søndag 22. mai 2011

Boka som gjorde en fantasyleser voksen

(ny versjon av innlegget blogger slettet)

Første gang jeg leste A Game of Thrones, gikk jeg på videregående. Jeg hadde lest en del fantasy fra før, men ingenting som lignet dette. Sant og si har jeg ikke lest mye som ligner siden heller. Det nærmeste må være Joe Abercrombies First Law trilogi som jeg leste i fjor.

Fra før hadde jeg lest Ringenes Herre, alle Narnia-bøkene, Maria Gripe og Michael Endes Den uendelige historie. Jeg hadde lest hele Sagaen om Isfolket, så langt det var mulig å komme på det tidspunktet i Robert Jordans Wheel of Time, og jeg hadde rotet meg bort i David Eddings bøker om Belgarion. Jeg elsket de fleste av disse bøkene (jeg likte aldri Eddings), men jeg var helt uforberedt på det som traff meg da George R.R. Martin inviterte meg inn i sitt univers.

Det som gjorde at jeg levde meg så inn i alle de fantastiske bøkene, var de store og episke fortellingene mellom det gode og det onde. Og uansett hvor store utfordinger de gode måtte møte på veien, kunne jeg som leser føle meg rimelig sikker på at hindringene ville overkommes, de gode ville alltid gjøre det moralsk rette, og til slutt komme seirende ut. Det lønnet seg å være god, rett og slett. Sånt appellerte til meg, som alltid var den snille jenta som lot alle skrive av leksene.

Men så kom A Game of Thrones og var noe helt annet. Jeg røper ikke for mye om jeg sier at det sjelden lønner seg å være hverken snill eller moralsk i Martins bøker. Jeg har lest at serien A Song of Ice and Fire, som dette er første boka i, baserer seg på de engelske rosekrigene. Og det politiske spillet er langt viktigere i denne første boka enn magi og overnaturlige hendelser. Noen episk kamp mellom det gode og det onde er det ikke snakk om, her er det mennesker som kjemper om makt og overlevelse. Noen er mer sympatiske enn andre, noen mer kyniske, noen tvers igjennom hensynsløse, men det finnes ingen fasitsvar om hvem jeg som leser skal "holde med". Lesere jeg har snakket med har forskjellige sympatier, alt etter hva som tiltaler dem.

Når det nå er laget TV-serie av boka, dukket den plutselig opp overalt, og selvsagt ble jeg fristet til å lese den om igjen. Jeg er overrasket over hvor mye jeg husket. Noen detaljer var glemt, men hoveddelen av boka har vært med meg siden. Det som også var overraskende, var hvordan sympatien min fordelte seg annerledes nå enn første gang jeg leste den. Kapitler jeg hadde mest lyst til å hoppe over forrige gang (hvert kapittel er fortalt fra synsvinkelen til en bestemt karakter i boka), var nå de jeg likte best og omvendt. Siden jeg skrev dette innlegget første gang, har jeg også lest ferdig andre boka i serien, A Clash of Kings. Her husker jeg ikke like mye. Martin utvider med synsvinkelen til flere personer, flere ting skjer om gangen og historien blir mindre konsentrert. Jeg liker fremdeles det jeg leser, men det er altså bare den første boka som sitter spikret i hukommelsen.

Til slutt:
Jeg er ingen tålmodig person. TV-serien går på en av Canal+ kanalene nå, den kanalen har ikke jeg. NRK skal visstnok sende den i 2012, men så lenge greier ikke jeg å vente. Selv om jeg var veldig skeptisk til å ødelegge bildene jeg har i hodet av personene, har jeg ikke greid holde meg unna og har sett alle episodene som er vist i USA så langt. Serien er bra. Den ligger overraskende tett opp til bøkene i handling, en del av dialogene er nærmest ordrette. Mye er utelatt og noen forandringer gjort, men jeg kan forstå hvorfor nyansene forsvinner og handlingen går raskere når det skal overføres til skjerm.
Likevel: Se gjerne serien, men det er bøkene jeg anbefaler varmest.

søndag 15. mai 2011

En pausefisk...

...til å holde dere med selskap fram til jeg har kommet over skuffelsen over at fredagens innlegg tydeligvis ikke kommer tilbake.

onsdag 11. mai 2011

I går ble denne leseren digital...

Ikke på heltid, selvsagt, men jeg har altså omsider fått meg lesebrett.

Jeg har vært nysgjerrig på dem lenge. Kastet mer eller mindre diskrete blikk over skuldrene til lesebretteierne på toget. Testet dem på biblioteket. Lest om dem på nettet. Jeg begynte som skeptiker og bokromantiker, men nå er jeg over i Ole Brumm stadiet. Ja takk, begge deler, hver til sitt bruk.

Det er unektelig mindre og lettere å ha med meg i veska på toget enn mye av det jeg bærer meg skeiv på hver dag. For ikke å snakke om hvordan jeg ser for meg at det skal lette feriebagasjen min. Jeg kan lese mengder av klassikere helt gratis, ihvertfall kunne jeg gjort det om jeg hadde hatt tid. Det lå allerede 200 av dem lagret da jeg tok det ut av esken sin i går.

Det betyr ikke at jeg slutter å kjøpe papirbøker. Jeg liker å omgi meg med bøker. Den følelsen kan ingen elektronisk duppeditt erstatte. Men akkurat nå er jeg klar for å prøve meg som digital leser.

For den som er interessert: Lesebrettet er av merket iriver, du kan lese mer om det her. (Jeg tok et bilde, men PCen min vil ikke samarbeide akkurat nå, så dere får visst ikke se det.)

tirsdag 3. mai 2011

Deilig å være 30, i Danmark...

Ei uke fra i dag kan jeg ikke lenger si jeg er i slutten av tjueåra. Det skulle sikkert fått meg til å føle en hel masse, men gjør det ikke. Herregud-herfra-går-det-bare-nedover-panikken ble jeg ferdig med første gang jeg fant et grått hår, og det er faktisk overraskende mange år siden allerede.

På tross av tekster som det her, som forteller meg at jeg allerede er uinteressant for arbeidsmarkedet, føler jeg meg hverken gammel eller utdatert. Alder sluttet å være mer en et tall etter at jeg fylte atten og ble myndig (eller kanskje da jeg ble 20 og kunne kjøpe sprit, noe som sluttet å være veldig interessant sånn omtrent samtidig som det ble lovlig.)

Men dette blir bare en litt for lang intro til det jeg egentlig skulle skrive:

Ei uke før dagen, har jeg nemlig allerede fått bursdagsgaven fra samboeren og hans foreldre. Ihvertfall fått vite hva den er. Og selv om jeg har sagt til alle som har spurt at gaver ikke er viktig, at jeg virkelig ikke kan komme på noe fornuftig å ønske meg annet enn bøker eller lesebrett, at jo, det er spennende gaver fordi det er noe jeg faktisk vil ha, likevel må jeg innrømme at akkurat denne gaven er mer enn litt stas.

Jeg skal nemlig på ferie. Ei uke, helt alene på et sommerhus i Danmark. Jeg har sett bildene og ser at jeg kan se havet fra plattingen foran huset. Jeg skal pakke blyant og skriveblokk, laptop og bøker. Jeg skal håpe på fint vær, ihvertfall fint nok vær til å sitte ute og lese, til å gå langs stranda, kjenne saltvann mellom tærne. Men hvis ikke, skal ikke det ødelegge noenting. Nesten alle jeg forteller det til ser rart på meg og spør "vil du virkelig være helt aleine på ei hytte ei uke?" Til og med samboeren, som hadde ideen til dette fordi han visste jeg ville dra på skriveferie, er skeptisk. Redd det blir ensomt, at jeg kommer til å angre når jeg er der.

Hva vet jeg? Jeg har aldri vært på ferie aleine før, kanskje har de rett alle de som ser rart på meg og ikke skjønner hvorfor jeg forteller dette som om det er en gledelig nyhet. Men jeg gleder meg. Dette har jeg villet lenge, men aldri gjort noe med. Men nå skjer det. Om under en måned sitter jeg her, med ei bok i fanget og notatboka på bordet, eller forhåpentligvis omvendt.

Dere skjønner det, gjør dere ikke?