November har vært en seig måned, en komme-gjennom-én-dag-av-gangen måned. Jeg skal ikke en gang skylde på mørket, det har bare vært travelt, alt har skjedd på en gang og nå begynner kroppen å fortelle meg at det er på tide å bremse.
Ikke at jeg tror bremsen kommer på før kalenderen viser 23. desember.
I mellomtiden bruker jeg småpausene til å drømme om bokhyller. En av tingene som har skjedd i november er nemlig at jeg og samboeren har kjøpt ny og større leilighet. Over dobbelt så stor som den vi bor i nå, og med ei kjempestor stue med et eget hjørne som blir mitt bibliotek. Tre vegger skal dekkes med bokhyller, og midt på gulvet har jeg store planer om å plassere en skikkelig godstol.
Så nå går jeg rundt og undrer: Hvordan skal bøkene organiseres etter flyttingen? Per i dag er fantasy og sakprosa skilt ut i egne hyller, og resten sortert alfabetisk, men kanskje er tiden inne for forandring? Vurderer for eksempel å ha en egen hylle (*kremt* eller to) til uleste bøker så det blir lettere å finne fram til dem. Og kanskje kan jeg finne bedre kriterier å sortere romaner etter enn forfatterens navn? Det eneste jeg vet foreløpig, er at jeg ikke vil sortere etter farge. Foreløpig bare koser jeg meg med tankene, og vet jeg har tiden helt fram til mars på å bestemme meg.
tirsdag 29. november 2011
lørdag 12. november 2011
Steven Erikson: Gardens of the Moon og Deadhouse Gates
Jeg har nevnt det før, men tar det i reprise i dag: Jeg har en fantasylesende venn som har prøvd å pushe Steven Eriksons Malazan Books of the Fallen på meg lenge. Han har aldri vært særlig konkret når jeg spør hva de handler om, og kanskje er det det vage i hans anbefaling som har fått meg til å vente så lenge? Eller kanskje det heller er tanken om å begynne på en serie som består av ti mursteiner og vite at jeg neppe greier lese mye annet innimellom?
Uansett, nå er jeg i gang. På forhånd ble jeg advart om at de to første bøkene ikke var spesielt bra, men at resten av serien var verdt innsatsen med å komme seg gjennom dem. Dermed er jeg veldig spent på fortsettelsen når jeg nå akkurat har fullført bok to, og bok tre ligger klar på min Kindle.
For jeg har slett ikke følt det som en transportetappe å lese Gardens of the Moon og Deadhouse Gates. Jeg skal innrømme det gikk ganske trått i starten, men omtrent halvveis inn i den første boka, begynte jeg å kjenne at jeg var med. Og etter bok nummer to er jeg definitivt helt med.
Men jeg begynner å skjønne det vage i anbefalingen. Jeg greide ikke skrive et blogginnlegg om den første boka, fordi jeg ikke visste hvor jeg skulle begynne. Etterhvert har det gått opp for meg at det er fordi boka i seg selv er en begynnelse. Selv om den har et plot - nei, mer presist: mange plot - som leder fram til et klimaks og en form for avklaring i slutten av boka, opplever jeg ikke det som bokas viktigste funksjon. For meg handler særlig den første boka, men til en viss grad også den andre, mest av alt om å bli kjent med Eriksons univers.
Og for et univers det er! Her er det ingen snill forteller som holder deg i hånda og gradvis drar deg inn i en ny verden. Her kastes du inn med en gang, noe som er en stor del av grunnen til at det tok meg over 400 sider før jeg følte jeg hadde en viss aning om hva som foregikk. Men to bøker inn begynner jeg å få et overblikk, og jeg er mektig imponert over Erikson som verdensbygger. Dette er rett og slett fantasy på en skala som er mye, mye større enn noe annen fantasy jeg har lest tidligere.
Det er en verden inspirert av antikken. Mange mennesker bor i byer, men det finnes også mange som fremdeles lever nomadeliv i stammesamfunn. Det finnes mengder av guder og halvguder, og det er ikke vanntette skott mellom dem og menneskene. Gudene kan fysisk gripe inn og blande seg i hva som skjer i verden, og mennesker som utmerker seg kan ta steget opp i gudeverdenen. Det finnes mange ulike folkeslag blant menneskene som alle har sin historie, sin kultur og sine skikker, men det finnes også andre høyerestående raser som ikke er menneskelige. Magi er en naturlig del av hverdagen, og eksisterer i ulike former.
I denne verdenen følger vi, ihvertfall i disse to første bøkene, the Malazan Empire. I den første boka er vi med på imperiets kampanje for erobring av de siste «Free Cities», i bok to er vi med når en annen del av imperiet reiser seg i opprør mot sine erobrere. I begge bøkene møter vi en rekke personer på begge sider i konfliktene, og til og med bipersoner med bare små opptredener i boka har sin egen agenda.
Mest av alt kjennes det som å lese historie, men fra en verden litt ulik min egen, eller kanskje bare fra det vi kaller før-historisk tid, historie og myte blandet sammen til ett. Det handler om mennesker som handler, velger og reagerer utfra sine forutsetninger. Men jeg føler aldri at jeg kommer helt tett innpå karakterene, fordi jeg har et perspektiv som gjør alle personene til brikker i et enormt stort spill. Ting skjer også utenfor rammen av fortellingen, og små hint om dette ramler inn i blant, uten nødvendigvis å forklares hver gang.
Jeg tror ikke dette treffer alle, for eksempel er det mye vold og menneskelig ondskap, og mange foretrekker nok et strammere plot som holder seg «til saken» og forklarer mer underveis. Men den historiske følelsen og samspillet med gudene, gjør at det går rett hjem hos meg. Nå skal jeg bare ignorere alt annet jeg føler jeg burde lese, og fortsette videre inn i Eriksons univers i høstmørket. Det er mange, mange sider igjen enda.
Uansett, nå er jeg i gang. På forhånd ble jeg advart om at de to første bøkene ikke var spesielt bra, men at resten av serien var verdt innsatsen med å komme seg gjennom dem. Dermed er jeg veldig spent på fortsettelsen når jeg nå akkurat har fullført bok to, og bok tre ligger klar på min Kindle.
For jeg har slett ikke følt det som en transportetappe å lese Gardens of the Moon og Deadhouse Gates. Jeg skal innrømme det gikk ganske trått i starten, men omtrent halvveis inn i den første boka, begynte jeg å kjenne at jeg var med. Og etter bok nummer to er jeg definitivt helt med.
Men jeg begynner å skjønne det vage i anbefalingen. Jeg greide ikke skrive et blogginnlegg om den første boka, fordi jeg ikke visste hvor jeg skulle begynne. Etterhvert har det gått opp for meg at det er fordi boka i seg selv er en begynnelse. Selv om den har et plot - nei, mer presist: mange plot - som leder fram til et klimaks og en form for avklaring i slutten av boka, opplever jeg ikke det som bokas viktigste funksjon. For meg handler særlig den første boka, men til en viss grad også den andre, mest av alt om å bli kjent med Eriksons univers.
Og for et univers det er! Her er det ingen snill forteller som holder deg i hånda og gradvis drar deg inn i en ny verden. Her kastes du inn med en gang, noe som er en stor del av grunnen til at det tok meg over 400 sider før jeg følte jeg hadde en viss aning om hva som foregikk. Men to bøker inn begynner jeg å få et overblikk, og jeg er mektig imponert over Erikson som verdensbygger. Dette er rett og slett fantasy på en skala som er mye, mye større enn noe annen fantasy jeg har lest tidligere.
Det er en verden inspirert av antikken. Mange mennesker bor i byer, men det finnes også mange som fremdeles lever nomadeliv i stammesamfunn. Det finnes mengder av guder og halvguder, og det er ikke vanntette skott mellom dem og menneskene. Gudene kan fysisk gripe inn og blande seg i hva som skjer i verden, og mennesker som utmerker seg kan ta steget opp i gudeverdenen. Det finnes mange ulike folkeslag blant menneskene som alle har sin historie, sin kultur og sine skikker, men det finnes også andre høyerestående raser som ikke er menneskelige. Magi er en naturlig del av hverdagen, og eksisterer i ulike former.
I denne verdenen følger vi, ihvertfall i disse to første bøkene, the Malazan Empire. I den første boka er vi med på imperiets kampanje for erobring av de siste «Free Cities», i bok to er vi med når en annen del av imperiet reiser seg i opprør mot sine erobrere. I begge bøkene møter vi en rekke personer på begge sider i konfliktene, og til og med bipersoner med bare små opptredener i boka har sin egen agenda.
Mest av alt kjennes det som å lese historie, men fra en verden litt ulik min egen, eller kanskje bare fra det vi kaller før-historisk tid, historie og myte blandet sammen til ett. Det handler om mennesker som handler, velger og reagerer utfra sine forutsetninger. Men jeg føler aldri at jeg kommer helt tett innpå karakterene, fordi jeg har et perspektiv som gjør alle personene til brikker i et enormt stort spill. Ting skjer også utenfor rammen av fortellingen, og små hint om dette ramler inn i blant, uten nødvendigvis å forklares hver gang.
Jeg tror ikke dette treffer alle, for eksempel er det mye vold og menneskelig ondskap, og mange foretrekker nok et strammere plot som holder seg «til saken» og forklarer mer underveis. Men den historiske følelsen og samspillet med gudene, gjør at det går rett hjem hos meg. Nå skal jeg bare ignorere alt annet jeg føler jeg burde lese, og fortsette videre inn i Eriksons univers i høstmørket. Det er mange, mange sider igjen enda.
tirsdag 8. november 2011
Oppdagelsesferd i egen stue
Det er utrolig hva man får tid til når man egentlig skal rydde.
De siste bokinnkjøpene mine har havnet i en voksende haug foran bokhylla. Tanken har vært at jeg skal lese dem før de finner plassen sin blant alle de andre. Men i dag får jeg besøk, noe som alltid resulterer i et kortvarig anfall av ryddemani. (I dette tilfellet begynte og sluttet manien ved bokhylla, ikke helt uvanlig.) Dermed skulle bøkene inn i hylla, ikke ligge foran den.
Og mens "bøker jeg skal lese" bunken ble splittet opp og druknet som enkeltstående bokrygger blant alle de andre, tenkte jeg at nå kommer jeg aldri til å lese disse bøkene. Sånn er det nemlig hver gang. Jeg kan godt velge ei bok fra en bunke med nykjøpte eller nylånte bøker, men det er ytterst sjelden jeg tar ei ut fra bokhylla. Det er som om de har mistet nyhetens interesse når de har fått en plass, og i går begynte dette å irritere meg.
Så plutselig fikk jeg ånden over meg og bestemte meg for å finne ut hva det egentlig er som står ulest eller halvlest i bokhylla. Jeg har talt dem en gang før, men tallet sier lite (et sted mellom 250 og 300, avhengig av hva jeg teller med). Utstyrt med penn og papir, endte jeg opp med ei liste med titler. Ei liste som inneholder mange bøker jeg fremdeles har lyst til å lese. Lista inneholder også massevis av bøker jeg har kjøpt fordi jeg synes jeg bør lese dem, og endel bøker jeg har kjøpt fordi jeg tror jeg kommer til å like dem, men som jeg har endret mening om før jeg i det hele tatt har begynt. (For eksempel har jeg kjøpt fem bøker av Haruki Murakami uten å ha lest noe av ham, men etter å ha lest Trekkoppfuglen, har jeg null lyst til å lese de andre fire.)Jeg har planer om å digitalisere lista og legge den ut som en egen fane her. Erfaringsmessig er jeg mye flinkere til å velge bøker fra lister enn fra bokhylla, så kanskje det er akkurat det dyttet som skal til for å lese mer av det jeg allerede har?
Abonner på:
Innlegg (Atom)