Lillehammer - fredag (eller: skolestilen fortsetter)

Om jeg ikke hadde mange planer på torsdag, kompenserte jeg med et overambisiøst program på fredag etter å ha dybdeanalysert festivalprogrammet på hotellrommet.

Dagen inneholdt noen tøffe valg, men det begynte enkelt. Det eneste som fristet av punktene klokka ti var presentasjonen av Morgenbladets liste over Norges 10 beste forfattere under 35. Det begynte imidlertid med at jeg kjedet meg. Juryen leste opp sine begrunnelser fra tettskrevne A4-ark, og tankene vandret av gårde. Det kan kanskje ha vært et privat problem, jeg har problemer med at folk leser skriftlige tekster høyt for meg, særlig fra en scene. Det ble mer interessant når det gikk over til diskusjon om lista. Marta Norheim hadde funnet ut at overraskende mange forfattere var 39 år, og lurte på hvor det var blitt av novellene, Fredrik Wandrup etterlyste populærkulturen i form av krim, fantasy/science fiction eller tegneserier og Audun Lindholm konstaterte fornøyd at han hadde 6/10 rette. Selv satt jeg og tenkte på spriket mellom min egen virkelighetsoppfatning og resten av verdens. Jeg mener, den største mangelen på den lista var jo åpenbart at jeg ikke sto på den. Men Morgenbladet er tilgitt for ikke å vite det siden jeg strengt tatt ikke har skrevet noe enda.
Nok om det…

Deretter gikk turen videre til Litteraturteltet der Marte Michelet og Mirjam Kristensen skulle snakke om sin bruk av kilder i bøkene sine, Michelets faglitterære Den største forbrytelsen og Kristensens roman Jeg har ventet på deg som begge omhandler holocaust. Det var en interessant time der de snakket om det å finne spor av virkelige mennesker selv i det tørreste arkivmaterialet, om utfordringer i spennet mellom det man kan vite og det man aldri kan vite og om å opptre respektfullt overfor menneskene man skildrer så de får lov til å være mennesker på sine egne premisser, ikke bare en case.

Mot slutten av den tilmålte timen, begynte konsentrasjonen å svikte siden jeg plutselig var så sulten at jeg nesten begynte å gnage på stolryggen foran meg, og det ble klart at neste punkt på programmet måtte være mat. Så bar det til Nansenskolen der Margaret Atwood skulle holde Bjørnsonforelesningen. Jeg var absolutt ikke den eneste som hadde tenkt meg dit, og da jeg kom var det ingen ledige stoler. Løsningen ble å sitte på gulvet. Det positive med det var at jeg da havnet foran første rad, nesten helt i fanget på Atwood. Men å sitte 1,5 time på gulvet er ikke noe kroppen min har taklet bra siden jeg var ti…

Uansett, Atwood var bra. Hun ble intervjuet av Karin Haugen og de snakket om kraften som finnes i fortellinger, om Atwoods egen fortelling og hennes forhold til dyr, om Madd Addam trilogien, om utopier og dystopier generelt og om Atwoods engasjement på twitter. Da Haugen konstaterte at Atwood er opptatt av kjønnsroller i sine bøker og spurte hvorfor det var sånn, svarte Atwood kontant:
"The only way to avoid it is to write about sentient cabbages in space."
Haugen hadde også sin egen analyse av Atwood som høstet applaus både fra salen og et godkjennende nikk fra forfatteren selv:
"Jeg spurte meg selv om Atwood er optimist eller pessimist. Men jeg kom fram til at hun er ingen av delene. Om det er et halvfullt glass vann i et rom og noen står og diskuterer om det er halvfullt eller halvtomt og Atwood skulle uttale seg ville hun sagt: Det er et glass. Det er vann. Hva kan vi bruke det til?" (fritt gjengitt etter hukommelsen).

Kritisk kvartett.

Jeg hastet videre, og denne gang endte jeg på en diskusjon om bokhandelens utfordringer. Jeg har i grunn ikke så mye å si om den annet enn at jeg snek meg ut litt før slutt for å rekke neste planlagte post på programmet: Kritisk kvartett, et fast konsept på Litteraturhuset i Bergen for anledningen flyttet til Lillehammer. Dette var et format jeg synes var svært vellykket, og gjerne skulle sett mer av. Det på tross av, eller på grunn av, at jeg satt mye av tiden og kjente sinnet boble i meg. Delvis fordi jeg var uenig i en del av det som ble sagt og aller helst ville kaste meg inn i diskusjonen selv. Delvis fordi kvartettens faste kvinnelige medlem irriterte meg grenseløst med sin holdning til det hun ikke likte. De andre som ikke likte en bok greide snakke om den på en ordentlig måte. Mitt inntrykk av henne var at hun holdt boka på strak arm, langt fra kroppen mens hun holdt seg for nesa og sa æsj, populærkultur. Jeg konkluderte med at jeg har diametralt motsatt smak av henne, bør styre unna bøker hun liker og velge meg dem hun ser på med forakt.

Dagens siste post var poesi slam, et konsept jeg har hatt lyst til å se mange ganger men det har aldri blitt noe av. Her var det litt annerledes enn vanlig. Fordi det var 10-års jubileum var konkurranseelementet borte, og det var i stedet en kavalkade med alle norgesmeterne siden den første ble kåret i 2005. Dette var fantastisk gøy og jeg er veldig imponert over formidlingsevnen til alle deltagerne. Dette er absolutt noe jeg vil se igjen!

Vi bokbloggende kulturkjerringer avsluttet kvelden med å dra fra Banknatta og heller finne oss en bar med litt lavere lydnivå der det gikk an å snakke sammen. Og så var det natta og mørkt, og bra var det for nå er klokka blitt så mye at det er tid for å gå til dagens første post på programmet: Katja Kettu som skal snakke om romanen Jordmora.

…to be continued

Lillehammer - torsdag (og alle var enige om at det hade vært en fin dag)

Jeg ankom Lillehammer 10.46 og 20 minutter senere hadde jeg satt fra meg bagasjen og fått festivalarmbånd rundt armen. Det var nå jeg skulle hatt en plan.

Festivalprogrammet fortalte imidlertid følgende: Mens alt annet startet klokka 11, var det ett programpunkt som startet 11.15: Kritikken før 1814 og etter 2014, et foredrag av professor Eivind Tjønneland. Jeg lot min redsel for å  komme snikende inn lukkede dører midt i et opplegg styre og gikk dit. Det var et interessant foredrag der Tjønneland presenterte kritikken på 1700-tallet med konklusjonen at alt var ikke bedre før. Men skillet mellom privat og offentlig er i endring, noe som også påvirker kritikken. Dagens offentlighet er langt mer fragmentert, og Tjønneland pekte på faren for å danne seg selvforherligende klikker der man bare diskuterer med dem man er enig med og hevdet at litteratur- og kulturkritikk taper for mer overflatisk livsstilskritikk. Ok, god start.

Så gikk jeg videre oppover gata og gjorde akkurat det jeg hadde unngått først: Snek meg inn bakerst og fikk med meg andre halvdel av samtalen mellom Eivind Hofstad Evjemo og Helle Helle. Jeg tok ingen notater, og det jeg husker best i dag er Helles usagn at et feilplassert komma kan ødelegge en hel bok.
Ingen perfeksjonisme å spore der i gården, altså…

Så gikk jeg tilbake til kritikerseminaret for å høre en debatt om kritikk og politikk der Ebba Witt-Brattström og Tue Andersen Nexø samtalte med Merete Røsvik Granlund. Han med utgangspunkt i sin bok om 1600-tallets England, hun med Sverige på 70-tallet som utgangspunkt. Jeg pleier å føle jeg har rimelig godt språkøre, men jeg slet med å forstå dansken hans og måtte virkelig konsentrere meg. Han fortalte hvordan det på den tiden dannet seg et bilde av at politikken skulle holdes utenfor litteraturen, og at dette er en tanke som fremdeles holder seg i dag, men at den nå er blitt en klisje. Hun snakket om feministisk og marxistisk litteratur fra 70-tallet og mener dette er litteratur som har blitt nedvurdert i litteraturhistorien og ville trekke det frem i lyset igjen. De snakket også om mye mer, men mine notater er mangelfulle og inntrykkene fra dagen var mange, og dette var det jeg greide formulere akkurat nå.

På kritikerseminaret møtte jeg to Ingalill og Solgunn, og vi gkk derfra til lunsj og fra lunsj tilbake til vandrerhjemmet for litt avslapping. I hvert fall for de av oss som ikke er klin gærne og dro på joggetur i regnværet, jeg sier ikke mer… Selv oppdaget jeg på dette tidspunktet at jeg hadde mistet mobiltelefonen min, men en samboer med litt kjappere omløpshastighet mellom øra var smart nok til å ringe den og fant ut at noen hadde funnet den og tatt vare på den, så en kjapp gåtur tilbake til Banken der kritikerseminaret hadde vært, og jeg fikk den tilbake. Krise avverget.

Dagens høydepunkt for meg var likevel Litterær festaften i festsalen på Maihaugen. Jeg dro dit for å se Margaret Atwood, men hele kvelden var fantastisk. Jeg vil skrive noe eget om akkurat dette arrangementet, så går raskt forbi det her.

Kvelden ble avsluttet med quiz, der jeg var på lag med Ingalill og Anita. Konkluderer med at dette var et bra sted å jekke ned selvtilliten om jeg skulle lide av vrangforestillinger om at jeg kan mye om litteratur, og er fornøyd med at det var flere lag mellom oss og sisteplassen.

Og med det avslutter jeg dagens kronologiske skolestil og gjør meg klar for å møte en ny dag i regnværet på Lillehammer. I dag har jeg en plan. En i overkant ambisiøs plan med åpenbare mangler: den har for eksempel ikke innlagt tid til mat. Det er med andre ord en plan som bør brytes.

Lillehammer - I'm coming for you

De siste årene har jeg sittet hjemme, grønn av misunnelse, og fulgt Litteraturfestivalen på Lillehammer via sosiale medier. Det har ikke hjulpet det grann at jeg selv har vært midt i eksamensstress mens andre har nikost seg med boklig moro i ulike former.

Jeg bestemte meg: Den første festivalen etter at jeg var ferdig på Blindern skulle jeg ikke sitte hjemme.
Likevel satt jeg lenge på gjerdet uten å kunne bestemme meg. Jeg skulle allerede til Dublin i mai, hadde jeg virkelig råd til å dra til Lillehammer i tillegg? Tvilen varte helt til det plutselig gikk opp for meg at Margaret Atwood var blant årets gjester. Hei hå, ingenting å lure på, bestill hotellrom nå!

Moshonista er en erfaren festivalgjenger og har allerede skrevet en grundig festivalplanlegger. Selv møter jeg mindre forberedt. Jeg har vært på festivalen en gang tidligere, men da var jeg deltaker på skrivekurset på Nansenskolen, og fikk egentlig ikke med meg så mye av selve programmet. Derfor sitter jeg nå og blar uten å vite noe om hvor de forskjellige lokalene er i forhold til hverandre, er det mulig å gå mellom dem, hvor mye er det realistisk å få med seg? Det eneste jeg vet helt sikkert er at det blir Atwood. Jeg rekker ikke hennes første programpunkt som er torsdag klokka 10, da sitter jeg på toget. Men festaften torsdag kveld er bankers, og har også planer om å få med meg Atwood i samtale med Karin Haugen på Nansenskolen klokka 14.00 på fredag. Utover det tar jeg det litt som det kommer. Regner med det også blir tid til sosialt samvær med andre bokbloggere på tur, og kanskje styrer det noen av valgene.

Litt forberedelse har jeg likevel gjort, om enn av et annet slag. Det er tydelig at det er Atwoods dystopier som blir hovedpoenget under festivalen, og der har jeg allerede lest (og elsket) alle sammen. I tillegg har jeg lest In Other Worlds, boka der hun skriver om sitt forhold til science fiction sjanger som leser, kritiker og forfatter. Jeg fant likevel ut at jeg ville lese mer Atwood før jeg så henne live, og har nå fullført både Alias Grace og essayboka Negotiating with the dead - On writers and writing. Nå holder jeg på med Lena Anderssons Utan personligt ansvar, ei bok jeg fikk på svensk til jul for å slippe å vente på den norske oversettelsen, men likevel ikke har kommet til før nå. Den bør være i boks før jeg drar, og etter den er jeg litt usikker på hva jeg skal velge. Kanskje mer Atwood, eller kanskje noe helt annet, vi får se.

Uansett, jeg gleder meg!
I år er det min tur til å være en av dem som kommer med bildene, så kan noen andre ta seg av rollen som misunnelig hjemmesitter. Jeg tar laptopen med i bagasjen, så får vi se hvor mye tid det blir til oppdatering underveis.

Dublin bookhaul

Denne helga har jeg vært på jentetur i Dublin med venninnegjengen fra videregående. Siden jeg er den eneste i gjengen som er spesielt opptatt av bøker, var ikke dette i utgangspunktet en tur i litteraturens tegn. Planen var faktisk å shoppe klær, noe jeg vanligvis er veldig dårlig på. Men Dublin er en by med bokhandler omtrent på hvert gatehjørne, så det er ikke til å legge skjul på at en betydelig del av min tilmålte bagasjevekt gikk til bøker, denne gangen også.

Det begynte pent og forsiktig på lørdag. Jeg hadde, tro det eller ei, reist på ferie uten å ta med meg en eneste bok i bagasjen! Så naturlig nok måtte jeg kjøpe noe så jeg hadde å lese på senga om kvelden. Valget falt på Cormac McCarthy - All the Pretty Horses som var på halv pris i en butikk som hadde opphørssalg.

Søndag morgen gikk vi ut av frokostrestauranten og der hadde noen sympatiske mennesker satt opp bokmarked med brukte bøker midt på torget. Jeg lot de andre gå videre til sine klesbutikker, mens jeg hang igjen der en stund. Innen jeg var ferdig hadde jeg fått med meg åtte bøker, og var svært så fornøyd med det:

Søndag var jeg på gjenbesøk i Books Upstairs, en bokhandel jeg husket fra forrige gang jeg var i Dublin. Her begrenset jeg meg til bare ei bok, nemlig Lady Gregory's Complete Irish Mythology. Denne ble det referert mye til i emnet jeg tok i fjor høst om keltisk mytologi og jeg fant derfor ut at den var verdt å ha i hylla. Deretter tilbragte jeg faktisk noen timer i klesbutikkene, jeg også.

Men det var én bokhandel jeg hadde bestemt meg for å besøke før jeg dro, nemlig Chapters - Irlands største uavhengige bokhandel. Og tro meg når jeg sier at den er STOR. Hadde jeg bodd i Dublin kunne arbeidsgiveren min bare satt lønna mi rett inn på deres konto, så hadde jeg bodd der. Butikken har to etasjer der første etasje er nye bøker, mens annen etasje har brukte. Jeg brukte i første omgang all den tida jeg hadde tilgjengelig i andre etasje, og kom ut med en ny bunke på åtte bøker, men to av dem er gaver. Aller mest fornyd er jeg med at jeg der også fant Kazuo Ishiguros The Buried Giant som jeg har hatt planer om å kjøpe, og her fikk til halv pris fordi noen andre hadde lest den før meg.

Egentlig skulle jeg gi meg der, men jeg greide ikke la være å gå inn en tur til for å få med meg første etasje også. Dermed dro jeg på meg fire bøker til: To samlinger av Doris Lessings dagbøker, Ray Bradburys klassiker Fahrenheit 451 som jeg har stått med i hånda veldig mange ganger uten å kjøpe og  James Ryan - South of the Border som ble turens ukjente kort som var på tilbud til €1,99.

Dermed ble fasiten over 20 bøker denne gangen også, komplett liste finnes her. Jeg trøster meg med at det denne gangen ikke ble i stedet for klær, slik det ofte pleier, men i tillegg.
Bøker er flott, men det er faktisk greit å ha noe å ha på seg også ;)

Fabelprosa ganger fire

Det er sjelden jeg skriver samleinnlegg, men i dag har jeg tenkt å gjøre et unntak og skrive om de fire fabelprosabøkene jeg leste i april under ett, kort og overfladisk.

Hugh Howey - Dust
Dette er tredje og avsluttende bok i Silo-serien. (I hvert fall om du forholder deg til bøkene. Serien ble opprinnelig selvpublisert i enda flere deler som kortere episoder.)

Der bok to, Shift, tok et skritt til siden og handlet om helt andre personer enn den første, Silo, samles her trådene og vi følger livet i begge siloene og hvordan de påvirker hverandre. Jeg synes den første og den tredje boka var de mest interessante i serien, og er glad for at karakterene jeg likte godt i den første boka er tilbake. Samtidig synes jeg Dust gjør en god jobb med å binde de to fortellingene sammen og gir meg en tilfredsstillende slutt i den betydningen at trådene ble samlet. Om jeg likte slutten er jeg mindre sikker på, men det har mer med personlig smak å gjøre.

Sett under ett er serien underholdende og lettlest, samtidig som den ga meg noen moralske dilemmaer uten å kreve den helt store tankevirksomheten av meg. Noen ganger er det akkurat det jeg trenger.

Joe Abercrombie - Half the World
Alle som har lest bloggen min en stund, vet at når det er snakk om Joe Abercrombie blir jeg fort overentusiastisk fangirl og bokmisjonær uten mer gjennomtenkt budskap enn "OMG, OMG, OMG - AWESOME!!!"

Jeg var imidlertid ikke helt begeistret for den første boka i Shattered Sea trilogien, Half a King, som var Abercrombies inntreden på YA-scenen, og var derfor litt avventende spent på denne oppfølgeren. Half the world fortsetter en liten stund etter der den forrige slapp, men synsvinkel ligger hos andre karakterer. Yarvi, hovedpersonen fra den første boka, er fremdeles med, men denne gangen kun sett gjennom øynene til Thorn og Brand, to unge krigere. Jeg er langt nærmere min vanlige entusiasme denne gangen, ikke minst fordi jeg digger karakteren Thorn Bathu. Hun er en veldig sint ung kvinne som lever for å sloss. Uheldigvis for henne lever hun i en verden der dette egentlig er forbeholdt menn, uten at Thorn bryr seg nevneverdig om det.

Som i den første boka er plottet bygget opp rundt en lang sjøreise der det i løpet av reisen skjer en utvikling både i forhold til plottet og gjennom at Thorn og Brand høster erfaringer og blir voksne. Denne boka har også det jeg savnet i den forrige - et skifte mellom synsvinkler som gir meg som leser mer innsikt enn det den enkelte karakteren i boka har, selv om jeg gjerne skulle hatt enda flere enn to. Nå gleder jeg meg bare til avslutningen, og er godt fornøyd med at Abercrombie skriver fort så den er planlagt for publisering allerede i juli. Også krysser jeg fingrene for at hans neste prosjekt er tilbake til å skrive for voksne igjen, jeg liker fremdeles de bøkene bedre enn denne serien.

Mark Lawrence - Prince of Thorns (lydbok)
Dette var min aller første erfaring med lydbok, og opplevelsen av boka er nok preget av det. Særlig i starten sleit jeg med å konsentrere meg om det som ble sagt og hadde problemer med å huske navn og hvem som var hvem, men det kom seg etter hvert.

Jeg har lest flere omtaler av denne på Goodreads, og tendensen er at den enten får høyeste eller laveste score. De aller fleste av én-stjernes omtalene begrunnet dette med at bokas 13-årige jeg-forteller voldtar noen ganske tidlig i boka, og at det ikke er mulig å like ei bok med en sånn hovedperson. Mange hadde også sluttet å lese der.

Det er en dom jeg er uenig i. Det er fullt mulig å like ei bok med en usympatisk hovedperson som gjør umoralske ting, i mange tilfeller er det akkurat det jeg liker med den mørkere delen av fantasysjangeren. Når det er sagt, er jeg likevel langt unna og ville gi denne boka en dom i den helt motsatte enden av skalaen. Prins Jorg er en upålitelig forteller. Han vil gjerne fremstå som tøff, kald og helt uten både følelser og samvittighet, og jeg synes denne påtatt mørke tonen blir litt slitsom i lengden. Samtidig skinner det gjennom at han har mer følelser enn han vil innrømme, selv om han er flink til å undertrykke dem og gjøre de mørke valgene likevel.

Det jeg imidlertid har mest problemer med i boka, er enkelte deler av hvordan verdenen er bygget opp på som jeg ikke liker. Jeg foretrekker for eksempel mine fantasybøker fri for atomvåpen.
Men jeg ser ikke bort fra at jeg likevel kommer til å fullføre trilogien når jeg først har begynt.

Rjurik Davidson - Unwrapped Sky
Denne boka kjøpte jeg i Paris uten å vite noe om den utelukkende på grunn av coveret som jeg synes var helt fantastisk. (Hadde jeg imidlertid funnet den amerikanske utgaven, hadde den blitt stående i hylla…)

Denne er veldig annerledes enn de andre bøkene jeg har skrevet om her fordi den er langt mindre handlingsdrevet og mer opptatt av verdensbygging og ideer. Vi befinner oss i en verden som er en miks av en form for steampunk-teknologi, magi og mytologiske vesener som minotaurer og sirener. Her følger vi tre karakterer i en by som styres av tre mektige adelsslekter kalt Hus. Byen er på randen av opprør, og de tre hovedpersonene har ulike roller å spille i dette: Kata er en leiemorder hyret inn av Husene som er trenet både i kamp og i filosofi. Boris Autec er byråkraten som kommer fra lave kår, men som har kloret seg oppover i systemet og etter hvert blitt en av byens mektige menn. Maximillian er den revolusjonære drømmeren.

De starter på hver sin tue, men historiene deres knyttes etter hvert sammen i kampen om kontrollen over byen. Mest av alt er denne boka en utforskning av undertrykkelse og folkets kamp mot denne. Vi kommer tett på en revolusjonær bevegelse, ideologidiskusjoner, den indre maktkampen, hvordan de ulike fraksjonene sliter med å samarbeide. Et annet spor tar for seg magikonseptet, hvordan alle reaksjoner har en motreaksjon og at ingen form for makt kommer uten konsekvenser. Det var en interessant verden og tidvis interessante diskusjoner, men for meg ble det for lite karakterutvikling og etter hvert litt for mye abstrakte hallusinasjonsaktige sekvenser rundt magien til at denne boka nådde helt opp. Også her er det klart lagt opp til at den kan komme en fortsettelse, men jeg er litt usikker på om jeg henger med videre.

Månedsoppsummering april

Som innlegget under forteller, har april vært en søkende måned der jeg har testet ut nye formater. Jeg har vært gjennom min første lydbok, hørt mine første podcaster og er halvveis gjennom min første
e-bok på mobilen i stedet for på lesebrett.

Kvantitetsmessig har også april vært en opptur. Åtte bøker er tilbake på januar-nivået, og såpass må det være om jeg skal være i nærheten av å krympe haugen med uleste bøker. Et prosjekt som uansett er dømt til å mislykkes så lenge jeg fortsetter å hamstre som om jeg prøver å vinterisolere huset med bokhyller.

Bøkene jeg har lest denne måneden er som følger:

25: Rjurik Davidson - Unwrapped Sky
24: John Williams - Stoner
23: Mark Lawrence - Prince of Thorns (lydbok)
22: Simon Stranger - De som ikke finnes 
21: Margaret Atwood - Alias Grace
20: Joe Abercrombie - Half the World
19: Diego Marani - Den siste vostjakeren 
18: Hugh Howey - Dust

Fire fabelprosabøker, en realistisk ungdomsroman og tre voksenromaner.
Kvalitetsmessig har det vært en ujevn måned, men det henger kanskje sammen med at flere bøker lest gir flere muligheter til å feile. Fabelprosabøkene har jeg planer om å skrive et eget samleinnlegg om, så dem hopper jeg over i dag, det samme med de to jeg allerede har skrevet om.

Da står jeg igjen med Stoner og Alias Grace som unevnte bøker denne måneden, noe som er litt ironisk fordi begge disse var virkelig gode. Stoner var akkurat så fin som alle har sagt den er, et ganske ordinært liv skildret med varme og strålende formuleringsevne, og jeg ble helt betatt. Men det er en bok det allerede er skrevet så mye om i bokbloggosfæren at jeg ikke føler jeg har noe mer å bidra med. Alias Grace leste jeg på norsk fordi det var den jeg hadde i bokhylla, men jeg skulle ønske jeg hadde lest den på engelsk. Jeg foretrekker Atwood i original, ikke fordi oversetteren har gjort en dårlig jobb, men jeg merker jeg stadig blir sittende å spekulere i hvilke ord Atwood selv har brukt og den prosessen er distraherende for lesingen. Alias Grace er basert på virkelige hendelser og handler om tjenestepiken Grace som 16 år gammel blir dømt for medvirkning til drap på sin arbeidsgiver. Jeg brukte litt tid på å komme inn i historien, men når jeg først gjorde det, var jeg solgt. Selv om Madd Addam-trilogien fremdeles er min Atwood-favoritt.

Målmessig blir det to kryss for bøker som sto i bokhylla da året startet, en av dem julepresang fra 2014 og en som har stått der lenge. Alias Grace gir også 1001-kryss. Disse to punktene og biografier føler jeg at jeg har rimelig kontroll på at skal gå i boks i løpet av året. Når kalenderen nå sier mai har jeg enda ikke lest ei norsk bok fra 2015, der har jeg en jobb å gjøre, det samme med novellesamlinger. For ikke å snakke om alle litteraturmagasinene som ligger og slenger, flesteparten fremdeles med plasten på. Nå har jeg imidlertid valgt ikke å fornye abbonementene på Paris Review og London Review of Books, så der vil jeg ikke få flere. Ut fra hvor lite jeg faktisk har lest av dette de siste årene, bør jeg nok slanke tidsskriftbunkene ytterligere og heller bruke biblioteket mer, men det var denne hamstretrangen igjen da.

• 0/20 norske bøker utgitt i 2015
• 12/15 bøker off the shelf, det vil si bøker som sto i bokhylla per 1. januar 2015
• 3/8 bøker på 1001-lista, som oppgitt hos Lines bibliotek
• 3/6 biografier (dvs full deltakelse i Moshonistas biografisirkel)
• 3/6 andre faglitterære bøker
• 0/5 bøker som er norskskrevet fantasy/science fiction
• 0/5 novellesamlinger
• 0/1 bok på fransk
• 3/14 faktisk lese i hvert fall deler av alle litteraturmagasinene jeg abonnerer på