Forfatter: Ørjan N. Karlsson
Sjanger: Ungdomsroman, fantasy
Kilde: Anmeldereksemplar
Tidsrosen er den første boka i det som skal bli en fantasytrilogi for ungdom som fikk meg til å sperre opp øynene etter bare to-tre sider etter en scene som var mer voldelig enn jeg ser i mange voksenromaner. Uten at jeg tror ungdommen tar skade av det.
Premisset for boka er at lansen som ble brukt til å ta livet av Jesus på korset brast i tre deler som alle har magiske egenskaper. Vi følger handlingen i to tidsplan: Vår tids England og andre verdenskrigs Tyskland der det foregår en kamp for å hindre at feil mennesker får satt sammen disse bitene til ett farlig våpen. Det var ei spennende bok med godt driv i handlingen, men har altfor mange språklige klisjeer og litt for stereotypiske karakterer til at jeg er overbevist. Nok et eksempel på ei bok jeg hadde slukt som 13-åring, men som ikke når helt opp nå.
Forfatter: Synnøve Macody Lund
Sjanger: Roman
Kilde: Lånt av Gro
Etter å hele året ha etterlyst norske romaner jeg kunne falle for, fant jeg endelig det jeg lette etter i Personar du kanskje kjenner. Macody Lund begynner å skrive historien om den slagrammede faren, men etter hvert tar andre historier over.
Formen på boka er litt rotete, men egentlig var det noe av det jeg likte med den. Historiene om Mari og Live liksom trenger seg frem og krever plass, og vi veksler mellom å være tett på og å trekkes ut av en allvitende fortellerstemme som plutselig stopper opp og begynner å kommentere både teksten og det som skjer. I tillegg forteller forfatteren sin egen historie, i hvert fall begynner den som det. Karakteren hun skriver om heter først Synnøve, så Synne før hun til slutt bytter navn til Anna. Det er ikke alltid jeg liker fortellerstemmer som så åpenbart snakker direkte til meg, men jeg gjorde det her.
Best likte jeg partiene om Mari og Live, men i motsetning til hva jeg ser mange andre har skrevet likte jeg også partiene som omhandlet faren. Det er ingen perfekt bok, men av de norske romanene jeg leste i fjor, rangerte jeg denne på andre plass da jeg skulle nominere til prisen.
Forfatter: Linn Ullmann
Sjanger: Roman
Kilde: Julegave
Årets høydepunkt på romanfronten kom etter at vi kalenderen var bladd om og vi skrev 2016. Selv om jeg hardnaket vil hevde at dette ikke er en roman.
De urolige er Linn Ullmans beskrivelse av å vokse opp med to kreative og berømte foreldre (Liv Ullmann og Ingmar Bergmann). Hun skildrer barndommens somre hos faren på Fårö, livet med en nervøs og tidvis fraværende mor og en oppvekst blant diverse barnepiker. Samtidig skildrer hun farens siste tid og dødsleie, noe som gir en fin kontrast til de mer barnslige minnene.
Jeg liker knappheten og insisteringen i Ullmanns språk, det er en måte å skrive på som appellerer til meg. Jeg synes boka gir et følsomt portrett, kanskje særlig av forholdet mellom far og datter. Partiene om moren synes jeg er litt mer utydelige, og jeg merket at det var det hun skrev om forholdet til faren som grep meg mest. Jeg er svak for skildringer mellom foreldre og barn, i hvert fall når de er skrevet godt og inneholder mer enn rosemalt idyll, noe som er tilfelle her.
Dette ble med andre ord en god inngang på leseåret 2016, og min klare førsteplass i romanklassen da jeg skulle nominere.
