søndag 21. mai 2017

Lillehammer 2017 - Planlegging

Avreise til årets Lillehammer-festival nærmer seg, og tradisjonen tro har Ingalill allerede laget sin løype gjennom festivalen. Jeg kan ikke være dårligere og kommer her med min egen versjon.

For å bedrive litt selvskryt kan jeg annonsere at jeg allerede har fullført fire av sju bøker jeg lanserte som leseliste før Lillehammer. Jeg er med andre ord historisk godt i rute til årets festival, det på tross av at jeg annonserte at mai kom til å bli en elendig lesemåned. Noen ganger er det helt greit å ta feil.

Togbillett er allerede bestilt for å få minipris, så planlagt ankomst Lillehammer er allerede 10.40. Satser på at årets togtur er uten buss for tog på deler av strekningen og at klokkeslettet derfor stemmer. Det er kanskje vel ambisiøst å tro jeg skal rekke noe allerede fra klokken 11, men man er da ingenting om ikke ambisiøs.

(Komplett festivalprogram her.)

Onsdag 31/5


11.00: Kultur og språk for unge nordboere (Stift)
12.00: Et språklig sprang (Søndre park) 
13.00: AnMagrit hvor ble det av det i alt mylderet? (Kunstmuseet)
14.00: Intimitet og fravær (Elephant) eller Litteraturens forandrende kraft (Teltet)
16.00: Så här får man inte säja (Stift) eller Vesaas-foredraget (Zink)
17.00: Nordisk slam (Elephant)
18.00: Knausgård møter Bennet (Biblioteket)

Første punkt på programmet handler om språk og om hvordan unge mennesker fra de nordiske landene forstår/ikke forstår hverandre og heller snakker engelsk. Sa jeg at det handler om språk? Selvsagt vil jeg hit. Er været bra fortsetter dagen i parken med Vigdis Hjorth som snakker om Kierkegaard med hans norske oversetter. Er det dårlig vær tror jeg at det blir innendørs lystlesekafe og kake i stedet.

Klokka ett blir det diskusjon om arbeiderklasselitteratur før klokken to presenterer årets første dilemma: Selma Lønning Aarø og Ida Hegazi Høyer eller Ngugi wa Thiongo'o? Per i dag heller jeg mot damene, men jeg er usikker. Dilemmaet etterfølges nok av en times pause, der jeg kan sjekke inn og eventuelt spise noe før klokken fire byr på neste dilemma: Diskusjon om hva man kan si offentlig i de ulike nordiske landene, eller foredrag med Jan Kristoffer Dale som vant Vesaas-debutantpris? Igjen tror jeg det er språk som frister mest, og at jeg går for alternativ 1.

Klokka fem blir det slam fordi er det noe litteraturfestival har lært meg, er det at slam er kult.
Klokka seks vil jeg høre Knausgård snakke med Claire-Louise Bennett, jeg må bare lese boka hennes først.

Resten av dagen er det ingenting spesielt som frister, så kanskje byr det på middag og en sosial kveld? Eller en komplett asosial kveld på hotellrommet med laptop/bok.


Torsdag 1/6

10.00: Bjørnsonforelesningen med Kamila Shamsie (Maihaugsalen)
11:00: Kritikerseminar: Berettiget vrede (Holbøsalen) eller Across the Great Divide (hotellet)
12:00: Når boken gjentar seg (Parken) eller Slam og/eller poesi (Elephant)
13:00: Bjørnsonsamtalen (Nansenskolen) eller Memoar og litteratur (Teltet)
14:00: Suksess ute, blomstring hjemme? (Biblioteket) eller Fortellinger å tenke med (Holbø)
15.00: Mye om menn (Teltet)
19:00: Litterær festaften (Maihagsalen) eller Nordisk mesterskap i poesislam (Teltet)
22:00: Litteraturquiz (Banken)

Torsdag er dilemmaenes dag, og en dag der nistepakke i veska ser ut til å være nødvendig. Jeg har lyst til å høre Kamila Shamsie, men usikker på om jeg har nok lyst til å høre henne til å dra meg helt opp til Maihaugen på morgenkvisten. Det er dessuten akkurat langt nok unna til at det blir vanskelig å rekke nytt arrangement klokka elleve.

Dropper jeg Shamsie, blir dagens første dilemma Åsa Linderborg om sinne i offentligheten eller amerikansk valgkamp. Jeg heller mot sistnevnte. Neste dilemma er mellom dystopi i parken eller slam/poesi innendørs. Her har jeg planer om å la været avgjøre - er det sol, blir det parken. Så må jeg velge mellom Shamsie igjen, denne gang som intervjuobjekt, eller Strøksnes/de Figueriedo/Moi snakke om memoarer i teltet. Jeg har de siste årene virkelig fått sansen for memoar-sjangeren, og velger nok den. Klokka to byt på nytt dilemma: John Freeman om skandinaviske forfattere med suksess i utlandet, eller bl.a. Åsne Seierstad om å bruke litteratur til å bearbeide traumatiske hendelser? Siden Freeman var et av fjorårets høydepunkter for meg, blir det nok han.

Klokka tre byr på det eneste selvsagte punktet på dagens programm. Jeg vil se Kyrre Andreassen og Frode Grytten. Kanskje burde jeg derfor lese sistnevntes novellesamling fra i fjor? Andreassens bok har jeg lest og likt fra før.

Dagens siste dilemma er det vanskeligste. Litterær festaften pleier å være et av festivalens høydepunkt for meg, men i år tror jeg faktisk det må vike for Nordisk mesterskap i poesislam. Før målet er å unngå sisteplassen i årets litteraturquiz på slutten av kvelden.


Fredag 2/6

10:00: Hans Olav Brenner om intervjuet (Nansenskolen) eller Poesislam (Plan B)
11:00: Sorg er den greia med fjær (Elephant)
12:00: Kritikk som offentlighetsutøvelse (Holbø)
13:00: Mennesket og naturen (Stift)
14:00: Vigdis Hjorth gjennom 30 år (Biblioteket)
15:00: Morgenbladet salongen (Teltet)
16:00: Prosaens potensial (Biblioteket)
17:00: Freeman's (Stift) eller Kritisk ettertanke (Banken)
19:00: Banknatta med diverse arrangement

I motsetning til torsdag har jeg bare to dilemmaer på fredag. Annet enn når jeg skal få i meg mat i løpet av dagen.

Om det er færre dilemmaer denne dagen, er de imidlertid vanskeligere. Jeg har veldig lyst både til å høre Brenner snakke om intervjuer og til å se Fredrik Høyer. Mulig jeg lar latskapen avgjøre og velger poesislam som er kortest å gå fra hotellet. Dagens andre dilemma kommer klokka fem der jeg må velge mellom kritikere som diskuterer fjorårets bøker eller John Freeman snakke om sitt magasin. jeg tror jeg går for Freeman og tar referat av diskusjonen fra Ingalill.

Resten av dagen er plankekjøring.


Lørdag 3/6

12.00: Former for sorg (Stift)
14.00: Mennesket bak genene (Stift)
15:00: De norske syriafarerne
17:00: Tre kvinner (Bjerkebæk) eller Espedals år (Elephant)
18:00: Timbuktu (Teltet)
20:00: Pub til pub

Det er i mine øyne lenger mellom høydepunktene på lørdag enn resten av uka. Etter banknatta kvelden i forveien, kan det være greit med en sein start, så jeg planlegger å begynne med Espedal/Porter om sorg. Klokka to kunne det vært et alternativ å høre Nina Lykke og Monica Isakstuen om brudd, men jeg tror at det vil føles akkurat litt for aktuelt for øyeblikket og velger i stedet å høre en lege snakke om sine bøker som ligger i skjæringspunktet mellom medisin og litteratur.

Åsne Seierstad og Demian Vitanza i samtale om norske syriafarere kan være interessant, på tross at jeg foreløpig har stoppet opp halvveis i begges bøker om emnet. Klokka fem har jeg valget mellom en forestilling om tre av Undsets kvinner, som jeg ikke har lest om, eller mer Espedal om ei bok jeg faktisk har lest. Timbuktu i teltet kan være interessant, og pub-til-pub er en selvsagt avslutning på kvelden.

Alternativet er at dette blir en sosial dag med mye pusterom.


Søndag 4/6

12.00 Hjerneføde (Teltet)

Søndag er hjemreisedag, men jeg har planer om å få med meg ett arrangement før jeg drar hjem. Hjerneforskere om hjernen, det høres spennende ut.

søndag 30. april 2017

Månedsoppsummering april

April har vært en litt merkelig lesemåned for meg. Jeg startet med å fullføre masse bøker i starten av måneden før det var helt bråstopp i den andre halvdelen. Jeg slutter likevel på ni titler, noe som fremdeles er langt flere enn jeg vanligveis pleier å lese på en måned. 

  • John Freeman - How to Read a Novelist 
  • Max Porter - Grief is a Thing with Feathers
  • Becky Chambers - A Closed and Common Orbit
  • Carrie Fisher - Wishful Drinking 
  • Roald Dahl - Madness  
  • Charles R. Cross - Heavier than Heaven: The Biography of Kurt Cobain 
  • Hannah Kent - The Good People 
  • Ida Lórien Ringdal - Dette skjer ikke  
  • Fiona Staples og Brian K. Vaughan - Saga Vol. 7

Åtte på engelsk, en på norsk.
Fire kvinner, fire menn og en delt.
To lydbøker, ei e-bok og seks papirbøker.
En tegneserie, en diktsamling, tre sakprosa, to romaner, ei novellesamling og en jeg ikke kan definere.

Det har vært mye bra lesestoff denne måneden. Saga Vol. 7 var en god start. Jeg synes serien tapte seg litt i noen nummer i midten, men med de to siste utgivelsene synes jeg serien er tilbake der den startet, og jeg digger det. Dette skjer ikke hadde noen dikt som traff meg midt i magen, og andre som ikke gjorde like stort inntrykk. De første veide imidlertid opp for de siste, så hovedinntrykket var positivt. The Good People var mitt første forsøk på "seriøs litteratur" som lydbok, og det gikk overraskende greit. Boka var god, innleseren også og det krevde bare litt ekstra konsentrasjon å gå fra ren underholdning til noe litt mer krevende. Greit, jeg greide ikke lenger jogge mens jeg lyttet, men jeg kom gjennom likevel. Heavier than Heaven har jeg allerede skrevet om, et godt biografivalg til denne runden i biosirkelen. Madness er en av fire novellesamlinger som ble utgitt i forbindelse med Roald Dahls jubileumsår i fjor. Jeg leste mye Dahl som barn, men hadde før dette bare lest ei av novellene hans. Jeg likte denne samlingen, men det ble etter hvert litt mye av det gode for meg. Litt for mange fikse løsninger samlet mellom to permer, men likte veldig godt de to første novellene. Wishful Drinking var lydbok nummer to denne måneden, denne synes jeg bare var rotete, og den ga meg lite. A Closed and Common Orbit var imidlertid skikkelig feelgood science fiction og riktig bok på riktig tidspunkt. Min "anmeldelse" på Goodreads bestod av ett ord: Awwwww. Jeg synes det er så dekkende at det får stå her også. Grief is a Thing With Feathers vet jeg ikke helt hva jeg skal si om. Jeg leste fordi forfatteren kommer til Lillehammer, og fordi jeg har hørt så mye om den på YouTube. Den ble ingen umiddelbar favoritt for meg, men det kan ha med timing å gjøre. Den siste boka jeg fullførte denne måneden var How to Read a Novelist av John Freeman. Dette er en samling med intervjuer av over 50 forfattere gjort gjennom mange år som journalist og tidsskriftredaktør, og det var veldig inspirerende lesing. Definitivt ei bok av typen som leder til andre bøker. Som om man skulle trenge det. (Man trenger alltid det.)

Så til kryssene:
Ett kryss for deltakelse i biosirkel.
Ett dobbeltkryss for lyrikk og norsk 2017.
Tre kryss for lesing fra egne hyller.
Fremdeles ingen 1001-bøker eller bøker over 500 sider, og bokhylleleserunden hos Hedda har foreløpig falt ut.

Da ser totalen slik ut:
  • 44/80 bøker
  • 10/40 bøker som sto i hylla per 1/1-17
  • 7/20 norske bøker utgitt i 2017
  • 0/12 bøker på 1001-lista
  • 7/10 diktsamlinger
  • 0/5 bøker over 500 sider
  • 2/6 biografier til Ingalills biosirkel

Jeg spår at mai blir en laber lesemåned fordi hodet mitt akkurat nå er helt andre steder. Ting går ikke alltid som planlagt, og nå er jeg og bøkene mine plutselig på flyttefot igjen, denne gang på egenhånd. Fram til det er avklart hvor vi gjør av oss og når det skjer, ser det ut til at konsentrasjon er manglervare. Men jeg har store forhåpninger om at den kommer tilbake når de praktiske tingene er på plass.

Uansett blir det Lillehammer i slutten av mai, og juni er feriemåned - da skal det leses på spreng. Og jeg har allerede passert halvveis til 80, så dette går veien.

lørdag 15. april 2017

Charles R. Cross - Heavier than Heaven

Tittel: Heavier than Heaven
Sjanger: Biografi
Forlag: Sceptre
Utgitt: 2001
Sidetall: 352 s.
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Engelsk

Når det gjelder musikk, står jeg vanligvis på ganske bar bakke. Jeg er ikke spesielt interessert og jeg har virkelig ikke peiling. Skal jeg ha hørt om en artist eller et band, må de være veldig mainstream. Som regel vil ikke en gang det hjelpe. Jeg kan høre en veldig kjent sang og ikke ane hva den heter eller hvem som synger den. Og det er helt greit, man velger seg sine interesser og musikk er bare ikke en av mine.

Men. Når jeg først har hørt musikk jeg liker, går den på repeat. På den tiden da jeg kjøpte CD'er hørte jeg stort sett en om gangen. Igjen og igjen og igjen. Og akkurat det er mitt forhold til Kurt Cobain og Nirvana - det gikk på repeat gjennom hele videregående. Jeg hadde to CD'er: Nevermind og MTV Unplugged og jeg ble inspirert til å høre dem igjen mens jeg leste denne boka. Og sangene sitter som spikret enda. Jeg vet akkurat hvor stemmen sprekker, akkurat hvor han trekker pusten. Plutselig er jeg tilbake til Elisabeth 17-år da desperasjonen og sårheten i Kurt Cobains stemme var alt som skulle til for å smelte meg fullstendig.

Og likevel er jeg helt clueless når det kommer til det som ikke er på CD'en. Før jeg leste denne boka, visste jeg ikke hva de andre bandmedlemmene het. Faktisk visste jeg ikke engang hvor mange de var. Jeg leste stadig vekk titlene på sanger jeg trodde jeg aldri hadde hørt, men da jeg søkte dem opp på nett viste det seg at veldig mange av dem var sanger jeg har hørt hundrevis av ganger - uten å fange opp navnet. For meg handlet Nirvana kun om en ting: Den stemmen som fylte hodet mitt når jeg satt på meg øretelefoner og trykket på play. Alt annet var uvesentlig.

Men. Selv om jeg ikke er spesielt glad i musikk, har jeg oppdaget de siste årene at jeg likevel er veldig glad i musikerbiografier. Jeg liker å lese om veien til målet, om drivkraften og nødvendigheten disse menneskene drives av. Her var Kurt Cobain inget unntak, selv om han kanskje er en større selvmotsigelse enn flere andre jeg har lest om.

Heavier than Heaven er en veldig god bok basert på det som fremstår som et ekstremt grundig researcharbeid. Charles R. Cross har utført 400 intervjuer, i tillegg til at han har hatt tilgang på Cobains dagbøker, brev og private videoopptak. Dette føles som det nærmeste man kan komme Cobain uten en selvbiografi, og Cross balanserer fint mellom respekt og sannhetssøken i sine skildringer av Cobains turbulente liv.

Kurt Cobain ble født i Aberdeen, Washington, en amerikansk småby basert på tømmerhogst. De første årene var fine, men da foreldrene ble skilt, begynte nedturen. I flere perioder hadde han ingen sted å bo, men sov i baksetet på bilen sin, i pappesker eller på venterommet på akuttavdelingen på sykehuset. Han droppet ut av skolen og hadde diverse kortvarige vaktmesterjobber for å skrape sammen til dop og husleie. Etter hvert flyttet han sammen med en kjæreste som betalte alle utgiftene mens han satt hjemme og øvde på gitar, skrev sanger eller laget kunst. Han skulle lykkes som musiker, og selv om han siden likte å late som at suksessen kom rekende av seg selv, jobbet han i virkeligheten hardt for å komme dit.

Men suksessen hadde, som alltid, en bakside, og denne boka var ikke akkurat lystig lesing. En nedadgående spiral av depresjon, heroinmisbruk og manglende selvtillitt forklarer hvordan det gikk som det gjorde. I april 1994 skjøt han seg i hodet med ei hagle etter å samtidig ha tatt en dose heroin som sannsynligvis ville tatt livet av ham om han ikke hadde trykket inn avtrekkeren. Da var han 27 år gammel og far til ei jente på knappe to år.

Denne biografien var ikke spekulativ. Den kommer tett på og prøver å finne fram til mannen under alle mytene, de fleste av mytene startet av Cobain selv. Allikevel er det én ting jeg reagerte på underveis. I romaner som The Secret History eller The Grass is Singing begynner fortellingen med et mord, før forfatteren flytter seg tilbake i tid og forteller om hendelser som leder opp til mordet. Effekten er at tilsynelatende hverdagslige hendelser får et ekstra, illevarslende lag. Jeg føler det samme er tilfelle med denne boka, jeg vet tross alt hvor dette skal ende før jeg begynner. Og Cross legger opp til det fra starten. Enten ved å fortelle om slektninger som tar livet av seg, eller ved å fortelle om Kurt Cobains utsagn om selvmord fra ganske ung alder. Jeg bare tenker: Det er mange ungdommer som sier de aldri skal passere 30. Den eneste grunnen til at det føles som et frampek når Kurt Cobain sier det, er fordi vi vet hvordan det slutter.

Men det var en liten filleting, i det store og det hele var dette en interessant bok som gjorde at jeg ble litt bedre kjent med mannen bak stemmen som forførte tenårings-meg. Og jeg fant fram til musikk jeg ikke har hørt på på lenge. Tenåringsangsten lenge leve!

mandag 10. april 2017

Leseliste Lillehammer

Årets program til Litteraturfestivalen på Lillehammer er lagt ut, hotellrom er bestilt og jeg har så smått begynt å legge planer.

Ved første øyekast var det mindre åpenbare valg av arrangementer i år enn det har vært de to siste årene. Men etter å ha lest programmet en gang til endte jeg likevel opp med en lang liste med flere konkurrerende programposter og ingen tid til å spise. Alt er med andre ord som det pleier.

Jeg skal lage en tentativ plan over hva jeg vil få med meg, men det kommer nærmere festivalstart som for min del blir onsdag 31. mai. I dag tenkte jeg i stedet jeg skulle dele en liste over bøker jeg har planer om å lese før festivalstart. Den observante leser vil kanskje bemerke at dette er i overkant ambisiøst på en drøy måned, og jeg er ikke uenig. Men som en bunke å velge fra, burde det være et godt utgangspunkt.


  • Vigdis Hjorth - Arv og miljø
    Denne skulle jeg strengt tatt lest til samlesingen i februar, men da hadde jeg ikke boka tilgjengelig. Nå har jeg lånt den av en kollega, og har planer om å få lest den ganske snart så jeg kan levere den tilbake. Og jeg regner med det kan være greit å ha lest denne om jeg skulle dukke innom en av mange programposter som har Hjorth som deltaker.

  • Max Porter - Grief is a Thing with Feathers
    Dette er ei bok jeg hørte veldig mye om på YouTube i fjor, og som Labben har skrevet fint om.
    Porter kommer til Lillehammer, og jeg har lånt boka av Silje for å være forberedt. Dette er ei tynn flis, så såpass må jeg få til.

  • Ngugi wa Thiong'o - Hvetekornet
    Denne boka fikk jeg i Solum Bokvennens bokboks i fjor, og har egentlig hatt planer om å lese den siden. Jeg har lest ei bok av forfatteren tidligere og likt den godt, så her er det egentlig ingen unnskyldning. Bokhyllekryss gir den også!

  • Åsne Seierstad - To søstre
    Denne boka har ligget halvlest på nattbordet mitt siden januar, men det er på tide å få ut finger'n og fullføre. Jeg likte boka, jeg tok bare en pause for å lese noe annet, og så har pausen vart lenger enn planlagt.

  • Demian Vitanza - Dette livet eller det neste
    En annen halvlest bok, denne gangen fordi jeg var for treg og boka ble automatisk levert tilbake til biblioteket. Men jeg har lånt på nytt og prøver igjen.

  • Claire-Louise Bennett - Pond
    Ei annen bok jeg har hørt mye om på YouTube som plutselig rykket mange hakk opp på leselista fordi forfatteren dukker opp på Lillehammer i år. Hun skal snakke med Knausgård om denne novellesamlingen, en samtale jeg antar jeg vil få mye mer ut av om jeg faktisk har lest boka først. Dette er imidlertid ei bok som per i dag ikke befinner seg i mine hyller, så mulig prioriteringer blir deretter.

  • John Freeman - How to Read a Novelist
    John Freeman var for meg en av de store positive overraskelsene under fjorårets festival, og jeg kjøpte denne boka da. Dette er strengt tatt ikke ei bok jeg trenger å ha lest for å få mer ut av hans samtaler på årets festival, det er bare en tanke om at det har gått et år siden jeg kjøpte den og jeg har hatt veldig lyst til å lese den siden da. Så hvorfor har jeg ikke gjort det? Det samme kan for øvrig sies om nummer to av magasinet hans, Freeman's. Jeg kommer sikkert til å kjøpe nummer 3 på Lillehammer, så jeg burde ha lest nummer 2 før det for å kunne handle med god samvittighet.

lørdag 8. april 2017

Doris Lessing - A Proper Marriage

Tittel: A Proper Marriage
Sjanger: Roman
Forlag: Panther
Utgitt: 1965
Sidetall: 380 s.
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Engelsk

Jeg jobber meg sakte men sikkert gjennom Doris Lessings forfatterskap, og denne gangen var det A Proper Marriage som ble tatt ut av hylla. Dette er bok to i Children of Violence serien, en serie på fem bøker som starter med Martha Quest som jeg leste i fjor.

Vanligvis ville jeg vært forsiktig med å skrive om bok to i en serie i redsel for å spoile den første boka, men det vil jeg påstå er omtrent umulig når det gjelder disse bøkene. Det nærmeste jeg kommer er å si at hovedpersonen Martha Quest er nygift når denne boka starter, men med tanke på tittelen burde ikke det være en stor overraskelse. Og i en bokserie som følger en kvinne fra oppveksten og gjennom livet midt på 1900-tallet, kan et giftermål knappest komme som et sjokk på noen.

I denne boka følger vi Martha fra hun er 19 år og nygift og noen år framover i tid. Vi er tett på hverdagslivet i den britiske kolonien Sør-Rhodesia i tiden rett før og etter utbruddet av 2. verdenskrig i Europa, og ser hvordan det påvirker livet også for menneskene i kolonien så langt unna moderlandet. Det er ei bok jeg brukte lang tid på å lese, godt over en måned, fordi jeg bare greide fordøye omtrent 20 sider om gangen. Det er ei bok som kledde å leses langsomt - hadde jeg presset på for å lese raskere, er jeg sikker på jeg ville gått glipp av masse.

Boka er ikke bygget opp rundt store, dramatiske hendelser eller med en hektisk spenningskurve. Styrken ligger i stedet i nærheten til tid og sted og menneskene som skildres. På tross av at jeg befinner meg langt unna bokas setting, både geografisk og i tid, føler jeg at jeg blir en del av miljøet mens jeg leser. Karakterenes frustrasjoner blir mine frustrasjoner. Jeg kjenner varmen og støvet, jeg kjenner usikkerheten rundt det som skjer i Europa og rastløsheten som preger alle ungdommene. Og jeg kjenner Marthas økende desperasjon for sin egen situasjon ettersom tiden går og ingenting endres.

Lessing har en ekstremt analytisk skrivestil, noe som appellerer til meg. I mesteparten av boka er vi inne i hodet på Martha Quest, og hun tar ingenting for god fisk. Hver eneste tanke og følelse analyseres i detalj. Hva betyr det at jeg føler dette? Hvor kommer denne følelsen fra? Er det normalt å kjenne det sånn? Hun ser hele tiden både seg selv og omgivelsene utenfra, hun blir aldri en deltaker men forblir observatør. Hun leter etter svar i bøkene, men også i menneskene rundt seg. Hun kaster seg impulsivt ut i nye ting, men så fort hun er engasjert, begynner hun å distansere seg fra entusiasmen og se på det hele med kjølig ironi. Det skjer en utvikling underveis, men det skjer så gradvis at jeg ikke merker det før jeg kommer til slutten og ser at vi nå er et helt annet sted enn der vi startet.

A Proper Marriage var ikke ei bok jeg falt for umiddelbart, men ei bok som vokste jo lenger jeg kom og som fortsatte og vokse etter at jeg var ferdig. Jeg har blitt kjent med Martha Quest, og hun kommer til å være med meg lenge. Anbefales - men her bør man absolutt lese bøkene i rekkefølge, så begynn i så fall med Martha Quest.

mandag 3. april 2017

Benny Lewis - Fluent in 3 months

Tittel: Fluent in 3 months
Sjanger: Sakprosa
Forlag: Collins
Utgitt: 2014
Sidetall: 256 s.
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Engelsk

Dette var ei av bøkene jeg kjøpte i Edinburgh etter at jeg hadde sagt jeg ikke skulle kjøpe flere. Ei bok som handler om hvordan du kan lære et språk i løpet av tre måneder var rett og slett mer enn jeg kunne motstå.

Lewis hovedbudskap er at for å lære et språk raskt, må du bruke det fra dag én. Han har selv prøvd å lære språk i en skolesetting, og ikke kommet noen vei fordi han syntes alt var kjedelig. Men da han begynte å se på språk som et middel til å kunne snakke med andre mennesker, ble det brått mer interessant. Han fant sin motivasjon, og i følge hans egen definisjon snakker han nå 12 språk flytende.

Jeg har noen motforestillinger mot denne boka, men la meg begynne med det positive. Jeg har stor tro på at denne boka kan være en kickstart til å komme i gang med å lære et nytt språk. For det første fordi Lewis er en god motivator, han feier til side alle motforestillinger og forteller deg at alt er mulig. For det andre fordi denne boka har en veldig praktisk tilnærming og er god til å komme med helt konkrete råd. For eksempel: Lewis kongstanke er at du skal snakke fra dag én. Men hvem skal du snakke med? Lewis går videre til å gi deg fire forskjellige måter du kan komme i kontakt med mennesker som snakker språket du ønsker å lære deg. Og avslutter med en link til sin egen blogg der du finner linker til enda flere ressurser.

I det hele tatt er denne boka tett knyttet opp til hans egen blogg, noe som kunne vært irriterende, men som jeg i denne boka ser på som en styrke. Hvert kapittel avsluttes med en link til bloggen, der du kan finne flere eksempler og linker til gode verktøy som kan hjelpe deg videre. Lewis har fokus på at det ikke trenger å koste skjorta og lære et nytt språk, hverken i hjelpemidler eller reiser. Du kan lære der du er, og det finnes massevis av gratis eller billige hjelpemidler du kan benytte deg av. Bloggen hans har dessuten gitt ham et stort kontaktnett av andre språkstudenter som han bruker som eksempler på det han forteller om.

Jeg har også tro på at tilnærmingen hans har mye for seg. Basert på min egen erfaring fra klasseromsundervisning i fire språk, er det altfor lite fokus på å høre faktiske morsmålsbrukere snakke. Jeg har hørt massevis av kassettoptak av f. eks. franskmenn som snakker fransk saaaakte og tyyyydelig, men så fort jeg møtte på realistisk muntlig fransk, skjønte jeg ikke bæret. Og Lewis er ikke motstander av å pugge grammatikk og lese lærebøker. Han mener bare at dette ikke er stedet å begynne. Lær deg å føre enkle samtaler først, ikke bry deg om at de er stotrete og at du gjør grammatiske feil. Så tar du grammatikken etterpå som trinn to når du allerede har noen knagger å henge kunnskapen på.

Så til motforestillingene. Jeg har to, en generell og en mer personlig. Generelt opplever jeg Lewis som langt bedre når det er snakk om praktiske ting enn når han snakker om teori. Jeg kjenner jeg steiler flere ganger i innledningen når han uttaler seg skråsikkert om lingvistiske emner. På ett punkt skriver han at "det finnes ingen vitenskapelige beviser som sier at... " der jeg i løpet av studietiden har lest flere artikler som hevder noe annet. Eller når han skriver om hva det vil si å snakke et språk flytende: "The question of what fluency means is one of great controversy, depending on whom you ask. I want to provide a much more precise understanding of fluency once and for all." Med andre ord, det lingvister verden over debatterer og ikke kan bli enige om, har Benny Lewis det endelige svaret på.

Den mer personlige innvendingen er at jeg ikke tror bokas tilnærmingsmåte passer for meg personlig. På mange måter er dette en bok for hvordan lære språk hvis du er ekstrovert. Lewis er opptatt av å lære språk for å kunne snakke med folk uansett hvor han er i verden.  For meg er motivasjonen for å lære nye språk hovedsakelig at jeg vil kunne lese dem. Jeg kommer uansett ikke til å kaste meg ut i samtaler med masse fremmede mennesker, det gjør jeg ikke en gang på norsk. Det som fascinerer meg med språk er desuten først og fremst systemene og hvordan språket skiller seg fra det jeg allerede kan. Så for meg er ikke grammatikken et nødvendig onde jeg kommer til et sted på veien, det er hovedgrunnen til fascinasjonen i utgangspunktet.

Men uansett om du tenker som meg eller som Benny Lewis vil du finne gode tips i denne boka, og jeg anbefaler den gjerne.

Jeg avslutter med en liten videosnutt fra Lewis' egen YouTubekanal. Siden dette er en promovideo for boka hans, tenker jeg det går fint å dele den her:


lørdag 1. april 2017

Månedsoppsummering mars

Om jeg lar tallene tale for seg selv, har mars vært en fantastisk lesemåned med 14 fullførte titler. For en leser som vanligvis ser det å greie 6-8 leste bøker som en særdeles produktiv måned, er det fantastiske tall. Jeg har imidlertid motforestillinger mot den måten å se det på.

Det handler ikke nødvendigvis om kvantitet, men om kvalitet. Jeg har uttalt at jeg skal lese færre bøker, ikke flere. Samtidig: Med introduksjonen av lydbøker og diktsamlinger inn i reportoaeret, er det naturlig at antallet går opp. Men det er en balanse, og jeg må passe meg for ikke å havne i fella der det blir viktigere å telle enn å ha glede av det jeg leser. Been there, done that.

Jeg velger derfor å dele opp månedens leseliste i noen underkategorier som gjør det mer synlig hvorfor antallet er så mye høyere enn vanlig.

Jeg har lest fire diktsamlinger denne måneden:

Tre av dem har jeg allerede skrevet om, i hvert fall til en viss grad. Yahya Hassan var på mange måter enklere å forholde seg til enn de tre andre fordi teksten var mer rett fram. Den gjorde imidlertid ikke like sterkt inntrykk på meg som jeg hadde trodd den skulle gjøre etter all oppmerksomheten den fikk da den kom ut.

Jeg har også lest to tegneseriehefter:
  • Jeff Lemire og Dustin Nguyen - Machine Moon: Descender #2
  • Jeff Lemire og Dustin Nguyen - Singularities: Descender #3

Denne serien handler om en fremtidsverden der mennesker har vært omringet av roboter, men da flere viktige planeter plutselig blir angrepet av kjemperoboter er den fredelige sameksistensen over. Når serien begynner har menneskene deaktivert nesten alle roboter, men vi følger en av de gjenværende og hans kamp for å overleve. Dette er en serie jeg liker veldig godt, og som jeg synes har blitt bedre og bedre underveis.

Jeg har hørt på tre lydbøker:
  • J.K. Rowling - Harry Potter and the Chamber of Secrets
  • J.K. Rowling - Harry Potter and the Prisoner of Azkabahn
  • Ernest Cline - Armada   

Jeg liker fortsatt Stephen Fry som innleser av Harry Potter, og jeg fortsetter å være overrasket over hvor lite jeg husker av bøkene. Samtidig trengte jeg nå en pause fra Potter-bonanzaen fordi jeg begynte å irritere meg over hvor mye av de tidligere bøkene som gjentas for hver nye bok, og over hvor likt bøkene egentlig er bygget opp. Forsøkte meg derfor på Armada siden jeg likte Ready Player One av samme forfatter godt, men Armada var langt fra like engasjerende.

Da gjenstår fem bøker jeg ikke har noen samlet kategori på:

En roman, tre non-fiction og ei bok som befinner seg et sted i midten. Og, tro det eller ei, jeg har skrevet om tre av dem allerede, og har planlagt å skrive om de to siste i uka som kommer. Uten å røpe for mye kan jeg vel si at Lessing var månedens høydepunkt, men som sagt, mer om det neste uke.


Da er vi over til dagens siste punkt på agendaen, nemlig krysslista.

Jeg konkluderer allerede nå med at 80 leste totalt i år bør være plankekjøring siden jeg er nesten halvveis allerede i mars. Da er det værre med bokhyllelesinga. To nye titler denne måneden gjør at jeg nå er oppe i 7/40 og bør strengt tatt holde meg strengt til egne bokhyller noen måneder for å ta igjen etterslepet. Jeg har lest tre nye norske, som alle også var diktsamlinger, i tillegg til en diktsamling på dansk, så 6/20 og 6/10 på respektive punkter kjennes som å være godt i rute.
To store, feite nuller gjenstår fremdeles: Ingen 1001-bøker og ingen bøker over 500-sider, mens biografier er ok med 1/6 siden det foreløpig bare har vært en runde i lesesirkelen.

  • 35/80 bøker
  • 7/40 bøker som sto i hylla per 1/1-17
  • 6/20 norske bøker utgitt i 2017
  • 0/12 bøker på 1001-lista
  • 6/10 diktsamlinger
  • 0/5 bøker over 500 sider
  • 1/6 biografier til Ingalills biosirkel

onsdag 29. mars 2017

Thomas More - Utopia

Tittel: Utopia
Sjanger: tja... er utopi en egen sjanger?
Forlag: Penguin
Utgitt: 1516, min utgave 2009
Sidetall: 135 s.
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Engelsk

Månedens tema i Heddas bokhyllelesing er en tidsepoke, den valgte boka skal enten være skrevet i eller ha handling lagt til 1350 - 1700.

Jeg hadde flere muligheter, men alle var tykke og tiden var i ferd med å renne ut. Så kom jeg plutselig på at Utopia av Thomas More har stått i hylla mi siden mars i fjor, den er strengt tatt bare ei tynn flis og den ble første gang utgitt i 1516. Perfekt valg!

Utopia er ei bok jeg har hatt lyst til å lese lenge fordi den stadig dukker opp i andre ting jeg leser. Enten fordi jeg leser historiske bøker fra Tudor-tidens England der Thomas More var en ruvende skikkelse som Henry VIIIs rådgiver i mange år. Eller fordi jeg leser artikler om utopier/dystopier der denne boka ofte ses på som startpunktet. Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forventet meg, men det var i hvert fall noe annet enn det jeg faktisk fikk, for denne boka var overraskende lettlest og underholdende.

Boka har to deler. Den første delen består av fiktive brev mellom Thomas More og et par andre reelle, navngitte personer. Målet er å skape følelsen av at beretningen som kommer i del to er sann, og vi blir introdusert for sjømannen Raphael som er en svært bereist mann. I et av brevene gjenfortelles en lang dialog mellom ham og More der de diskuterer hvorvidt Raphael burde søke seg inn som en konges rådgiver, noe Raphael mener er en absurd tanke. Ingen konge ville høre på hans ideer, og han vil ikke si noe annet enn sin ærlige mening. Pragmatikeren More er uenig.

Del to er Raphaels beskrivelse av øysamfunnet Utopia, et samfunn han fremstiller som det eneste fornuftige samfunnet i verden. Desverre er det ingen som har helt fått med seg hvor det er, for da Raphael fortalte akkurat denne biten, var det noen som hostet så høylydt at den informasjonen druknet i støyen. Utopia fremstilles som et fantastisk samfunn der alle har det de trenger, ingen ønsker seg noe annet, de er neste ikke syke, jobber 6-timers dager, vinner alle kriger - gjerne uten å spille en dråpe blod, og har stor religiøs frihet. Den grunnleggende byggesteinen for dette fantastiske samfunnet? Ingen privat eiendomsrett. Med dagens øyne kunne man vel kanskje innvende at samfunnet ikke var spesielt utopisk for de utopiske kvinnene da disse fremdeles i følge loven var underlagt mannen. Til gjengjeld var de alle deltakere i arbeidslivet og kunne til og med være prester.

Det var flere ting som overrasket meg i denne teksten. For det første hadde jeg ikke fått med meg at Mores drømmesamfunn i bunn og grunn er et kommunistisk samfunn. For det andre hadde jeg trodd samfunnskritikken skulle være mer gjemt mellom linjene og ikke befinne seg så oppe i dagen som den gjorde. Thomas More jobbet tross alt med Henry VIII som sitt overhode, og han er vel ikke akkurat husket som historiens mildeste, snilleste konge. Aller mest overrasket var jeg likevel over hvordan det utopiske samfunnet beskrives som et sted med stor religiøs toleranse. More selv brant hundrevis av protestantiske kjettere på bålet fordi de trodde på feil versjon av Gud, før han til slutt selv ble henrettet for å nekte å si fra seg katolisismen da det politiske klimaet var snudd og protestanter satt i de viktige maktposisjonene. Jeg hadde ikke trodd hans idealsamfunn skulle la alle tro hva de ville.

Utopia er et politisk tankeeksperiment og er ment å skildre et idealsamfunn som var langt fra den samtiden More kjente til. På mange måter er vi faktisk langt nærmere idealet i dag, men den komplette versjonen fremstår like mye som en dystopi som et mål å hige etter. Et altoppslukende fellesskap uten noe rom for individualisme hadde vært like vanskelig å selge inn i dag som resten var i 1516.

mandag 27. mars 2017

Norsk på norsk #2

Norsk-på-norsk er serien der jeg skriver om alle norske 2017-utgivelser jeg leser for en komplett oversikt over hva jeg kan nominere til Bokbloggerprisen 2017.

Jeg har lovet meg selv at jeg skal skrive noe om alle de norske 2017-utgivelsene jeg leser i år. 
Samtidig har jeg sagt at dette er året jeg skal lese mange diktsamlinger. Jeg har med andre ord gjort det særdeles vanskelig for meg selv, for nå må jeg faktisk skrive om alle disse diktsamlingene jeg leser der jeg ikke aner hva jeg skal si.

Dette innlegget er med andre ord sponset av undertegnede bokbloggers tvangstanker. Jeg beklager.


Ulrik Farestad - Sangen og katastrofen

Sjanger: Dikt
Forlag: Bokvennen
Antall sider: 82 s.
Kilde: eBokBib
Potensiell klasse: Åpen klasse

Jeg ble så begeistret for Sorgensoveralt utgitt av Bokvennen tidligere i år at jeg i ren eufori var overbevist om at jeg kom til å elske alle forlagets diktsamlinger like høyt. Det stemmer åpenbart ikke.

Problemet jeg har med Sangen og katastrofen er imidlertid at den går langt over hodet på meg. Til nå har det meste jeg har lest av diktsamlinger hatt en veldig tydelig rød tråd som binder diktene sammen, flere har til og med hatt et narrativ. Her står diktene hver for seg, og det gjør at jeg sliter med å få grep om dem. Det er ikke boka sin feil, jeg skylder på min egen manglende erfaring som leser av denne type tekst.

Det er ulike typer dikt i samlingen. Mange går i dialog med en tradisjon, enten ved at de er knyttet direkte opp mot et maleri eller ved at de inkorporerer elementer fra et gresk eller kristent myteunivers. Andre er mer hverdagslige. Selv liker jeg de hverdagslige tekstene best, de får jeg grep om. De andre diktene har litt for mange referanser jeg ikke fanger opp, og jeg sliter derfor med å finne ut hva de prøver å fortelle meg.


Arne Hugo Støland - Mannakorn

Sjanger: Dikt
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 56 s.
Kilde: eBokBib
Potensiell klasse: Åpen klasse

Mannakorn er et begrep jeg aldri hadde hørt før, men som jeg nå har lært at er små lapper fra Bibelen som legges i en bolle. Så trekker man en lapp og tar utgangspunkt i dette skriftstedet for sin egen utlegning.

Det er naturlig nok også utgangspunktet for denne samlingen. Over hvert dikt står et kort bibelsitat, så er diktet på en eller annen måte en kommentar til sitatet. Det høres kanskje ut som et veldig høytidelig prosjekt, men disse diktene var veldig jordnære og tidvis også morsomme.

Jeg likte diktene mens jeg leste dem, og var særlig begeistret for en del enkeltformuleringer jeg møtte underveis. Med håndflatene som stemmegafler/lyttet han seg frem/til den gamle sangen
Kanskje er dette ei bok jeg skal trekke fram igjen litt seinere i år og lese på nytt og grundigere slik jeg gjorde med et par diktsamlinger i fjor. Akkurat nå er jeg i prøvesmakemodus og prøver finne frem til hva jeg egentlig liker innen denne sjangeren.


Fredrik Hagen - Jeg kom plutselig til å slutte å tenke på deg

Sjanger: Dikt
Forlag: Flamme
Antall sider: 94 s.
Kilde: eBokBib
Potensiell klasse: Åpen klasse

Her er jeg tilbake til det jeg innser en min komfortsone med en samling dikt som tydelig henger sammen gjennom å være fortalt av en tydelig fortellerstemme som henvender seg til leseren som et du.

noen ganger våkner du med hendene strukket
bort fra kroppen og tvers over den siden av sengen
der det ikke ligger noen

Tekstene kretser rundt livet og døden, om personer som er til stede i livet ditt for så ikke å være det, kanskje fordi de nå i stedet er en del av noen andres liv, og om savnet man sitter igjen med. Jeg liker måten dette er skildret ganske rett frem og usentimentalt, og dette er også en samling jeg skal vurdere å komme tilbake til i papirversjon litt senere.

lørdag 25. mars 2017

Torgrim Sørnes - Bøddel

Tittel: Bøddel
Sjanger: Sakprosa/biografi
Forlag: Vigmostad Bjørke
Utgitt: 2016
Sidetall: 246 s.
Kilde: Biblioteket
Språk: Norsk

Bøddel var en av bøkene jeg merket meg i fjor høst fordi jeg syntes den virket interessant, men jeg kom aldri så langt som til å lese den før den havnet på Bokbloggerprisens kortliste.

Boka er en biografi om Mathias Fliegenring som var bøddel i Trondheim mellom 1721 og 1728. Vi følger ham kronologisk gjennom livet fra fødsel i dagens Tyskland til han dør i fengsel i Trondheim i 1729 for å ha tatt livet av sin egen datter. Det siste kunne vært en spoiler, om det ikke hadde vært for at dette er bokas åpningssetning: "Den 26. august 1728, tidlig om morgenen, myrdet Mathias Fliegenring sitt eget barn med en sløv bordkniv." En genial åpningssetning som hadde meg hektet med en gang. Desverre synes jeg ikke resten av boka var like genial.

Misforstå meg rett, jeg fant mye som interesserte meg i Bøddel. Det er ingen tvil om at Sørnes har gjort sin research og kjenner stoffet ut og inn. Jeg lærte ting jeg ikke visste og som jeg ble inspirert til å lese mer om andre steder. Jeg likte også valget Sørnes har gjort ved å følge én bestemt person gjennom kildene fra så langt tilbake. Det er fascinerende å se hvor mye vi kan vite om et enkeltmenneske som ikke var høyt på strå i samfunnet, men heller helt nederst på rangstigen.

Mitt problem med denne boka er Sørnes' formidlingsevne, eller heller: mangelen på sådan. Jeg synes rett og slett ikke at boka er spesielt godt skrevet. Tidvis følte jeg at jeg leste forfatterens researchnotater og boka ga meg følelsen av å lese en 246 siders løst utdypet liste. Som sagt følger vi Fliegenring kronologisk, og vi er med fra kilde til kilde. Brevene han skrev, kvitteringene han undertegnet, rettssakene til personene han straffet. Hver gang en ny person introduseres får vi kortversjonen av deres livshistorie på samme måte. Født da, gift med den, svoger til den, karrieren omfatter disse jobbene i denne rekkefølgen. Til slutt hjelper det ikke at jeg synes innholdet er interessant, stilen er så oppramsende at jeg går lei.

Og det er synd, for som sagt er jeg overbevist om at forfatteren har masse kunnskap om det han skriver om, noe jeg faktisk tror er en stor del av problemet. For hver gang det kom et poeng som jeg syntes var spennende og gjerne ville vite mer om, hoppet teksten raskt videre til noe annet. Dette er et kjent problem innen sakprosaskriving: Forfatteren er så nær stoffet sitt at han ikke greier se det fra synspunktet til en som ikke har sittet og gravd i kildene i årevis. Det som for ham er så selvsagt at det ikke er nødvendig å nevne, er akkurat de bitene som for meg ville gjort teksten mer levende og tilført litt sårt tiltrengt variasjon.

Ett eksempel: Vi hører om rettssakene og dommen til alle personene Fliegenring straffet mens han var i Trondheim, og veldig mange av dem er unge kvinner som har fått barn i hemmelighet og i fortvilelse satt barnet ut for å dø. Slik det fremstår i boka blir dette en oppramsing av enkeltskjebner som ligner hverandre, og til slutt er jeg avstumpet og lei av å høre den samme historien igjen og igjen. Det jeg kunne ønsket meg var noen sider med et litt overordnet blikk som forteller om hvordan dette var et problem i samfunnet, så kunne de spesifikke sakene heller vært eksempler på dette.

Kanskje er jeg urettferdig, for faglig sett virker dette som et solid stykke arbeid. (Sterkere enn det kan jeg ikke si det, siden 1700-tallets historie ikke er mitt fagfelt.) Men i mine øyne er det som skiller glimrende sakprosa fra midt på treet sakprosa forfatterens evne til å formidle stoffet på en engasjerende måte for en uinnvidd leser. Sørnes har innslag av humor i boka, og jeg skal innrømme han fikk meg til å le høyt flere ganger, men det var ikke nok til å holde engasjementet mitt ved like gjennom hele teksten. Og som et kuriosapunkt til slutt: Han har noen merkelige ordvalg underveis som jeg antar skal være morsomme, men som for meg først og fremst var forstyrrende. For eksempel er det ingen som stjeler, alle rapper ting. Og det Fliegenring gjør når han utfører sitt arbeid er å kverke forbrytere, han dreper ikke. En liten filleting i den store helheten, men alt som trekker meg ut av det jeg leser og i stedet får meg til å tenke på helt andre ting, fjerner fokuset fra der det skal være.
 
Bøddel er månedens samlesningsbok i forbindelse med Bokbloggerprisen, og flere anmeldelser av den finner du på prisens nettside.

søndag 12. mars 2017

Susan Hill - Howards End is on the Landing

Tittel: Howards End is on the Landing
Sjanger: Non Fiction
Forlag: Profile Books
Utgitt: 2009
Sidetall: 236 s.
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Engelsk

Premisset for denne boka er enkel:
En dag går Susan Hill gjennom bokhyllene sine på jakt etter én bestemt bok hun ikke kan finne. Underveis blir hun klar over hvor mye bra lesestoff som finnes i egne hyller, hvor mye som er ulest og hvor mange gamle favoritter hun har lyst til å lese igjen. Hun bestemmer seg derfor for følgende prosjekt: Gjennom ett år skal hun kun lese bøker hun allerede eier. Denne boka er hennes fortelling om dette året.

Jeg kjøpte boka i Edinburgh fordi Silje dro den ut av en hylle og sa jeg måtte lese den. Men jeg skal ikke skylde på Silje, dette er en av de bøkene jeg har løftet opp og lagt tilbake i diverse bokhandler gjennom flere år. Bøker om bøker er alltid fascinerende, og prosjektet i denne snakker direkte til meg. Jeg har etter hvert blitt en person som hamstrer bøker som om jeg er redd for at bokhandlene plutselig skal gå tomme. Jeg kjøper bøker langt raskere enn jeg greier å lese dem. Jeg er kanskje bare halvparten så gammel som Susan Hill, men jeg teller allerede hundrevis av uleste bøker i hyllene mine. Jeg har selv satt meg et mål i 2017 om å lese minst 40 bøker som sto i mine hyller da året begynte, en miniviersjon av Hills prosjekt. (Jeg har fullført 29 bøker så langt i år, bare 5 av dem fra egne hyller.)
I wanted to repossess my books, to explore what I had accumulated over a lifetime of reading, and to map this house of many volumes. There are enough here to divert, instruct, entertain, amaze, amuse, edify, improve, enrich me for far longer than a year and every one of them deserves to be taken down and dusted off, opened and read. A book which is left on a shelf is a dead thing but it is also a chrysalis, an inanimate object packed with the potential to burst into new life. Wandering through the house that day looking for one elusive book, my eyes were opened to how much of that life was stored here, neglected or ignored. (s.2)
Boka er ikke spesielt systematisk og utover innledningen snakker hun ikke egentlig om selve prosjektet. I stedet skriver hun om bøkene hun finner, hva de har betydd for henne gjennom livet og minner knyttet til dem. Det er en veldig personlig fortelling om en kvinnes forhold til lesing og bøker, og jeg likte å være med på reisen. Der jeg i starten ble inspirert til å starte mitt eget, tilsvarende prosjekt fra mine hyller, blir jeg underveis i lesingen heller inspirert til det motsatte: Jeg vil lese bøkene hun skriver om, og mange av de bøkene finnes ikke i mine hyller. Hill skriver også om sine tanker rundt lesing og bøker generelt, for eksempel om hvorfor hun leser sakte eller hvorfor hun ikke vil lese praktutgaver.

Dette var en varm og sjarmerende bok som nesten føltes som en samtale med en likesinnet. Hun skriver om mange forfattere jeg ikke har hørt om, kanskje spesielt fra 50- og 60-tallet, noe som gjør meg nysgjerrig. Jeg liker bøker som dette, bøker som peker meg videre til nye bøker.

Og ja, jeg ser ironien i at ei bok om dette prosjektet var en av 38 kjøpt i løpet av fire dager. Jeg trøster meg med at min bokshopping nå, danner grunnlaget for min oppdagelsesferd i egne hyller på et senere tidspunkt.

onsdag 8. mars 2017

Edinburgh Bookhaul

Jeg har allerede skrevet om bokhandlene vi besøkte i Edinburgh og sagt at jeg endte opp med totalt 38 nye bøker, om du regner de to tegneseriealbumene som bøker. Noe Silje insisterer på at jeg må gjøre, så dermed basta. Jeg måtte i hvert fall vente til jeg kom hjem og kunne stable bøkene inntil veggen før jeg kunne lage ett sammenhengende tårn.


For de (meget) spesielt interesserte kommer her en liste over bøkene jeg kjøpte og hvorfor jeg kjøpte dem:

Amy Liptrot -  The Outrun
De siste par årene har jeg blitt veldig glad i å lese personlige memoarer. Denne hadde jeg hørt om på en podcast, den er skotsk (man må kjøpe noen skotske bøker i Skottland) og jeg ble nysgjerrig. Den handler om en kvinne som flytter tilbake til Orknøyene etter å ha levd flere år i London og utviklet et alkoholproblem.

Lucia Berlin - A Manual for Cleaning Women
Denne har jeg villet lese i evigheter. Har plukket den opp i bokhandler og lagt den tilbake utallige ganger. Dette var gangen jeg ikke la den tilbake.

China Miéville - This Cencus-taker
Jeg er nysgjerrig på Miéville, og har allerede to av bøkene hans i bokhylla. Men de er store og skremmende, og denne bitteliten. Så tanken var at om jeg likte denne, kan det kanskje motivere meg til å lese de to andre. Jeg har allerede lest ferdig boka, og tror det kan fungere.

Hilary Mantel - A Place of Greater Safety
Jeg elsket Wolf hall og Bring up the Bodies. Jeg syntes novellesamlingen The Assasination of Margaret Thatcher var tam og lettglemt. Men dette er en historisk roman fra den franske revolusjonen, og jeg er overbevist om at dette er Mantel som gjør det Mantel kan best.

Toni Morrison - Love
Jeg hadde bestemt meg før jeg dro om at jeg skulle se etter flere Morrison bøker etter at jeg leste Beloved i 2015 og ble mektig imponert. Dette var den ene de hadde hos Armchair Books, så da kjøpte jeg den, selv om dette var en jeg aldri hadde hørt om.

William Faulkner - The Sound and the Fury
Folk som snakker om bøker på YouTube har overbevist meg om at jeg må lese Faulkner. Dette er hans mest kjente bok, så jeg tok den med meg.

James Joyce - Dubliners
Jeg har aldri lest Joyce. Jeg føler jeg bør lese Joyce, men har ikke lyst til å lese Ulysses. Og neste års boktur går til Dublin, så jeg tenkte at før da bør jeg ha lest denne.

Muriel Spark - The Prime of Miss Jean Brodie
Jeg er overbevist om at jeg vil like Muriel Spark. Dette er den andre boka hennes jeg har kjøpt, men har enda ikke lest noe. Silje har imidlertid lest og anbefalt, så jeg stoler på henne.

William Shakespeare - The Merchant of Venice
Jeg har faktisk ikke lest noen av Shakespeares skuespill, det må jeg gjøre noe med. Denne var i utgaven jeg har bestemt meg for å samle på som en serie. Med denne har jeg nå to.

Chaucer - The Canterbury Tales
Jeg har ikke lest Chaucer heller, men jeg har lyst. Så hvorfor ikke kjøpe utgaven brukt til en mye hyggeligere pris?

John Prebble - Culloden
When in Scotland - kjøp skotsk historiebok om skotsk slag? 

Susan Hill - Howards End is on the Landing
Fordi Silje tok den ut av hylla, ga den til meg og sa at denne måtte jeg lese. Det har jeg allerede gjort, og konkluderer med at hun hadde rett.

Vladimir Nabokov - Pnin
Denne har jeg allerede lest og likt, men i lånt utgave. Jeg ville ha min egen, og her var den i en orange Penguin-paperback med søt strektegning på coveret.

Mary Beard - SPQR
Jeg har lest mye gammel historie, men nesten ingenting om romerne. Mary Beard er anerkjent akademiker og har rykte på seg for å skrive godt for et allment publikum - så dette må da være et godt sted å starte?

Ben Judah - This is London
London er min by. Denne boka ser på London fra øynene til veldig mange ulike personer og skal gi også dem som bor der et nytt syn på byen. Har hørt bra ting om den på YouTube.

Roald Dahl - Madness
Dahl var min favorittforfatter som barn, men jeg har lest lite av det han har skrevet for voksne. Denne novellesamlingen er en del av en serie på fire, der målet må være å samle alle fire til slutt. Men jeg greide å begynne med bare én.

Jeff Lemire og Dustin Nguyen - Machine Moon: Descender #2 
Jeff Lemire og Dustin Nguyen - Singularities: Descender #2
Bind to og tre av en tegneserie der jeg allerede har lest nummer en og likt den veldig godt.

Kurt Vonnegut - Slaughterhouse 5
Igjen fordi Silje sier jeg må lese.

Barbara Kingsolver - The Poisinwood Bible
Fordi Sophie Carlon på YouTube sier jeg må lese .Og fordi jeg i det siste har blitt litt opphengt i romaner eller sakprosa fra det koloniale Afrika, og der passer denne rett inn.

Cormac McCarthy - Suttree
YouTube har overbevist meg om at jeg vil like McCarthy. Selv har jeg bare lest The Road, og den likte jeg veldig godt. Suttree har av flere blitt trukket frem som en favoritt, og er en av dem jeg har hatt mest lyst til å lese.

Ali Smith - The Accidental
Jeg har bare lest How to be both av henne, ei bok jeg bare likte halvparten av. Men jeg vil gi henne en ny sjanse, og valgte meg denne. Dessuten er hun skotsk.

Philip K. Dick - Ubik
Kjøpte denne fordi det var noe kjent med coveret og jeg tenkte at dette var en jeg hadde sett etter. Det viste seg at det var noe kjent med coveret fordi jeg allerede har boka i hylla mi.

Sarah Waters - Tipping the Velvet
Jeg har lenge villet lese noe av Sarah Waters, og dette er en av hennes mest kjente titler. Tok den derfor med på tross av cover med bilder fra BBC-serien.

Edith Wharton - Roman Fever
Jeg leste Age of Innocence i fjor, og vil lese mer Wharton.

Hilary Mantel - Fludd
Denne hadde jeg aldri hørt om, men ble nysgjerrig.

Anthony Andrews - Greek Society
Mer antikk historie. Jeg vet ikke så mye om grekerne heller, og denne skal fokusere på hverdagslivet Det synes jeg er spennende.

James Baldwin - Giovanni's Room
Jeg er nysgjerrig på Baldwin, dette er den boka jeg har hørt mest om.

Toni Morrison - Mercy
Samme grunn som for den andre Morrison boka nevnt over.

Jeffrey Eugenides - The Marriage Plot
Føler Eugenides er en elsk/hat forfatter, men jeg vil prøve. Og denne er det flere norske bokbloggere som liker, så valget falt på denne.

Doris Lessing - African Laughter
Ei Lessing-bok som manglet i samlingen min.

Elizabeth Smart - By Grand Central Station I Sat Down and Wept
Denne har jeg hørt skal være fantastisk vakker, og basert på den første siden ser det ut til å være helt rett. Selvsagt måtte den med.

Herodotus - Histories
Den originale historieboka som er sitert hos alle andre. Mest sannsynlig er mye ren fiksjon og funnet på av forfatteren selv, men etter å ha lest utallige sitater i diverse andre bøker er det på tide å lese originalen.

Benny Lewis - Fluent in 3 months
Ei bok om hvordan du lærer deg å snakke et fremmedspråk flytende i løpet av tre måneder? Ja takk.

Cormac McCarthy - Blood Meridian
Dette er den andre Mc Carthy boka jeg har veldig lyst til å lese. Så da kjøpte jeg den.

Sarah Moss - The Tidal Zone
Denne har jeg hørt mye om på YouTube, men jeg hadde egentlig ikke planer om å kjøpe den. Men etter å ha lest de tre første kapitlene i bokhandelen, var det helt klart at denne måtte være med meg hjem.

Sarah Bakewell - At the Existentialist CaféDenne boka kjøpte jeg i julepresang til Silje og har siden  angret på at jeg ikke kjøpte en til meg selv samtidig. Jeg leste Bakewells forrige bok og likte den veldig godt. Og Silje hadde med seg denne til Skottland, så jeg vet hun likte den veldig godt. Nå vil jeg lese også, og her hadde de den i paperback!

Sinclair Lewis - It Can't Happen Here
Ei bok skrevet i 1935 som handler om "a vain, outlandish, anti-immigrant, fear-mongering demagogue" som stiller som presidentkandidat i USA med løfte om å gjøre "America proud and prosperous once more". Hvordan kunne jeg la være? 

mandag 6. mars 2017

Boktur til Edinburgh

Årets boktur med Silje er gjennomført, og var like vellykket som de to tidligere utgavene. Det er mye som kan skrives om en slik tur, men siden dette nå en gang er en bokblogg, velger jeg å fokusere på det som har med bøker å gjøre.

Advarsel: Dette blir ganske langt. Jeg kunne kanskje ha delt det i to, men velger å la det stå til.

#helanoghalvanpåtur

Søndag

Vi landet i Edinburgh litt over ti i vindvær, men solskinn. En halvtime senere når vi var gjennom passkontroll og bagasjehenting, var det blitt grått og regnvær. Akkurat som jeg var blitt fortalt på forhånd - det er mye vær i Edinburgh, og gjerne alt i løpet av en dag.

Inne i byen begynte vi å traske rundt, og fant ganske raskt et skilt som annonserte en "Book Lovers Tour" som startet om en time. En kjapp lunsj, og vi var klare for trasketur i regnet. I etterkant føltes det litt som om guiden hadde sine helt egne ideer om hva som var byens litterære minnesmerker, og var mest opptatt av statuer eller plaketter som ikke fantes på stedene han mente de burde være. Eller hang for høyt opp på veggen. Eller var dårlig vasket så de var vanskelig å lese. Underveis på turen sluttet det å regne, men i stedet blåste det så det var vanskelig å stå oppreist. Noe som er grunnen til at ingenting ble tatt bilde av underveis.

Det ble bare ett bokhandelbesøk denne dagen, til Blackwells. En stor bokhandel med godt utvalg, og en stor avdeling for akademiske fagbøker. Jeg trengte lesestoff til kvelden siden jeg ikke hadde med meg noe fra Norge, og med en 3 for 2 deal på veldig mange bøker overrasker jeg vel ingen om jeg sier at jeg kjøpte tre.

Det viste seg imidlertid å være mindre nødvendig med lesestoff til kvelden, siden vi var helt utslåtte etter å ha stått opp midt på natta og var i seng før halv ti. Jeg rakk fem sider før jeg sovnet.

Mandag

Den første dagen med dedikert bokshopping, og den første butikken ut var Armchair Books. En sjarmerende brukthandel med smekkfulle hyller, men likevel oversiktlig og enkelt å finne frem. Akkurat slik jeg liker det. Anbefaler virkelig et besøk hit, for den som liker å gå på skattejakt i hyllene. Peter Bell Books ligger vegg i vegg, men de var stengt mandager så den måtte vi greie oss uten.


Vi fortsatte videre til Edinburgh Books, en annen brukthandel. Vi var ikke like begeistret for denne, vi hadde litt problemer med å finne frem til det vi synes var spennende, og utvalget passet ikke oss like bra. Det betyr ikke at vi ikke handlet, jeg fikk med meg tre titler derfra også. Og etterpå leste vi at vi sannsynligvis burde ha gått ned i kjelleren - ut fra skiltene i butikken trodde vi det bare var musikk og noter der nede, men i en brosjyre vi fikk et annet sted, stod det at kjelleren var stedet for "bargain books". Nåja, vi greide vel handle nok selv om vi gikk glipp av den.


Neste stopp var Main Point Books, en annen bruktbutikk med godt utvalg av romaner. Nå begynte vi å bli ganske kalde. Det var rundt null grader ute, og ikke mye varmere inne i noen av disse butikkene, og det å gå med bærepose i hånda førte til frosne fingre. Det stoppet meg ikke i å gjøre posen enda litt tyngre, og to nye bøker ble med herfra også. Neste butikk på planen var Pulp Fiction Books, men vi konkluderte etter hvert med at den måtte være nedlagt, vi fant den i hvert fall ikke der kartet påsto den skulle være. I stedet fant vi Cornerstone Books, som viste seg å være en religiøs bokhandel med midlertidig tilholdssted i ei brakke bak en kirke. Vi kjøpte ingenting, men var veldig takknemlige for oppvarmingen og for å få igjen følelsen i fingrene.

Dagens siste bokhandel var kjedebutikken Waterstones. Den har kanskje ikke samme sjarm som bruktbutikkene, men den tar det igjen i størrelse og utvalg. Det er alltid spennende å gå gjennom en Waterstones butikk og se på alle utvalgene som ligger på bord rundt i butikken. Her jobbet jeg virkelig hardt for å begrense meg - jeg ville ha alt! Jeg endte likevel opp med fem titler, to av dem tegneseriealbum. Og dagens viktigste kjøp: En totebag som løftet alle bokkjøpene opp på skuldra så hendene var frie til å varme seg i jakkelomma.


Tirsdag

Det var ikke bare bøker som sto i hodet på oss i Edinburgh, og vi startet tirsdagen med en gåtur opp til Arthur's Head, en utdødd vulkan som ga strålende utsikt over byen. Også et sted som anbefales den som ikke er redd for ganske bratte oppoverbakker, og jeg må innrømme at frøken høydeskrekk ikke var like høy i hatten hele veien. Men er veldig fornøyd med at vi kom til topps.



Turen opp og ned tok rundt tre timer, da hadde vi utsatt bokshoppingen lenge nok. Dagens første var The Bookworm - en butikk som ligger litt utenfor allfarvei men som absolutt var verdt gåturen! Jeg har skjønt jeg har en svakhet for butikker som stabler paperbacks liggende, og jeg forelsket meg umiddelbart. Dessuten var alle bøkene jeg hadde bestemt meg for å se etter linet opp, den ene etter den andre og innehaveren veldig pratsom og hjelpsom. Det var også den billigste butikken så langt, de fleste bøkene kostet £3. Å begrense seg var vanskelig umulig. Jeg kjøpte ni bøker. Klok av skade hadde jeg i det minste med ryggsekk.


Etter dette var vi relativt slitne, og bestemte oss for at det var på tide med lunsj. Og når vi først satt, fant vi ut at det å sitte var ganske deilig, så vi ble sittende ganske lenge. Selvsagt med hver vår bok.


Da vi endelig orket å reise oss igjen (også kjent som: da jeg hadde lest ut boka mi), gikk vi videre til neste stopp: Till's Bookshop. Om jeg måtte velge, tror jeg kanskje jeg ville sagt dette var min favoritt av alle butikkene vi var i underveis. Igjen smekkfulle hyller, mange spennende bøker, diskret pianomusikk som bakgrunnslyd og en innehaver som satt gjemt inne på et bittelite bakrom og bare stakk hodet ut for å si at vi bare måtte komme inn og spørre om det var noe vi lurte på. Fem nye bøker fant veien ned i sekken.


Vi trodde vi skulle innom Oxfam books på veien, men det var blitt så seint at den var stengt. Like greit, jeg bar allerede ganske tungt. Så var siste planlagte stopp South Banks Books. Det var inget høydepunkt, men vi kjøpte én bok hver likevel. Og vegg i vegg var Blackwells der vi var på søndag, og selvsagt måtte vi kikke innom en gang til. Ikke at vi skulle ha noe mer nå, men det er alltid lov å kikke! En god stund senere, og med to nye bøker i sekken gikk turen omsider tilbake til leiligheten.

Onsdag

På det nåværende tidspunktet ble vi nesten flaue av å se på bokbunkene som tårnet seg opp på bordet i leiligheten, og hadde bestemt at dette var dagen for sightseeing. Vi åpnet med frokost på puben som lå rett under leiligheten vår der JK Rowling skal ha skrevet deler av Harry Potter bøkene. Puben har derfor blitt en turistattraksjon i seg selv, særlig doene som er helt nedtagget av Harry Potter fans som skriver sine hilsner.

Den første Harry Potter boka ble skrevet i Edinburgh, noe som var tydelig flere steder i byen.

Etter frokost dro vi til Edinburgh Castle og var skikkelige turister.


Vi hadde imidlertid én bokhandel igjen på listen over de vi absolutt ville se, Looking Glass Books som skulle være kombinert kafé og bokhandel med Alice i Eventyrlandet tema. Da vi kom fram dit, oppdaget vi imidlertid at denne var nedlagt. I stedet ble det et nytt langt kafébesøk med nesa i hver vår bok, før Silje lurte på om vi ikke kanskje skulle ta en tur til på Waterstones. Hun måtte jobbe virkelig hardt for å overtale meg, det tok kanskje så mye som ett helt sekund før jeg sa ja. Men denne gangen skulle jeg virkelig ikke kjøpe noe. Helt til jeg plutselig så ei bok jeg hadde sett etter hele tiden liggende i stabler på et bord. Og siden de hadde kjøp 1, få 1 til halv pris måtte jeg også ta med meg en av dem jeg la tilbake forrige gang vi var der. Men det var alt. Helt til jeg begynte å lese litt i ei tredje bok mens jeg ventet på at Silje skulle bli ferdig å kikke og plutselig hadde lest tre kapitler og det var helt umulig ikke å kjøpe den også.

Så var det blitt ettermiddag, og vi hadde egentlig ikke så mye mer planer. Så vi bestemte oss for å gå og se på statuen av Sherlock Holmes.


På veien derfra så vi to ledige lenestoler inne på en Starbucks som så helt perfekt ut for å sitte og lese, så da ble det ny lesepause. Før det ble middag på en irriterende bråkete pub og deretter pakking og koffertveiing i leiligheten.

For de av oss som ikke handlet i bokhandelen på flyplassen på torsdag, slutter altså fortellingen om bokturen her. Med 38 nye bøker med hjem og en koffert som veide 19,8 kg og dermed  med goood margin holdt seg innafor Norwegians tillatte 20 kg. Okei, så hadde jeg to bøker i ryggsekken også, men det var jo derfor jeg hadde sekk.

For den som vil følge i våre fotspor anbefaler jeg å google 'bookshops in Edinburgh' og skrive ut kartet.
God tur!

Årets artigste skilt!

lørdag 4. mars 2017

Prosjekt lydbok - måned 2

I sist innlegg lovet jeg et eget innlegg om lydbøkene jeg fullførte i februar, og ser at teaser-innlegg tydeligvis er veien å gå. Ut fra kommentarfeltet i månedsoppsummering, går jeg nå ubeskjedent ut fra at alle venter i ulidelig spenning på nettopp dette innlegget - og jeg tør derfor ikke annet enn å levere som lovet. (Om du vil vite hvordan det gikk i måned 1, finner du det innlegget her.)

Jeg fullførte tre lydbøker i februar, to mindre enn i januar. Grunnen til det er enkel: Jeg var på en ukes skiferie med svigerfamilien, og ikke en gang jeg er så asosial at jeg setter meg til med hodetelefoner og lydbok i en sånn setting. Til gjengjeld leste jeg tre papirbøker den uka, så det jevner seg ut.

Boka jeg hadde med meg fra slutten av januar var Quiet: The power of introverts in a world that can't stop talking av Susan Cain. Jeg kan enda huske første gang jeg leste ordet 'introvert' og hva det betydde. Endelig en merkelapp jeg kunne identifisere meg med! Fram til da hadde 'sjenert' vært det nærmeste jeg kom, men det føltes alltid litt feil. For jeg er ikke egentlig sjenert, men jeg er håpløs på smalltalk og er ukomfortabel i store grupper av mennesker. Nå fikk jeg et ord på det, og det føltes fantastisk. Jeg er ikke sjenert, jeg er introvert. Ferdig snakka!

Uansett, jeg var litt skeptisk til boka fordi alle jeg kjenner som har lest den har gitt den helt midt på treet score på Goodreads, men jeg ville likevel gi den et forsøk. Etter første kapittel skjønte jeg ikke hvor all skepsisen kom fra. Jeg syntes Cain argumenterte godt og veldokumentert og jeg likte det jeg hørte. Men så kom resten av boka, og jeg ble enig. Det er ikke det at resten av boka egentlig er dårligere enn innledningen, men fokuset er annerledes. Det første kapittelet handlet ganske generelt om hva det vil si å være introvert, forankret både i forskning og anekdotisk materiale. Men derfra og ut hadde boka veldig fokus på det å ha en introvert personlighet i toppen av det amerikanske næringslivet. Og det føltes bare mer og mer irrelevant for meg som for det første bor i Skandinavia, der jeg føler en introvert personlighet er langt mer akseptert, og for det andre ikke har ambisjoner om å bli advokat på Wall Street. Jeg endte derfor opp med å plassere denne boka helt midt på treet selv. Et lite tips til slutt: Er du noen gang i beit for en drikkeleik for å få sving på en fest, sett i gang denne lydboka og ta en shot hver gang hun sier ordet 'gregarious'. Jeg lover deg - det blir hæla i taket på null komma svisj!

I februar oppdaget jeg også at Harry Potter-bøkene lest av Stephen Fry nå var kommet på Storytel. Disse har jeg hørt lovprist av bortimot alle, så jeg tenkte at her var det bare å kjenne sin besøkelsestid og sette i gang. Jeg har lest alle de sju bøkene før, men kun én gang når de først kom ut. Jeg likte dem da, men jeg har aldri vært noen blodfan. Jeg har bare sett den første av filmene, og egentlig aldri følt noe stort behov for å lese dem igjen - før nå, og da først og fremst fordi alle skryter sånn av Fry som innleser. Harry Potter and the Philosopher's Stone av J.K. Rowling var med andre ord bok to ut denne månden, og ja, det ble en suksess. Stephen Fry er en fantastisk god innleser. Han gir alle karakterene sin egen stemme, og gjør teksten veldig levende. Så langt i lydbokprosjektet mitt er dette den første boka som har gjort at jeg skulle ønske turen hjem fra jobb var litt lenger så jeg kunne høre litt til. Utover det er jeg imponert over hvor lite jeg egentlig husket fra denne boka. Jeg var helt sikker på at det første kapittelet i lydboka var lagt til i etterkant, jeg var nemlig hellig overbevist om at jeg aldri hadde sett det før. Men papirboka står i bokhylla mi, og joda, det er med der også. Observerer at det er 20 år siden første utgivelse, og tenker at det kanskje ikke er så overraskende at det er huller i hukommelsen likevel.

Den siste lydboka jeg fullførte denne månden var The Princess Diarist av Carrie Fisher, ei bok som i stor grad er viet den hemmelige affæren hun hadde med Harrison Ford under innspillingen av den første Star Wars filmen. Fisher som innleser er slepen, ekstremt tørrvittig og veldig underholdende å høre på. Det høres ut som hun sitter på andre sida av bordet og snakker til meg, og jeg er lutter øre selv om jeg noen ganger føler det blir litt mye av det gode.

Boka er basert på dagbøkene fra denne perioden som Fisher fant i et skap når hun ryddet. Og midt i boka kommer et lengre utdrag fra disse dagbøkene, lest av en annen innleser. I denne passasjen møter vi en helt annen Carrie Fisher. Den 19-årige versjonen av henne er langt mer alvorlig, selvhøytidelig og har lite tiltro til seg selv. Hun er også langt mer litterær, og flere av dagboktekstene er skrevet på rim. I starten likte jeg disse utdragene bedre enn rammen rundt, men som lydbok ble de veldig repetetive og jeg gikk etter hvert lei. Jeg er ganske sikker på at jeg hadde likt dagbokpartiet bedre om jeg leste det enn som lydbok. Men alt i alt synes jeg boka var underholdende, og det er godt mulig jeg skal lete opp noen av de andre bøkene hun har skrevet også. I hvert fall om de finnes som lydbok.

tirsdag 28. februar 2017

Månedsoppsummering februar

Jeg har fullført fem bøker i februar og faktisk skrevet om fire av dem. Det hører til sjeldenhetene her på denne bloggen, så kryss i taket for det. Nå hjalp det selvsagt å skrive om tre av dem i samme innlegg, men akkurat det velger jeg å ignorere i denne sammenhengen.

Her er bøkene som ble fullført denne månden:

Tre på norsk, to på engelsk.
Tre kvinner, to menn.
To som e-bok, tre som fysisk bok.
To romaner, en science fiction, ei novellesamling og ei diktsamling.

Den eneste boka jeg ikke allerede har skrevet noe om denne måneden er Human Acts av Han Kang, ei bok som også nylig er utgitt på norsk under tittelen Levende døde. Boka handler om et studentopprør som ble brutalt slått ned i Sør Korea på slutten av åttitallet. Det er en brutal historie fortalt fra flere ulike synsvinkler som gradvis fjerner seg fra selve hendelsene i tid. Den er god, men vond å lese. Og jeg vet ikke helt hva mer jeg skal si om den, derav ingen innlegg.

I tillegg har jeg også fullført tre lydbøker, og er nesten ferdig med en fjerde. Som i januar har jeg planer om å skrive et eget innlegg om disse.
  • Carrie Fisher - The Princess Diarist 
  • J.K. Rowling - Harry Potter and the Philosopher's Stone
  • Susan Cain - Quiet: The power of introverts in a world that can't stop talking 

Til slutt kommer som vanlig en oppsummering av hvordan jeg nå ligger an med lesemålene mine:

Eikehaug, Gundersen og Arvola var alle norske bøker utgitt i 2017 og gir kryss for det.
Gundersen gir i tillegg kryss for å være diktsamling.

De to andre leste bøkene gir kryss for å ha stått i hylla på starten av året, men her henger jeg allerede langt etter hva jeg burde ha lest. Det hjelper ikke å la være å kjøpe bøker når jeg i stedet for å velge fra egne hyller får bøkene fra biblioteket eller Storytel. Skal jeg komme i mål med 40, er det på tide å begynne gjøre en solid innsats. Og mars starter så fint med boktur med Silje, så når dette innlegget går live, kan jeg garantere at det har blitt sving på bokkjøpinga også.

Jeg har heller ikke lest en eneste 1001-bok så langt i år, og ingen har vært over 500 sider. Men disse to skal være mulig å ta igjen i løpet av året uansett.

  • 19/80 bøker
  • 4/40 bøker som sto i hylla per 1/1-17
  • 3/20 norske bøker utgitt i 2017
  • 0/12 bøker på 1001-lista
  • 2/10 diktsamlinger
  • 0/5 bøker over 500 sider
  • 1/6 biografier til Ingalills biosirkel

lørdag 25. februar 2017

Hvor mange bøker går det i en koffert?

I morgen er det tid for en av mine absolutte favorittradisjoner - årets boktur med Silje!
(For det er lov å kalle det en tradisjon når det er tredje året på rad det skjer, og nummer fire allerede er planlagt, ikke sant?)

Det begynte i vinterferien i 2015 da Silje (selvsagt) skulle til Paris, og jeg beskjedent nok inviterte meg selv med på tur. Det ble en fantastisk ferie. Det viste seg nemlig at vi var veldig kompatbile som reisefølge. Endelig på ferie med noen som gjerne kan være inne i samme bokhandel i over en time uten å kjede seg. Og som er klar til å gå videre til neste bokhandel derfra.


Silje med stø kurs i Paris. Kjekt med en guide som vet akkurat hvor alle bokbutikkene som selger engelskspråklige bøker er.


I vinterferien 2016 var det derfor min tur til å vise fram min favorittby, London. Og om vi tilbragte mye tid i bokhandler i Paris, ble det om mulig enda mer i London. Det var Siljes første møte med denne byen, og da jeg spurte om hva hun ville se, var alt på lista hennes bokhandler. Nevnte jeg at hun er det perfekte reisefølge?


Et bittelite utvalg av bokbutikkene vi besøkte i London. Vi var der 5 dager, og hadde 4-5 butikker om dagen.


Jeg har et halvskrevet utkast til blogginnlegg fra den turen liggende, men det ble aldri ferdig. Innlegget ble nemlig altfor langt - selv om det egentlig bare var en oppramsing av bokhandlene vi hadde besøkt. Selv de dagene vi ikke hadde planlagt bokshopping, dumpet vi over nye butikker. Og Siljes sightseeing i London besto stort sett av å se Trafalgar Square og Big Ben i mørket når butikkene var stengt.


Sånn ser det ut når to bokelskere drar på shoppingtur sammen. Og jeg må innrømme: Vi kjøpte begge mer etter dette bildet.

I år går turen til Edinburgh, en by ingen av oss har vært i tidligere, men som blant annet er kjent for sine mange bokbutikker. Gjett om jeg gleder meg?!

Så jeg kan love at de som følger oss på sosiale medier vil den neste uken høyst sannsynlig få se flere bilder i serien #helanoghalvan på tur, og at det skal bli litt tid til forfriskninger mellom bokbutikkene også! Og denne gangen skal jeg til og med skrive innlegg når vi kommer hjem.

onsdag 22. februar 2017

Ursula Le Guin - The Left Hand of Darkness

Tittel: The Left Hand of Darkness
Sjanger: Science fiction
Forlag: Orbit
Utgitt: 1969
Sidetall: 245 s.
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Engelsk

Februars tema i Heddas bokhyllelesing er å lese ei bok som opprinnelig er skrevet på engelsk. Årets enkleste kategori, denne vil gå helt av seg selv, tenkte jeg, og gjorde ingen bevisste bokvalg for å tilpasse meg kategorien. Og ble noe overrasket da jeg plutselig oppdaget at av de åtte bøkene jeg har fullført så langt i februar, var dette faktisk den eneste som kvalifiserte.

The Left Hand of Darkness ble først utgitt i 1969 og regnes som en klassiker innen både science fiction og feministisk litteratur. Jeg har lest fem av Le Guins bøker tidligere og likt alle sammen, med The Disposessed som en foreløpig favoritt. Men overalt hvor Le Guin nevnes, trekkes denne boka frem, og jeg har følt noe har manglet siden jeg ikke har lest den. 

I boka møter vi Genly Ai, en utsendt representant for en interplanetær union som har oppdraget å rekruttere en ny planet til unionen. Han er sendt ut helt alene til planeten Winter i ytterkanten av det kjente solsystemet, en vanlig prosedyre for at han ikke skal virke som en trussel. Helt på egenhånd skal han overbevise beboerne på denne arktiske planeten, og da særlig en av regjeringene, om at det er i deres interesse å opprette kontakt med mennesker fra andre planeter. En solid utfordring da menneskene på Winter ikke selv har entret romalderen, og aldri en gang har tenkt seg at det er liv på andre planeter. 

Jeg trodde jeg hadde hørt mye om denne boka, men alt jeg har skrevet i det forrige avsnittet var nytt for meg. Jeg oppdaget nemlig fort at det er helt feil at jeg har hørt mye om den, jeg har i stedet hørt akkurat det samme fortalt veldig mange ganger. Det boka er kjent for er nemlig at alle menneskene på denne planeten har samme kjønn. Mesteparten av måneden er de aseksuelle uten kjønn, men i noen dager hver måned er de i brunst og transformeres til enten mann eller kvinne. Det er tilfeldig hvilket kjønn de blir, og den samme person kan godt være mor til ett barn og far til et annet.

Dette var nok en revulosjonerende tanke da boka kom ut, og det er fremdeles vanskelig den dag i dag å se for seg et samfunn helt uten kjønnsroller. Men for meg som leser i dag kunne det knapt kalles en overraskelse. Det var jo faktisk det eneste jeg allerede visste da jeg begynte å lese. Og strengt tatt er det heller ikke en viktig del av plottet, det er en del av bokas setting som er med på å understreke hvor fremmed denne planeten er for Genly Ai.

Men så er heller ikke plottet det viktigste i denne booka. Le Guin skriver det jeg vil kalle idebasert science fiction. Boka har en handling som driver teksten fremover, men det går ganske sakte og uten de store, dramatiske actionscenene. I stedet er det ideene som spiller hovedrollen.

Le Guin utforsker mer enn bare kjønnsidentitet i denne boka, det vil være riktigere å si at hun utforsker identitet på et mer generelt grunnlagg. Hva vil det si å være fremmed for hverandre? Er det mulig å komme til en felles forståelse på tvers av enorme kulturforskjeller? Hvordan påvirker omgivelsene deg som individ og samfunnet som helhet? Hvilket politisk system er det beste for menneskene som skal leve i det? Hva er mennesker villig til å gjøre mot andre mennesker? Hva vil det i det hele tatt si å være menneske?

Det er med andre ord ikke de små spørsmålene du gir deg i kast med om du leser The Left Hand of Darkness, men det er interessant. Og jeg personlig synes nok det mest interessante var utforskningen av fremmedhet generelt heller enn bare kjønnstematikken.

Jeg er glad jeg nå har lest denne boka, men en Le Guin-favoritt ble den likevel ikke. Jeg holder fremdeles en knapp på både The Disposessed og Lathe of Heaven fremfor denne. Men vel verdt å få med seg likevel.