Into the Wild handler om Chris McCandless, en ung gutt som etter high school gir bort alle sparepengene til veldedighet, setter seg i bilen og drar ut på eventyr. Han vil vekk fra sivilisasjon og eiendeler, vil ut i naturen og greie seg på egenhånd. I to år loffer han rundt ulike steder i USA før han i 1992 er klar for den endelige manndomsprøven: Å greie seg helt på egenhånd i villmarken i Alaska. Fire måneder senere blir levningene hans funnet av en jeger, manndomsprøven har feilet. (En ekstrem forenkling av 200 siders tekst, vil du ha en mer omfattende beskrivelse les heller Maris innlegg.)
Jeg skrev i et kommentarfelt jeg besøkte da jeg var halvveis at jeg foreløpig var like deler begeistret og irritert, og det står jeg for også etter at boka er utlest.
Begeistret fordi det er en solid research-jobb som ligger i bunnen av dette bokprosjektet. Krakauer skrev en avisartikkel om McCandless ikke lenge etter at levningene hans var funnet, men greide ikke slippe historien og fortsatte grave. Underveis i lesingen føles det som om han har snakket med alle mennesker som noen gang har møtt McCandless, og alle de ulike synsvinklene gir til sammen et ganske nyansert bilde av unggutten. Det er også et overraskende komplett bilde av hans drøye to år som boms som kommer fram gjennom teksten, tatt i betraktning at McCandless tilbragte store deler av denne tiden mutters aleine. I bunnen skinner det hele tiden gjennom at Krakauer har stor respekt for McCandless prosjekt, og han forteller også om sitt eget Alaska-eventyr for å forklare identifikasjonen han har med sistnevnte. På et vis virker boka som et forsøk på å bøte på skaden på McCandless' rykte Krakauer har vært med å bidra til gjennom den tidligere nevnte artikkelen, da mye av det som kom fram der har blitt brukt som argumenter for å avfeie McCandless som en dum og naiv unggutt som ikke visste hva han bega seg ut på i Alaska. Krakauer prøver ikke å forherlige det McCandless gjorde, men han ønsker å nyansere bildet og vise frem også alt det McCandless faktisk oppnådde underveis, og viser også frem noen av tilfeldighetene som var med på å sørge for at denne historien fikk en tragisk utgang.
Begeistret også fordi det er ganske spennende å lese om mennesker som tar ekstreme valg. Som ikke bare drømmer, men faktisk gjennomfører, som tar konsekvensen av sin egen ideologi og lever den helt ut. Dette er omtrent så langt fra meg selv jeg kan komme, og i bokform er jeg mottakelig. Jeg og Chris McCandless hadde imidlertid neppe hatt mye å snakke om, og jeg mistenker at jeg ikke hadde blitt bestekompis med Jon Krakauer heller.
Irritasjonen i møtet med teksten er tredelt:
For det første kjenner jeg at McCandless selv irriterer meg med jevne mellomrom bare gjennom denne brennende overbevisningen om at villmark > sivilisasjon. Jeg lurer på om det er et tegn på at alderen begynner å ta meg, at det jeg egentlig irriterer meg over er at han er ung og idealistisk mens jeg selv har sunket ned i pragmatismen. Eller så er det norsk friluftslivstradisjon og stadige terpinger på fjellvettreglene som får meg til å riste på hodet over folk som med vitende vilje velger å legge ut på tur uten de nødvendige forberedelsene.
For det andre irriterer jeg meg tidvis over hvordan teksten er bygget opp, selv om jeg forstår hvorfor det er sånn. Det jeg ønsker å lese om er McCandless tid i Alaska, noe Krakauer er fullt klar over. Derfor gir han meg stadig små drypp av det som skal skje der, men aldri mer enn at jeg akkurat rekker å engasjere meg. Så hopper han tilbake i tid og forteller noe fra McCandless barndom, eller fra tiden han loffet rundt før han haiket til Alaska for det som skulle bli hans siste reise. Jeg føler han dingler ei gulrot foran nesa på meg (eller, la oss være ærlige her, en melkesjokolade), for så å nappe den vekk hver gang jeg kommer i nærheten.
For det tredje irriterer jeg meg over det jeg kaller Beethoven-setninger, en type setninger som er ganske vanlig i denne typen bøker der leseren vet allerede fra starten at dette ikke ender godt. Med det mener jeg setninger som står ut fra resten av teksten, og når jeg leser dem hører jeg de første notene i Beethovens femte symfoni spille i hodet mitt under teksten. Ta-ta-ta-TAM. Ta-ta-ta-TAM. Setninger om noe som egentlig ikke betyr så mye, men som gis tyngde ene og alene av at man vet at den det snakkes om ikke skal overleve. Ett eksempel: "But we will never know, because Doctor Zhivago was the last book Chris McCandless would ever read." (s.188) Ta-ta-ta-TAM indeed.
Konklusjonen er likevel at begeistringen vinner kampen mot irritasjonen og jeg er ganske sikker på jeg vil huske dette som en positiv leseopplevelse. En fascinerende historie om en gutt født i feil tid når kartene allerede er tegnet.
