Det er den tiden på året igjen. Tiden da man studerer sin egen navle og blogger om det. Her er mitt bidrag, med andre bokbloggere som hovedmålgruppe. Linker til innlegg som danner bakgrunnen for dette, kommer til slutt.
Først:
Noen latterlige åpenbare grunnpremisser jeg likevel føler behov for å understreke
1.
Ingen kan nekte deg å blogge om bøker
Når debattene rundt bokblogging dukker opp, kan man innimellom få inntrykk av at det som diskuteres er hvorvidt bokbloggene, eller visse typer av bokblogger, har livets rett.
Dette er et latterlig utgangspunkt for diskusjonen. Ytringsfriheten tilsier at hvem som helst kan starte en blogg om hva som helst. Så lenge skribenten holder seg innenfor det norsk lov tillater, kan ingen nekte vedkommende å skrive det han/hun gjør. Man kan mene hva man vil om det som skrives, bloggen vil like fullt ha livets rett.
2.
Om den såkalt seriøse kritikken drukner blant bokbloggerne, er ikke det bokbloggernes ansvar å gjøre noe med.
For å fortsette druknings-metaforen: Skal du bevege deg ut i vann og er redd for å drukne, nytter det ikke å be vannet flytte på seg. Den eneste jeg har hørt lykkes med den taktikken er Moses, og jeg anbefaler ikke strategien til andre. Skal du ut i vannet, bruk en båt, lær deg å svømme, bruk redningsvest eller finn på noe annet.
Med andre ord: om den profesjonelle kritikken drukner, må de selv ta utfordringen og gjøre seg synlige. Den litterære samtalen har alt å vinne på at de gjør det.
3.
Blogg er et medium, ikke en sjanger
Jeg dømmer ikke litteraturkritikk i Vagant ut fra anmeldelser i VG fordi begge er publisert på papir.
På samme måte er det store forskjeller på anmeldelser i norske bokblogger per i dag.
Og kanskje enda viktigere: Man kan godt mene at kvaliteten per i dag er for dårlig. Men å gå fra det til kategorisk å avfeie bloggen som medium, er argumentasjon på linje med den som gjør mor lille til en sten.
4.
Hovedgrunnen til at bokbloggerne er en trussel mot den profesjonelle kritikken, er at de gjør jobben gratis.
Det er samme case som aviser sliter med. Hvordan få folk til å bruke penger på avisa, når nyhetene ligger gratis på nett? Om den litterære samtalen skulle flytte seg til hovedsakelig å foregå på blogg, ville det fjerne inntektsgrunnlaget for profesjonelle kritikere.
5.
Skal du kritisere noe, bør du gjøre hjemmeleksa di først
Litt for mye av kritikken som møter bokblogging, er direkte feil. Ingen bokbloggere skriver om sakprosa. Alle anmeldelser er positive. Bokbloggere er kjøpt og betalt av forlag. Bokbloggere skriver bare om bestselgere. Om kritikerne av bokbloggene hadde orientert seg litt mer i landskapet før de uttalte seg, ville debatten blitt langt mer interessant.
Deretter:
Noen viktige punkter jeg tar med meg videre, og da særlig fra samtalen som foregikk på Litteraturhuset 1.november i år
6)
Det som gjør en kritiker profesjonell, er å ha en redaktør
Skillet mellom profesjonell og amatør er et skille som stadig trekkes frem i snakk om bokblogging.
Men hva som gjør noen profesjonell, har blitt diskutert opp, ned og i mente internt i bokbloggermiljøet.
Er det et spørsmål om utdannelse? Om å få betalt? Om kvalitet? Om innstilling?
Derfor stilte jeg spørsmålet til panelet på Litteraturhuset, og de var ganske enstemmige i at redaktøren er det som utgjør forskjellen.
Det er et argument jeg kjøper helt umiddelbart. Klaus Rothstein trakk parallellen til forskjellen mellom bøker publisert på etablerte forlag kontra selvpubliserte bøker, en parallell som er så åpenbar at det irriterer meg at noen måtte si det høyt for at jeg skulle se den. Jeg tror helhjertet på at enhver tekst kan forbedres av et blikk fra utsiden.
Dessuten er det et krav som gjør det fullt mulig for en blogger å drive med profesjonell litteraturkritikk.
Alt du trenger er en redaktør.
7)
I dagens samfunn er en kritikers kanskje viktigste jobb selve utvelgelsen
Dette var noe Knut Hoem sa på Litteraturhuset. Det gis ut enorme mengder med bøker hvert år. Allerede ved å velge ut hvilke av dem man gir oppmerksomhet, har man tatt et viktig valg.
Igjen noe som er selvsagt, men som det var fint å høre sagt høyt. Som blogger har jeg innimellom kjent det som et press å skulle skrive om alt jeg leser. Jeg rekker ikke lese
så mange bøker hver måned. For at det skal dukke opp bokanmeldelser på jevnlig basis, tenker jeg at jeg må skrive om alle.
Men så fant jeg ut at det bare var tull. Mange bøker leser jeg med et skuldertrekk, og disse har jeg heller ikke lyst til å skrive om. Jeg bestemte meg for å bare skrive om bøkene som gjorde at jeg fikk lyst til å skrive om dem. Jeg tror engasjementet gjør at jeg skriver bedre tekster. Men jeg har mye å gå på når det gjelder å være bevisst på valgene jeg tar når jeg bestemmer meg for hvilke bøker jeg har lyst til å skrive om.
8)
Terningkast fjerner nyansene i anmeldelsene
Boyd Tonkin sa om terningkast at de fjerner nivåene i en anmeldelse. Ei bok kan for eksempel ha fantastisk plot men håpløst språk, mens terningkastet vil gjelde for boka som helhet.
Nå har jeg aldri brukt terningkast på bloggen, og har heller aldri hatt planer om å begynne med det, men det er likevel fint å ta med seg argumenter fra andre som er enige med meg.
Til slutt:
En form for konklusjon. Eller kanskje heller, tankene jeg gjør meg om blokblogging etter å ha tygd på det jeg har lest og hørt de siste ukene
9)
...men inni er vi -slett ikke- like!
Det er åpenbart at det er store sprik i ambisjonsnivået til norske bokbloggere. Mange ser på det de driver med som en koselig hobby, og det bør de også få lov til å gjøre.
Samtidig begynner det å utkrystallisere seg en gruppe bloggere med et helt annet ambisjonsnivå.
Dette understreker bare det vi allerede vet: Bokbloggere er ikke en ensartet gruppe, og å snakke om dem som det, er en helt grunnleggende misoppfatning.
En misoppfatning jeg opplever at også bokbloggerne selv lider av til tider. For selv om det stadig gjentas som et mantra at bloggene er veldig forskjellige, er det likevel en eller annen likhetstanke som ligger og ulmer. Kanskje er det egentlig bare janteloven som lusker i bakgrunnen, eller en redsel for konflikt i et miljø som har vært det høfligste og mest velvillige jeg noen gang har møtt på internett.
Men faktum er: Det begynner nå å bli så mange av oss, at det er helt naturlig at det oppstår undergrupperinger. Og hovedskillet går mellom hobbybloggerne og dem som ønsker å bli tatt seriøst.
Noe som bringer meg til mitt siste punkt:
10)
Hvis du vil bli tatt seriøst, må du være seriøs
Jeg opplever det som at en del bokbloggere har begynt å posisjonere seg i forhold til den profesjonelle litteraturkritikken. En utvikling jeg synes det er veldig spennende å følge fra innbytterbenken.
I samtalen på Litteraturhuset, som jeg har referert til flere ganger nå, snakket flere av paneldeltakerne om bloggene som et sted mer etablerte medier kunne finne og plukke opp talenter. Dette kom etter mitt spørsmål om hva som gjør en kritiker profesjonell, og akkurat denne delen av svaret provoserte meg kraftig. Dette er en ovenfra-og-ned reaksjon der disse etablerte kritikerne klapper meg på hodet og sier at om jeg bare blir flink nok, kan jeg få henge med dem. Det ser ikke ut til å falle dem inn at jeg, eller andre bokbloggere, kan ha en helt annen ambisjon enn å bli plukket opp av ei avis eller et tidsskrift.
Slik jeg ser det, er bloggenes fremste styrke at de er noe annet enn de allerede etablerte kanalene.
Jeg mener helt bestemt at bokbloggene, slik de ser ut i dag, står for et viktig bidrag til en offentlig litterær samtale i Norge. De står for en lavterskel inngangsport til samtalen for nye lesere og de omtaler mange bøker som får lite oppmerksomhet i mer tradisjonelle media. Den litterære samtalen er avhengig av lesere, og jeg tror mange bokblogger er med på å inspirere til leseglede for mange.
Men jeg tror at bokblogging har et mye større potensial enn dette. Og nettopp derfor synes jeg den posisjoneringen som jeg aner tendensen til er spennende. Bloggere som vil bli tatt seriøst, men fremdeles være bloggere, dette heier jeg på! Men hvordan bli tatt seriøst?
Jeg tror at den viktigste jobben gjøres på egen blogg.
For det første må man ha et reflektert forhold til det man driver med, være bevisst valgene man tar og være åpen om dette, samt eventuelle bindinger, på bloggen.
For det andre må man skrive gode innlegg. Og kanskje andre typer innlegg enn det jeg leser på de fleste bokblogger i dag. Det handler om å tørre mer. Om ikke å bare skrive anmeldelser av enkeltbøker, men om å se etter sammenhenger. Skrive om noe man opplever som en tendens. Lese ei bok både i originalspråk og i norsk oversettelse og kommentere forskjellene. Skrive om enkeltbøker på en måte som ikke munner ut i konklusjonen anbefales/anbefales ikke. For eksempel.
Det viktigste, tror jeg, er å utfordre seg selv i stedet for alltid å gjøre som man pleier. Ta en risiko og bli en bedre skribent.
For det tredje burde norske bokbloggere bli flinkere til å diskutere andre ting enn bokblogging. Hvis man skal insistere på at det foregår viktig samtale om litteratur på bloggene, må man diskutere noe annet enn seg selv hele tiden. (Ja, jeg ser ironien i å skrive dette i et innlegg der det er nettopp det jeg gjør.)
Bloggerne burde være flinkere til å gå i dialog med hverandre, kanskje samarbeide mer enn det som gjøres i dag, og man burde definitivt utfordre hverandre mer.
For det fjerde må man gjøre seg synlig.
Dette er noe jeg opplever som lite populært kanskje spesielt hos den samme gruppen av bloggere som ønsker å bli tatt mer seriøst. Publikumsfrieri er liksom ikke forenelig med det å skulle være seriøs. Man snakker om kvalitet i stedet for kvantitet av lesere osv, men dette nekter jeg å gå med på.
Gang på gang har bokbloggere internt klaget på at kritikerne ikke vet hva de snakker om, at de ikke leser bokblogger og derfor ikke kjenner mangfoldet.
Neivel, men da vrir jeg det jeg sa i punkt to rundt og sier: Det er ikke kritikernes ansvar å finne fram til unntakene. Hvis
du vil bli sett, er det
ditt ansvar å bli så synlig at de ikke kan unngå å se deg!
Det gir deg kanskje en flau smak i munnen å skulle selge deg selv på den måten, men det er det eneste som funker. Se på bloggeren
Susanne Kaluza. Hun begynte med å skrive en mammablogg på fritiden, men jobbet helt bevisst med å selge seg selv og skaffe lesere med alle triks i boka: Kommentere på andres blogger, konkurranser og giveaways, aktiv bruk av sosiale media etc. Det tok tid å bygge seg opp, men nå er hun der hun ønsket å være: Hun kan sette premisser for den offentlige debatten. Du kommer ikke dit uten å gjøre grunnjobben først.
For det femte, om kravet for å bli tatt seriøst er å ha en redaktør, skaff deg en redaktør.
Samarbeid med andre eller betal noen for å gjøre jobben for deg. Det er kanskje et drastisk skritt å begynne å bruke penger på bloggen sin, men kan være verdt det. Det kommer an på ambisjonsnivå.
Dette er selvsagt ikke en komplett liste, men det er noen punkter der jeg mener bloggere som ønsker oppnå mer, kan utfordre seg selv. Selv regner jeg meg ikke med i denne gruppen, jeg har det for tiden fint som hobbyblogger uten større ambisjoner enn det.
Men jeg står på sidelinjen og heier på dem som tar kampen. Jeg tror nemlig det bare er sunt om de tradisjonelle kanalene for kritikk får konkurranse utenfra.
Jeg drister meg for eksempel til å mene at en bokblogg har mulighet til å være langt mer uavhengig enn et litteraturmagasin som eies av et norsk forlag, hvis bøker det omtaler på jevnlig basis.
Linker:
Lattermilds oppsummering av debatten "All makt til bokbloggerne?" på biblioteket i Trondheim.
Reading Randis og
Adresseavisas oppsummering av samme debatt
Moshonistas innlegg om "Avis, blogg eller bokessay" på Litteraturhuset 1. november
Bokelskerinnens farvel til terningkast etter samme debatt
"
Trenger vi kritikere, når det finnes så mange bokbloggere?" Kommentar i Dagbladet 04.11.13
