer mer til hodet enn hjertet, og skrivestillen i Det synger i gresset føles uvant å lese i dag. Der de fleste forfattere har tatt til seg leveregelen show, don't tell driver Lessing i utstrakt grad med telling. Her er det ikke snakk om å se hvordan karakterene oppfører seg og trekke sine egne slutninger, det er lange beskrivende passasjer der Lesing forteller hvem de er i klare ord, som her:

Hun ble oppfattet som en velsituert, ugift tante som de kunne betro alle sine sorger til. For Mary ble aldri rystet, hun sladret aldri, hun dømte aldri. Det var noe upersonlig ved henne, som om hun var hevet over alle små jordiske bekymringer. Hennes reserverte vesen, hennes sjenanse beskyttet henne mot misunnelse og sjalusi. Hun var liksom immun. Det var hennes styrke, men også en svakhet, selv om hun ikke selv innså det: hun følte seg direkte frastøtt ved tanken på intimitet, scener og fysisk berøring. Hun gikk omkring blant disse unge kvinnene med en mine, som tydeligere enn ord røpet hennes innstilling: Bland meg ikke inn. Men hun hadde ikke selv noen anelse om det. Hun var meget lykkelig i pensjonatet. (s.33)

I andre av hennes bøker har jeg likt dette. I denne synes jeg det ble litt oppramsende og repetetivt, litt fordi det nesten utelukkende brukes som personbeskrivelse og det blir rett og slett litt for mye av det gode. Vi blir kjent med både Mary og Dick Turner på denne måten, og Lessing skildrer et ekteskap i farmerlivets ensomhet som gradvis suger livskraften ut av dem begge. Det er likevel et sterkt portrett, og jeg føler jeg ble godt kjent med dem begge, uten å kunne si jeg likte noen av dem.

Mitt største problem med denne boka var likevel at vi store deler av tiden befinner oss inni Marys hode, og det er et sted det er slitsomt å være. Hun er sutrete, selvmedlidende og etter hvert ganske apatisk, men det største problemet er at hun er ekstremt rasistisk og ser på de innfødte som jobber for henne som ekle, skitne dyr og stadig gir uttrykk for dette. Hennes tanker balanseres litt av ektemannens, som er mer medmenneskelige, og delvis også av den allvitende fortellerstemmen som tydelig ikke deler hennes synspunkter. Likevel, selv om Lessing har skrevet denne boka som et oppgjør mot raseskillet, og selv om boka var radikal da den kom, blir oppgjøret altfor tamt sett med dagens øyne. Det er kun de hvite karakterene som fremstår som mennesker i boka, de svarte skildres enten som dyr eller kulisser, den eneste som nærmer seg å være et menneske med egne motiver er tjeneren som ender som morder.

Kanskje ville jeg opplevd dette annerledes om jeg leste boka på et annet tidspunkt, men med den offentlige samtalen vi har i dag, er jeg lite mottagelig for koloniale overherre-tanker. Det er på ingen måte en dårlig bok, men jeg hadde for mange problemer med teksten til at den blir en av Lessing-favorittene.

Norsk på norsk #8

Jeg har igjen tre norske 2015-bøker som ble lest innen nomineringsfristen til Bokbloggerprisen som fremdeles ikke er omtalt. Norsk på norsk spalten avrundes dermed med denne siste runden.

Tittel: Tidsrosen
Forfatter: Ørjan N. Karlsson
Sjanger: Ungdomsroman, fantasy
Kilde: Anmeldereksemplar

Tidsrosen er den første boka i det som skal bli en fantasytrilogi for ungdom som fikk meg til å sperre opp øynene etter bare to-tre sider etter en scene som var mer voldelig enn jeg ser i mange voksenromaner. Uten at jeg tror ungdommen tar skade av det.

Premisset for boka er at lansen som ble brukt til å ta livet av Jesus på korset brast i tre deler som alle har magiske egenskaper. Vi følger handlingen i to tidsplan: Vår tids England og andre verdenskrigs Tyskland der det foregår en kamp for å hindre at feil mennesker får satt sammen disse bitene til ett farlig våpen. Det var ei spennende bok med godt driv i handlingen, men har altfor mange språklige klisjeer og litt for stereotypiske karakterer til at jeg er overbevist. Nok et eksempel på ei bok jeg hadde slukt som 13-åring, men som ikke når helt opp nå.

Tittel: Personar du kanskje kjenner
Forfatter: Synnøve Macody Lund
Sjanger: Roman
Kilde: Lånt av Gro

Etter å hele året ha etterlyst norske romaner jeg kunne falle for, fant jeg endelig det jeg lette etter i Personar du kanskje kjenner.  Macody Lund begynner å skrive historien om den slagrammede faren, men etter hvert tar andre historier over.

Formen på boka er litt rotete, men egentlig var det noe av det jeg likte med den. Historiene om Mari og Live liksom trenger seg frem og krever plass, og vi veksler mellom å være tett på og å trekkes ut av en allvitende fortellerstemme som plutselig stopper opp og begynner å kommentere både teksten og det som skjer. I tillegg forteller forfatteren sin egen historie, i hvert fall begynner den som det. Karakteren hun skriver om heter først Synnøve, så Synne før hun til slutt bytter navn til Anna. Det er ikke alltid jeg liker fortellerstemmer som så åpenbart snakker direkte til meg, men jeg gjorde det her.

Best likte jeg partiene om Mari og Live, men i motsetning til hva jeg ser mange andre har skrevet likte jeg også partiene som omhandlet faren. Det er ingen perfekt bok, men av de norske romanene jeg leste i fjor, rangerte jeg denne på andre plass da jeg skulle nominere til prisen.

Tittel: De urolige
Forfatter: Linn Ullmann
Sjanger: Roman
Kilde: Julegave
 
Årets høydepunkt på romanfronten kom etter at vi kalenderen var bladd om og vi skrev 2016. Selv om jeg hardnaket vil hevde at dette ikke er en roman. 

De urolige er Linn Ullmans beskrivelse av å vokse opp med to kreative og berømte foreldre (Liv Ullmann og Ingmar Bergmann). Hun skildrer barndommens somre hos faren på Fårö, livet med en nervøs og tidvis fraværende mor og en oppvekst blant diverse barnepiker. Samtidig skildrer hun farens siste tid og dødsleie, noe som gir en fin kontrast til de mer barnslige minnene.

Jeg liker knappheten og insisteringen i Ullmanns språk, det er en måte å skrive på som appellerer til meg. Jeg synes boka gir et følsomt portrett, kanskje særlig av forholdet mellom far og datter. Partiene om moren synes jeg er litt mer utydelige, og jeg merket at det var det hun skrev om forholdet til faren som grep meg mest. Jeg er svak for skildringer mellom foreldre og barn, i hvert fall når de er skrevet godt og inneholder mer enn rosemalt idyll, noe som er tilfelle her.

Dette ble med andre ord en god inngang på leseåret 2016, og min klare førsteplass i romanklassen da jeg skulle nominere.

Toni Morrison - Elskede

Tittel: Elskede
Sjanger: Roman
Forlag: Den norske bokklubben
Utgitt: 1987, min utgave 1988
Sidetall: 291 s.
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Norsk, oversatt av Mona Lange

Elskede var min første leste bok av Toni Morrison, og jeg hadde virkelig ingen aning om hva som ventet meg. Jeg plukket den ut av hylla som mitt valg i desemberrunden av Heddas bokhyllelesing. Oppgaven var å lese ei bok skrevet av en Nobelprisforfatter, og denne hadde bonuseffekten at den også ga meg 1001-krysset jeg trengte for å komme i mål med 2015-ambisjonene. Noen ganger er det akkurat det som skal til for at ei bok som har støvet ned i hylla i mange år endelig blir tatt fram.

Jeg så for meg at dette skulle være et enkelt kryss. Jeg har hørt Morrison er god, veldig god, og boka er på under 300 sider. Jeg kunne ikke tatt mer feil. Elskede var i grunnen akkurat det jeg etterlyste i slutten av fjoråret. Ei bok som krevde full konsentrasjon, tvang meg til å senke lesetempoet og til å være til stede i teksten. Det var ei bok jeg ikke greide lese på tvangslesecafé eller på toget, men som krevde dedikert lesetid på et stille sted. Spør du meg hvorfor, er det beste svaret jeg kan komme opp med at den føles så kompakt. Hvert eneste ord teller, og jeg hadde ikke råd til å gå glipp av noen av dem. En liten smakebit som beskriver en av karakterens skjulested under noen sammenvokste trær i skogen:

Fra først å ha vært et lekerom (hvor stillheten var mykere), deretter et tilfluktssted (fra brødrenes skrekk), ble snart stedet selv det viktigste. I denne løvsalen, skjermet fra sårheten i en såret verden, skapte Denvers fantasi sin egen sult og sin egen næring, som hun hungret etter fordi ensomheten slet henne ut. Slet henne ut. Tilslørt og beskyttet av levende grønne vegger følte hun seg rede og klar, og frelsen var lett som et ønske. (s.35-36)

Elskede er historien om Sethe, en rømt slave i tiden etter den amerikanske borgerkrigen, og om hennes familie. Sethe bor i et hus alene med datteren Denver. Svigermoren Baby Suggs er død, og sønnene har rømt hjemmefra, angivelig jaget på dør av et hatefullt spøkelse. Det samme spøkelset får skylda for at ingen noen gang kommer på besøk, at ingen noen gang snakker til dem. Det er bare de to helt til Paul D dukker opp i starten av boka, en mann Sethe kjenner fra tiden som slave og en mann som blir en katalysator for at gamle minner og tanker Sethe forsøker å fortrenge bobler opp til overflaten.

Dette er omtrent så langt fra feel-good det er mulig å komme. Den gir stemme til dem som var de nederste nede, slavene, de som kunne kjøpes og selges som husdyr. De var ikke mennsker da, ikke for dem som eide dem, men de er mennesker i Toni Morrisons beretning og fortellingen deres er hjerteskjærende, tragisk, grusom. Og mesterlig skrevet.

Sethe gjør alt hun kan for å leve i nået. Hun kjemper mot grepet fortiden har om henne, men hun bærer merkene med seg, helt bokstavelig. Når Paul D og etterhvert Elskede dukker opp er det ikke lenger mulig å holde minnene unna. De pipler opp, avsløres ett etter ett og historien om hvordan Sethe rømte fra slaveriet, hva som var dråpen som fikk det til å renne over og hvorfor hun bor i et hatefullt hus avsløres for leseren. Selve fortellingens form er med på å undertstreke budskapet. Omveiene, omskrivningene, alt som gjøres for å unngå å fortelle det som til slutt likevel kommer frem. Dette er ei bok der alt drar i samme retning, noe som til sammen skaper en utrolig sterk historie.

Jeg må innrømme at selv om jeg ikke har noen problemer med å se storheten i denne boka, når den ikke helt til topps hos meg, bare nesten. Jeg greier rett og slett ikke bli komfortabel med dette spøkelset Morrison vil ha meg til å akseptere, selv om teksten gir meg nok av åpninger for også å tolke det som skjer på en ikke-overnaturlig måte. Det er rart hvordan jeg er villig til å godta de mest fantastiske skapninger når jeg leser fantasy eller science-fiction, men er skeptisk når det samme dukker opp i en realistisk fortelling.

Likevel er Elskede ei bok jeg kommer til å bære med meg lenge. En gripende historie, fortalt på usentimentalt vis med et glitrende språk. Jeg avslutter med et sitat fra en av de siste sidene i boka, likevel uten spoilere:

Det finnes en ensomhet som kan vugges. Med armene over kors, knærne trukket opp; denne bevegelsen som, annerledes enn en båts, holder, holder fast, roer og rommer den som vugger. Den er av et indre slag - sitter stramt som hud. Og det finnes en ensomhet som streifer fritt. Ingen vugging kan holde den nede. Den lever, på egen hånd. Er noe tørt som sprer seg og får lyden av ens egne føtter som går til å høres som kommer de langt bortefra. (s. 287)

Norsk på norsk #7

Siden forrige runde av 'Norsk på norsk' har jeg fullført fem nye norske bøker fra 2015. Her er hva jeg synes, kort oppsummert:

Tittel: En kamp til - En selvbiografi
Forfatter: Claus Lundekvam
Sjanger: Biografi
Kilde: Lånt av Line

Det sier seg selv: Når plutselig flere bokbloggere som ikke bryr seg filla om fotball begynner å hause opp selvbiografien til en fotballspiller, var jeg som faktisk er fotballinteressert nødt til å lese den.

Og ja, også jeg er begeistret. En kamp til er en sterk historie, ikke først og fremst på grunn av fotballen, men på grunn av Lundekvams beskrivelser av eget rusmisbruk. Jeg opplevde teksten som ærlig, av og til brutalt ærlig, og mye av den gjorde vondt å lese. Samtidig koste jeg meg med de delene av boka som handlet om fotballkarrieren, en nostalgitripp i navn og kamper jeg hadde glemt helt til jeg ble minnet på dem. Lundekvam hadde en imponerende karriere med 10 år for samme klub i England, og hans beskrivelser av Southamptons stadige kamper med ryggen mot veggen, av forholdet til managere og medspillere og av livet i garderoben var god underholdning.

Det jeg likte aller best med boka, var likevel måten den er bygget opp på. Den har to begynnelser: Starten på fotballkarrieren og starten på rusmisbruket. De to historiene følger hverandre i annethvert kapittel gjennom boka, den ene en opptur der ting går bedre og bedre, den andre en nedtur der det meste går mer og mer på trynet. På den måten ble slutten på boka ekstra sterk: Den avsluttes med slutten av fotballkarieren og en optimisme for hva fremtiden kan bringe, mens jeg som leser vet er det er der den mørkere delen av historien begynner.

Tittel: Flammen og mørket
Forfatter: Roskva Koritzinsky
Sjanger: Roman
Kilde: Kjøpt selv

Jeg har slitt med mange av de norske romanene av året jeg har lest, men denne er kanskje den som har vært nærmest å gi meg den følelsen jeg er ute etter når jeg leser.

Flammen og mørket er en stillferdig roman, uten mye ytre handling. For fire år siden tok den kjente filmmakeren Hedda Veier livet av seg på et feriested ute på en øy. Nå befinner bokas jeg-person, en filmkritiker som har skrevet Veiers biografi, seg på den samme øya og boka følger henne og hennes tanker mens hun vandrer gjennom dette landskapet som var det siste Hedda Veier opplevde. Hun er også selv i en situasjon der hun må ta et valg, og tanker omkring dette valget knyttes opp mot Hedda Veiers historie.

Det er en melankolsk og sår tone gjennom hele boka, hovedpersonen har en kritisk distanse til alt rundt seg, hun observerer mer enn hun deltar. Hovedvekten ligger i tankene, i obersvasjonene, i formuleringen av disse og Koritzinsky skriver tidvis helt fantastiske setninger. Det denne boka greide, som ingen av de andre norske romanene jeg har lest i år har fått til, er å formulere tanker som setter i gang min egen tankevirksomhet, sender meg ut av boka og i vei på egenhånd. Det er den  typen leseopplevelser jeg elsker, og denne boka ga meg i hvert fall noen sånne øyeblikk.

Tittel: Bouvetøya 2052
Forfatter: Lars Mæhle
Sjanger: Sci-fi, ungdomsroman
Kilde: Anmeldereksemplar

Denne boka var omtrent så fintfølende i behandlingen av tematikken som et slag midt i trynet med ei steikepanne, men jeg likte den tålelig godt likevel.

Vi befinner oss i en dystopisk variant av Norge i 2052 der Norge sammen med Danmark og Skottland har dannet et diktatur som kalles 'Oljetriangelet' og er verdens desiderte miljøversting. I denne utgaven av Norge er det kriminelt bare å foreslå alternative energikilder enn olje og gass, og både miljøaktivister og klimaflyktninger behandles som man kan vente seg av et dystopisk diktatur.

Fra dette Norge kommer miljøaktivisten Roland. Han blir en av fem ungdommer utvalgt til å delta i en gigantisk nett-reality der en miljøkonkurranse arrangeres på Bouvetøya. En reality-serie som i beste Hunger Games-stil til skal vise seg å være livsfarlig.

Som nevnt er det ekstremt tydelig hva forfatterens budskap i boka er, og jeg merker jeg smiler litt overbærende til tider, men for meg ble dette et klassisk tilfelle av rett bok til rett tid. Det gikk litt trått med lesingen, jeg hadde mye annet som krevde oppmerksomhet fordi vi var midt i flytteprosessen, og en rask og enkel spenningsbok var akkurat det som skulle til for å komme igang igjen. Bra underholdning, men ikke forvent deg subtil undertekst.

Tittel: Havboka - eller Kunsten å fange en kjemepehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider
Forfatter: Morten A. Strøksnes
Sjanger: Dokumentar
Kilde: Kjøpt selv

Det er ting som tyder på at når Moshonista sier hopp, så hopper jeg. Det forklarer i hvert fall grunnen til at jeg følte dette var ei bok jeg måtte lese, selv om glitrende kritikker andre steder og Brage-pris på toppen av det hele ikke akkurat motarbeidet det valget.

Bokas ytre handling oppsummeres treffende i tittelen. Vi følger to menn i gummibåt på havet mens de prøver å få en hai på kroken. Men så handler boka egentlig om alt det andre. Strøksnes leser, tenker og forteller om havet. Om hva menneskeheten har tenkt og sagt om havet gjennom tidene, om hva som bor der, om kreftene som finnes der. Det er tydelig at Strøksnes deler mange av tankene om miljøvern som Mæhle i omtalen over, men ved å rope mye lavere, får han meg til å høre bedre etter.

Jeg fascineres, inspireres og underholdes. Mer enn det har jeg faktisk ikke å si per dags dato, annet enn at dette er ei bok jeg allerede har lyst til å lese igjen. Det kan jeg ikke si om noen av de andre norske 2015-bøkene jeg har lest.

Tittel: Du er et menneske nå
Forfatter: Eirin Gundersen
Sjanger: Lyrikk
Kilde: Lånt av Line

Jeg leser så lite lyrikk at jeg føler meg komplett ute av stand til å si noe vettugt om denne boka, men komplettisten i meg insisterer på at jeg må nevne den likevel, så jeg prøver.

De gangene jeg har forsøkt å lese dikt, kjennes det ofte som om ordene ikke fester seg. Jeg leser og leser, men får ikke egentlig med meg det som står der. Det kjennes som det som står skrevet er skrevet i et språk jeg ikke har tilgang til, at mangelen på et narrativ gjør at jeg ikke har knagger å henge ordene på som får dem til å henge sammen. Men jeg innser at den eneste måten å trenge inn i dette språket på er å utfordre meg selv til å lese mer av det, så jeg har bestemt meg for å prøve.

Når jeg skriver dét som innledning til Gundersens dikt, er det fordi denne boka ikke hadde denne effekten på meg. Jeg leste ordene som sto der, så sammenhengen i dem og likte bildene de ga meg. Samlingen er delt i tre. Den første delen fokuserer på savnet etter en far som er borte allerede i det første diktet, mens de to neste delene åpner opp mot et større bilde og plasserer jeg-personen i en historisk kontekst som går helt tilbake til urtiden. Det er som om savnet er for stort til å bære, den eneste måten å gjøre det håndterbart er å se seg selv i et så stort perspektiv at alt annet blir forsvinnende lite.

Diktet jeg bet meg aller mest merke til, besto av bare to linjer og kan relateres til boka jeg nevnte over:

på gammelnorsk het havet mar. den opprinnelige betydningen er noe som
stiger, men jeg klarer ikke tenke på annet enn det som synker

Anne Brontë - Agnes Grey

Tittel: Agnes Grey
Sjanger: Roman
Forlag: Wordsworth Classics
Utgitt: 1998 (originalen 1847)
Sidetall: 160 s.
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Engelsk

Månedens tema for bokhyllelesingen hos Hedda var bøker utgitt på 1800-tallet, og jeg må innrømme at hovedgrunnen til at valget falt på nettopp Agnes Grey denne gangen, var bokas lengde. Boka har stått ulest i hylla mi i årevis, men 160 sider var overkommelig å presse inn blant alle de nye norske jeg jobber meg gjennom om dagen. 

Anne er kanskje den minst kjente av Brontë-søstrene, og jeg husker jeg aldri hadde hørt om denne boka da jeg kjøpte den i en bokhandel i England for mange år siden. Akkurat da var jeg mest imponert over at jeg kunne kjøpe en splitter ny klassiker for under 20 kroner. I dag er jeg ikke like fornøyd med valget av utgave. Den hadde nemlig bitteliten skrift, og øynene mine nektet å være med på å lese særlig mer enn 30 sider om gangen. 

Agnes Grey er historien om en ung jente fra en familie uten veldig mye penger, som tar seg jobb som guvernante for å bidra økonomisk. Hun går inn i oppgaven full av optimisme, men lærer fort at livet som guvernante ikke her helt som hun forstilte seg. Barna hun skal passe er umulige å håndtere, foreldrene deres stiller urimelige krav og ingen bryr seg om hvordan hun har det oppi det hele. Så vanskelig det må ha vært å være i en sånn posisjon på den tiden, tenkte jeg, før det slo meg at det neppe er veldig annerledes for au pairer i Norge i dag. 

Dette er ingen komplisert bok, både språk og handling er relativt rett frem, men jeg likte den godt likevel. I starten var jeg mest imponert over at det var en 1800-talls roman om en ung kvinne som ikke handlet om hvem hun skulle gifte seg med. I stedet reiser Agnes ut på egenhånd for å jobbe og bidra til familiens økonomi. Og når det som møter henne ikke står til forventningene, rømmer hun ikke hjem med halen mellom beina, men biter det i seg og gjør det som trengs for å bli værende. Til leseren innrømmer hun imidlertid hvor vanskelig det er å stå i det, og boka gir et godt innblikk i hvordan det var å være et ikke-menneske, den usynlige som bare skal være i kulissene og komme når hun blir ropt på.

Etter hvert kommer likevel kjærlighetshistorien også, og den er fin og romantisk slik den skal være i en 1800-tallsroman. Men det er altså ikke den som er det viktiste jeg tar med meg fra denne boka. Agnes Grey var faktisk overraskende aktuell, på tross av å være en samfunnskritikk skrevet for nesten 150 år siden. 

Så kan man velge om man vil synes det er imponerende eller deprimerende. 

Avslutningsvis et sitat som dreier seg om noe som alltid vil være aktuelt, skjønnhet:

It is foolish to wish for beauty. Sensible people never either desire it for themselves, or care about it in others. If the mind be but well cultivated, and the heart well disposed, no one ever cares for the exterior. So said the teachers of our childhood, and so say we to the children of the present day. All very judicious an proper, no doubt; but are such assertions supported by actual experience? (s. 107)

Norsk på norsk #5

Tittel: Der skyene begynner
Forfatter: Rannveig Leite Molven
Sjanger: Roman
Kilde: Biblioteket

Dette er ei av bøkene som har blitt med meg hjem kun basert på at den var norsk 2015-bok i nyhetshylla på biblioteket. Jeg valgte å lese den nå fordi den bare var 150 sider, og oktober har vært måneden for de helt korte bøkene for mitt vedkommende.

Men selv om jeg ikke visste annet om denne boka enn det som sto bakpå, må jeg si den overrasket meg. Baksideteksten presenterer nemlig boka som "en post-apokalyptisk fortelling om hvordan en ung mor og hennes datter forsøker å takle det vanlige livet etter det vi antar må være en naturkatastrofe." Men i starten av boka finnes ingen hint verken av datteren eller av apokalypsen. I stedet møter jeg historien om et kjærlighetsforhold mellom bokas kvinnelige jeg-forteller og en ikke navngitt han. Et forhold som overhodet ikke er i balanse, et forhold som i første rekke er fysisk, et forhold der hun vil mer enn ham.

Når han ikke er her, er veggene igjen bare mur og gips, et tynt tapetlag som trekker seg litt oppover langs gulvlistene, bøyer seg. Han sier at han ikke kan forstå hvordan jeg kan tro at det kommer til å forandre seg, bli bedre, noe mer, hvordan jeg kan ha denne forventningen om at det som er nå er mer enn noe midlertidig, at det kommer til å vokse til noe mer, noe annet, som også vil være bedre, noe finere, ting er aldri sånn, sier han, vi vil bare tro det, men hver dag mister vi noe, og etter et bestemt punkt vil det som er aldri kunne bli noe mer enn det som har vært, jeg sier at han ikke kan vite det, hvordan kan han vite det, han sier vi glemmer, alle glemmer altfor fort, vi ivrer til og med etter å glemme, bevege oss videre. (s.34)

En tredjedel inn i boka brytes kontakten, hun reiser til en annen by og finner seg etter hvert en leilighet. Vi får vite at hun er gravid, snart har hun født og først nå introduseres datteren Mink. I beskrivelsene av deres hverdag sniker det seg etter hvert inn hint at ting ikke er helt som de skal være. Det blir færre og færre butikker, færre og færre biler, det regner hele tiden og byen blir mer og mer forlatt av menneskene som pleide å bebo den.

Det er likevel på ingen måte naturkatastrofen eller apokalypsen som spiller hovedrollen i denne boka, de er i beste fall en utydelig kulisse. Boka er skrevet i en slags klaustrofobisk tosomhet; først mellom jeg-personen og barnets far, deretter mellom jeg-personen og datteren. Andre mennesker er knapt til stede i teksten, mens disse forholdene utbroderes i minituøs detalj. Som sitatet over mer enn antyder, er det skrevet i et språk som flyter av gårde uten virkelige pauser, det er langt mellom punktum, i stedet har kommaene tatt over. Det skapte en intensitet i språket som gjorde at jeg brukte overraskende lang tid på å lese boka, jeg trengte hvilepauser.

Dette var ei bok som krøyp under huden på meg og som jeg likte bedre og bedre jo lenger jeg leste. Den er var og innadvendt, har lite plot å snakke om, men en intens stemning som dro meg inn i teksten. Fra å være ei bok jeg overhodet ikke visste noe om, har den blitt en av mine favoritter blant de norske 2015-bøkene jeg har lest så langt.

Tittel: Fortellingen om øde
Forfatter: Ida Hegazi Høyer
Sjanger: Roman
Kilde: Fikk Siljes anmeldereksemplar siden hun hadde kjøpt boka

Med denne boka er saken helt motsatt. Fordi jeg forelsket meg i fjorårets Unnskyld av samme forfatter, var forventningene til Fortellingen om øde skyhøye. Og hovedsakelig derfor ble denne boka en liten skuffelse.

Boka er en roman basert på virkelige hendelser, og forteller historien til flere mennesker som forlater mellomkrigstidens Europa for å bosette seg på en øde øy i Galapagos i Stillehavet. I bokas første del blir vi kjent med tannlegen Dr. Ritter som trekker alle tennene, skiller seg fra kona og reiser av gårde for å få være alene. I del to introduseres et ungt ektepar med baby på vei som kommer flyttende og i den tredje delen tar en eksentrisk baronesse med et harem av menn som tilber henne plass på stranden. Det begynner altså i ytterste ensomhet, men etter hvert dannes et mikrosamfunn der de få menneskene som befinner seg på øya Floreana er nødt til å forholde seg til hverandre. Og det går ikke knirkefritt for seg.

Hele boka er sånn passe absurd, noe jeg liker. Jeg liker også i hovedsak Hegazi Høyers skrivestil, selv om jeg innimellom  kan gå litt lei de korte setningsemnene som skal gi alt en ekstra tyngde.

Det er ikke til å ta feil av. En mor som leter i blodet etter barnet. De øynene der. Det absolutt gjenkjennelige. (s.37)

Grunnen til at jeg ble skuffet, er at boka helt mangler den intensiteten som drev meg videre og videre da jeg leste Unnskyld.  Denne gangen følte jeg at jeg når som helst kunne legge fra meg boka uten problem, jeg ble aldri sugd inn i teksten men beveget meg i stedet på overflaten. Historien som skrives frem er interessant, og forfatteren får mange plusspoeng for å bevege seg ut fra kjøkkenbenksrealismen norsk samtidslitteratur stadig beskyldes for å tilhøre. Men karakterene er for karikerte eller usympatiske til at jeg bryr meg om hvordan det går med dem og det var i grunnen åpenbart hvor dette bar. Resultatet ble dessverre en leseropplevelse helt midt på treet denne gangen.

Men sannsynligvis årets vakreste omslag, jeg må bare si det.

Norsk på norsk #4

Tittel: Tegnehanne
Forfatter: Hanne Sigbjørnsen
Sjanger: Tegneserie
Kilde: Anmeldereksemplar

Denne glemte jeg å ta med i forrige oppsummering rett og slett fordi den er en tegneserie, og det er jo ingen grunn til å utelukke den.

Jeg har lest Tegnehanne tidligere, både på blogg og i Aftenposten, så det var ingen store overraskelser som ventet i denne boken. Mange av tekstene hadde jeg allerede lest, men det var også nytt materiale som er publisert for første gang her.

Tegnehanne er ikke satt opp som en klassisk tegneserie, men mer som illustrerte essays eller kåserier som tar for seg hverdagshendelser i livet til forfatteren. Hun er sykepleier, sofagris, samboer og over gjennomsnittlig opptatt av taco, og hun er veldig god til å få meg til å flire gjenkjennende av hovedpersonens hang til å befinne seg i et beklemt rom mellom hvordan konvensjoner sier hun burde oppføre seg og hva hun faktisk gjør.

Kanskje ikke den mest litterært krevende boka jeg leser i år, men den fikk meg til å le og jeg likte den.

Tittel: Slik skal vi velge våre ofre
Forfatter: Bjørn Vatne
Sjanger: Roman
Kilde: Lånt av Gro

Denne boka leste jeg fordi jeg har sett og hørt flere andre bloggere trekke den frem som en av de beste norske romanene de har lest i år.

Jeg er enig i at den er av de beste jeg har lest i år, men heller ikke denne hadde wow-faktoren som gjorde at den virkelig sto ut i mengden for meg. Boka forteller historien om en ung alenefar som helt tydelig er veldig glad i dattera si, men som ikke helt får hverdagen til å gå rundt. Mye av grunnen til det er at han bruker store deler av fritiden på å skrive en samfunnskritisk blogg som beveger seg i et landsskap av høyreekstreme og konspirasjonsteoretikere. 

Dette er en karakterdrevet roman der hovedpersonens utvikling og relasjoner til andre er det som driver leseren videre. Jeg synes Bjørn Vatne gjør en god jobb med å skrive frem denne alenepappaen med et mørkere alterego på nettet om natten. Språket er godt, og etter en litt treg start skjer det mer enn nok uventede saker til å holde på leserens interesse, samtidig som vi også får vite mer om hovedpersonens forhistorie. 

Når jeg likevel ikke er mer enn litt forbi lunken pluss i begeistring, er det fordi også denne boka følger det som ser ut til å være den norske samtidslitteraturens hovedoppskrift: Halvvoksen person som har det meste, men som føler seg som en outsider og ikke greier å takle det hverdagslige i hverdagen. Dette er som sagt en av de beste utgavene av denne malen jeg har lest så langt i år, men den mangler det lille ekstra som får den til å ta skrittet helt ut av mengden.

Tittel: Risp i berget
Forfatter: Øystein Orten
Sjanger: Novellesamling
Kilde: Anmeldereksemplar

Dette er en novellesamling der stedet går igjennom som en rød tråd, mens tiden forandrer seg fra tekst til tekst. Vi starter med to korte snutter om de første menneskene som kommer til stedet i båt, og avslutter i tilnærmet vår egen tid.

Jeg trodde jeg hadde funnet en perle da jeg leste den første novella i denne samlingen. Det var en sår og tragisk historie om en trell som ventet på å bli frigitt etter å ha utført en heltegjerning et sted på Vestlandet i vikingtiden, og jeg falt fullstendig for språket og stemningen i den teksten. Yes, tenkte jeg, her har jeg funnet en ny favoritt.

Overraskelsen var derfor stor da resten av boka bød på fortelling etter fortelling som stort sett bare kjedet meg. Det var som om resten av boka ikke var skrevet av samme person som hadde skrevet åpningen. Jeg kan ikke en gang forstå at dette skal være en novellesamling. Noe er dikt, noe er skillingsviser, en tekst med tittelen Kollekt er bare en oppramsing av navn på to sider, de fleste andre ville jeg kalt fortellinger heller enn noveller, og språklig var de ganske platte. Den eneste grunnen til at jeg ga boka to stjerner på Goodreads, var den første teksten.

Tittel: Fotturar i Norge
Forfatter: Gaute M. Sortland
Sjanger: Kortprosa
Kilde: Biblioteket

Dette har vært Moshonistas misjonsobjekt i år, og etter iherdig påtrykk fra henne, blir jeg ikke overrasket om vi for første gang finner kortprosa på lista når langlista for bokbloggerprisen presenteres på nyåret.

Det er mye mulig denne boka får min stemme også, jeg likte den i hvert fall godt. De korte tekstene er presise og får sagt mye på liten plass, ofte er de morsomme og de inkorporerer alle frasen fotturar i Norge på en snurrig måte. Det er som om fotturar i Norge er en person i tekstene, og på den måten nærmer man seg på et eller annet vis noen trekk som er karakteristisk for dette fenomenet.

På grunn av formatet er jeg imidlertid litt usikker på hvor lenge jeg vil huske det jeg har lest, kortprosa har en tendens til å være bøker jeg liker mens jeg leser, men der innholdet ikke henger igjen særlig lenge. Dette var uansett en god variant innen sjangeren.

Tittel: Håpet og festen
Forfatter: Kjersti Rorgemoen
Sjanger: Roman
Kilde: Anmeldereksemplar

Jeg kan si akkurat det samme om denne boka som jeg har kritisert mange andre bøker for i år: den følger oppskriften halvvoksen person som føler seg på utsiden av samfunnet og driver rundt uten særlig mål og mening. Likevel ble denne en av de store oppturene for meg så langt denne bokhøsten.

Bokas hovedperson er ei jente på 35 som har fullført en universitetsgrad i humaniora i Bergen, men aldri flyttet ut av studenthybelen. Hun har fått jobb i en mellomlederstilling i makuleringstjenesten på Fretex der hun deler arbeidshverdagen med tidligere rusmisbrukere og kriminelle som skal reintroduseres til arbeidslivet. Det hele mens hun sliter med en mild depresjon og mangler både nære venner og et nært forhold til egen familie.

Det høres deprimerende ut, men det som gjør denne boka for meg er at den er morsom. Så er det sikkert mange som vil være uenig med meg i det, det er ikke til å stikke under en stol at jeg sjelden ler av bøker som tradisjonelt karakteriseres som morsomme. Jeg foretrekker bøker der humoren er underdrevet og ligger i det absurde, enten i situasjoner eller i småspydige formuleringer, og denne typen humor er denne boka full av. Som her:

Han sa han hadde slutta å dagdrøyme. Han kjende seg som ein levande daud, med ei tapt drift etter å drøyme seg vekk i all si lengt etter eit her-og-no. Han gav meg ein legeattest på at han leid av depresjon, og gjekk deretter heim med mi velsigning. Eg satt att og var imponert, eg hadde trudd at han var for dum til å bli deprimert. (s. 55)