tirsdag 31. januar 2017

Månedsoppsummering januar

Januar har vært en overveldende god lesemåned. Jeg har fullført hele 11 bøker, noe som er mye til å være meg. Eventuelt bare generelt mye. Og jeg fant endelig ei ny bok å gi fem stjerner på Goodreads gjennom Sorgensoveralt.

Jeg kunne sagt at kvantiteten kommer av at det er årets første måned og motivasjonen på topp, men svaret er egentlig enda enklere: Lydbøker! Jeg og lydbøker har aldri helt kommet overens, men jeg har bestemt meg for å gi dem en skikkelig sjanse i januar og februar. Så langt må eksperimentet sies å være vellykket da 5 av 11 "leste" i januar er lydbøker, og i tillegg er jeg nesten ferdig med en sjette. Jeg vil ikke si mer om det akkurat nå, da jeg har planer om å skrive et eget innlegg om dette. Jeg nøyer meg i stedet med å liste opp bøkene jeg har hørt på i januar:

  • Knut Nærum - Norsk litteraturhistorie fritt etter hukommelsen
  • Yeonmi Park - In order to live
  • Carlo Rovelli - Seven Brief Lessons on Physics 
  • Helen Fielding - Bridget Jones's Diary 
  • Sue Perkins - Spectacles 

De som er kjappe i hoderegning, har da allerede konkludert med at antallet leste bøker denne måneden er seks, det ligner mer på min vanlige statistikk:


Tallenes tale sier da 4 menn og 7 damer. 
6 på norsk, 5 på engelsk.
1 diktsamling, 1 sci-fi, 4 romaner, 4 sakprosa og 1 sakprosa/tegneserie.

Det aller mest imponerende med januar er at jeg faktisk har skrevet om tre av bøkene jeg leste. De resterende tre var jokerbøker til Bokbloggerprisen som jeg hadde planer om å skrive et samleinnlegg om forrige uke, men det rakk jeg ikke. Siden stemmefristen nå har gått ut, nøyer jeg meg med å si at jeg likte alle tre veldig godt, og at jeg hadde store problemer med å rangere dem. Heldigvis spilte ikke min rangering noen rolle, da de 60 damene jeg skulle ha møtt knuste all motstand og vant overlegent. 

Til slutt, måloppnåelse:
Goodreads målet på 80 bøker fikk en flying start med 11 i januar. 
Det jeg derimot ikke gjorde så mye av var å lese fra egne hyller slik jeg skulle. Januar pleier å være den beste måneden for den type kryss, i år ble det bare to og jeg henger allerede bakpå. I stedet har jeg hørt bøker på Storytel og lånt på biblioteket, og jeg har faktisk bare kjøpt én bok i januar. Sorgensoveralt var nemlig så god at jeg bare måtte kjøpe den etter først å ha lest på eBokBib. 

Sorgensoveralt var også det eneste andre krysset jeg fikk denne måneden i og med at den var årets første diktsamling. I hvert fall var den det helt til jeg bestemte meg for å gjeninnføre kryss for biosirkeldeltakelse, der jeg til februarutgaven allerede har lest ferdig In order to live.

Kyrre Andreassens bok var irriterende nok 480 sider, og manglet 20 på å gi kryss som 500 siders bok, og månedens 1001 valg, Brødrene Karamasov, har foreløpig strandet på side 88 da jokerlesingen tok overhånd. Da ser totalen slik ut etter januar:

  • 11/80 bøker
  • 2/40 bøker som sto i hylla per 1/1-17
  • 0/20 norske bøker utgitt i 2017
  • 0/12 bøker på 1001-lista
  • 1/10 diktsamlinger
  • 0/5 bøker over 500 sider
  • 1/6 biografier til Ingalills biosirkel


søndag 29. januar 2017

Valérie Rouzeau - Sorgensoveralt

Tittel: Sorgensoveralt
Sjanger: Lyrikk
Forlag: Solum
Utgitt: 2016, originalen 1999
Sidetall: 89 s.
Kilde: eBokBib - og siden kjøpt selv
Språk: Bokmål, oversatt fra fransk av Kjersti Annesdatter Skomsvold

Akkurat når jeg nesten hadde slått meg til ro med at min evne til å bli kraftig følelsmessig berørt av bøker hadde forlatt meg, leste jeg denne - og den reiv hjertet mitt i fillebiter. 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal skrive om denne boka. Litt fordi det er lyrikk, en sjanger jeg prøver å jobbe meg inn i og derfor foreløpig ikke har den største erfaringen med. Litt fordi alt handler om følelser, og hvordan kan jeg si noe sakelig om det?

Faktum er at jeg lastet ned boka på impuls fra eBokBib en kveld jeg satt med iPaden i fanget og samboeren hadde sovnet i sofaen ved siden av meg. Jeg leste første linje mange ganger før jeg greide stokke ordene til noe som ga mening, ble nysgjerrig og fortsatte. En halvtime senere hadde jeg lest hele og satt med tårene trillende nedover kinnet. Og ikke sånne snille og forsiktige tårer som kommer når du er rørt, her var det snakk om skikkelig usexy hulking og snørring.

Så hva fremkalte denne reaksjonen? Sorgensoveralt er en diktsamling som handler om forfatterens bunnløse fortvilelse over farens død. Og det er som om fortvilelsen har festet seg i språket. Ordene stokker seg, de kommer ut som ufullstendige setninger eller de klistrer seg sammen til nye ord. Som tittelen. Er det "sorgens overalt" eller "sorgen sover alt" som har slått seg sammen, eller er det kanskje noe helt annet? Kanskje er det heller begge, der det er en bevegelse fra den altoppslukende sorgen i starten som over tid vil gå over til noe som ligger der latent men kan trigges av en hendelse og dermed vekkes til live.

Mange steder, som i åpningssetningen mangler tegnsettingen, og du må selv finne ut hvor pausene skal være:
Du for døden mamma i telefonen må se deg
pappa ikke overleve natta. (s.5)
Det stykker opp lesingen og tvinger meg til å ta pauser. Samtidig gir det teksten en egen intensitet. Hun har ikke tid til å ta pauser, hun har ikke tid til å uttale alle ordene, og innimellom leser jeg de påtvungne pausene som hikst hun ikke kan slippe unna.

Sorg og fortvilelse er store følelser, og det kan lett falle ut i klisjéer når du skal skildre dem. Rouzeau unngår dette ved å strippe det helt ned. Hun skildrer ikke følelsene, hun skildrer tingene som er igjen og handlingene som nå mangler. Gjennom ordene hun velger i skildringen av disse, får hun likevel frem følelsen av savn, og for meg gjorde det teksten mye sterkere. Som her, hvor hun skildrer farens lenestol.
Tom og våket over av hunden din.
Armene to ganger fåfengt strukket ut hvor

du ikke lenger tørker kinnene.
Står i hjørnet sitt og blir enda mørkere når
vi kommer inn. (s.33)
En annen ting som preger diktene er et tidvis barnslig språk med innslag av rim, regler og barnesanger.
Ville si hei til deg tømme ut sanda fra skoene
mine i evighet være din Jon Blund men du har
lukket øynene for hardt igjen. (s.79)
Det er som om forfatteren gjør seg liten igjen ovenfor faren, inntar barnets posisjon og nekter å være voksen. Det er som om hun instinktivt søker beskyttelse, å kunne krype sammen i pappas fang, men denne gangen må hun greie seg uten. Hun erindrer ting fra barndommen, husker opplevelser de har hatt sammen og det er en overhengende følelse av "aldri mer" som henger over disse minnene. Noe som i og for seg er en falsk nostalgi, hun ville ikke kunnet ha barnets posisjon selv om faren var i live, men som forsterkes av at han nå er borte. Faren er hele tiden til stede som en fysisk tilstedeværelse, som seg selv i tilbakeblikkene og som en nedgravd kropp eller en grav i nåtiden.

Helt til slutt må jeg si noe om oversettelsen. Jeg er usikker på hvor originalen slutter og gjendiktningen begynner. Det eneste jeg vet er at tittelen er veldig annerledes på norsk enn på fransk der den heter "Pas revoir" som betyr "ikke se igjen". Flere av referansene er norske, og ordene som glir i hverandre kjennes også som veldig norske konstruksjoner. Men egentlig bryr jeg meg ikke om hvor likt det er originalen - det som betyr noe er at Skomsvold har gitt boken en norsk språkdrakt som fungerer fullstendig på egne ben. Ikke én gang stoppet jeg opp ved noe og tenkte at dette var en formulering som føltes kunstig på norsk, og for meg er det noe av det beste jeg kan si om en oversettelse.

Dette syntes jeg rett og slett var en fantastisk vakker bok, og jeg er veldig glad for endelig å ha funnet ei bok som rørte meg på denne måten igjen. Så må jeg bare innrømme at det var overraskende selv for meg at det var fransk lyrikk som måtte til for å komme dit.

fredag 20. januar 2017

Kyrre Andreassen - For øvrig mener jeg at karthago bør ødelegges

Tittel: For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges
Sjanger: Roman
Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2016
Sidetall: 358 s.
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Bokmål

Denne boka traff meg, hardt og uventa.

Jeg visste ikke helt hva jeg gikk til, annet enn at boka var Brageprisnominert og at jeg var fascinert av tittelen. Etter at eBokBib kom inn i mitt liv, er ikke terskelen høyere enn som så. Men det tok ikke mange sidene før jeg visste at jeg måtte ut og handle; dette var ei bok jeg ville eie.

I boka møter vi Krister Larsen. Drammenser, elektriker med flere prolapser i ryggen som via NAV-systemet i stedet har fått jobb som lærer på norskopplæringa for utlendinger. Og Krister er litt av en type. I nesten 360 sider lekser han opp om livet sitt, om hva han mener om menneskene han deler det med, om jobben, om kollegaene og om samfunnet som helhet. Hele boka er én lang monolog, og vi har ikke annet valg enn å være med på Kristers mange tankerekker og digresjoner. Ikke at jeg hadde noe som helst i mot å være med på den reisen.

Språket er muntlig med lange setninger, gjentakelser og stadige innskudd. Det er suggerende, jeg satt meg ned og trodde jeg skulle lese noen få sider og hadde plutselig lest 50. Krister er en av gutta på gølvet, noe som er tydelig både i hvordan han snakker og i hvilket syn han har på verden. Men samtidig er han en belest fyr, og det preger både ordvalg og hva han snakker om.

Alle har sine indre demoner. Men er det gøy at en person er arbeidsufør? Det er ikke gøy å miste levebrødet. Hva skal man ellers kalle det? Når man ikke kan fortsette med yrket sitt, men må gå på NAV, slåss med byråkratiet, bli stua bort på en tilfeldig arbeidsplass. Det er ikke gøy. Tenk på flagellantene. Apropos ingenting. Flagellantene i antikken. Da Marianne og jeg var i Roma, det var på et av museene, eller var det i en av katedralene, i hvert fall så vi malerier av flagellantene, evnukkprestene som piska seg sjøl. Og noen ganger ...det hadde vært mer fristende å stille seg opp inne garasjen og piske seg sjøl med et belte eller lignende, hele hersens hageslangen, mer fristende det enn å gå på jobb (s. 64)

Vi er som sagt prisgitt Kristers syn på verden, men han er ingen pålitelig forteller. Han kan raljere i side etter side om tilsynelatende tilfeldige detaljer eller avsporinger, mens de dramatiske situasjonene blir avspist med et par setninger. Fra starten av fremstår han som reflektert og skarp, det er lett å få sympati for hans situasjon som arbeidsufør og i kamp med systemet. Han fremstiller seg selv som misforstått, og andres reaksjoner virker overdrevne på bakgrunn av dette. Han er morsom, jeg ler med han av det absurde i et samfunn som nedvurderer det fysiske arbeidet og all status ligger i jobber der man flytter papirer.

I stedet for å jobbe sitter folk og diskuterer åssen de skal jobbe og hva de skal kalle jobbinga. I praksis, det vil si ikke-praksis, er det det som er politikk. (s.277)

Men som sagt, han er ikke pålitelig, og gradvis trer også et annet bilde av Krister frem som ikke er like sympatisk. Noe ser man gjennom andres reaksjoner på ham, og noe fordi han har snakket seg varm og begynner å komme med innrømmelser. Det blir gradvis mørkere, og det blir tydelig at Krister sliter med både det ene og det andre uten å ville innrømme det for seg selv. Det er mesterlig gjort å skrive frem en Krister, å få med nyansene på denne måten når man skriver så bastant fra innsiden av karakteren som det Kyrre Andreassen har gjort her.

Til slutt: Jeg kan ikke skrive om denne boka uten å bli personlig. Det er nemlig ikke til å komme utenom at en stor del av min fascinasjon for denne teksten handler om hjemsted. Jeg innser at dette må være den første boka jeg har lest der handlingen er lagt til Drammen og omegn. Alle steder som nevnes skaper krystallklare bilder i hodet mitt, jeg kjenner dem så godt. Når han snakker om en telefonkiosk i Åslyveien, vet jeg akkurat hvor den stod, det er bare noen hundre meter fra barndomshjemmet mitt. Når han snakker om leiligheten han bodde i på St. Hansberget og utsikten derfra, er det fem minutters gange fra der jeg bor nå og utsikten ser jeg hver dag fra stua. Jeg kjenner språket han snakker i, og jeg kjenner typen. Det var noe med å lese denne boka som var å komme hjem på en måte jeg ikke kan huske å ha opplevd med noen annen bok før. Det ble nært på en ny måte.

Konklusjonen er selvsagt at dette var ei bok jeg likte veldig godt. Lokalpatriotismen skal få sin del av æren, men boka hadde jeg likt uavhengig av hvor handlingen var lagt. Som selverklært språknerd er det en fryd å lese noen som leker seg på den måten Andreassen gjør, og nettopp gjennom språket har han gitt Krister Larsen en stemme det er verdt å lytte til. Det er fryktelig mange akademikere i norske samtidsbøker - kanskje trenger vi flere omskolerte elektrikere som kan fortelle oss hvor skapet skal stå?

søndag 15. januar 2017

Ninefox Gambit - Yoon Ha Lee

Tittel: Ninefox Gambit
Sjanger: Science fiction
Forlag: Solaris
Utgitt: 2016
Sidetall: 317 s.
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Engelsk

Da jeg så denne boka sammenlignet med Ancillary Justice av Ann Leckie, var den bestilt og på vei i posten ti minutter senere. Ancillary-serien var et av de store høydepunktene i 2015, og en sjanse til å oppleve noe lignende igjen måtte selvsagt utforskes.

Kel Cheris er kaptein i militæret til et intergalaktisk imperium, og ekstremt god i matte. Da komplekse utregninger er en viktig del av den militære taktikken, er hun veldig god på å justere seg underveis. Faktisk litt for god, fordi hennes versjoner av taktikkene går utenfor den aksepterte regelboka, og hun får problemer med de høyere opp i systemet. Men hun får en sjanse til å vise seg frem da et av imperiets viktige strategiske holdepunkter er under angrep av rebeller, og Kel Cheris forslag om å hente frem den udødelige strategikeren General Shuos Jedao vinner frem. Problemet er for det første at Shuos Jedao ikke har noen kropp, men linkes direkte til Kel Cheris slik at de sammen deler hennes. For det andre er han kanskje en glimrende strateg som aldri har tapt et slag, men han er også mannen som i sitt siste slag ble gal og massakrerte begge armeene, både fiendens og sin egen.

La meg begynne med å si: Denne boka var ekstremt seig i starten.
Teksten var full av ord jeg ikke skjønte og jeg var til å begynne med usikker på om det var engelske ord jeg ikke kunne, eller ord funnet opp til denne boka. (Det var det siste.) Som leser ble jeg kastet rett ut i handlingen i en verden jeg ikke kjente med teknologi basert på prinsipper jeg ikke forstod, og det tok ganske lang tid før jeg følte jeg begynte å få nogenlunde fotfeste i teksten og kunne begynne å orientere meg.

Først når Kel Cheris og Shuos Jedao linkes rundt side 80 begynner jeg å få et overblikk av hvem de ulike grupperingene er og hva de står for, og det er da det begynner å bli interessant. Boka drives frem av militær taktikk og politisk maktkamp, og jeg satt hele tiden med følelsen av å henge ett hakk på etterskudd og ikke helt henge med på hva som skjer. Det høres kanskje negativt ut, men akkurat det var faktisk en av tingene jeg likte så godt nettopp med Ancillary-serien. Det gjør teksten uforutsigbar, jeg greier ikke gjette meg til hva som kommer eller til konsekvensene valg vil få. Jeg liker følelsen av at karakterene i boka er smartere enn meg, og at de forstår sin verden bedre enn det jeg gjør.

Jeg likte også den nagende tvilen jeg etter hvert fikk til hvem jeg egentlig burde heie på her. Vi følger hovedpersoner fra imperiet som vil ta tilbake et holdepunkt som er erobret av rebeller. Men jo mer jeg leser, jo mer sympati får jeg med rebellene. Ikke bare fordi jeg er programmert til å heie på underdogs, men fordi vi blir mer kjent med de ulike verdisystemene som står mot hverandre.

Det er også interessant å lese samspillet mellom Cheris og Jedao. Det er et spennende konsept når du tar sjangerlitteraturens klisje med læremester og lærling og plasserer dem i samme kropp, særlig når du i tillegg har lansert læremesteren som gal og sådd tvil om man i det hele tatt kan stole på noe han sier.

Var dette en ny leseopplevelse på høyde med Ancillary Justice? Nei, ikke for meg. Til det var starten for treg og slutten for rask. Men jeg synes likevel det var mye spennende å ta tak i her, og kommer til å fortsette serien når det kommer nye bøker. Særlig fordi jeg da vil være mer inneforstått med alt som forvirret meg i starten av denne, og sannsynligvis være med fra første side.

For øvrig har jeg valgt meg denne boka som mitt bidrag til  Heddas Bokhyllelesing i januar, der oppgaven er å lese en bok med blått omslag. Jeg ser på bildet her og tenker at den ser mer grønn enn blå ut, men jeg lover at i original er dette definitivt blått nok for meg.

onsdag 4. januar 2017

Årets favoritter

Jeg er ikke helt ferdig med 2016 enda. Jeg har oppsummert året i statistikk, men for alle andre enn meg selv antar jeg det er mer interessant å lese om selve bøkene enn krysslister opp og i mente. Særlig siden jeg knapt har skrevet om bøker i året som har gått.

Jeg sitter igjen med følelsen av at 2016 var et helt middels leseår. Om vi snakker kvantitet var jeg på det nivået jeg ønsker å være. 89 bøker og drøye 22.000 sider er nok omtrent akkurat der min komfortsone ligger.

Men 2016 skulle ikke være et år for kvantitet, det skulle handle om kvalitet. Og der har jeg mislykkes i å velge de rette bøkene. Det er ikke mange jeg har direkte mislikt, men det har vært altfor mange som har vært helt ok. Det største savnet har vært at jeg ikke har funnet én bok som har truffet meg hardt i løpet av hele året. Ikke én bok har jeg gitt fem stjerner på Goodreads, og det har kommet til et punkt der jeg lurer på om det er meg det er noe galt med, at jeg har mistet evnen til å bli entusiastisk.

Når det er sagt, jeg har selvsagt lest noen veldig gode bøker i løpet av året også. Det er bare vanskeligere å rangere dem enn det pleier å være fordi jeg likte alle disse veldig godt, men det er lite som skiller mellom dem.

Jeg har likevel gjort et forsøk, og lanserer her min topp 5 liste over bøker jeg leste i 2016:


1: Rebecca Solnit - A Field Guide to Getting Lost

Denne leste jeg helt på slutten av året, og det er nok den boka jeg har vært nærmest å gi full pott i form av fem stjerner. Boka er en essaysamling der Solnit kombinerer personlige anekdoter, filosofiske tankerekker og historiske hendelser for å utforske betydningen av det å gå seg bort, både i bokstavelig og mer overført betydning.

Solnit ser ikke på det å gå seg bort eller miste seg selv som noe negativt. Snarere argumenterer hun for at det er en viktig egenskap det moderne mennesket ser ut til å ha glemt. Hvordan kan du bli virkelig kjent med deg selv om du aldri har utfordret grensene dine? Og noen ganger trenger du ikke å vite hvor du er, det er nok bare å være. Noe som høres fryktelig banalt ut når jeg skriver det sånn, men virket langt mer elegant da jeg leste det i Solnits tekster.

Denne boka minnet meg på hvorfor jeg lovet meg selv å lese mer personlige essays i 2016, det er en sjanger jeg ser ut til å like veldig godt og som jeg definitivt burde utforske mer.



2: Becky Chambers - The Long Way to a Small Angry Planet

Jeg er overbevist om at om jeg hadde lest denne boka på et annet tidspunkt, hadde jeg falt hodestups og aldri sluttet å snakke om den. Men siden jeg har vært en distansert og mindre entusiastisk leser i året som gikk enn det jeg pleier, ender den opp her på en respektabel annenplass.

Dette er science fiction også for dem som vanligvis ikke leser science fiction. Boka forteller om mannskapet på skipet Wayfarer som har som oppgave å lage portaler mellom ulike solsystemer. Men det er lite fokus på teknikk eller krigføring, her er det mannskapet på skipet og forholdet mellom dem som er det viktige.

Wayfarer får oppdraget å lage portal fra et system helt i ytterkanten av det kjente universet, og må bruke et år på reisen dit. Vi er med gjennom store og små hendelser gjennom hele dette året, og ser hvordan mannskapet holder sammen gjennom det hele på tross av store interne forskjeller.

Boka er som en stor, varm klem som gir deg troen på vennskap, og er foreløpig det nærmeste jeg har kommet følelsen jeg hadde av å se TV-serien Firefly. Oppfølgeren, A Closed and Common Orbit, er allerede kommet, og står på vent i bokhylla mi. Planen er at denne ikke skal trenge vente lenge.



3: Yuri Herrera - Signs Preceding the End of the World

Dette er en veldig kort bok som får sagt imponerende mye på den lille plassen den har til rådighet.

I boka møter vi ei ung jente som er ute på et oppdrag: Hun skal krysse grensa til et annet land og hente hjem broren som har gjort den samme reisen noen år tidligere. Navnet på landene nevnes aldri, men det er ganske åpenbart at det dreier seg om Mexico og USA.

Det jeg likte med denne boka er at den kan leses på mange nivåer og på den måte bety forskjellige ting. På det mest overfladiske nivået er det en klassisk quest-fortelling der en ung jente skal ut på reise for å hente hjem noe fra et sted langt borte. På veien møter hun både hjelpere og motstandere, og hun må overvinne mange utfordringer for å nå fram til målet. Men boka er også en fortelling om immigrasjon, eller kanskje heller migrasjon, og om hvordan selve reisen påvirker deg. Personen du er på slutten av reisen er ikke den samme som dro hjemmefra.

Boka er også nydelig skrevet, og jeg satt gjentatte ganger og leste setninger på nytt og på nytt bare fordi jeg ikke ble ferdig med dem. Den har også en veldig åpen slutt der jeg vil argumentere for at hva du mener faktisk skjer, er avhengig av på hvilken måte du har lest resten av teksten.



4: Linn Ullmann - De Urolige

Den aller første boka jeg leste i 2016 og den eneste norske på årets liste. Men Linn Ullmann må med.

Det er vanskelig å lese De Urolige som roman og ikke som selvbiografi fordi det ligger så tett opptil Ullmanns eget liv. Men det er ingen navn i denne boka. Her er bare moren, faren og jenta. Moren og faren som ikke lenger er sammen. Moren og faren som begge lever for kunsten og nok er mer opptatt av å realisere seg selv enn av å være foreldre. Det er somrene i Sverige med filmskaper-far. Det er, i hvert fall teoretisk, resten av året med skuespiller-mor, men i praksis betyr det en strøm av forskjellige barnevakter mens mor er på filmsett og et barn som lever med angsten for å bli forlatt.

Mest av alt er denne boka en utforskning av forholdet mellom foreldre og barn. Det er historien om en sår barndom, men Ullmann greier å skildre denne sårheten som en tilstand og peker ikke ut skyldige. Men boka ser også på det samme forholdet gjennom blikket til barnet som voksen kvinne til stede ved sin fars dødsleie, og gjennom skildringer av den voksne kvinnen når hun selv har blitt mor.

Jeg likte Ullmans språk med mange korte ufullstendige setninger, og jeg likte særlig godt skildringene av faren og hans sykdom og dødelighet. Jeg har mer av Linn Ullmann i hyllene også. Det er kanskje på tide å lese mer?



5: Lisa Mcinnerney - The Glorious Heresies

Dette var kanskje et usannsynlig lesevalg for min del, men jeg ble nysgjerrig da den vant Baileys woman's prize for fiction tidligere i år. Og det var flaks, for den endte altså opp som en av årets favoritter.

Boka beskrives som en svart komedie fra Cork i Irland. Vi møter 15-åringen Ryan som både er i starten av et gryende kjærlighetsforhold til den peneste jenta på skolen, og i starten av en kriminell karriere som narkolanger. Vi møter også Ryans far som vikles inn i et intrikat plott da han uten å vite hva han sier ja til rekrutteres til å bli kvitt et lik for en av de store gutta i byens kriminelle underverden.

Det er røft og tøft, til tider ganske voldelig og et plott som river og røsker i karakterene underveis. Samtidig er det et en varm skildring av det nederste laget i det irske samfunnet. Av skoletaperne, arbeiderklassen, drankerne og de unge som havner på kant med loven enten fordi de føler de ikke har noe valg.

Det var spennende, underholdende og innimellom ganske hjertevarmt og du kan gjøre langt dårligere valg enn å unne deg noen timer fordypet i denne boka. For meg var den kanskje årets største overraskelse, og i tone minnet dette meg faktisk litt om en realistisk versjon av Joe Abercrombie.

søndag 1. januar 2017

Bokbloggerprisen 2016 - hva har jeg lest?

I dag åpner nominasjonen til Bokbloggerprisen 2016, og det er på tide å oppsummere hva jeg har lest av aktuelle kandidater gjennom året. Jeg har to bøker jeg per i dag er halvveis i, men som jeg har planer om å fullføre innen nominasjonsfristen går ut 7. januar. Om jeg teller med de to, ender jeg på 24 aktuelle kandidater.

Det jeg er mest fornøyd med i år er at jeg har lest ganske variert når det gjelder norske bøker. Tradisjonelt har jeg lest en overvekt av romaner, mens jeg i 2016 har lest flere ulike sjangre. Jeg tror det har vært viktig for at lesingen fremdeles skulle fremstå lystbetont. Ekstra gøy er det at jeg i år faktisk har lest like mange diktsamlinger som romaner. Det hadde jeg ikke trodd da året startet, og er noe jeg planlegger å ta med meg inn i 2017. Resultatet av dette er at jeg i år sitter med motsatt utfordring av hva jeg har hatt tidligere når jeg skal finne ut hva jeg skal nominere. Jeg har seks kandidater i romanklassen, men hele 18 i åpen klasse.

En annen ting jeg er fornøyd med i år er at jeg i veldig stor grad har styrt min egen lesing. Bare to av de leste bøkene er anmeldereksemplarer (Ivo de Figueiredo og Sverre Henmo). Resten har jeg enten lånt av venner, lånt på biblioteket eller kjøpt selv. 2016 har vært det virkelige gjennombruddsåret for min del for å lese bøker på eBokBib, og veldig mye av det nye norske er valgt ut derfra.

Det jeg ikke er spesielt fornøyd med er at jeg bare har skrevet skikkelige innlegg om to av bøkene. Det får være et nyttårsforsett å bli bedre på det i 2017. Det er dessuten mange bøker jeg hadde planer om å lese innen året var omme som jeg aldri rakk, i all hovedsak romaner. Her får jeg satse på at mine medbloggere sorterer ut det beste av det beste til meg, og at jeg har gode ting i vente under samlesingen i 2017.

Men, nok innledende pjatt. Her kommer oversikten over bøkene jeg har lest, sortert per sjanger og i rekkefølgen de er lest.


Romaner


Jeg har kanskje lest færre norske romaner enn jeg pleier i år, men til gjengjeld har jeg likt alle sammen. Det er ingen på denne lista jeg hadde blitt veldig misfornøyd om vant prisen når den skal deles ut i september.

Likevel er det to i dette utvalget som skiller seg ut for meg. Jane Ashlands gradvise forsvinning synes jeg var en gjennomført god roman som hadde alt på plass: språk, oppbygging og en historie å fortelle. Den andre er For øvrig mener jeg Karthago bør ødelegges som jeg så langt bare er halvveis i, men som traff et savn i meg jeg ikke visste jeg hadde. Boka foregår nemlig i Drammen, og umiddelbart da jeg begynte å lese følte jeg meg hjemme i teksten på en måte jeg aldri har opplevd å være før. Alle stedsangivelser gir plutselig helt sylskarpe bilder fordi det som skildres er steder jeg kjenner godt, noe som har fått meg til å innse at dette faktisk må være den første boka jeg har lest med handling lagt til Drammen. I tillegg er den skrevet i et muntlig språk som er språket jeg er vokst opp med. Mer om denne kommer når jeg faktisk har lest ferdig.


Novellesamlinger


Jeg har hørt flere si at 2016 har vært novellesamlingenes år, men selv synes jeg mitt utvalg har vært litt mer varierende. Alle mine demoner er den eneste jeg har skrevet om, og er helt klart den jeg har likt minst av de fem jeg har fullført. I tillegg har jeg begynt på et par andre der jeg ikke har greid å holde interessen oppe lenge nok til å komme gjennom alle novellene.

Sant nok leste jeg tidlig i året, og den kan ikke ha gjort all verdens til inntrykk for jeg husker veldig lite av hva den handlet om. Draumeskriver var svært godt skrevet, men ikke noveller som passet min smak. Jeg har en tendens til å begynne å skumme bøker når det kommer drømmesekvenser, og her er en hel novellesamling bygget på dem.

De to siste likte jeg godt. Arbeidsnever er en samling noveller om unge menn på Sørlandet som har hoppet av utdanningskarusellen og nå jobber i diverse fysiske yrker. I denne samlingen kommer vi tett innpå hverdagen deres, hver og en med sine små eller store problemer, og jeg likte det å lese om denne gruppen unge menn som kanskje ikke er de vi ser mest av i norske bøker. Novellene er lavmælte og nære, og jeg likte veldig godt stemningen i dem. Favoritten er likevel Historier om trøst, og da aller mest på grunn av den første novellen i samlingen som jeg syntes var glimrende. Her møter vi en ung jente i et fremmed land og en begynnende start på et forhold med en lokal mann. Skildringen av maktbalansen mellom de to er ubehagelig og vanskelig og sette fingeren på, og denne ene novellen er faktisk noe av det aller beste jeg har lest i år.


Diktsamlinger

  • Helene Guåker - Kanskje det er hjertet
  • Dan Aleksander Andersen - Flaggtale
  • Eivind Hofstad Evjemo - Kvelningsminner
  • Gro Dahle - Søster
  • Ylva Ambrosia Wærenskjold - Syv somre og femten vintre
  • Ruth Lillegraven - Sigd


At diktsamlinger i det hele tatt kan være en kategori på lista mi er nytt i 2016, og jeg skal ikke påstå at jeg har noen ekspertise til å vurdere kvalitet her.

 

Det jeg imidlertid kan si noe om er hvilken av disse det ga meg noe spesielt å lese, og da er det tre titler som skiller seg ut: Søster var en intens leseopplevelse der Gro Dahle nærmest forsøker å mane frem søsteren hun ikke har fordi hun kjenner tyngden av å skulle stå alene som barn når rollene er i ferd med å snu og det er hennes tur til å ta vare på sin egen mor. Dette er en grov forenkling av alle diktene i samlingen, men den følelsen som gjorde dypest inntrykk på meg da jeg leste. Sigd er fortellingen om odelsgutten som må selge gården på grunn av sykdom og i stedet finner bøkene. Lillegravens dikt er fortellende og følger et narrativ, noe som gjør dem lettere å få tak i for en uerfaren leser som meg, og jeg likte historien. Favoritten blant diktsamlingene er likevel Flaggtale av Dan Aleksander Andersen som er en langt mer politisk utgivelse, og ga meg tidvis vondt i magen med sitt skråblikk på velferdsstaten Norge som jeg opplevde langt sterkere enn mange romaner som har forsøkt gjøre det samme.

 

 

Non-fiction

  • Bjarte Breiteig - Den andre viljen: Essays
  • Ivo de Figueiredo - En fremmed ved mitt bord
  • Åsne Seierstad - To søstre

Jeg hadde et mål om å lese flere essaysamlinger i 2016, og hoppet på Den andre viljen i starten av året med store forventninger. Essayene i denne samlingen dreier rundt litteratur, film og kunst, noe jeg trodde skulle interessere meg. Men nei, dette endte i stedet opp som en av bøkene som har irritert meg mest i løpet av året. Det er ikke nødvendigvis fordi boka er dårlig, det handler om at den representerer en måte å skrive om særlig litteratur på som bare gjør meg sint. Boka åpner med å forsvare litteraturens plass ved å si at den kan si det som ikke kan sies med ord. Så er resten av boka et forsøk på å fortelle akkurat hva litteraturen sier likevel på en måte som mest av alt handler om å vise hvor smart forfatteren er og der opplevelsen av litteratur er helt borte. Igjen, det kan godt være at denne boka er god innenfor sin sjanger. Mitt problem er at jeg ikke liker sjangeren.

De to andre liker jeg. En fremmed ved mitt bord skildrer de Figueiredos søken etter en far han har brutt kontakten med. Ikke ved å oppsøke faren som fremdeles lever, men i stedet ved å opptre som historiker og gå gjennom farens familehistorie gjennom annenhåndskilder og besøke stedene faren vokste opp. Gjennom dette får forfatteren både sagt mye om tilhørighet, og også fortalt en del av engelsk kolonihistorie som i hvert fall jeg ikke visste mye om fra før. To søstre har jeg foreløpig lest for lite av til å si mye om, annet enn at jeg liker måten Seierstad kommer tett på og forteller historien tilsynelatende fra innsiden. Jeg vet at nettopp dette er det hun ofte har fått kritikk for, men jeg har likt det i alle bøkene henens tidligere, og jeg fortsetter å like det her.


Barn og ungdom

  • Bjørn Ingvaldsen - Far din
  • Ida Jackson - Danielle
  • Svein Henmo - Det er bare kjærlighet
  • Heidi Sævareid - Slagside

I denne kategorien har det også vært en delt opplevelse i år. Det er bare kjærlighet var en bok som ble sendt ut til mange bloggere. Jeg takket opprinnelig nei, men forlaget insisterte på at var det én ungdomsbok jeg måtte lese i år var det denne. Etter å ha lest den er jeg dypt og inderlig uenig. Jeg synes karakterene var endimensjonale, plottet var tamt og blikket jentene i denne boka blir sett med ekstremt problematisk. Jeg er veldig glad jeg ikke leste denne da jeg var i målgruppealderen, den ville ødelagt den lille selvtilliten jeg hadde greid å skrape sammen på det tidspunktet. Bokas budskap til jenter som meg var nemlig at jenter som er
a) ikke penest i klassen og
b) høyere enn guttene i klassen
egentlig mest av alt er ekle. Det var jeg allerede ganske god til å fortelle meg selv da jeg var 13. En bok som bekreftet mine verste mistanker er jeg glad jeg leste først som 35.

De tre andre likte jeg, men jeg synes det er vanskelig å rangere dem fordi de er så forskjellige. Det jeg liker med både Danielle og Slagside er fortellerstemmen. Her møter vi jenter som skiller seg ut og gjør det de liker selv om det betyr at de blir annerledes. Jeg tror likevel det er Far din som ender opp som favoritt i denne klassen, en historie om en ung gutt som får livet snudd på hodet da faren blir tatt for en rekke tyverier i deres eget nabolag. En sterk historie om urettferdigheten i å måtte betale for noen andres feil.