mandag 3. juli 2017

Halvårsstatistikk

Det er ikke bare en måned som akkurat er unnagjort og krevde en oppsummering. Med slutten på juni er vi også ferdig med første halvår, og jeg er klar for å dele tall.

I år har jeg nemlig for første gang registrert alt jeg har lest gjennom året i excel, og har dermed statistikk å vise til. Selve regnearket lastet jeg ned fra en engelsk booktuber. Jeg har tilpasset det bittelitt, men gadd ikke å oversette - derfor alle engelske overskrifter.

Dette har vært så morsomt at jeg ikke utelukker at excel-arket har vært en medvirkende årsak til at jeg har lest flere bøker enn normalt. Flere bøker = mer data i statistikken = jeg leser mer.

Nok snakk, la oss begynne med tallene:


Jeg har lest 57 bøker det første halvåret. Flest fullført i mars med 14, færrest i juni med 6. Tre måneder med over 10 fullførte. Dette har knapt skjedd siden jeg var tenåring. Men antall bøker lyver litt, for alle vet at bøker har ulik tykkelse. Ser vi heller på sidetall, ser det slik ut:


Med andre ord litt jevnere, men fremdeles mest aktiv i starten av året. Men over 2000 sider alle måneder, og rett over 15.000 sider totalt så langt. Det gir et snitt per bok på 264 sider.

Så la oss se litt mer på hva slags bøker jeg har lest. Jeg begynner med format:

For meg er årets store overraskelse at 17/37 fullførte bøker er lydbøker, dvs 30%. Det hadde jeg ikke trodd da året startet, og er grunnen til at jeg har opprettholdt Storytel-abonnementet mitt etter de opprinnelige tre månedene jeg ga meg selv. 40% er pocketbøker, 18% innbundene bøker og 12% e-bøker der samtlige er nye norske bøker på eBokBib.

Når det gjelder sidetall, ser jeg at uansett hvor mye jeg påstår det motsatte: Jeg leser ikke mursteiner. De to på over 700 sider er begge Harry Potter som lydbok. Med tanke på hvor mange mursteiner som faktisk befinner seg i hyllene mine, bør dette endre seg.


Det er også tydelig at jeg per i dag leser klart mest nyere bøker. 42/57 er publisert etter 2011. Som en motvekt kan jeg si at den ene jeg har lest publisert før 1920 er fra 1516.



Ellers kan jeg ta med noen tall der jeg ikke har tatt ut digrammene også. Jeg ser for eksempel at jeg i stor overvekt har lest bøker på engelsk, hele 67%, resten er på norsk. Jeg leser også utelukkende bøker skrevet for voksne, med unntak av de fem Harry Potter-bøkene jeg har hørt som lydbok. Jeg har lest bøker fra 34 forskjellige forlag, og de fordeler seg på mange forskjellige sjangre:



Et annet spørsmål er hvem som har skrevet bøkene jeg leser. Om vi begynner med kjønn, konkluderer jeg med at det er en overvekt av kvinnelige forfattere første halvår, 24 bøker er skrevet av menn, 32 av kvinner og 1 har to forfattere, en av hvert kjønn.



Når det gjelder geografisk beliggenhet, er det derimot skremmende lite spredning. Jeg leser i all hovedsak europeiske bøker, og om jeg drister meg utenfor Europa er det stort sett til Nord Amerika. Bare 6/57 har forfatter som ikke tilhører et av disse kontinentene.


Enda mer spesifikt ser geografien slik ut. Norge, England og USA dominerer stort. Canada og Sør-Korea er de to eneste landene med to bøker.



Den siste grafen jeg har om bøkene jeg har lest er egentlig den viktigste. Hvor godt har jeg likt bøkene? Her har jeg fulgt stjernesystemet til Goodreads der en stjerne betyr at jeg ikke likte boka, to stjerner betyr helt ok, tre stjerner betyr at jeg likte boka, fire stjerner betyr at jeg likte veldig, og fem stjerner er reservert for de helt spesielle favorittene. 


Sånn sett har dette vært et bra leseår. Jeg har gitt to stjerner til bare åtte bøker, og ingen har fått bare én. 21 bøker på fire stjerner er sannsynligvis litt for snilt, men det er bøker jeg har likt bedre enn dem jeg har gitt tre stjerner og jeg har villet differensiere. I tillegg har jeg gitt fem stjerner til ei bok, det gjorde jeg ikke i hele fjor. Gjennomsnittlig stjernevurdering havner da på 3,3.

Det aller skumleste med dette regnearket, er at jeg også registrerer alle bøker jeg kjøper og prisen jeg kjøper dem for. Jeg antar at for veldig mange vil dette virke helt sprøtt, men jeg har altså kjøpt eller fått 79 bøker på årets seks første måneder.


På tross av det, synes jeg faktisk at jeg har vært ganske flink i år. Det er to ting som gjør store utslag: Turen til Edinburgh i februar/mars der jeg kjøpte 47 bøker, og et loppemarked i mai der jeg kjøpte 17. Utover det har jeg faktisk begrenset meg ganske greit, og jeg ser at jeg ikke har kjøpt en eneste bok på nett i løpet av hele 2017.

For de som lurer på om dette ruinerer meg, skal jeg faktisk legge ut kostnaden også. Fem av bøkene har jeg fått gratis, fire som anmeldereksemplarer og en som gave.Veldig mye av det jeg har kjøpt har vært brukte bøker, så prisen er deretter. Og engelske bøker er langt billigere kjøpt i Skottland enn i Norge, noe som er grunnen til at jeg gikk bananas der.

Totalt har jeg brukt 4882,- på et halvt år, eller så vidt over 400,- i måneden og et snitt på rett under 62,- per bok. Siden bøker er den ene tingen jeg prioriterer å bruke penger på, er det et nivå jeg lever helt fint med. Målet er å begrense meg til bøker jeg faktisk leser med en gang jeg kjøper dem i andre halvår, men det kommer sannsynligvis til å bli et unntak eller to der ingen slike regler gjelder.


Da var jeg i mål med statistikken. Ny runde kommer når året er omme.  Og om noen lurer på hva som for meg har vært årets beste bok så langt, så er det denne: Sorgensoveralt av Valérie Rouzeau

Sorgensoveralt

lørdag 1. juli 2017

Månedsoppsummering juni

Juni har vært en travel måned, og jeg var i ferd med å skrive at den derfor var årets første måned uten blogginnlegg utover månedsoppsummeringen for mai. Helt til jeg innså at det er løgn - jeg har like mange innlegg som jeg pleier, de kom bare alle i løpet av måndens fem første dager.

I juni har jeg stort sett vært bortreist. Den første helgen var jeg på Litteraturfestivalen på Lillehammer, den andre helgen var jeg på fjelltur med kollegaer, den tredje helgen dro jeg en uke til Kroatia med foreldrene mine. Så var jeg hjemme i to dager før jeg dro til Stockholm for en uke på ferie helt alene. Og de få dagene jeg faktisk har vært hjemme, har tiden stort sett gått med til å pakke siden jeg overtar ny leilighet dagen etter at jeg kommer hjem fra Stockholm.

I juni har jeg lest mye, men fullført lite. Det er ganske typisk. Når jeg er stresset, har jeg ikke ro i meg til å fullføre. Jeg vil lese alt på en gang, og jeg begynner derfor på masse. Jeg tror jeg er oppe i åtte bøker registrert som currently reading på Goodreads per i dag, og jeg har alle intensjoner om å fullføre alle åtte. Det kommer til å komme et tidspunkt der hjernen min krever avslutning og der jeg systematisk vil fullføre én etter én. Men det punktet har ikke kommet enda, så listen over bøker fullført i juni ser slik ut:

  • Nnedi Okorafor - Lagoon 
  • Patrick de Witt - The Sister Brothers
  • Sarah Perry - The Essex Serpent  
  • Patti Smith - M Train 
  • Chimamanda Ngozi Adichie - We Should All Be Feminists 
  • J.K. Rowling - Harry Potter and the Order of the Phoenix

6 fullførte bøker.
4 på papir, 2 lydbøker.
5 kvinner, 1 mann.
4 romaner, 2 sakprosa.

Jeg fortsetter reisen gjennom Harry Potter-universet som lydbok, og jeg fortsetter med å gi bøkene fire stjerner på Goodreads, mest fordi jeg føler jeg vil bli hengt om jeg ikke gjør det. Strengt tatt begynner jeg nå å bli litt lei, og skal jeg være helt ærlig synes jeg bøkene er fin underholdning og ikke mye mer. Men jeg er villig til å gi dem den ekstra stjernen for Stephen Frys innlesing.

We Should All Be Feminist var månedens andre fullførte lydbok, og den var også helt grei. Lite banebrytende nytt, men vanskelig å være uenig i noe av det hun sier.  
M Train var imidlertid et høydepunkt. Dette er ment å være min biografi til junis biosirkelrunde, og mitt innlegg er langt på overtid, men det kommer.
The Essex Serpent er ei bok jeg har hørt veldig mange overstrømmende omtaler av, noe som kanskje er forklaringen på at jeg ble litt skuffet. Jeg leste boka på stranda i Kroatia, og koste meg med den mens jeg leste. En sjarmerende fortelling om vennskap og sjøormer med mange artige karakterer, men jeg ble aldri helt følelsesmessig engasjert slik det var meningen jeg skulle bli.
The Sister Brothers var også et høydepunkt. En form for roadtrip på hesteryggen gjennom gullrush-tidens USA, en quest fram og tilbake med to brødre som hadde gått rett inn i en Joe Abercrombie roman. Jepp, dette var definitivt helt i min gate.
Lagoon er ei bok i krysningspunktet science fiction/fantasy/magisk realisme, noe som for meg ikke egentlig er et selling-point. Men jeg likte den godt likevel. Forfriskende med en invasjon fra verdensrommet som finner sted i Lagos i Nigeria heller enn i New York, noe som også ga en langt mer interessant historie.

Helt til slutt kommer som vanlig oppsummering av krysslista:
6 nye bøker tilsier at jeg har lest 57 bøker i årets første halvdel.
3 nye bøker er lest fra egne hyller denne måneden, totalt 15 så langt i år.
1 ny bok over 500 sider, det er Harry Potter som lydbok denne gangen også. Til mitt forsvar er jeg nå godt underveis i to papirbøker over 500 sider også.
I tillegg er biografien til Ingalills biosirkel lest, om ikke beblogget, så jeg der er på 3/3 for første halvår.

  • 57/80 bøker
  • 15/40 bøker som sto i hylla per 1/1-17
  • 8/20 norske bøker utgitt i 2017
  • 0/12 bøker på 1001-lista
  • 8/10 diktsamlinger
  • 2/5 bøker over 500 sider
  • 3/6 biografier til Ingalills biosirkel

tirsdag 6. juni 2017

Månedsoppsummering mai

Litt forsinket på grunn av alle skolestilene fra Lillehammer, men tvangstankene lar meg ikke bare hoppe over oppsummeringsinnlegget for mai.

Jeg hadde rett i at det ble færre bøker lest i mai enn i årets tidligere måneder, men jeg har likevel lest langt mer enn jeg trodde da måneden begynte. I tillegg til listen over bøker fullført i mai, har jeg i slutten av måneden begynt på 4-5 ulike titler som jeg ikke har rukket bli ferdig med. Dersom jeg hadde valgt å fokusere på bare en eller to av disse, ville mai vært på nivå med april, men siden fokus har vært mangelvare ser listen over fullførte bøker slik ut:

  • Victoria Durnak - Stockholm sier 
  • Olivia Laing - The Lonely City: Adventures in the Art of Being Alone
  • Rønnaug Kleiva - Western Desert 
  • Ngugi wa Thiongo'o - Hvetekornet
  • Amy Schumer - The Girl with the Lower Back Tattoo
  • J.K. Rowling - Harry Potter and the Goblet of Fire
  • Vigdis Hjorth - Arv og miljø

Seks er skrevet av kvinner, en av en mann.
To er hørt som lydbok, fem er lest på papir.
Tre romaner, to sakprosa, en novellesamling og en diktsamling.

Månedens beste var utvilsomt The Lonely City: Adventures in the Art of Being Alone. Laing beskriver sin tid i New York der hun var dypt ensom, og hvordan hun brukte kunst til å jobbe seg ut av ensomheten ved å se hvordan ulike kunstnere har brukt ensomheten til å skape kraftfulle verk. Jeg vet skremmende lite om kunst, men syntes likvel det var veldig spennende å lese denne boka, den ga en god introduksjon til de fire kunstnerne som var viktigst for henne, i tillegg til at den også tok opp temaer som den digitale sosiale revulosjonen og AIDS-epidemien på 80- og 90-tallet.

Arv og miljø var interessant, men jeg sliter litt med Hjorths heseblesende fortellerstil. Harry Potter and the Goblet of Fire er min foreløpig lengste lydbok med over 25 timer, og jeg liker fremdeles kombinasjonen av Harry Potter og Stephen Fry. Jeg har også nesten fullført neste bok i serien, og begynner nå og bli klar for en liten pause. Amy Schumers bok var et litt tilfeldig valg, siden jeg strengt tatt ikke er veldig fan av henne, men lydboka var helt ok. Hvetekornet var bra, men likevel litt skuffende fordi jeg hadde forventet noe annet etter tidligere å ha lest Wizard of the Crow av samme forfatter som jeg likte bedre. Western Desert var bra. Den har vokst på meg i tiden siden jeg har lest den, og er nok min favoritt blant de norske 2017 bøkene jeg har lest så langt i år. Og Stockholm sier har fått eget innlegg.

Til slutt: Kryss, kryss, kryss.
Western Desert ga kryss for å være norsk 2017-bok.
Stockholm sier gir dobbelkryss for både å være dikt og ha stått i hylla. Hyllekryss også til Hvetekornet. Og selv om det sitter langt inne for meg, er faktisk Harry Potter-boka langt over 500 sider, så jeg gir et kryss for det også - selv om jeg har hørt som lydbok. Da ser det slik ut ved utgangen av mai:

  • 51/80 bøker
  • 12/40 bøker som sto i hylla per 1/1-17
  • 8/20 norske bøker utgitt i 2017
  • 0/12 bøker på 1001-lista
  • 8/10 diktsamlinger
  • 1/5 bøker over 500 sider
  • 2/6 biografier til Ingalills biosirkel

mandag 5. juni 2017

Lillehammer - Skolestil nummer 4: Lørdag og søndag

Lørdag var fjerde dag på litteraturfestival og jeg begynte å bli litt utladet. Det fristet ikke lenger like mye å fylle dagen fra morgen til kveld med arrangementer. Det føltes viktigere å sove lenge nok til at jeg faktisk møtte dagen i våken tilstand. Det føltes også viktigere å sitte godt enn å sitte nærme scenen, så lørdagen har jeg ikke tatt et eneste bilde som beviser at jeg var tilstede.

Dagens første arrangement var en samtale mellom Tomas Espedal og Max Porter om sorg. De snakket både om sorg og om skriveprosesser, og det var veldig tydelig at dette var to forfattere som fant hverandre i samtalene både på og utenfor scenen på Lillehammer. Porters bok handler om en far som blir alene med to sønner etter konas død. Espedal ble selv alenefar til to døtre og mente Porters bok kunne vært skrevet om ham. Begges skriveprosess involverer å skrive uten PC og begge har en dyp forkjærlighet for poesien. Det ble en intens samtale det var inspirerende å få høre på.

Etter dette unnet jeg meg en time i mitt eget selvskap med kake, bok og notisbok mens jeg ventet på neste punkt: Dr. Sharad Paul i samtale med Dag O. Hessen om mennesket og genene.
Dette var veldig spennende og jeg lærte masse i løpet av en liten time. Jeg er også helt overbevist om at dette er noe jeg må lese mer om, for når det som til syvende og sist er en ganske overflatisk samtale kan gi meg så mye ny informasjon, tenk da hva jeg kan lære av faktisk å lese bøkene hans, og også lignende bøker.

Etter en ny pause møtte jeg Ingalill, Solgunn og Anita for å delta på krimgåteløsing i teltet. Liv Gulbrandsen hadde trukket sammen ei krimbok til tre korte akter og endret alle navnene i teksten. Oppgaven var å finne ut bokas forfatter og tittel, navnet på den opprinnelige detektiven og også å finne ut hvem morderen var. Jeg må innrømme at jeg ikke hadde store forhåpninger om å kunne bidra med noe særlig her, jeg leser jo ikke krim. Og jeg var da også sjanseløs på tittel, forfatter og detektivens egentlige navn (det var imidlertid de fleste andre også). Det viste seg imidlertid at detektivegenskapene mine var bedre enn krimkunnskapen, og jeg greide finne rett morder. Dermed endte vi til slutt på tredjeplass.

Dagens siste punkt var pub-til-pub runden med Håvard Rem, Simen Rem og Freddy Holm som hadde med seg en oppstykket versjon av sin forestilling Dylan, Cohen og Gud der de to musikernes tekster er oversatt til norsk. Dette var virkelig ikke min greie. Jeg liker både Dylan og Cohen, men for å være brutalt ærlig synes jeg disse utgavene av sangene reiv dem i fillebiter og ødela mer enn de tilførte. På et tidspunkt snek jeg meg ut under påskudd av å gå på do, og kom ikke tilbake.

Søndag morgen angret jeg litt på at jeg ikke hadde bestilt togbillet før til ti over tre, noe som skyldtes at jeg hadde lyst til å få med meg programpunktet kalt Hjerneføde før jeg dro hjem. Her skulle Kaja Nordengen og søstrene Ylva og Hilde Østby snakke med Gunnar M. Tjomlid om hjerneforskning basert på bøkene de har gitt ut i løpet av fjoråret: Hjernen er stjernen og Å dykke etter sjøhester. Begge er bøker jeg har hatt lyst til å lese, og den lysten ble reaktivert av å høre dem snakke. Men selve samtalen ble ganske overfladisk og ikke fullt så spennende som jeg hadde håpet. Mest morsomt var egentlig utfordringen de tre fikk av Tjomlid om å huske syv ord han sa i starten i intervjuet når samtalen var over. Selvsagt måtte jeg også prøve meg, og ordene sitter som støpt selv i dag, dagen etter arrangementet: Middag, Rose, Romskip, Mikrobe, 492, Dynamo, Leggbeskytter. Man har da lært seg noen teknikker gjennom mange år som student der mine eksamensforberedelser stort sett har vært å redusere pensum til punktlister som jeg deretter kunne pugge utenat.

For meg ble årets siste punkt på Lillehammer i år et arrangement på Stift der flere forfattere med ulik tilknytning til Lillehammer leste fra egne tekster. Første person ut var Marianne Teie som leste fra sin debut av året Du bestemmer deg for at dette er et minne. Siden jeg kjenner Marianne fra tidligere, var det fint å ha tid til å høre henne lese sine dikt før jeg snek meg ut før resten av arrangementet var over for å gå til toget.

Fem dager på festival var ferdig for denne gang, og det var egentlig helt greit å reise hjem.

Men alle var selvsagt enige om at dette hadde vært en fin festival.

lørdag 3. juni 2017

Lillehammer - Skolestil nummer 3: Fredag

Fredagen startet med festivalens foreløpig dårligste valg for min del: Jeg valgte å stå opp.

Hadde jeg fulgt den indre stemmen som ba meg snu meg rundt og sove en time til, hadde jeg kanskje møtt dagen opplagt og uthvilt. I stedet valgte jeg å stå opp tidlig, spise frokost for deretter og surre rundt på hotellrommet i et par timer, og gikk rundt hele dagen som en gjespende zombie.

På tross av at jeg sto opp tidlig kom jeg også for seint til dagens første arrangement, og Max Porter hadde snakket om boka si Grief is a thing with feathers i 10-15 minutter før jeg faktisk innfant meg. Synd, fordi han viste seg å være en mann det var både morsomt og inspirerende å høre på. Jeg har lest boka uten å få fryktelig mye ut av den, men nå har jeg lyst til å lese på nytt. Det var så mye som gikk meg hus forbi første gang, og boka er kort nok til at det kan være verdt forsøket å ta en runde til.

Så hadde jeg en time uten planlagt program, og den ble brukt til shopping. Den fornuftige delen var å kjøpe en påsmurt bagett som kunne være med i veska til behovet for å spise den ble akutt. Resten ble til alles totale mangel på overraskelse brukt i en bokhandel. Mer overraskende er det kanskje at jeg bare kjøpte to bøker.

Klokka ett var det diskusjon om mennesket og naturen på Stift. Tre menn som har skrevet bøker der naturen er et viktig element, Fredrik Sjöberg, Morten Strøksnes og James Rebanks. Jeg synes det var en god samtale med rom for både ettertanke og latter. Fra et selvopptatt ståsted var selvsagt det aller hyggeligste at Morten Strøksnes trakk fram Bokbloggerprisen fra scenen som den viktigste prisen han har vunnet, og han brukte den som et bevis på at boka hans ikke er maskulin. Samtalens morsomste øyeblikk var når Strøksnes mente Rebanks var som "Jesus with muck on his boots", til svaret "I've been called many things, but never that." Også fascinerende hvor lyst man kan få til å lese ei bok om en sauebonde og en fyr som samler på fluer.

Planen var å fortsette med Vigdis Hjorth, men der var det fullt så vi kom ikke inn. I stedet ble neste punkt Morgenbladetsalongen i teltet der kritikere fra Norge, Danmark og Sverige diskuterte politisk litteratur. Det var veldig interessant å høre på, og hovedpunktet kan oppsummeres som at den politiske litteraturen finnes, det handler bare om å se etter den på en annen måte enn det som har vært vanlig.

Derfra gikk jeg til biblioteket der jeg hørte John Freeman snakke med Kamila Shamsie og Rana Dasgupta. Sistnevnte hadde jeg aldri hørt om, men nå er jeg supernysgjerrig på bøkene hans. Det er mulig jeg blir lurt av Freeman som snakker med voldsomt engasjement om alle bøker han nevner, men ut fra beskrivelsene høres de definitivt ut som noe for meg.

Fra venstre. Rana Dasgupta, John Freeman og Kamila Shamsie.


Herfra gikk turen til Stift der jeg skulle høre Freeman snakke om den nyeste utgaven av magasinet sitt, men i stedet tok han med seg Kamila Shamsie og fikk henne til å fortelle historier på scenen. Det var en uformell og hyggelig samtale mellom to venner, og jeg kunne gjerne hørt på dem lenger enn den timen det varte.

Kveldens siste punkt var banknatta, og mens vi ventet på at det skulle starte spiste jeg den beste sjokoladekaka jeg noensinne har smakt. Sannsynligvis la jeg på meg 3 kilo i prosessen, men det var det definitivt verdt. Jeg prioriterte posesislam blant banknattas arrangementer, og storkoste meg med det. Og da slammen var over halv elleve, var det ingen tvil om hva som var dagens siste plan: En date med seng, pute og dyne på hotellet. Endelig!

Og alle var fremdeles enige om at det hadde vært en fin dag.

Evelyn Rasmussen Osazuwa.

fredag 2. juni 2017

Lillehammer - Skolestil nummer 2: Torsdag

Torsdagen åpnet med et brak med kritikerseminar med Åsa Linderborg som snakket om den svenske offentligheten. Hun var velformulert og poengtert, og det var den type foredrag der jeg gikk ut fyllt av energi fordi jeg følte det jeg hadde hørt startet noe i meg selv.

Åsa Linderborg.


Derfra gikk jeg videre til parken for å høre Bjørn Herrman snakke om dystopiene 1984 og Fagre nye verden, som han akkurat har gitt ny norsk språkdrakt. Dette ble langt mindre interessant for min del siden han brukte hele tiden på å gjenfortelle handlingen i bøkene. Jeg har allerede lest begge, og hadde heller håpet han skulle snakke om hvorfor disse to bøkene fremdeles er aktuelle i dag.

Neste punkt var Morten Strøksnes og Ivo de Figueiredo i samtale med Toril Moi om litteratur og memoar. De to forfatterne hadde mye interessant å si. Strøksnes snakket blant annet om hvor kunstig han synes det er at litteratur skal deles inn i to bokser der sannhetskriteriet er det som skiller dem. Skillet mellom fiction og non-fiction står sterkt både i engelsk og norsk tradisjon, mens i andre språkområder er dette underordnet andre kriterier når bøker skal sorteres. En av tingene de Figueiredo nevnte var hvordan sakprosaforfattere bedømmes fra tema til tema, mens skjønnlitterære forfattere bedømmes på bakgrunn av et samlet forfatterskap. For meg ble imidlertid samtalen litt merkelig fordi Moi så veldig tydelig hadde bestemt seg på forhånd om hva hun skulle spørre om, og strupet flere anslag til interessante utveklsinger mellom de to forfatterne for å gå videre til det hun hadde på kortene sine. Hennes oppsummeringer viste seg også litt for mange ganger å være feil.

Fra venstre: Morten Strøksnes, Ivo de Figueiredo og Toril Moi.

Så gikk turen rett fra teltet til biblioteket der et panel diskuterte nordisk litteraturs posisjon i utlandet, særlig knyttet til Norges posisjon som fokusland på Frankfurtmessen i 2019. Dette var en diskusjon som fløt lett mellom de ulike deltakerne, og timen fløy unna nesten uten at jeg merket det.

Fra venstre: Ane Farsethås, John Freeman, Margunn Vikingstad, Annette Orre og Halldór Gudmundsson.

Da gjensto ett punkt på programmet før det endelig var tid for matpause: Frode Grytten og Kyrre Andreassen i samtale med festivalsjef Marit Borkenhagen om mennene i sine siste bøker. Jeg har enda ikke lest Menn som ingen treng av Grytten, men Andreassens bok Og forøvrig mener jeg Karthago bør ødelegges var sannsynligvis min favoritt blant de norske bøkene jeg leste i fjor. Dette ble en fornøyelig time med mye latter, særlig Andreassen fikk salen til å bryte ut i latter nesten hver gang han åpnet munnen, selv om alvoret heller aldri var langt unna. Grytten snakket om at mange forfattere søker seg til karakterer som befinner seg i kantene, mens han synes det er mer spennende å jobbe med dem som befinner seg i midten. Og at det er en forfatters oppgave og skape empati for mennesker, fordi samfunnet for øvrig bare ser på menneskers nytteverdi, hva de kan brukes til. Andreassen mente at norsk samfunnslitteratur er overbefolket av lærere og forfattere, og at dette først og fremst er dårlig håndverk. Om hovedpersonen har lang sommerferie eller styrer sin egen arbeidsdag har de tid til å stulle rundt med hva enn det er du som forfatter vil utsette dem for, mens du gjør det vanskeligere for deg ved å gi hovedpersonen en jobb han/hun må være på.

Frode Grytten (t.v.) og Kyrre Andreassen.

Da var klokka fire og alt jeg hadde spist siden frokost var et eple og en pose nøtter. Med fare for å begynne å gnage på stolbeina, ble det dermed middag og sosialt samvær i noen timer, før kvelden ble avsluttet med Nordisk mesterskap i slam (norsk seier) og den årlige quiz'en - der vi er svært fornøyde med å ha klatret på resultatlista og i år hadde hele 10 andre lag bak oss.

Og alle var fremdeles enige om at det hadde vært en fin dag.

torsdag 1. juni 2017

Lillehammer - Skolestil nummer 1: Onsdag

Hvert år når jeg kommer til Lillehammer har jeg ambisjoner om at i år - i år - er året jeg skal skrive gjennomtenkte, velartikulerte referater fra alt jeg har sett på. Samtidig har jeg planer om å se på så mye som mulig, og journalisten i meg ser enkelt at det er to konkurrerende hensyn.

Heldigvis er jeg ikke på Lillehammer som journalist, men som bokblogger. Etter å i flere år ha blitt fortalt av de o så store og mektige at vi uansett bare driver med tant og fjas, og at gjennomtenkt blir man ikke før man har en redaktør, tenker jeg at forventningspresset er ikke-eksisterende. Og går som vanlig for skolestilformatet for å ha tid til å trykke på "publiser" før dagens program begynner.

Min forhåndslagte plan røk allerede før jeg rakk å begynne siden toget var forsinket og mitt første punkt var nesten ferdig innen jeg hadde blitt kvitt bagasjen og fått festivalpass rundt håndleddet. Greit å ha det unnagjort, slik at planen kan leve sitt eget liv. Med sola sånn halveis på plass tittende fram blant skyene, gikk jeg likevel til parken for å starte årets festival med Preben Jordal, Knut Johansen og Vigdis Hjorth i samtale om Søren Kierkegaard. Det ble noe helt annet enn jeg hadde sett for meg på forhånd, med Jordal som la ut om Kierkegaards livshistorie, Johansen som leste utdrag fra tekstene og Hjorth som kjempet til seg ordet med ujevne mellomrom og kom med noe gjennomtenkt og analytisk som de andre to ikke greide svare på. Jeg gikk før det var ferdig, litt fordi formatet gjorde det mindre interessant enn jeg trodde det skulle være, mest fordi jeg ble kald.

Neste punkt på programmet var diskusjon om arbeiderlitteratur med Jan Kristoffer Dale, Lotta Elstad, Bernhard Ellefsen og Eldrid Lunden, ledet av Vidar Kvalshaug. Det ble ikke så mye debatt som det ble fire mennesker som snakket om sine egne ting. Dale og Elstad snakket om bøkene sine og om erfaringen med å skrive dem, men hadde ikke noe å si om merkelappen "arbeiderlitteratur". Ellefsen forsøkte å tegne linjer og sette i sammenheng, mens Lunden snakket svevende om både det ene og det andre, men var klar og tydelig på at det finnes bare to merkelapper som betyr noe når det kommer til litteratur: den er enten god eller dårlig. I og for seg ble det sagt flere ting som var interessante, men å kalle det som foregikk for en debatt blir å dra det litt vel langt.

Fra venstre: Kvalshaug, Elstad, Ellefsen, Lunden og Dale. Som alle var langt mer engasjerte enn der ser ut til her.


Deretter bar det rett til teltet for å høre Ngugi wa Thiongo'o snakke med Tonje Vold om litteraturens forandrende kraft. Det var interessant å høre han snakke om bøkene sine (jeg har lest to av dem, "Hvetekornet" og "Wizard of the Crow") og om det koloniale Afrika. Han snakket om ulike typer kolonier (de der europeerne bosatte seg og de der de bare styrte landet) og om utdannelse, og han snakket om hvor viktig den muntlige delen av kulturarven er og at den ikke bør overses. Han avsluttet veldig engasjert med å fortelle oss en av sine teorier, men den kan jeg ikke gjengi her siden jeg ikke skjønte et plukk av hva akkurat den teorien gikk ut på.

Tilbake inn på kunstmuseet der Meg Rosoff og Vigdis Hjorth skulle snakke med Ane Nydal om hvem de skriver for. Et programpunkt som ikke sto på programmet mitt, men siden jeg nå hadde møtt Moshonista og Solgunn hang jeg meg på dem. Noterer meg at Nydal var en dyktig samtaleleder, og at Rosoff var ganske artig å høre på. Det er Hjorth også, men hun er mer morsom når hun får snakke norsk. Underveis i dette programpunktet fortalte også kroppen min klart og tydelig at det nå var nok hjerneføde, og i stedet på tide med vanlig føde, så en liten pause etterfulgte.

Slampoesi har vist seg å være høydepunkter på begge festivalene jeg har vært på tidligere, så da klokka ble fem befant jeg og Moshonista oss sammen med alle upris-klassene på Elephant for å høre nordisk slam. Norske Fredrik Høyer, danske Peter Dyreborg og svenske Agnes Török fremførte flere dikt hver, og alle tre imponerte meg. Det gjorde imidlertid ikke komforten, der vi satt på hvert vårt lille sitteunderlag på asfalten. Det er et under at jeg i det hele tatt kom meg derfra, jeg er blitt for gammel for sånt!
Fredrik Høyer.

Mitt siste punkt på programmet var Karl Ove Knausgård i samtale med Claire-Louise Bennett på biblioteket. Hennes bok Pond er akkurat gitt ut på norsk under tittelen Dammen og VG trillet sekser på terningen i sin anmeldelse. Selv er jeg omtrent halvveis i den engelske utgaven, og er veldig fascinert. Det er en bok uten plott og nesten uten mennesker, stillestående men likevel intens, og jeg gledet meg til å høre Bennett snakke om den. For meg ble dette også dagens høydepunkt. Knausgård var en god samtalepartner. Han stilte åpnende spørsmål for så å trekke seg tilbake og ga Bennett rom til å snakke seg ferdig uten avbrytelser. Det var en samtale om skriving, om tekst og om tingenes iboende betydning, en samtale som satt igang mine egne tanker. Akkurat slik jeg liker det.

Knsusgård og Bennett. Sett fra laaaaangt bak, siden vi kom rett fra slam og var sent ute.

Etter dette var dagens program over for min del, bare middag og sosialt samvær gjensto før jeg tok tidlig kvelden og avsluttet med bok på sengekanten.

Og alle var enige om at det hadde vært en fin dag.

søndag 28. mai 2017

Victoria Durnak - Stockholm sier

Tittel: Stockholm sier
Sjanger: Diktsamling
Forlag: Flamme
Utgitt: 2010
Sidetall: 110 s.
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Norsk

Temaet i Heddas bokhyllelesing i mai er å lese et skuespill eller ei diktsamling. Siden jeg har et uttalt mål om å lese mer dikt i år, var det åpenbart hvilken sjanger jeg skulle velge. På tross av hundrevis av uleste bøker i bokhyllene, må jeg innrømme at ikke veldig mange av dem er lyrikk. Men noen er det, og av dem valgte jeg meg Stockholm sier av Victoria Durnak som jeg kjøpte i fjor.

Denne samlingen befinner seg trygt og godt innenfor det jeg har kommet fram til at er min foreløpige komfortsone i sjangeren: Dette er fortellende lyrikk der alle diktene henger sammen til én historie, og språket er ganske rett frem. I teksten møter vi ei ung jente som flytter alene fra Oslo til Stockholm, og vi er med henne mens hun blir kjent med den nye byen og menneskene i den.

i en by med 818 603 innbyggere
kjenner jeg én
han tar meg med på fest
i en bygning som minner om et sykehus
hvor man kan se rett bort på bakken hvor
man kan stå på ski om vinteren
og bussen kjører i mørket
og jeg aner ikke hvor jeg er
og jeg lærer det svenske ordet for punsj
og alle har kort hår, spør om jeg snakker engelsk
når vi skal hjem lurer ei på
hva vi gjør på søndager i Norge
når butikkene ikke er åpne
jeg bruker å se
hvor mye jeg rekker
å teipe fast i veggen
før det faller ned (s.43)

Først og fremst tenker jeg at denne boka er ung.
Det er perioden det handler om. Den perioden der vennene du har vokst opp med plutselig spres til alle kanter og du befinner deg på et nytt sted helt alene. Du må begynne på nytt med nye mennesker, samtidig som du skal holde ved like kontakten og vennskapet med menneskene som allerede er en del av livet ditt.
(I hvert fall er det det du tror du skal, men i realiteten brytes noen bånd allerede her, uten at du enda er klar over at dere ikke er de unntakene dere tror dere skal være.) Det er perioden der familien eksisterer som en parantes, mens vennene er hele livet ditt. Der pliktene dine kan overses til fordel for øl og høy musikk uten alt for store konsekvenser, og der usikkerheten om hvem du egentlig skal være fremdeles holder deg i et jerngrep.

Jeg likte stemningen boka satt meg i, følelsen av at alle muligheter er åpne, verden liggende for mine føtter. Helt til jeg husker at jeg ikke er 20 år og fersk student lenger, og egentlig er takknemlig for det.

Jeg forstår ikke alt som foregår. Noe føler jeg er skrevet som et nikk til forfatterens venner og at det ikke en gang er meningen at jeg skal forstå det, noe skyldes en form jeg fremdeles ikke er helt fortrolig med. Deler av teksten synes jeg kanskje fremstår i overkant enkel, og jeg tenker at annet enn linjedelingen er det ingenting som forteller meg at dette er lyrikk. Men hva vet vel jeg?

Uansett, Stockholm sier var et hyggelig bekjentskap en solrik lørdag på verandaen. En fin diktsamling for en som meg, som trives best når diktene lener seg tungt på fortellingen.

søndag 21. mai 2017

Lillehammer 2017 - Planlegging

Avreise til årets Lillehammer-festival nærmer seg, og tradisjonen tro har Ingalill allerede laget sin løype gjennom festivalen. Jeg kan ikke være dårligere og kommer her med min egen versjon.

For å bedrive litt selvskryt kan jeg annonsere at jeg allerede har fullført fire av sju bøker jeg lanserte som leseliste før Lillehammer. Jeg er med andre ord historisk godt i rute til årets festival, det på tross av at jeg annonserte at mai kom til å bli en elendig lesemåned. Noen ganger er det helt greit å ta feil.

Togbillett er allerede bestilt for å få minipris, så planlagt ankomst Lillehammer er allerede 10.40. Satser på at årets togtur er uten buss for tog på deler av strekningen og at klokkeslettet derfor stemmer. Det er kanskje vel ambisiøst å tro jeg skal rekke noe allerede fra klokken 11, men man er da ingenting om ikke ambisiøs.

(Komplett festivalprogram her.)

Onsdag 31/5


11.00: Kultur og språk for unge nordboere (Stift)
12.00: Et språklig sprang (Søndre park) 
13.00: AnMagrit hvor ble det av det i alt mylderet? (Kunstmuseet)
14.00: Intimitet og fravær (Elephant) eller Litteraturens forandrende kraft (Teltet)
16.00: Så här får man inte säja (Stift) eller Vesaas-foredraget (Zink)
17.00: Nordisk slam (Elephant)
18.00: Knausgård møter Bennet (Biblioteket)

Første punkt på programmet handler om språk og om hvordan unge mennesker fra de nordiske landene forstår/ikke forstår hverandre og heller snakker engelsk. Sa jeg at det handler om språk? Selvsagt vil jeg hit. Er været bra fortsetter dagen i parken med Vigdis Hjorth som snakker om Kierkegaard med hans norske oversetter. Er det dårlig vær tror jeg at det blir innendørs lystlesekafe og kake i stedet.

Klokka ett blir det diskusjon om arbeiderklasselitteratur før klokken to presenterer årets første dilemma: Selma Lønning Aarø og Ida Hegazi Høyer eller Ngugi wa Thiongo'o? Per i dag heller jeg mot damene, men jeg er usikker. Dilemmaet etterfølges nok av en times pause, der jeg kan sjekke inn og eventuelt spise noe før klokken fire byr på neste dilemma: Diskusjon om hva man kan si offentlig i de ulike nordiske landene, eller foredrag med Jan Kristoffer Dale som vant Vesaas-debutantpris? Igjen tror jeg det er språk som frister mest, og at jeg går for alternativ 1.

Klokka fem blir det slam fordi er det noe litteraturfestival har lært meg, er det at slam er kult.
Klokka seks vil jeg høre Knausgård snakke med Claire-Louise Bennett, jeg må bare lese boka hennes først.

Resten av dagen er det ingenting spesielt som frister, så kanskje byr det på middag og en sosial kveld? Eller en komplett asosial kveld på hotellrommet med laptop/bok.


Torsdag 1/6

10.00: Bjørnsonforelesningen med Kamila Shamsie (Maihaugsalen)
11:00: Kritikerseminar: Berettiget vrede (Holbøsalen) eller Across the Great Divide (hotellet)
12:00: Når boken gjentar seg (Parken) eller Slam og/eller poesi (Elephant)
13:00: Bjørnsonsamtalen (Nansenskolen) eller Memoar og litteratur (Teltet)
14:00: Suksess ute, blomstring hjemme? (Biblioteket) eller Fortellinger å tenke med (Holbø)
15.00: Mye om menn (Teltet)
19:00: Litterær festaften (Maihagsalen) eller Nordisk mesterskap i poesislam (Teltet)
22:00: Litteraturquiz (Banken)

Torsdag er dilemmaenes dag, og en dag der nistepakke i veska ser ut til å være nødvendig. Jeg har lyst til å høre Kamila Shamsie, men usikker på om jeg har nok lyst til å høre henne til å dra meg helt opp til Maihaugen på morgenkvisten. Det er dessuten akkurat langt nok unna til at det blir vanskelig å rekke nytt arrangement klokka elleve.

Dropper jeg Shamsie, blir dagens første dilemma Åsa Linderborg om sinne i offentligheten eller amerikansk valgkamp. Jeg heller mot sistnevnte. Neste dilemma er mellom dystopi i parken eller slam/poesi innendørs. Her har jeg planer om å la været avgjøre - er det sol, blir det parken. Så må jeg velge mellom Shamsie igjen, denne gang som intervjuobjekt, eller Strøksnes/de Figueriedo/Moi snakke om memoarer i teltet. Jeg har de siste årene virkelig fått sansen for memoar-sjangeren, og velger nok den. Klokka to byt på nytt dilemma: John Freeman om skandinaviske forfattere med suksess i utlandet, eller bl.a. Åsne Seierstad om å bruke litteratur til å bearbeide traumatiske hendelser? Siden Freeman var et av fjorårets høydepunkter for meg, blir det nok han.

Klokka tre byr på det eneste selvsagte punktet på dagens programm. Jeg vil se Kyrre Andreassen og Frode Grytten. Kanskje burde jeg derfor lese sistnevntes novellesamling fra i fjor? Andreassens bok har jeg lest og likt fra før.

Dagens siste dilemma er det vanskeligste. Litterær festaften pleier å være et av festivalens høydepunkt for meg, men i år tror jeg faktisk det må vike for Nordisk mesterskap i poesislam. Før målet er å unngå sisteplassen i årets litteraturquiz på slutten av kvelden.


Fredag 2/6

10:00: Hans Olav Brenner om intervjuet (Nansenskolen) eller Poesislam (Plan B)
11:00: Sorg er den greia med fjær (Elephant)
12:00: Kritikk som offentlighetsutøvelse (Holbø)
13:00: Mennesket og naturen (Stift)
14:00: Vigdis Hjorth gjennom 30 år (Biblioteket)
15:00: Morgenbladet salongen (Teltet)
16:00: Prosaens potensial (Biblioteket)
17:00: Freeman's (Stift) eller Kritisk ettertanke (Banken)
19:00: Banknatta med diverse arrangement

I motsetning til torsdag har jeg bare to dilemmaer på fredag. Annet enn når jeg skal få i meg mat i løpet av dagen.

Om det er færre dilemmaer denne dagen, er de imidlertid vanskeligere. Jeg har veldig lyst både til å høre Brenner snakke om intervjuer og til å se Fredrik Høyer. Mulig jeg lar latskapen avgjøre og velger poesislam som er kortest å gå fra hotellet. Dagens andre dilemma kommer klokka fem der jeg må velge mellom kritikere som diskuterer fjorårets bøker eller John Freeman snakke om sitt magasin. jeg tror jeg går for Freeman og tar referat av diskusjonen fra Ingalill.

Resten av dagen er plankekjøring.


Lørdag 3/6

12.00: Former for sorg (Stift)
14.00: Mennesket bak genene (Stift)
15:00: De norske syriafarerne
17:00: Tre kvinner (Bjerkebæk) eller Espedals år (Elephant)
18:00: Timbuktu (Teltet)
20:00: Pub til pub

Det er i mine øyne lenger mellom høydepunktene på lørdag enn resten av uka. Etter banknatta kvelden i forveien, kan det være greit med en sein start, så jeg planlegger å begynne med Espedal/Porter om sorg. Klokka to kunne det vært et alternativ å høre Nina Lykke og Monica Isakstuen om brudd, men jeg tror at det vil føles akkurat litt for aktuelt for øyeblikket og velger i stedet å høre en lege snakke om sine bøker som ligger i skjæringspunktet mellom medisin og litteratur.

Åsne Seierstad og Demian Vitanza i samtale om norske syriafarere kan være interessant, på tross at jeg foreløpig har stoppet opp halvveis i begges bøker om emnet. Klokka fem har jeg valget mellom en forestilling om tre av Undsets kvinner, som jeg ikke har lest om, eller mer Espedal om ei bok jeg faktisk har lest. Timbuktu i teltet kan være interessant, og pub-til-pub er en selvsagt avslutning på kvelden.

Alternativet er at dette blir en sosial dag med mye pusterom.


Søndag 4/6

12.00 Hjerneføde (Teltet)

Søndag er hjemreisedag, men jeg har planer om å få med meg ett arrangement før jeg drar hjem. Hjerneforskere om hjernen, det høres spennende ut.

søndag 30. april 2017

Månedsoppsummering april

April har vært en litt merkelig lesemåned for meg. Jeg startet med å fullføre masse bøker i starten av måneden før det var helt bråstopp i den andre halvdelen. Jeg slutter likevel på ni titler, noe som fremdeles er langt flere enn jeg vanligveis pleier å lese på en måned. 

  • John Freeman - How to Read a Novelist 
  • Max Porter - Grief is a Thing with Feathers
  • Becky Chambers - A Closed and Common Orbit
  • Carrie Fisher - Wishful Drinking 
  • Roald Dahl - Madness  
  • Charles R. Cross - Heavier than Heaven: The Biography of Kurt Cobain 
  • Hannah Kent - The Good People 
  • Ida Lórien Ringdal - Dette skjer ikke  
  • Fiona Staples og Brian K. Vaughan - Saga Vol. 7

Åtte på engelsk, en på norsk.
Fire kvinner, fire menn og en delt.
To lydbøker, ei e-bok og seks papirbøker.
En tegneserie, en diktsamling, tre sakprosa, to romaner, ei novellesamling og en jeg ikke kan definere.

Det har vært mye bra lesestoff denne måneden. Saga Vol. 7 var en god start. Jeg synes serien tapte seg litt i noen nummer i midten, men med de to siste utgivelsene synes jeg serien er tilbake der den startet, og jeg digger det. Dette skjer ikke hadde noen dikt som traff meg midt i magen, og andre som ikke gjorde like stort inntrykk. De første veide imidlertid opp for de siste, så hovedinntrykket var positivt. The Good People var mitt første forsøk på "seriøs litteratur" som lydbok, og det gikk overraskende greit. Boka var god, innleseren også og det krevde bare litt ekstra konsentrasjon å gå fra ren underholdning til noe litt mer krevende. Greit, jeg greide ikke lenger jogge mens jeg lyttet, men jeg kom gjennom likevel. Heavier than Heaven har jeg allerede skrevet om, et godt biografivalg til denne runden i biosirkelen. Madness er en av fire novellesamlinger som ble utgitt i forbindelse med Roald Dahls jubileumsår i fjor. Jeg leste mye Dahl som barn, men hadde før dette bare lest ei av novellene hans. Jeg likte denne samlingen, men det ble etter hvert litt mye av det gode for meg. Litt for mange fikse løsninger samlet mellom to permer, men likte veldig godt de to første novellene. Wishful Drinking var lydbok nummer to denne måneden, denne synes jeg bare var rotete, og den ga meg lite. A Closed and Common Orbit var imidlertid skikkelig feelgood science fiction og riktig bok på riktig tidspunkt. Min "anmeldelse" på Goodreads bestod av ett ord: Awwwww. Jeg synes det er så dekkende at det får stå her også. Grief is a Thing With Feathers vet jeg ikke helt hva jeg skal si om. Jeg leste fordi forfatteren kommer til Lillehammer, og fordi jeg har hørt så mye om den på YouTube. Den ble ingen umiddelbar favoritt for meg, men det kan ha med timing å gjøre. Den siste boka jeg fullførte denne måneden var How to Read a Novelist av John Freeman. Dette er en samling med intervjuer av over 50 forfattere gjort gjennom mange år som journalist og tidsskriftredaktør, og det var veldig inspirerende lesing. Definitivt ei bok av typen som leder til andre bøker. Som om man skulle trenge det. (Man trenger alltid det.)

Så til kryssene:
Ett kryss for deltakelse i biosirkel.
Ett dobbeltkryss for lyrikk og norsk 2017.
Tre kryss for lesing fra egne hyller.
Fremdeles ingen 1001-bøker eller bøker over 500 sider, og bokhylleleserunden hos Hedda har foreløpig falt ut.

Da ser totalen slik ut:
  • 44/80 bøker
  • 10/40 bøker som sto i hylla per 1/1-17
  • 7/20 norske bøker utgitt i 2017
  • 0/12 bøker på 1001-lista
  • 7/10 diktsamlinger
  • 0/5 bøker over 500 sider
  • 2/6 biografier til Ingalills biosirkel

Jeg spår at mai blir en laber lesemåned fordi hodet mitt akkurat nå er helt andre steder. Ting går ikke alltid som planlagt, og nå er jeg og bøkene mine plutselig på flyttefot igjen, denne gang på egenhånd. Fram til det er avklart hvor vi gjør av oss og når det skjer, ser det ut til at konsentrasjon er manglervare. Men jeg har store forhåpninger om at den kommer tilbake når de praktiske tingene er på plass.

Uansett blir det Lillehammer i slutten av mai, og juni er feriemåned - da skal det leses på spreng. Og jeg har allerede passert halvveis til 80, så dette går veien.

lørdag 15. april 2017

Charles R. Cross - Heavier than Heaven

Tittel: Heavier than Heaven
Sjanger: Biografi
Forlag: Sceptre
Utgitt: 2001
Sidetall: 352 s.
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Engelsk

Når det gjelder musikk, står jeg vanligvis på ganske bar bakke. Jeg er ikke spesielt interessert og jeg har virkelig ikke peiling. Skal jeg ha hørt om en artist eller et band, må de være veldig mainstream. Som regel vil ikke en gang det hjelpe. Jeg kan høre en veldig kjent sang og ikke ane hva den heter eller hvem som synger den. Og det er helt greit, man velger seg sine interesser og musikk er bare ikke en av mine.

Men. Når jeg først har hørt musikk jeg liker, går den på repeat. På den tiden da jeg kjøpte CD'er hørte jeg stort sett en om gangen. Igjen og igjen og igjen. Og akkurat det er mitt forhold til Kurt Cobain og Nirvana - det gikk på repeat gjennom hele videregående. Jeg hadde to CD'er: Nevermind og MTV Unplugged og jeg ble inspirert til å høre dem igjen mens jeg leste denne boka. Og sangene sitter som spikret enda. Jeg vet akkurat hvor stemmen sprekker, akkurat hvor han trekker pusten. Plutselig er jeg tilbake til Elisabeth 17-år da desperasjonen og sårheten i Kurt Cobains stemme var alt som skulle til for å smelte meg fullstendig.

Og likevel er jeg helt clueless når det kommer til det som ikke er på CD'en. Før jeg leste denne boka, visste jeg ikke hva de andre bandmedlemmene het. Faktisk visste jeg ikke engang hvor mange de var. Jeg leste stadig vekk titlene på sanger jeg trodde jeg aldri hadde hørt, men da jeg søkte dem opp på nett viste det seg at veldig mange av dem var sanger jeg har hørt hundrevis av ganger - uten å fange opp navnet. For meg handlet Nirvana kun om en ting: Den stemmen som fylte hodet mitt når jeg satt på meg øretelefoner og trykket på play. Alt annet var uvesentlig.

Men. Selv om jeg ikke er spesielt glad i musikk, har jeg oppdaget de siste årene at jeg likevel er veldig glad i musikerbiografier. Jeg liker å lese om veien til målet, om drivkraften og nødvendigheten disse menneskene drives av. Her var Kurt Cobain inget unntak, selv om han kanskje er en større selvmotsigelse enn flere andre jeg har lest om.

Heavier than Heaven er en veldig god bok basert på det som fremstår som et ekstremt grundig researcharbeid. Charles R. Cross har utført 400 intervjuer, i tillegg til at han har hatt tilgang på Cobains dagbøker, brev og private videoopptak. Dette føles som det nærmeste man kan komme Cobain uten en selvbiografi, og Cross balanserer fint mellom respekt og sannhetssøken i sine skildringer av Cobains turbulente liv.

Kurt Cobain ble født i Aberdeen, Washington, en amerikansk småby basert på tømmerhogst. De første årene var fine, men da foreldrene ble skilt, begynte nedturen. I flere perioder hadde han ingen sted å bo, men sov i baksetet på bilen sin, i pappesker eller på venterommet på akuttavdelingen på sykehuset. Han droppet ut av skolen og hadde diverse kortvarige vaktmesterjobber for å skrape sammen til dop og husleie. Etter hvert flyttet han sammen med en kjæreste som betalte alle utgiftene mens han satt hjemme og øvde på gitar, skrev sanger eller laget kunst. Han skulle lykkes som musiker, og selv om han siden likte å late som at suksessen kom rekende av seg selv, jobbet han i virkeligheten hardt for å komme dit.

Men suksessen hadde, som alltid, en bakside, og denne boka var ikke akkurat lystig lesing. En nedadgående spiral av depresjon, heroinmisbruk og manglende selvtillitt forklarer hvordan det gikk som det gjorde. I april 1994 skjøt han seg i hodet med ei hagle etter å samtidig ha tatt en dose heroin som sannsynligvis ville tatt livet av ham om han ikke hadde trykket inn avtrekkeren. Da var han 27 år gammel og far til ei jente på knappe to år.

Denne biografien var ikke spekulativ. Den kommer tett på og prøver å finne fram til mannen under alle mytene, de fleste av mytene startet av Cobain selv. Allikevel er det én ting jeg reagerte på underveis. I romaner som The Secret History eller The Grass is Singing begynner fortellingen med et mord, før forfatteren flytter seg tilbake i tid og forteller om hendelser som leder opp til mordet. Effekten er at tilsynelatende hverdagslige hendelser får et ekstra, illevarslende lag. Jeg føler det samme er tilfelle med denne boka, jeg vet tross alt hvor dette skal ende før jeg begynner. Og Cross legger opp til det fra starten. Enten ved å fortelle om slektninger som tar livet av seg, eller ved å fortelle om Kurt Cobains utsagn om selvmord fra ganske ung alder. Jeg bare tenker: Det er mange ungdommer som sier de aldri skal passere 30. Den eneste grunnen til at det føles som et frampek når Kurt Cobain sier det, er fordi vi vet hvordan det slutter.

Men det var en liten filleting, i det store og det hele var dette en interessant bok som gjorde at jeg ble litt bedre kjent med mannen bak stemmen som forførte tenårings-meg. Og jeg fant fram til musikk jeg ikke har hørt på på lenge. Tenåringsangsten lenge leve!

mandag 10. april 2017

Leseliste Lillehammer

Årets program til Litteraturfestivalen på Lillehammer er lagt ut, hotellrom er bestilt og jeg har så smått begynt å legge planer.

Ved første øyekast var det mindre åpenbare valg av arrangementer i år enn det har vært de to siste årene. Men etter å ha lest programmet en gang til endte jeg likevel opp med en lang liste med flere konkurrerende programposter og ingen tid til å spise. Alt er med andre ord som det pleier.

Jeg skal lage en tentativ plan over hva jeg vil få med meg, men det kommer nærmere festivalstart som for min del blir onsdag 31. mai. I dag tenkte jeg i stedet jeg skulle dele en liste over bøker jeg har planer om å lese før festivalstart. Den observante leser vil kanskje bemerke at dette er i overkant ambisiøst på en drøy måned, og jeg er ikke uenig. Men som en bunke å velge fra, burde det være et godt utgangspunkt.


  • Vigdis Hjorth - Arv og miljø
    Denne skulle jeg strengt tatt lest til samlesingen i februar, men da hadde jeg ikke boka tilgjengelig. Nå har jeg lånt den av en kollega, og har planer om å få lest den ganske snart så jeg kan levere den tilbake. Og jeg regner med det kan være greit å ha lest denne om jeg skulle dukke innom en av mange programposter som har Hjorth som deltaker.

  • Max Porter - Grief is a Thing with Feathers
    Dette er ei bok jeg hørte veldig mye om på YouTube i fjor, og som Labben har skrevet fint om.
    Porter kommer til Lillehammer, og jeg har lånt boka av Silje for å være forberedt. Dette er ei tynn flis, så såpass må jeg få til.

  • Ngugi wa Thiong'o - Hvetekornet
    Denne boka fikk jeg i Solum Bokvennens bokboks i fjor, og har egentlig hatt planer om å lese den siden. Jeg har lest ei bok av forfatteren tidligere og likt den godt, så her er det egentlig ingen unnskyldning. Bokhyllekryss gir den også!

  • Åsne Seierstad - To søstre
    Denne boka har ligget halvlest på nattbordet mitt siden januar, men det er på tide å få ut finger'n og fullføre. Jeg likte boka, jeg tok bare en pause for å lese noe annet, og så har pausen vart lenger enn planlagt.

  • Demian Vitanza - Dette livet eller det neste
    En annen halvlest bok, denne gangen fordi jeg var for treg og boka ble automatisk levert tilbake til biblioteket. Men jeg har lånt på nytt og prøver igjen.

  • Claire-Louise Bennett - Pond
    Ei annen bok jeg har hørt mye om på YouTube som plutselig rykket mange hakk opp på leselista fordi forfatteren dukker opp på Lillehammer i år. Hun skal snakke med Knausgård om denne novellesamlingen, en samtale jeg antar jeg vil få mye mer ut av om jeg faktisk har lest boka først. Dette er imidlertid ei bok som per i dag ikke befinner seg i mine hyller, så mulig prioriteringer blir deretter.

  • John Freeman - How to Read a Novelist
    John Freeman var for meg en av de store positive overraskelsene under fjorårets festival, og jeg kjøpte denne boka da. Dette er strengt tatt ikke ei bok jeg trenger å ha lest for å få mer ut av hans samtaler på årets festival, det er bare en tanke om at det har gått et år siden jeg kjøpte den og jeg har hatt veldig lyst til å lese den siden da. Så hvorfor har jeg ikke gjort det? Det samme kan for øvrig sies om nummer to av magasinet hans, Freeman's. Jeg kommer sikkert til å kjøpe nummer 3 på Lillehammer, så jeg burde ha lest nummer 2 før det for å kunne handle med god samvittighet.

lørdag 8. april 2017

Doris Lessing - A Proper Marriage

Tittel: A Proper Marriage
Sjanger: Roman
Forlag: Panther
Utgitt: 1965
Sidetall: 380 s.
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Engelsk

Jeg jobber meg sakte men sikkert gjennom Doris Lessings forfatterskap, og denne gangen var det A Proper Marriage som ble tatt ut av hylla. Dette er bok to i Children of Violence serien, en serie på fem bøker som starter med Martha Quest som jeg leste i fjor.

Vanligvis ville jeg vært forsiktig med å skrive om bok to i en serie i redsel for å spoile den første boka, men det vil jeg påstå er omtrent umulig når det gjelder disse bøkene. Det nærmeste jeg kommer er å si at hovedpersonen Martha Quest er nygift når denne boka starter, men med tanke på tittelen burde ikke det være en stor overraskelse. Og i en bokserie som følger en kvinne fra oppveksten og gjennom livet midt på 1900-tallet, kan et giftermål knappest komme som et sjokk på noen.

I denne boka følger vi Martha fra hun er 19 år og nygift og noen år framover i tid. Vi er tett på hverdagslivet i den britiske kolonien Sør-Rhodesia i tiden rett før og etter utbruddet av 2. verdenskrig i Europa, og ser hvordan det påvirker livet også for menneskene i kolonien så langt unna moderlandet. Det er ei bok jeg brukte lang tid på å lese, godt over en måned, fordi jeg bare greide fordøye omtrent 20 sider om gangen. Det er ei bok som kledde å leses langsomt - hadde jeg presset på for å lese raskere, er jeg sikker på jeg ville gått glipp av masse.

Boka er ikke bygget opp rundt store, dramatiske hendelser eller med en hektisk spenningskurve. Styrken ligger i stedet i nærheten til tid og sted og menneskene som skildres. På tross av at jeg befinner meg langt unna bokas setting, både geografisk og i tid, føler jeg at jeg blir en del av miljøet mens jeg leser. Karakterenes frustrasjoner blir mine frustrasjoner. Jeg kjenner varmen og støvet, jeg kjenner usikkerheten rundt det som skjer i Europa og rastløsheten som preger alle ungdommene. Og jeg kjenner Marthas økende desperasjon for sin egen situasjon ettersom tiden går og ingenting endres.

Lessing har en ekstremt analytisk skrivestil, noe som appellerer til meg. I mesteparten av boka er vi inne i hodet på Martha Quest, og hun tar ingenting for god fisk. Hver eneste tanke og følelse analyseres i detalj. Hva betyr det at jeg føler dette? Hvor kommer denne følelsen fra? Er det normalt å kjenne det sånn? Hun ser hele tiden både seg selv og omgivelsene utenfra, hun blir aldri en deltaker men forblir observatør. Hun leter etter svar i bøkene, men også i menneskene rundt seg. Hun kaster seg impulsivt ut i nye ting, men så fort hun er engasjert, begynner hun å distansere seg fra entusiasmen og se på det hele med kjølig ironi. Det skjer en utvikling underveis, men det skjer så gradvis at jeg ikke merker det før jeg kommer til slutten og ser at vi nå er et helt annet sted enn der vi startet.

A Proper Marriage var ikke ei bok jeg falt for umiddelbart, men ei bok som vokste jo lenger jeg kom og som fortsatte og vokse etter at jeg var ferdig. Jeg har blitt kjent med Martha Quest, og hun kommer til å være med meg lenge. Anbefales - men her bør man absolutt lese bøkene i rekkefølge, så begynn i så fall med Martha Quest.

mandag 3. april 2017

Benny Lewis - Fluent in 3 months

Tittel: Fluent in 3 months
Sjanger: Sakprosa
Forlag: Collins
Utgitt: 2014
Sidetall: 256 s.
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Engelsk

Dette var ei av bøkene jeg kjøpte i Edinburgh etter at jeg hadde sagt jeg ikke skulle kjøpe flere. Ei bok som handler om hvordan du kan lære et språk i løpet av tre måneder var rett og slett mer enn jeg kunne motstå.

Lewis hovedbudskap er at for å lære et språk raskt, må du bruke det fra dag én. Han har selv prøvd å lære språk i en skolesetting, og ikke kommet noen vei fordi han syntes alt var kjedelig. Men da han begynte å se på språk som et middel til å kunne snakke med andre mennesker, ble det brått mer interessant. Han fant sin motivasjon, og i følge hans egen definisjon snakker han nå 12 språk flytende.

Jeg har noen motforestillinger mot denne boka, men la meg begynne med det positive. Jeg har stor tro på at denne boka kan være en kickstart til å komme i gang med å lære et nytt språk. For det første fordi Lewis er en god motivator, han feier til side alle motforestillinger og forteller deg at alt er mulig. For det andre fordi denne boka har en veldig praktisk tilnærming og er god til å komme med helt konkrete råd. For eksempel: Lewis kongstanke er at du skal snakke fra dag én. Men hvem skal du snakke med? Lewis går videre til å gi deg fire forskjellige måter du kan komme i kontakt med mennesker som snakker språket du ønsker å lære deg. Og avslutter med en link til sin egen blogg der du finner linker til enda flere ressurser.

I det hele tatt er denne boka tett knyttet opp til hans egen blogg, noe som kunne vært irriterende, men som jeg i denne boka ser på som en styrke. Hvert kapittel avsluttes med en link til bloggen, der du kan finne flere eksempler og linker til gode verktøy som kan hjelpe deg videre. Lewis har fokus på at det ikke trenger å koste skjorta og lære et nytt språk, hverken i hjelpemidler eller reiser. Du kan lære der du er, og det finnes massevis av gratis eller billige hjelpemidler du kan benytte deg av. Bloggen hans har dessuten gitt ham et stort kontaktnett av andre språkstudenter som han bruker som eksempler på det han forteller om.

Jeg har også tro på at tilnærmingen hans har mye for seg. Basert på min egen erfaring fra klasseromsundervisning i fire språk, er det altfor lite fokus på å høre faktiske morsmålsbrukere snakke. Jeg har hørt massevis av kassettoptak av f. eks. franskmenn som snakker fransk saaaakte og tyyyydelig, men så fort jeg møtte på realistisk muntlig fransk, skjønte jeg ikke bæret. Og Lewis er ikke motstander av å pugge grammatikk og lese lærebøker. Han mener bare at dette ikke er stedet å begynne. Lær deg å føre enkle samtaler først, ikke bry deg om at de er stotrete og at du gjør grammatiske feil. Så tar du grammatikken etterpå som trinn to når du allerede har noen knagger å henge kunnskapen på.

Så til motforestillingene. Jeg har to, en generell og en mer personlig. Generelt opplever jeg Lewis som langt bedre når det er snakk om praktiske ting enn når han snakker om teori. Jeg kjenner jeg steiler flere ganger i innledningen når han uttaler seg skråsikkert om lingvistiske emner. På ett punkt skriver han at "det finnes ingen vitenskapelige beviser som sier at... " der jeg i løpet av studietiden har lest flere artikler som hevder noe annet. Eller når han skriver om hva det vil si å snakke et språk flytende: "The question of what fluency means is one of great controversy, depending on whom you ask. I want to provide a much more precise understanding of fluency once and for all." Med andre ord, det lingvister verden over debatterer og ikke kan bli enige om, har Benny Lewis det endelige svaret på.

Den mer personlige innvendingen er at jeg ikke tror bokas tilnærmingsmåte passer for meg personlig. På mange måter er dette en bok for hvordan lære språk hvis du er ekstrovert. Lewis er opptatt av å lære språk for å kunne snakke med folk uansett hvor han er i verden.  For meg er motivasjonen for å lære nye språk hovedsakelig at jeg vil kunne lese dem. Jeg kommer uansett ikke til å kaste meg ut i samtaler med masse fremmede mennesker, det gjør jeg ikke en gang på norsk. Det som fascinerer meg med språk er desuten først og fremst systemene og hvordan språket skiller seg fra det jeg allerede kan. Så for meg er ikke grammatikken et nødvendig onde jeg kommer til et sted på veien, det er hovedgrunnen til fascinasjonen i utgangspunktet.

Men uansett om du tenker som meg eller som Benny Lewis vil du finne gode tips i denne boka, og jeg anbefaler den gjerne.

Jeg avslutter med en liten videosnutt fra Lewis' egen YouTubekanal. Siden dette er en promovideo for boka hans, tenker jeg det går fint å dele den her:


lørdag 1. april 2017

Månedsoppsummering mars

Om jeg lar tallene tale for seg selv, har mars vært en fantastisk lesemåned med 14 fullførte titler. For en leser som vanligvis ser det å greie 6-8 leste bøker som en særdeles produktiv måned, er det fantastiske tall. Jeg har imidlertid motforestillinger mot den måten å se det på.

Det handler ikke nødvendigvis om kvantitet, men om kvalitet. Jeg har uttalt at jeg skal lese færre bøker, ikke flere. Samtidig: Med introduksjonen av lydbøker og diktsamlinger inn i reportoaeret, er det naturlig at antallet går opp. Men det er en balanse, og jeg må passe meg for ikke å havne i fella der det blir viktigere å telle enn å ha glede av det jeg leser. Been there, done that.

Jeg velger derfor å dele opp månedens leseliste i noen underkategorier som gjør det mer synlig hvorfor antallet er så mye høyere enn vanlig.

Jeg har lest fire diktsamlinger denne måneden:

Tre av dem har jeg allerede skrevet om, i hvert fall til en viss grad. Yahya Hassan var på mange måter enklere å forholde seg til enn de tre andre fordi teksten var mer rett fram. Den gjorde imidlertid ikke like sterkt inntrykk på meg som jeg hadde trodd den skulle gjøre etter all oppmerksomheten den fikk da den kom ut.

Jeg har også lest to tegneseriehefter:
  • Jeff Lemire og Dustin Nguyen - Machine Moon: Descender #2
  • Jeff Lemire og Dustin Nguyen - Singularities: Descender #3

Denne serien handler om en fremtidsverden der mennesker har vært omringet av roboter, men da flere viktige planeter plutselig blir angrepet av kjemperoboter er den fredelige sameksistensen over. Når serien begynner har menneskene deaktivert nesten alle roboter, men vi følger en av de gjenværende og hans kamp for å overleve. Dette er en serie jeg liker veldig godt, og som jeg synes har blitt bedre og bedre underveis.

Jeg har hørt på tre lydbøker:
  • J.K. Rowling - Harry Potter and the Chamber of Secrets
  • J.K. Rowling - Harry Potter and the Prisoner of Azkabahn
  • Ernest Cline - Armada   

Jeg liker fortsatt Stephen Fry som innleser av Harry Potter, og jeg fortsetter å være overrasket over hvor lite jeg husker av bøkene. Samtidig trengte jeg nå en pause fra Potter-bonanzaen fordi jeg begynte å irritere meg over hvor mye av de tidligere bøkene som gjentas for hver nye bok, og over hvor likt bøkene egentlig er bygget opp. Forsøkte meg derfor på Armada siden jeg likte Ready Player One av samme forfatter godt, men Armada var langt fra like engasjerende.

Da gjenstår fem bøker jeg ikke har noen samlet kategori på:

En roman, tre non-fiction og ei bok som befinner seg et sted i midten. Og, tro det eller ei, jeg har skrevet om tre av dem allerede, og har planlagt å skrive om de to siste i uka som kommer. Uten å røpe for mye kan jeg vel si at Lessing var månedens høydepunkt, men som sagt, mer om det neste uke.


Da er vi over til dagens siste punkt på agendaen, nemlig krysslista.

Jeg konkluderer allerede nå med at 80 leste totalt i år bør være plankekjøring siden jeg er nesten halvveis allerede i mars. Da er det værre med bokhyllelesinga. To nye titler denne måneden gjør at jeg nå er oppe i 7/40 og bør strengt tatt holde meg strengt til egne bokhyller noen måneder for å ta igjen etterslepet. Jeg har lest tre nye norske, som alle også var diktsamlinger, i tillegg til en diktsamling på dansk, så 6/20 og 6/10 på respektive punkter kjennes som å være godt i rute.
To store, feite nuller gjenstår fremdeles: Ingen 1001-bøker og ingen bøker over 500-sider, mens biografier er ok med 1/6 siden det foreløpig bare har vært en runde i lesesirkelen.

  • 35/80 bøker
  • 7/40 bøker som sto i hylla per 1/1-17
  • 6/20 norske bøker utgitt i 2017
  • 0/12 bøker på 1001-lista
  • 6/10 diktsamlinger
  • 0/5 bøker over 500 sider
  • 1/6 biografier til Ingalills biosirkel

onsdag 29. mars 2017

Thomas More - Utopia

Tittel: Utopia
Sjanger: tja... er utopi en egen sjanger?
Forlag: Penguin
Utgitt: 1516, min utgave 2009
Sidetall: 135 s.
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Engelsk

Månedens tema i Heddas bokhyllelesing er en tidsepoke, den valgte boka skal enten være skrevet i eller ha handling lagt til 1350 - 1700.

Jeg hadde flere muligheter, men alle var tykke og tiden var i ferd med å renne ut. Så kom jeg plutselig på at Utopia av Thomas More har stått i hylla mi siden mars i fjor, den er strengt tatt bare ei tynn flis og den ble første gang utgitt i 1516. Perfekt valg!

Utopia er ei bok jeg har hatt lyst til å lese lenge fordi den stadig dukker opp i andre ting jeg leser. Enten fordi jeg leser historiske bøker fra Tudor-tidens England der Thomas More var en ruvende skikkelse som Henry VIIIs rådgiver i mange år. Eller fordi jeg leser artikler om utopier/dystopier der denne boka ofte ses på som startpunktet. Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forventet meg, men det var i hvert fall noe annet enn det jeg faktisk fikk, for denne boka var overraskende lettlest og underholdende.

Boka har to deler. Den første delen består av fiktive brev mellom Thomas More og et par andre reelle, navngitte personer. Målet er å skape følelsen av at beretningen som kommer i del to er sann, og vi blir introdusert for sjømannen Raphael som er en svært bereist mann. I et av brevene gjenfortelles en lang dialog mellom ham og More der de diskuterer hvorvidt Raphael burde søke seg inn som en konges rådgiver, noe Raphael mener er en absurd tanke. Ingen konge ville høre på hans ideer, og han vil ikke si noe annet enn sin ærlige mening. Pragmatikeren More er uenig.

Del to er Raphaels beskrivelse av øysamfunnet Utopia, et samfunn han fremstiller som det eneste fornuftige samfunnet i verden. Desverre er det ingen som har helt fått med seg hvor det er, for da Raphael fortalte akkurat denne biten, var det noen som hostet så høylydt at den informasjonen druknet i støyen. Utopia fremstilles som et fantastisk samfunn der alle har det de trenger, ingen ønsker seg noe annet, de er neste ikke syke, jobber 6-timers dager, vinner alle kriger - gjerne uten å spille en dråpe blod, og har stor religiøs frihet. Den grunnleggende byggesteinen for dette fantastiske samfunnet? Ingen privat eiendomsrett. Med dagens øyne kunne man vel kanskje innvende at samfunnet ikke var spesielt utopisk for de utopiske kvinnene da disse fremdeles i følge loven var underlagt mannen. Til gjengjeld var de alle deltakere i arbeidslivet og kunne til og med være prester.

Det var flere ting som overrasket meg i denne teksten. For det første hadde jeg ikke fått med meg at Mores drømmesamfunn i bunn og grunn er et kommunistisk samfunn. For det andre hadde jeg trodd samfunnskritikken skulle være mer gjemt mellom linjene og ikke befinne seg så oppe i dagen som den gjorde. Thomas More jobbet tross alt med Henry VIII som sitt overhode, og han er vel ikke akkurat husket som historiens mildeste, snilleste konge. Aller mest overrasket var jeg likevel over hvordan det utopiske samfunnet beskrives som et sted med stor religiøs toleranse. More selv brant hundrevis av protestantiske kjettere på bålet fordi de trodde på feil versjon av Gud, før han til slutt selv ble henrettet for å nekte å si fra seg katolisismen da det politiske klimaet var snudd og protestanter satt i de viktige maktposisjonene. Jeg hadde ikke trodd hans idealsamfunn skulle la alle tro hva de ville.

Utopia er et politisk tankeeksperiment og er ment å skildre et idealsamfunn som var langt fra den samtiden More kjente til. På mange måter er vi faktisk langt nærmere idealet i dag, men den komplette versjonen fremstår like mye som en dystopi som et mål å hige etter. Et altoppslukende fellesskap uten noe rom for individualisme hadde vært like vanskelig å selge inn i dag som resten var i 1516.

mandag 27. mars 2017

Norsk på norsk #2

Norsk-på-norsk er serien der jeg skriver om alle norske 2017-utgivelser jeg leser for en komplett oversikt over hva jeg kan nominere til Bokbloggerprisen 2017.

Jeg har lovet meg selv at jeg skal skrive noe om alle de norske 2017-utgivelsene jeg leser i år. 
Samtidig har jeg sagt at dette er året jeg skal lese mange diktsamlinger. Jeg har med andre ord gjort det særdeles vanskelig for meg selv, for nå må jeg faktisk skrive om alle disse diktsamlingene jeg leser der jeg ikke aner hva jeg skal si.

Dette innlegget er med andre ord sponset av undertegnede bokbloggers tvangstanker. Jeg beklager.


Ulrik Farestad - Sangen og katastrofen

Sjanger: Dikt
Forlag: Bokvennen
Antall sider: 82 s.
Kilde: eBokBib
Potensiell klasse: Åpen klasse

Jeg ble så begeistret for Sorgensoveralt utgitt av Bokvennen tidligere i år at jeg i ren eufori var overbevist om at jeg kom til å elske alle forlagets diktsamlinger like høyt. Det stemmer åpenbart ikke.

Problemet jeg har med Sangen og katastrofen er imidlertid at den går langt over hodet på meg. Til nå har det meste jeg har lest av diktsamlinger hatt en veldig tydelig rød tråd som binder diktene sammen, flere har til og med hatt et narrativ. Her står diktene hver for seg, og det gjør at jeg sliter med å få grep om dem. Det er ikke boka sin feil, jeg skylder på min egen manglende erfaring som leser av denne type tekst.

Det er ulike typer dikt i samlingen. Mange går i dialog med en tradisjon, enten ved at de er knyttet direkte opp mot et maleri eller ved at de inkorporerer elementer fra et gresk eller kristent myteunivers. Andre er mer hverdagslige. Selv liker jeg de hverdagslige tekstene best, de får jeg grep om. De andre diktene har litt for mange referanser jeg ikke fanger opp, og jeg sliter derfor med å finne ut hva de prøver å fortelle meg.


Arne Hugo Støland - Mannakorn

Sjanger: Dikt
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 56 s.
Kilde: eBokBib
Potensiell klasse: Åpen klasse

Mannakorn er et begrep jeg aldri hadde hørt før, men som jeg nå har lært at er små lapper fra Bibelen som legges i en bolle. Så trekker man en lapp og tar utgangspunkt i dette skriftstedet for sin egen utlegning.

Det er naturlig nok også utgangspunktet for denne samlingen. Over hvert dikt står et kort bibelsitat, så er diktet på en eller annen måte en kommentar til sitatet. Det høres kanskje ut som et veldig høytidelig prosjekt, men disse diktene var veldig jordnære og tidvis også morsomme.

Jeg likte diktene mens jeg leste dem, og var særlig begeistret for en del enkeltformuleringer jeg møtte underveis. Med håndflatene som stemmegafler/lyttet han seg frem/til den gamle sangen
Kanskje er dette ei bok jeg skal trekke fram igjen litt seinere i år og lese på nytt og grundigere slik jeg gjorde med et par diktsamlinger i fjor. Akkurat nå er jeg i prøvesmakemodus og prøver finne frem til hva jeg egentlig liker innen denne sjangeren.


Fredrik Hagen - Jeg kom plutselig til å slutte å tenke på deg

Sjanger: Dikt
Forlag: Flamme
Antall sider: 94 s.
Kilde: eBokBib
Potensiell klasse: Åpen klasse

Her er jeg tilbake til det jeg innser en min komfortsone med en samling dikt som tydelig henger sammen gjennom å være fortalt av en tydelig fortellerstemme som henvender seg til leseren som et du.

noen ganger våkner du med hendene strukket
bort fra kroppen og tvers over den siden av sengen
der det ikke ligger noen

Tekstene kretser rundt livet og døden, om personer som er til stede i livet ditt for så ikke å være det, kanskje fordi de nå i stedet er en del av noen andres liv, og om savnet man sitter igjen med. Jeg liker måten dette er skildret ganske rett frem og usentimentalt, og dette er også en samling jeg skal vurdere å komme tilbake til i papirversjon litt senere.

lørdag 25. mars 2017

Torgrim Sørnes - Bøddel

Tittel: Bøddel
Sjanger: Sakprosa/biografi
Forlag: Vigmostad Bjørke
Utgitt: 2016
Sidetall: 246 s.
Kilde: Biblioteket
Språk: Norsk

Bøddel var en av bøkene jeg merket meg i fjor høst fordi jeg syntes den virket interessant, men jeg kom aldri så langt som til å lese den før den havnet på Bokbloggerprisens kortliste.

Boka er en biografi om Mathias Fliegenring som var bøddel i Trondheim mellom 1721 og 1728. Vi følger ham kronologisk gjennom livet fra fødsel i dagens Tyskland til han dør i fengsel i Trondheim i 1729 for å ha tatt livet av sin egen datter. Det siste kunne vært en spoiler, om det ikke hadde vært for at dette er bokas åpningssetning: "Den 26. august 1728, tidlig om morgenen, myrdet Mathias Fliegenring sitt eget barn med en sløv bordkniv." En genial åpningssetning som hadde meg hektet med en gang. Desverre synes jeg ikke resten av boka var like genial.

Misforstå meg rett, jeg fant mye som interesserte meg i Bøddel. Det er ingen tvil om at Sørnes har gjort sin research og kjenner stoffet ut og inn. Jeg lærte ting jeg ikke visste og som jeg ble inspirert til å lese mer om andre steder. Jeg likte også valget Sørnes har gjort ved å følge én bestemt person gjennom kildene fra så langt tilbake. Det er fascinerende å se hvor mye vi kan vite om et enkeltmenneske som ikke var høyt på strå i samfunnet, men heller helt nederst på rangstigen.

Mitt problem med denne boka er Sørnes' formidlingsevne, eller heller: mangelen på sådan. Jeg synes rett og slett ikke at boka er spesielt godt skrevet. Tidvis følte jeg at jeg leste forfatterens researchnotater og boka ga meg følelsen av å lese en 246 siders løst utdypet liste. Som sagt følger vi Fliegenring kronologisk, og vi er med fra kilde til kilde. Brevene han skrev, kvitteringene han undertegnet, rettssakene til personene han straffet. Hver gang en ny person introduseres får vi kortversjonen av deres livshistorie på samme måte. Født da, gift med den, svoger til den, karrieren omfatter disse jobbene i denne rekkefølgen. Til slutt hjelper det ikke at jeg synes innholdet er interessant, stilen er så oppramsende at jeg går lei.

Og det er synd, for som sagt er jeg overbevist om at forfatteren har masse kunnskap om det han skriver om, noe jeg faktisk tror er en stor del av problemet. For hver gang det kom et poeng som jeg syntes var spennende og gjerne ville vite mer om, hoppet teksten raskt videre til noe annet. Dette er et kjent problem innen sakprosaskriving: Forfatteren er så nær stoffet sitt at han ikke greier se det fra synspunktet til en som ikke har sittet og gravd i kildene i årevis. Det som for ham er så selvsagt at det ikke er nødvendig å nevne, er akkurat de bitene som for meg ville gjort teksten mer levende og tilført litt sårt tiltrengt variasjon.

Ett eksempel: Vi hører om rettssakene og dommen til alle personene Fliegenring straffet mens han var i Trondheim, og veldig mange av dem er unge kvinner som har fått barn i hemmelighet og i fortvilelse satt barnet ut for å dø. Slik det fremstår i boka blir dette en oppramsing av enkeltskjebner som ligner hverandre, og til slutt er jeg avstumpet og lei av å høre den samme historien igjen og igjen. Det jeg kunne ønsket meg var noen sider med et litt overordnet blikk som forteller om hvordan dette var et problem i samfunnet, så kunne de spesifikke sakene heller vært eksempler på dette.

Kanskje er jeg urettferdig, for faglig sett virker dette som et solid stykke arbeid. (Sterkere enn det kan jeg ikke si det, siden 1700-tallets historie ikke er mitt fagfelt.) Men i mine øyne er det som skiller glimrende sakprosa fra midt på treet sakprosa forfatterens evne til å formidle stoffet på en engasjerende måte for en uinnvidd leser. Sørnes har innslag av humor i boka, og jeg skal innrømme han fikk meg til å le høyt flere ganger, men det var ikke nok til å holde engasjementet mitt ved like gjennom hele teksten. Og som et kuriosapunkt til slutt: Han har noen merkelige ordvalg underveis som jeg antar skal være morsomme, men som for meg først og fremst var forstyrrende. For eksempel er det ingen som stjeler, alle rapper ting. Og det Fliegenring gjør når han utfører sitt arbeid er å kverke forbrytere, han dreper ikke. En liten filleting i den store helheten, men alt som trekker meg ut av det jeg leser og i stedet får meg til å tenke på helt andre ting, fjerner fokuset fra der det skal være.
 
Bøddel er månedens samlesningsbok i forbindelse med Bokbloggerprisen, og flere anmeldelser av den finner du på prisens nettside.