Linn Strømsborg: Roskilde

En annen av årets debutanter, og hun har definitivt "funnet sin egen stemme" som det så fint heter. Romanen er bygget opp av en rekke korte tekster som til sammen tegner et malende bilde av livet på festival. Strømsborg har et språk som flyter lett. Hun er generøs med kommaene, men gjerrig på punktum. Tekstene er stemningsfulle, såre, optimistiske, men fremfor alt: nostalgiske.

Boka handler, som tittelen mer enn antyder, om Roskilde-festivalen. Den samme gjengen som for femte gang er tilbake på et jorde i Danmark for å gå på konserter, feste og delta i et fellesskap. Denne gang med ett medlem mindre enn vanlig. Jonas, som går gjennom tekstene som et "du", som i år er på festivalen med andre venner. Årets festival blander seg med minner fra tidligere års festivaler, og boka gir virkelig et innblikk i festivallivet også for meg, som aldri har vært et festivalmenneske.

Og det er sannsynligvis akkurat det som gjør at jeg ikke blir overbegeistret. Boka spiller så mye på festivalnostalgi at jeg faller av litt etterhvert. Ikke fordi det er dårlig skrevet, men fordi Roskilde-festivalen ikke fenger meg nok til at jeg kommer til å huske denne boka som noe helt spesielt når jeg er tjue bøker lenger nede i "skal lese"-bunken. Har man derimot vært der vil jeg tro man blir sittende igjen med en sånn "å-ja-akkurat-sånn-var-det"-følelse.

En liten smakebit (faktisk bare en setning):

En gjeng foran meg begynner å hoppe, og det er så mange som holder rundt hverandre mens de hopper at de umulig kan kjenne hverandre fra før, og alle ler, jeg ser ei jente med langt hår som er så svett at det klistrer seg til panna hennes, så gir ei annen jente henne en hårstrikk som den første svette takker for og fester håret sitt med, trekker det vekk fra ansiktet før dansen fortsetter, og musikken til MGMT blandes med latter og rop, lyden av føtter som dundrer mot det harde tregulvet, og ingen av oss er redde for å bli trampet ned, vårt eneste problem er varmen, og akkurat idet jeg tenker dette får jeg et vannglass i hendene fra en fyr jeg ikke kjenner, og jeg danser mens jeg drikker og når "Electric Feel" begynner, så er vannet borte, og jeg slipper koppen ned foran meg og løper mot Stian, som tar meg imot og løfter meg opp, mens vi synger høyt, falskt og i perfekt takt med resten av folka, og bassen dundrer i hjertet mitt og i hjertet til Stian og i hjertet til Sandra og i hjertet til Therese og i hjertet til han fyren med vannet og i hjertet til hun jenta med håret og i
hjertet til hun med hårstrikken og i hjertene til MGMT.