Steven Erikson: Gardens of the Moon og Deadhouse Gates

Jeg har nevnt det før, men tar det i reprise i dag: Jeg har en fantasylesende venn som har prøvd å pushe Steven Eriksons Malazan Books of the Fallen på meg lenge. Han har aldri vært særlig konkret når jeg spør hva de handler om, og kanskje er det det vage i hans anbefaling som har fått meg til å vente så lenge? Eller kanskje det heller er tanken om å begynne på en serie som består av ti mursteiner og vite at jeg neppe greier lese mye annet innimellom?

Uansett, nå er jeg i gang. På forhånd ble jeg advart om at de to første bøkene ikke var spesielt bra, men at resten av serien var verdt innsatsen med å komme seg gjennom dem. Dermed er jeg veldig spent på fortsettelsen når jeg nå akkurat har fullført bok to, og bok tre ligger klar på min Kindle.

For jeg har slett ikke følt det som en transportetappe å lese Gardens of the Moon og Deadhouse Gates. Jeg skal innrømme det gikk ganske trått i starten, men omtrent halvveis inn i den første boka, begynte jeg å kjenne at jeg var med. Og etter bok nummer to er jeg definitivt helt med.

Men jeg begynner å skjønne det vage i anbefalingen. Jeg greide ikke skrive et blogginnlegg om den første boka, fordi jeg ikke visste hvor jeg skulle begynne. Etterhvert har det gått opp for meg at det er fordi boka i seg selv er en begynnelse. Selv om den har et plot - nei, mer presist: mange plot - som leder fram til et klimaks og en form for avklaring i slutten av boka, opplever jeg ikke det som bokas viktigste funksjon. For meg handler særlig den første boka, men til en viss grad også den andre, mest av alt om å bli kjent med Eriksons univers.

Og for et univers det er! Her er det ingen snill forteller som holder deg i hånda og gradvis drar deg inn i en ny verden. Her kastes du inn med en gang, noe som er en stor del av grunnen til at det tok meg over 400 sider før jeg følte jeg hadde en viss aning om hva som foregikk. Men to bøker inn begynner jeg å få et overblikk, og jeg er mektig imponert over Erikson som verdensbygger. Dette er rett og slett fantasy på en skala som er mye, mye større enn noe annen fantasy jeg har lest tidligere.

Det er en verden inspirert av antikken. Mange mennesker bor i byer, men det finnes også mange som fremdeles lever nomadeliv i stammesamfunn. Det finnes mengder av guder og halvguder, og det er ikke vanntette skott mellom dem og menneskene. Gudene kan fysisk gripe inn og blande seg i hva som skjer i verden, og mennesker som utmerker seg kan ta steget opp i gudeverdenen. Det finnes mange ulike folkeslag blant menneskene som alle har sin historie, sin kultur og sine skikker, men det finnes også andre høyerestående raser som ikke er menneskelige. Magi er en naturlig del av hverdagen, og eksisterer i ulike former.

I denne verdenen følger vi, ihvertfall i disse to første bøkene, the Malazan Empire. I den første boka er vi med på imperiets kampanje for erobring av de siste «Free Cities», i bok to er vi med når en annen del av imperiet reiser seg i opprør mot sine erobrere. I begge bøkene møter vi en rekke personer på begge sider i konfliktene, og til og med bipersoner med bare små opptredener i boka har sin egen agenda.

Mest av alt kjennes det som å lese historie, men fra en verden litt ulik min egen, eller kanskje bare fra det vi kaller før-historisk tid, historie og myte blandet sammen til ett. Det handler om mennesker som handler, velger og reagerer utfra sine forutsetninger. Men jeg føler aldri at jeg kommer helt tett innpå karakterene, fordi jeg har et perspektiv som gjør alle personene til brikker i et enormt stort spill. Ting skjer også utenfor rammen av fortellingen, og små hint om dette ramler inn i blant, uten nødvendigvis å forklares hver gang.

Jeg tror ikke dette treffer alle, for eksempel er det mye vold og menneskelig ondskap, og mange foretrekker nok et strammere plot som holder seg «til saken» og forklarer mer underveis. Men den historiske følelsen og samspillet med gudene, gjør at det går rett hjem hos meg. Nå skal jeg bare ignorere alt annet jeg føler jeg burde lese, og fortsette videre inn i Eriksons univers i høstmørket. Det er mange, mange sider igjen enda.