Thomas More - Utopia

Tittel: Utopia
Sjanger: tja... er utopi en egen sjanger?
Forlag: Penguin
Utgitt: 1516, min utgave 2009
Sidetall: 135 s.
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Engelsk

Månedens tema i Heddas bokhyllelesing er en tidsepoke, den valgte boka skal enten være skrevet i eller ha handling lagt til 1350 - 1700.

Jeg hadde flere muligheter, men alle var tykke og tiden var i ferd med å renne ut. Så kom jeg plutselig på at Utopia av Thomas More har stått i hylla mi siden mars i fjor, den er strengt tatt bare ei tynn flis og den ble første gang utgitt i 1516. Perfekt valg!

Utopia er ei bok jeg har hatt lyst til å lese lenge fordi den stadig dukker opp i andre ting jeg leser. Enten fordi jeg leser historiske bøker fra Tudor-tidens England der Thomas More var en ruvende skikkelse som Henry VIIIs rådgiver i mange år. Eller fordi jeg leser artikler om utopier/dystopier der denne boka ofte ses på som startpunktet. Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forventet meg, men det var i hvert fall noe annet enn det jeg faktisk fikk, for denne boka var overraskende lettlest og underholdende.

Boka har to deler. Den første delen består av fiktive brev mellom Thomas More og et par andre reelle, navngitte personer. Målet er å skape følelsen av at beretningen som kommer i del to er sann, og vi blir introdusert for sjømannen Raphael som er en svært bereist mann. I et av brevene gjenfortelles en lang dialog mellom ham og More der de diskuterer hvorvidt Raphael burde søke seg inn som en konges rådgiver, noe Raphael mener er en absurd tanke. Ingen konge ville høre på hans ideer, og han vil ikke si noe annet enn sin ærlige mening. Pragmatikeren More er uenig.

Del to er Raphaels beskrivelse av øysamfunnet Utopia, et samfunn han fremstiller som det eneste fornuftige samfunnet i verden. Desverre er det ingen som har helt fått med seg hvor det er, for da Raphael fortalte akkurat denne biten, var det noen som hostet så høylydt at den informasjonen druknet i støyen. Utopia fremstilles som et fantastisk samfunn der alle har det de trenger, ingen ønsker seg noe annet, de er neste ikke syke, jobber 6-timers dager, vinner alle kriger - gjerne uten å spille en dråpe blod, og har stor religiøs frihet. Den grunnleggende byggesteinen for dette fantastiske samfunnet? Ingen privat eiendomsrett. Med dagens øyne kunne man vel kanskje innvende at samfunnet ikke var spesielt utopisk for de utopiske kvinnene da disse fremdeles i følge loven var underlagt mannen. Til gjengjeld var de alle deltakere i arbeidslivet og kunne til og med være prester.

Det var flere ting som overrasket meg i denne teksten. For det første hadde jeg ikke fått med meg at Mores drømmesamfunn i bunn og grunn er et kommunistisk samfunn. For det andre hadde jeg trodd samfunnskritikken skulle være mer gjemt mellom linjene og ikke befinne seg så oppe i dagen som den gjorde. Thomas More jobbet tross alt med Henry VIII som sitt overhode, og han er vel ikke akkurat husket som historiens mildeste, snilleste konge. Aller mest overrasket var jeg likevel over hvordan det utopiske samfunnet beskrives som et sted med stor religiøs toleranse. More selv brant hundrevis av protestantiske kjettere på bålet fordi de trodde på feil versjon av Gud, før han til slutt selv ble henrettet for å nekte å si fra seg katolisismen da det politiske klimaet var snudd og protestanter satt i de viktige maktposisjonene. Jeg hadde ikke trodd hans idealsamfunn skulle la alle tro hva de ville.

Utopia er et politisk tankeeksperiment og er ment å skildre et idealsamfunn som var langt fra den samtiden More kjente til. På mange måter er vi faktisk langt nærmere idealet i dag, men den komplette versjonen fremstår like mye som en dystopi som et mål å hige etter. Et altoppslukende fellesskap uten noe rom for individualisme hadde vært like vanskelig å selge inn i dag som resten var i 1516.

Viv Albertine - Clothes, clothes, clothes, music, music, music, boys, boys, boys

Tittel: Clothes, clothes, clothes, music, music, music, boys, boys, boys
Sjanger: Selvbiografi
Forlag: Faber & Faber
Utgitt: 2014
Sidetall: 411 s.
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Engelsk

Jeg har aldri vært spesielt interessert i musikk. Det betyr selvsagt ikke at jeg aldri hører på musikk, men selv tenåringsrommet mitt var helt fritt for musikkplakater. Det var ikke musikere som var mine idoler, det var fotballspillere og forfattere. Det var derfor ingen åpenbare valg til månedens runde i Moshonistas biografisirkel som Anita hadde bestemt skulle ha temaet "rockelegender".

Opprinnelig var planen å lese M Train av Patti Smith fordi jeg likte Just Kids så godt da jeg leste den i fjor. Men i stedet plukket jeg med meg Viv Albertines selvbiografi fra et bord på Waterstones i London, med tanken: Hah, henne er det i hvert fall ingen andre som kommer til å lese om! Dessuten synes jeg det var kult med en kvinnelig punk-rock gitarist i det jeg så for meg kunne bli en veldig mannsdominert runde. Så betydde det mindre at Viv Albertine var et navn jeg aldri hadde hørt i hele mitt liv.

Musikalsk kommer jeg nok aldri til å bevege meg inn i Albertines territorium, men jeg likte boka. Den har en rett-frem språkbruk og veldig korte kapitler, og var derfor veldig lettlest. Det eneste som irriterte meg litt, mest fordi det var uvant, var at hele boka er skrevet i presens. Som om den er skrevet der og da midt i situasjonen, men innimellom er avbrutt av kursiverte setninger eller avsnitt der stemmen kommer fra Albertine på tidspunktet hun skriver fortellingen som kommenterer seg selv.

   I make us all a cup of tea; John and John drink it and leave. I cringe inside, imagining them laughing at me as they walk to the tube station.
   I'm still cringing  now. (s. 115)

Jeg liker Albertines fortellerstemme, og opplever henne som ærlig. Det er viktig når jeg leser memoarer at jeg føler forfatteren prøver å fortelle om sin opplevelse på godt og vondt, ikke bare poserer for å fremstille seg selv i et bedre lys enn alle andre.

Albertine vokste opp under trange kår i London med moren som eneforsørger for henne og søsteren etter at faren stakk av når de var ganske små. Musikkinteressen vekkes tidlig, og hun blir etter hvert en del av et undergrunnsmiljø der punken vokser frem. Hun er i et av-og-på forhold med Mick Jones, gitarist i The Clash. Det faller henne imidlertid aldri inn at hun selv skal spille i et band, det er bare ikke noe jenter gjør, før hun for første gang ser Sex Pistols live og hører Johnny Rotten synge for et publikum på ti personer:

All the things I'm so embarrased about, John's made into virtues. He's unapologetic about who he is and where he comes from. Proud of it even. He's not taking the world's lack of interest as confirmation that he's wrong and worthless. I look up at him  twisting and yowling and realise it's everyone else who's wrong, not him. How did he make that mental leap from musically untrained, state-school-educated, council-estate boy, to standing on stage in front of a band? I think he's brave. A revolutionary. He's sending a very powerful message, the most powerful message anyone can ever transmit. Be yourself. (s. 86)

Like etterpå dør Albertines bestemor og hun arver £200. Hun bruker pengene til å kjøpe gitar og begynner å øve. Hun blir med i et band: The Flowers of Romance der hun blant annet spiller sammen med Sid Vicious. Bandet går imidlertid i oppløsning før de har spilt en eneste konsert. Sid Vicious blir bassist i Sex Pistols, Viv Albertine gitarist i The Slits, en ren jentegruppe som spiller punk-rock.

Det er mye namedropping av mennesker og band jeg aldri har hørt om i denne boka, men det gjør meg ingenting. Jeg er likevel med på hovedreisen: Ei ung jente som vil noe med kunsten sin, som drives av en indre trang og som virkelig brenner for musikken. Selv om jeg ikke deler verken interessen eller referansene, synes jeg det er fascinerende å lese om, en opplevelse både Just Kids av Patti Smith og Girl in a Band av Kim Gordon også ga meg i fjor. Boka gir dessuten et bilde av en virkelighet som er total fremmed for meg: Et London på 70-tallet der klærne du gikk med signaliserte tilhørighet til en bevegelse og kunne være nok til å skaffe deg trøbbel.

Ari is the one of us who gets the most hatred channelled through her, she's been stabbed twice, once when we all left a rehearsal studio in Dalston. It was getting dark, the studio was in a very isolated, industrial area, this guy dressed in a leopard-pring shirt (we found out later he was known as Leopard boy) ran up to us and stuck a knife in Ari: luckily it didn't go very deep. Palmolive went mad at him and he ran off. Another time we were walking along Islington High Street, on our way to see the film The Harder They Come for the fifth time at the Screen on the Green cinema, and we heard a voice behind us say, "Take that, Slit." We turned round and saw this guy running away, there was blood on Ari's clothes; she'd been stabbed in the arse. Being attacked, spat at, sworn at and laughed at is part of all our lives, But I think Ari's especially brave. (s. 165)

Vi følger Albertine og The Slits gjennom karrieren, konserter og to albumutgivelser, før de oppløses i 1982. Albertine går inn i en tøff periode, uten musikken vet hun ikke lenger hvem hun er. I en kortere periode er hun aerobic-instruktør og går helt opp i den rollen, før hun finner ut at det er film hun vil drive med. Hun søker og kommer inn på en filmskole, og etter endt utdannelse jobber hun med samme intensitet som filmskaper som hun tidligere gjorde med musikk. Hun gifter seg, og alt er så rosenrødt at det ikke kan vare.

Herfra tar boka en mer personlig vending, og vi hører om Albertines kamp for å bli mor gjennom utallige prøverørsforsøk og mislykkede svangerskap. Når hun omsider lykkes og datteren blir født, får hun kreft og det er bare så vidt hun overlever. Hun har ikke lenger jobb, men er hjemmeværende på fulltid, familien flytter til Hastings og mannen vil ikke høre et ord om hennes tidligere karriere som musiker. Ekteskapet har holdt i 16 år, men nå skranter det, og Albertine begynner å leke med tanken på et comeback som musiker, denne gang som soloartist. 

Det er med andre ord et bredt spenn i denne boka. Fra en ung punker, til en middeladrende kvinne med helt andre problemer. Og når hun etter hvert faktisk gjør sitt comeback som soloartist, er det med tekster som fremdeles sier noe om hvor hun er. Viv Albertine har opplevd mye, og har skrevet en memoar-bok det står respekt av. Jeg er fornøyd med lesesirkelvalget for april.

Mary Shelley - Frankenstein

Tittel: Frankenstein
Sjanger: Roman
Forlag: Den norske bokklubben
Utgitt: 1818, min utgave 2004
Sidetall: 247 s.
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Bokmål, oversatt fra engelsk av Arne Moen Nesheim

I mars er temaet for Lines 1001-lesesirkel påskerelatert:  
en bok som virker skummel eller spennende.
Siden krim ikke er helt min kopp te, verken i påsken eller resten av året, valgte jeg meg i stedet Frankenstein. Så skulle i det minste det skumle være på plass.

Det skulle man i hvert fall tro.
Jeg må innrømme at jeg synes Frankenstein var mer irriterende enn skummel. Delvis tror jeg dette skyldes at jeg leste boka i norsk oversettelse. Ikke nødvendigvis fordi oversettelsen var dårlig, det er nemlig ikke inntrykket jeg sitter igjen med. Men språket er på samme tid overdrevent formelt, ekstremt blomstrende og gjennomgående melodramatisk. En kombinasjon jeg hadde store problemer med å svelge i norsk språkdrakt, men som jeg muligens hadde funnet sjarmerende om jeg leste boka på engelsk. Som det er nå, hørte jeg hele veien teksten lest for mitt indre øre av en karikert filmavis-stemme, noe som gjorde det vanskelig å ta den seriøst.
En liten smakebit:

Intet menneske kan ha levd en lykkeligere barndom enn jeg gjorde. Mine foreldre var fylt av selve godhetens og omtankens innerste vesen. Vi følte at de ikke var tyranner som regjerte over våre skjebner ut fra deres egne tilfeldige innfall, men at de var formidlere og skapere av de mange herligheter vi fikk oppleve. Når jeg kom i kontakt med andre familier, fornemmet jeg helt tydelig hvor lykkelig min egen lodd måtte være, og takknemligheten over dette gjorde min sønnekjærlighet enda sterkere. (s. 40)

Ikke bare gode og omsorgsfulle foreldre her i gården, nei. Her er de fyllt av godhetens og omtankens innerste vesen, intet mindre.

Historien i denne boka bør være kjent for de fleste: Den unge vitenskapsmannen Victor Frankenstein syr sammen kroppsdeler til et kunstig menneske og gir det liv. Skapningen blir et monster som Frankenstein selv ikke vil ha noe med å gjøre, og monsteret gjør det derfor til sin livsoppgave å forårsake mest mulig ulykke for sin skaper.

Det er sagt og skrevet mye om Frankenstein, om referanser til Prometheus-myten (originalen hadde undertittelen 'The Modern Prometheus') og om tematikken, men det har jeg ikke tenkt å gjøre her.
I stedet vil jeg tilbake til irritasjonen jeg nevnte innledningsvis, og herfra og ut garanterer jeg ikke en spoilerfri omtale.

For selv i engelsk språkdrakt ville jeg ikke kommet utenom irritasjonen- det mest irriterende av alt er nemlig Frankenstein selv. På tross av å være et naturvitenskaplig geni, er han stokk dum og handler helt uten å tenke over konsekvensene av det han gjør. Han stopper for eksempel aldri opp og spør seg selv om det å sy sammen kroppsdeler fra ulike kilder og gi dem liv er en god ide, det handler bare om utfordringen med å få det til. I det øyeblikket eksperimentet er vellyket blir han livredd vesenet han har skapt og løper på dør fordi det er stygt. Alle stygge vesener må som kjent være et monster, han tar seg aldri tid til å sjekke om det faktisk stemmer. Han må dessuten tydeligvis ha jobbet med sitt groteske håndarbeid i blinde siden han ikke oppdager at skapningen er stygg før den reiser seg fra bordet i labratoriet. Surprise surprise: lik-puslespillet ville gjort det dårlig som undertøysmodell for Björn Borg, hvem kunne gjettet det?

Dagen etter returnerer Frankenstein og oppdager at monsteret er borte, og trekker et lettelsens sukk - før han legger seg ned og blir febersyk i noen måneder. For øvrig hans reaksjon hver gang noe går ham i mot, en skikkelig tøffing med andre ord. Så går det to år uten at Frankenstein hverken forsøker å finne ut hvor skaperverket sitt ble av eller forteller noen om dets eksistens. "Hjelp jeg slapp et monster ut i verden, men så lenge jeg ikke ser det eller forteller det til noen går det sikkert bra."
Nei, det gjør faktisk ikke det - selv om det egentlig går langt bedre enn det Frankenstein selv burde ha vett til å frykte.

Etter å ha blitt kastet ut i livet og måttet finne ut av alt på egenhånd er nemlig Frankensteins monster blitt hevngjerrig og går etter Frankensteins familie. Nå må vel Frankenstein fortelle noen om det han har skapt, så han kan få hjelp til å fange og ufarliggjøre monsteret, eller i det aller minste forberede familien på den faren de befinner seg i? Men nei, Frankenstein holder på hemmeligheten og familien forsvinner én etter én. Det kunne ha vært en tragedie - det er ment å være en tragedie - men siden jeg synes Frankenstein er en idiot, synes jeg bare han får som fortjent. Familiemedlemmene som forsvinner er uansett bare pappfigurer og ikke noen jeg kan sørge over.

Mary Shelley skriver følgende om hva hun ønsket å oppnå i forordet til en nyutgivelse av boka i 1831:

En historie som kunne tale til vår naturs iboende angst for det mystiske, og vekke sitrende skrekk og gru - som ville få leseren til å kvie seg for å se seg tilbake, som ville få hjertet til å banke fortere og blodet til å fryse i årene. 

For meg var det ingen skrekk involvert i å lese Frankenstein, blodet forble ved sin vanlige temperatur og det eneste som fikk hjerte til å banke fortere var sinnet rettet mot bokas tafatte hovedperson. I stedet fant jeg ganske tidlig ut at min sympati lå hos "monsteret" - og når du heier på den som egentlig skal skremme deg, blir opplevelsen en helt annet enn det som opprinnelig var meningen.

Michel Faber - The Crimson Petal and the White

Tittel: The Crimson Petal and the White
Sjanger: Roman
Forlag: Canongate
Utgitt: 2002, min utgave 2014
Sidetall: 835 s.
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Engelsk


Jeg startet året ambisiøst med å velge ei bok på over 800-sider til Heddas bokhyllelesing i januar. Temaet var bok med et rødt omslag, og av de jeg fant i hyllene, var dette den jeg hadde mest lyst til å ta fatt på.

Det har tatt meg flere uker, men boka har vært en fest å lese. Underveis innså jeg hvor lenge siden det er jeg har lest ei så lang bok, og at jeg har savnet det. Det å få henge med de samme karakterene så lenge, å se utviklingen de er gjennom på 800-sider som skjer så sømløst at jeg ikke legger merke til at det skjer før jeg stopper opp og tenker: Du begynte der, nå er du her. Hvordan gikk det til?

The novel that Dickens might have written had he been allowed to speak freely har den britiske avisa Guardian skrevet om boka, og jeg ser sammenligningen. Dette er Dickens' London, om enn 4-5 år etter hans død. Det er de møkkete slummene, fabrikkene og de fattige menneskene, men også kontrastene i form av menneskene som har alt. Stemningen og følelsen er dickensk, men det er en moderne versjon. Karakterene er litt mindre karikerte, skildringene litt mer nyanserte og det er mer sex. Ok, mye mer sex. Og kropp generelt, uten at det noen gang blir kleint.

Boka har et rikt persongalleri, men hovedpersonen er Sugar: En prostituert som har startet livet på et horehus i den verste delen av byen, men som når vi møter henne har jobbet seg opp til et litt finere strøk og har begynt å opparbeide seg et renomme: Hun er den som aldri sier nei, som gjør alt en mann kan spørre om, alt det ingen av de andre horene er villige til å gjøre. Men Sugar har større ambisjoner. Hadde Sugar vært født i dag, ville hun vært karrierekvinne tvers igjennom, hun er belest, intelligent, tilpasningsdyktig og ekstremt god til å lese og behandle mennesker. I sin egen tid, med sin egen oppvekst, har hun ikke en sjanse. Hun er født på horehuset, og der er det ment hun skal forbli. Men Sugar selv har altså andre planer.

Enter William Rackham, sønnen til en fabrikkeier som når vi møter ham er en slappfisk og dagdriver som ikke vil gjøre noe så prosaisk som å overta ansvaret for bedriften, bare gå rundt og være intellektuell og moderne. Far Rackham har derfor kuttet pengestrømmen, og sønn Rackham kan ikke opprettholde levestandarden han føler seg berettiget til. William er gift med Agnes; selve bildet på en viktoriansk overklassekvinne opptatt av mote, dannelse og knapt nok klar over at hun har en kropp. William er derfor godt kjent på byens horehus. Der han selvsagt møter Sugar, og resten... vel, det må du lese boka for å finne ut av.

Det er mange grunner til at jeg elsket The Crimson Petal and the White.
Sugar er en av dem, hennes karakter er fantastisk. I det hele tatt er det de kvinnlige karakterene som bærer denne boka. Den utforsker kvinnelig seksualitet gjennom Sugar som utnytter den for å komme dit hun vil, Agnes som ikke en gang vet at den finnes og Emmeline Fox som forsaker den for sømmelsens skyld. Den viser muligheter og begrensninger de ulike kvinnene har ut fra sin posisjon i samfunnet, og lar det skinne gjennom at mennene som sitter med all makten kanskje ikke helt er oppgaven verdig.

En annen ting som tiltalte meg var fortellerstemmen. Vi møter en allvitende fortellerstemme som nesten helt bokstavelig tar deg i hånda og leder deg gjennom boka helt fra starten av:

Watch your step. Keep your wits about you; you will need them. This city I am bringing you to is vast and intricate, and you have not been here before. You may imagine, from other stories you've read, that you know it well, but those stories flattered you, welcoming you as a friend, treating you as if you belonged. The truth is that you are an alien from another time and place altogether. (s.3)

Det er en fortellerstemme som vet alt, ikke bare om karakterer og hendelser i bokas verden. Den kjenner ting som karakterene ikke har noen forutsetninger for å vite, og også vår tid og kan sammenligne. Den henvender seg stadig direkte til meg som leser, plaserer meg inn i teksten som en som går bak karakterene og betrakter dem, later som om jeg har et valg. "Who to follow? Not Caroline . She'll only take you where you've come from, and what a shabby place that was. Stay with Sugar now. You won't regret it. (s.40)" Det var litt uvant i starten, men etter bare noen sider var jeg helt med. Jeg følte jeg var i trygge hender og fløt gjennom teksten.

Jeg likte også slutten, selv om jeg har hørt mange som ikke gjør det. Bare vær forberedt på at boka slutter uten å slutte. Det var jeg, og da gikk det helt fint.

Michel Faber er dyktig. Han har tegnet en verden jeg tror på, karakterer jeg bryr meg om og nok dramatikk til å gjøre boka vanskelig å legge fra seg. I tillegg skriver han godt. Hva mer kan man egentlig ønske seg? En BBC-serie i fire deler, viser det seg, som jeg oppdaget da jeg googlet tittelen før jeg skrev dette - og som nå naturligvis er på vei i posten.

Jeg er ikke helt klar for å slippe tak i Suger og Mr Rackham riktig ennå.

Doris Lessing - Det synger i gresset

Tittel: Det synger i gresset
Sjanger: Roman
Forlag: Den norske bokklubben
Utgitt: 1950, min utgave 1981
Sidetall: 189 s.
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Norsk, oversatt av Eli Krog

Line har sparket igang igjen sin lesesirkel av 1001-bøker, nå med et tema hver måned i stedet for en bestemt bok. Januars tema var rett og slett å lese en 1001-bok du har gledet deg til lenge, og mitt valg falt på Doris Lessings debutroman. Den har stått i hylla og ventet på meg i årevis, og siden jeg har sagt at 2016 skal være et Doris Lessing år, var dette den perfekte starten.

Boka, som finner sted i mellomkrigstidens Sør-Afrika, åpner med en kort avisnotis som forteller at det har skjedd et mord. En hvit kvinne er myrdet av sin svarte tjener, motivet er ukjent men det antas at han har vært ute etter verdisaker. Deretter begynner teksten slik:

Det sto ikke noe større i avisen. Folk som så notisen med den sensasjonelle overskriften, kjente kanskje en snev av forbitrelse blandet med tilfredshet, som om noe hadde gått i oppfyllelse, som om noe de lenge hadde ventet på, endelig hadde inntruffet. Når innfødte stjeler, myrder eller voldtar, får de hvite gjerne den følelsen.

Lessing tar med andre ord helt fra starten av avstand fra slike holdninger med en kjølig ironi, og uten den avstanden hadde dette blitt en seig bok å komme gjennom. Fra før vet jeg at Lessing selv er oppvokst i Rhodesia, og har førstehånds kjennskap til farmerlivet i perioden hun skildrer her. Jeg vet også at hun tidlig begynte å jobbe for innfødtes rettigheter, og nettopp raseskillet og dets implikasjoner er en viktig del av bokas tematikk. Likevel gjorde dette boka ganske vanskelig å lese, noe jeg skal komme tilbake til.

Boka starter som sagt med et mord og de første reaksjonene på dette. Det er sterke krefter som vil feie det hele under teppet, men det antydes at det kan være noe annet enn en vinningsforbrytelse som ligger bak. Deretter hopper vi tilbake i tid og blir kjent med både Mary Turner, mordofferet, og etter hvert også mannen hennes i tiden før de møttes og helt frem til det tidspunktet der hun blir drept og han innlagt på mentalsykehus.

Jeg opplever Lessing som en intellektuell forfatter som appellerer mer til hodet enn hjertet, og skrivestillen i Det synger i gresset føles uvant å lese i dag. Der de fleste forfattere har tatt til seg leveregelen show, don't tell driver Lessing i utstrakt grad med telling. Her er det ikke snakk om å se hvordan karakterene oppfører seg og trekke sine egne slutninger, det er lange beskrivende passasjer der Lesing forteller hvem de er i klare ord, som her:

Hun ble oppfattet som en velsituert, ugift tante som de kunne betro alle sine sorger til. For Mary ble aldri rystet, hun sladret aldri, hun dømte aldri. Det var noe upersonlig ved henne, som om hun var hevet over alle små jordiske bekymringer. Hennes reserverte vesen, hennes sjenanse beskyttet henne mot misunnelse og sjalusi. Hun var liksom immun. Det var hennes styrke, men også en svakhet, selv om hun ikke selv innså det: hun følte seg direkte frastøtt ved tanken på intimitet, scener og fysisk berøring. Hun gikk omkring blant disse unge kvinnene med en mine, som tydeligere enn ord røpet hennes innstilling: Bland meg ikke inn. Men hun hadde ikke selv noen anelse om det. Hun var meget lykkelig i pensjonatet. (s.33)

I andre av hennes bøker har jeg likt dette. I denne synes jeg det ble litt oppramsende og repetetivt, litt fordi det nesten utelukkende brukes som personbeskrivelse og det blir rett og slett litt for mye av det gode. Vi blir kjent med både Mary og Dick Turner på denne måten, og Lessing skildrer et ekteskap i farmerlivets ensomhet som gradvis suger livskraften ut av dem begge. Det er likevel et sterkt portrett, og jeg føler jeg ble godt kjent med dem begge, uten å kunne si jeg likte noen av dem.

Mitt største problem med denne boka var likevel at vi store deler av tiden befinner oss inni Marys hode, og det er et sted det er slitsomt å være. Hun er sutrete, selvmedlidende og etter hvert ganske apatisk, men det største problemet er at hun er ekstremt rasistisk og ser på de innfødte som jobber for henne som ekle, skitne dyr og stadig gir uttrykk for dette. Hennes tanker balanseres litt av ektemannens, som er mer medmenneskelige, og delvis også av den allvitende fortellerstemmen som tydelig ikke deler hennes synspunkter. Likevel, selv om Lessing har skrevet denne boka som et oppgjør mot raseskillet, og selv om boka var radikal da den kom, blir oppgjøret altfor tamt sett med dagens øyne. Det er kun de hvite karakterene som fremstår som mennesker i boka, de svarte skildres enten som dyr eller kulisser, den eneste som nærmer seg å være et menneske med egne motiver er tjeneren som ender som morder.

Kanskje ville jeg opplevd dette annerledes om jeg leste boka på et annet tidspunkt, men med den offentlige samtalen vi har i dag, er jeg lite mottagelig for koloniale overherre-tanker. Det er på ingen måte en dårlig bok, men jeg hadde for mange problemer med teksten til at den blir en av Lessing-favorittene.

Anne Brontë - Agnes Grey

Tittel: Agnes Grey
Sjanger: Roman
Forlag: Wordsworth Classics
Utgitt: 1998 (originalen 1847)
Sidetall: 160 s.
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Engelsk

Månedens tema for bokhyllelesingen hos Hedda var bøker utgitt på 1800-tallet, og jeg må innrømme at hovedgrunnen til at valget falt på nettopp Agnes Grey denne gangen, var bokas lengde. Boka har stått ulest i hylla mi i årevis, men 160 sider var overkommelig å presse inn blant alle de nye norske jeg jobber meg gjennom om dagen. 

Anne er kanskje den minst kjente av Brontë-søstrene, og jeg husker jeg aldri hadde hørt om denne boka da jeg kjøpte den i en bokhandel i England for mange år siden. Akkurat da var jeg mest imponert over at jeg kunne kjøpe en splitter ny klassiker for under 20 kroner. I dag er jeg ikke like fornøyd med valget av utgave. Den hadde nemlig bitteliten skrift, og øynene mine nektet å være med på å lese særlig mer enn 30 sider om gangen. 

Agnes Grey er historien om en ung jente fra en familie uten veldig mye penger, som tar seg jobb som guvernante for å bidra økonomisk. Hun går inn i oppgaven full av optimisme, men lærer fort at livet som guvernante ikke her helt som hun forstilte seg. Barna hun skal passe er umulige å håndtere, foreldrene deres stiller urimelige krav og ingen bryr seg om hvordan hun har det oppi det hele. Så vanskelig det må ha vært å være i en sånn posisjon på den tiden, tenkte jeg, før det slo meg at det neppe er veldig annerledes for au pairer i Norge i dag. 

Dette er ingen komplisert bok, både språk og handling er relativt rett frem, men jeg likte den godt likevel. I starten var jeg mest imponert over at det var en 1800-talls roman om en ung kvinne som ikke handlet om hvem hun skulle gifte seg med. I stedet reiser Agnes ut på egenhånd for å jobbe og bidra til familiens økonomi. Og når det som møter henne ikke står til forventningene, rømmer hun ikke hjem med halen mellom beina, men biter det i seg og gjør det som trengs for å bli værende. Til leseren innrømmer hun imidlertid hvor vanskelig det er å stå i det, og boka gir et godt innblikk i hvordan det var å være et ikke-menneske, den usynlige som bare skal være i kulissene og komme når hun blir ropt på.

Etter hvert kommer likevel kjærlighetshistorien også, og den er fin og romantisk slik den skal være i en 1800-tallsroman. Men det er altså ikke den som er det viktiste jeg tar med meg fra denne boka. Agnes Grey var faktisk overraskende aktuell, på tross av å være en samfunnskritikk skrevet for nesten 150 år siden. 

Så kan man velge om man vil synes det er imponerende eller deprimerende. 

Avslutningsvis et sitat som dreier seg om noe som alltid vil være aktuelt, skjønnhet:

It is foolish to wish for beauty. Sensible people never either desire it for themselves, or care about it in others. If the mind be but well cultivated, and the heart well disposed, no one ever cares for the exterior. So said the teachers of our childhood, and so say we to the children of the present day. All very judicious an proper, no doubt; but are such assertions supported by actual experience? (s. 107)

Doris Lessing - Under my skin

Tittel: Under my skin - My Autobiography Vol. 1
Sjanger: Biografi
Forlag: Harper Perennial
Utgitt: 1994
Sidetall: 419 s.
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Engelsk

Jeg pleier å nevne Doris Lessing som en av mine favorittforfattere, men faktum er at jeg egentlig ikke har lest veldig mange av bøkene hennes, jeg tror dette blir min femte. Men hun har skrevet en av mine absolutte favorittbøker noensinne, 'The Golden Notebook' og for den alene fortjener hun favorittplassen.

Dette er det første bindet i hennes selvbiografi, og tar for seg årene fra fødselen i 1919 til hun flytter til London i 1949. Lessing blir født i Persia der faren jobber i bankvesenet, men familien forlater landet når hun er barn. De tilbringer et halv år i England før de emigrerer til daværende Sør-Rhodesia, det som nå er Zimbabwe, og starter et liv som nybyggere i bushen. Gjennom boka følger vi Lessing gjennom oppveksten på gården, skolegangen, hennes vei inn i både arbeidslivet og det politiske livet, to ekteskap og like mange skilsmisser og tre barnefødsler. Selve skrivingen hører vi foreløpig ikke så mye om, annet enn at hendelser og personer stadig omtales med kommentaren "dette inspirerte ... i bok ..." og vi hører at hun skriver på det som skal bli hennes debutbok, 'The Grass is Singing.'

Lessing er en svært analytisk forfatter, noe også denne selvbiografien bærer preg av, og det er ingen stor overgang fra å lese romanene hennes til å lese skildringer av virkelige hendelser. Hun forteller om personer, steder og hendelser, men tar ingenting for gitt. Hun kommenterer utfordringrene som møter enhver biograf, og kanskje spesielt den som skal skrive om seg selv. Hvor mye husker man og hvor mye er rekonstruert ut fra hva andre har fortalt en? Hvordan kan to mennesker huske samme hendelse på totalt ulike måter? Hvordan husker du ting forskjellig avhengig av hvor i livet du er når du tenker på det? Er det i det hele tatt mulig å forstå en tid man ikke selv har gjennomlevd?

Vi hører mye om Lessings oppvåkning som politisk menneske. Hun var medlem av det kortvarige sør-rhodesiske kommunistiske partiet, og var en tidlig forkjemper for de svartes rettigheter i det som da var en britisk koloni. Et lite populært, og ganske marginalt standpunkt på det tidspunktet hun bodde der. Hun unnskylder seg på ingen måte for standpunktene hun hadde, i stedet analyserer hun samtiden hun var en del av og prøver forklare hvordan dette var en helt naturlig ting å bli en del av basert på hva som var de reelle alternativene. Hun beskriver gruppen hun selv var en del av som en ganske uskydlig utgave, først og fremst fordi de var en minioritet i et samfunn styrt av andre verdier, men at om omstendighetene hadde vært annerledes, hadde ikke veien vært lang heller for dem til hvordan kommunismen så ut i land som fik den som sitt styresett.

We should be careful of the company we keep - and the language we use. Regimes, whole countries, have been taken over by language spreading like a virus from minds whose substance is hatred and envy. When armies are teaching soldiers to kill, the instructors are careful to put hateful epithets into their mouths: easy to kill a degenerate gook or a black monkey. When torturers teach apprentices their trade, they learn from an ugly lexicon. When revolutionary groups plan coups, their oppopnents are moral defectives. When they burned witches, it was to the accompaniment of a litany of calumny. (s. 276)

Men Lessing beskriver også sin vei ut av kommunismen, og hvordan dette gjorde henne til en sviker i manges øyne.

Hun skriver også mye om forholdet til sin biologiske famile i denne første delen av biografien, jeg mistenker at de kommer til å spille en mye mindre rolle i volum 2. Hun hadde et anstrengt forhold til moren som hun oppfattet som veldig kontrollerende, men bet aggresjonen i seg heller enn å ta opp kampen. Hun hadde et nærere forhold til faren, men han ble tidlig veldig syk og sykdommen forandret ham. Hun har også en eldre bror som hun hadde et nært forhold til som barn, men som hun beskriver som svært forskjellig fra seg selv og etterhvert som de ble voksne beskriver hun ham som en mann uten kontakt med følelsene sine.

Jeg synes denne boka var veldig god, og ble minnet på hvorfor jeg likte Lessing så godt i utgangspunktet. Hun er en svært intellektuell forfatter, og tekstene hennes er fulle av refleksjoner som får tankene mine til å spinne av gårde på egenhånd. Hun diskuterer ikke bare sitt eget liv, men også samtidien hun har vært en del av. Som for eksempel her:

Which brings me back to: why do we ecpect so much? Why are we so bitterly surprised when we - our country - the world - lurches into yet another muddle or catastrophe? Who promised us better? When were we promised better? Why is it that so many people in our time have felt the emotions of betrayed children? (s. 312)

Jeg er inspirert til å lese flere av Lessing-bøkene jeg har i hyllene, det har etter hvert blitt ganske mange av dem. Kanskje det til og med skal få bli et av lesemålene mine for neste år?

Denne boken er for øvrig lest i forbindelse med Moshinistas biografilesesirkel der månedens tema er forfattere.