Først:
Noen latterlige åpenbare grunnpremisser jeg likevel føler behov for å understreke
1. Ingen kan nekte deg å blogge om bøker
Når debattene rundt bokblogging dukker opp, kan man innimellom få inntrykk av at det som diskuteres er hvorvidt bokbloggene, eller visse typer av bokblogger, har livets rett.
Dette er et latterlig utgangspunkt for diskusjonen. Ytringsfriheten tilsier at hvem som helst kan starte en blogg om hva som helst. Så lenge skribenten holder seg innenfor det norsk lov tillater, kan ingen nekte vedkommende å skrive det han/hun gjør. Man kan mene hva man vil om det som skrives, bloggen vil like fullt ha livets rett.
2. Om den såkalt seriøse kritikken drukner blant bokbloggerne, er ikke det bokbloggernes ansvar å gjøre noe med.
For å fortsette druknings-metaforen: Skal du bevege deg ut i vann og er redd for å drukne, nytter det ikke å be vannet flytte på seg. Den eneste jeg har hørt lykkes med den taktikken er Moses, og jeg anbefaler ikke strategien til andre. Skal du ut i vannet, bruk en båt, lær deg å svømme, bruk redningsvest eller finn på noe annet.
Med andre ord: om den profesjonelle kritikken drukner, må de selv ta utfordringen og gjøre seg synlige. Den litterære samtalen har alt å vinne på at de gjør det.
3. Blogg er et medium, ikke en sjanger
Jeg dømmer ikke litteraturkritikk i Vagant ut fra anmeldelser i VG fordi begge er publisert på papir.
På samme måte er det store forskjeller på anmeldelser i norske bokblogger per i dag.
Og kanskje enda viktigere: Man kan godt mene at kvaliteten per i dag er for dårlig. Men å gå fra det til kategorisk å avfeie bloggen som medium, er argumentasjon på linje med den som gjør mor lille til en sten.
4. Hovedgrunnen til at bokbloggerne er en trussel mot den profesjonelle kritikken, er at de gjør jobben gratis.
Det er samme case som aviser sliter med. Hvordan få folk til å bruke penger på avisa, når nyhetene ligger gratis på nett? Om den litterære samtalen skulle flytte seg til hovedsakelig å foregå på blogg, ville det fjerne inntektsgrunnlaget for profesjonelle kritikere.
5. Skal du kritisere noe, bør du gjøre hjemmeleksa di først
Litt for mye av kritikken som møter bokblogging, er direkte feil. Ingen bokbloggere skriver om sakprosa. Alle anmeldelser er positive. Bokbloggere er kjøpt og betalt av forlag. Bokbloggere skriver bare om bestselgere. Om kritikerne av bokbloggene hadde orientert seg litt mer i landskapet før de uttalte seg, ville debatten blitt langt mer interessant.
Deretter:
Noen viktige punkter jeg tar med meg videre, og da særlig fra samtalen som foregikk på Litteraturhuset 1.november i år
6) Det som gjør en kritiker profesjonell, er å ha en redaktør
Skillet mellom profesjonell og amatør er et skille som stadig trekkes frem i snakk om bokblogging.
Men hva som gjør noen profesjonell, har blitt diskutert opp, ned og i mente internt i bokbloggermiljøet.
Er det et spørsmål om utdannelse? Om å få betalt? Om kvalitet? Om innstilling?
Derfor stilte jeg spørsmålet til panelet på Litteraturhuset, og de var ganske enstemmige i at redaktøren er det som utgjør forskjellen.
Det er et argument jeg kjøper helt umiddelbart. Klaus Rothstein trakk parallellen til forskjellen mellom bøker publisert på etablerte forlag kontra selvpubliserte bøker, en parallell som er så åpenbar at det irriterer meg at noen måtte si det høyt for at jeg skulle se den. Jeg tror helhjertet på at enhver tekst kan forbedres av et blikk fra utsiden.
Dessuten er det et krav som gjør det fullt mulig for en blogger å drive med profesjonell litteraturkritikk.
Alt du trenger er en redaktør.
7) I dagens samfunn er en kritikers kanskje viktigste jobb selve utvelgelsen
Dette var noe Knut Hoem sa på Litteraturhuset. Det gis ut enorme mengder med bøker hvert år. Allerede ved å velge ut hvilke av dem man gir oppmerksomhet, har man tatt et viktig valg.
Igjen noe som er selvsagt, men som det var fint å høre sagt høyt. Som blogger har jeg innimellom kjent det som et press å skulle skrive om alt jeg leser. Jeg rekker ikke lese så mange bøker hver måned. For at det skal dukke opp bokanmeldelser på jevnlig basis, tenker jeg at jeg må skrive om alle.
Men så fant jeg ut at det bare var tull. Mange bøker leser jeg med et skuldertrekk, og disse har jeg heller ikke lyst til å skrive om. Jeg bestemte meg for å bare skrive om bøkene som gjorde at jeg fikk lyst til å skrive om dem. Jeg tror engasjementet gjør at jeg skriver bedre tekster. Men jeg har mye å gå på når det gjelder å være bevisst på valgene jeg tar når jeg bestemmer meg for hvilke bøker jeg har lyst til å skrive om.
8) Terningkast fjerner nyansene i anmeldelsene
Boyd Tonkin sa om terningkast at de fjerner nivåene i en anmeldelse. Ei bok kan for eksempel ha fantastisk plot men håpløst språk, mens terningkastet vil gjelde for boka som helhet.
Nå har jeg aldri brukt terningkast på bloggen, og har heller aldri hatt planer om å begynne med det, men det er likevel fint å ta med seg argumenter fra andre som er enige med meg.
Til slutt:
En form for konklusjon. Eller kanskje heller, tankene jeg gjør meg om blokblogging etter å ha tygd på det jeg har lest og hørt de siste ukene
9) ...men inni er vi -slett ikke- like!
Det er åpenbart at det er store sprik i ambisjonsnivået til norske bokbloggere. Mange ser på det de driver med som en koselig hobby, og det bør de også få lov til å gjøre.
Samtidig begynner det å utkrystallisere seg en gruppe bloggere med et helt annet ambisjonsnivå.
Dette understreker bare det vi allerede vet: Bokbloggere er ikke en ensartet gruppe, og å snakke om dem som det, er en helt grunnleggende misoppfatning.
En misoppfatning jeg opplever at også bokbloggerne selv lider av til tider. For selv om det stadig gjentas som et mantra at bloggene er veldig forskjellige, er det likevel en eller annen likhetstanke som ligger og ulmer. Kanskje er det egentlig bare janteloven som lusker i bakgrunnen, eller en redsel for konflikt i et miljø som har vært det høfligste og mest velvillige jeg noen gang har møtt på internett.
Men faktum er: Det begynner nå å bli så mange av oss, at det er helt naturlig at det oppstår undergrupperinger. Og hovedskillet går mellom hobbybloggerne og dem som ønsker å bli tatt seriøst.
Noe som bringer meg til mitt siste punkt:
10) Hvis du vil bli tatt seriøst, må du være seriøs
Jeg opplever det som at en del bokbloggere har begynt å posisjonere seg i forhold til den profesjonelle litteraturkritikken. En utvikling jeg synes det er veldig spennende å følge fra innbytterbenken.
I samtalen på Litteraturhuset, som jeg har referert til flere ganger nå, snakket flere av paneldeltakerne om bloggene som et sted mer etablerte medier kunne finne og plukke opp talenter. Dette kom etter mitt spørsmål om hva som gjør en kritiker profesjonell, og akkurat denne delen av svaret provoserte meg kraftig. Dette er en ovenfra-og-ned reaksjon der disse etablerte kritikerne klapper meg på hodet og sier at om jeg bare blir flink nok, kan jeg få henge med dem. Det ser ikke ut til å falle dem inn at jeg, eller andre bokbloggere, kan ha en helt annen ambisjon enn å bli plukket opp av ei avis eller et tidsskrift.
Slik jeg ser det, er bloggenes fremste styrke at de er noe annet enn de allerede etablerte kanalene.
Jeg mener helt bestemt at bokbloggene, slik de ser ut i dag, står for et viktig bidrag til en offentlig litterær samtale i Norge. De står for en lavterskel inngangsport til samtalen for nye lesere og de omtaler mange bøker som får lite oppmerksomhet i mer tradisjonelle media. Den litterære samtalen er avhengig av lesere, og jeg tror mange bokblogger er med på å inspirere til leseglede for mange.
Men jeg tror at bokblogging har et mye større potensial enn dette. Og nettopp derfor synes jeg den posisjoneringen som jeg aner tendensen til er spennende. Bloggere som vil bli tatt seriøst, men fremdeles være bloggere, dette heier jeg på! Men hvordan bli tatt seriøst?
Jeg tror at den viktigste jobben gjøres på egen blogg.
For det første må man ha et reflektert forhold til det man driver med, være bevisst valgene man tar og være åpen om dette, samt eventuelle bindinger, på bloggen.
For det andre må man skrive gode innlegg. Og kanskje andre typer innlegg enn det jeg leser på de fleste bokblogger i dag. Det handler om å tørre mer. Om ikke å bare skrive anmeldelser av enkeltbøker, men om å se etter sammenhenger. Skrive om noe man opplever som en tendens. Lese ei bok både i originalspråk og i norsk oversettelse og kommentere forskjellene. Skrive om enkeltbøker på en måte som ikke munner ut i konklusjonen anbefales/anbefales ikke. For eksempel.
Det viktigste, tror jeg, er å utfordre seg selv i stedet for alltid å gjøre som man pleier. Ta en risiko og bli en bedre skribent.
For det tredje burde norske bokbloggere bli flinkere til å diskutere andre ting enn bokblogging. Hvis man skal insistere på at det foregår viktig samtale om litteratur på bloggene, må man diskutere noe annet enn seg selv hele tiden. (Ja, jeg ser ironien i å skrive dette i et innlegg der det er nettopp det jeg gjør.)
Bloggerne burde være flinkere til å gå i dialog med hverandre, kanskje samarbeide mer enn det som gjøres i dag, og man burde definitivt utfordre hverandre mer.
For det fjerde må man gjøre seg synlig.
Dette er noe jeg opplever som lite populært kanskje spesielt hos den samme gruppen av bloggere som ønsker å bli tatt mer seriøst. Publikumsfrieri er liksom ikke forenelig med det å skulle være seriøs. Man snakker om kvalitet i stedet for kvantitet av lesere osv, men dette nekter jeg å gå med på.
Gang på gang har bokbloggere internt klaget på at kritikerne ikke vet hva de snakker om, at de ikke leser bokblogger og derfor ikke kjenner mangfoldet.
Neivel, men da vrir jeg det jeg sa i punkt to rundt og sier: Det er ikke kritikernes ansvar å finne fram til unntakene. Hvis du vil bli sett, er det ditt ansvar å bli så synlig at de ikke kan unngå å se deg!
Det gir deg kanskje en flau smak i munnen å skulle selge deg selv på den måten, men det er det eneste som funker. Se på bloggeren Susanne Kaluza. Hun begynte med å skrive en mammablogg på fritiden, men jobbet helt bevisst med å selge seg selv og skaffe lesere med alle triks i boka: Kommentere på andres blogger, konkurranser og giveaways, aktiv bruk av sosiale media etc. Det tok tid å bygge seg opp, men nå er hun der hun ønsket å være: Hun kan sette premisser for den offentlige debatten. Du kommer ikke dit uten å gjøre grunnjobben først.
For det femte, om kravet for å bli tatt seriøst er å ha en redaktør, skaff deg en redaktør.
Samarbeid med andre eller betal noen for å gjøre jobben for deg. Det er kanskje et drastisk skritt å begynne å bruke penger på bloggen sin, men kan være verdt det. Det kommer an på ambisjonsnivå.
Dette er selvsagt ikke en komplett liste, men det er noen punkter der jeg mener bloggere som ønsker oppnå mer, kan utfordre seg selv. Selv regner jeg meg ikke med i denne gruppen, jeg har det for tiden fint som hobbyblogger uten større ambisjoner enn det.
Men jeg står på sidelinjen og heier på dem som tar kampen. Jeg tror nemlig det bare er sunt om de tradisjonelle kanalene for kritikk får konkurranse utenfra.
Jeg drister meg for eksempel til å mene at en bokblogg har mulighet til å være langt mer uavhengig enn et litteraturmagasin som eies av et norsk forlag, hvis bøker det omtaler på jevnlig basis.
Linker:
Lattermilds oppsummering av debatten "All makt til bokbloggerne?" på biblioteket i Trondheim.
Reading Randis og Adresseavisas oppsummering av samme debatt
Moshonistas innlegg om "Avis, blogg eller bokessay" på Litteraturhuset 1. november
Bokelskerinnens farvel til terningkast etter samme debatt
"Trenger vi kritikere, når det finnes så mange bokbloggere?" Kommentar i Dagbladet 04.11.13
Applaus! Dette var et grundig, reflektert og knallgodt innlegg, Elisabeth!
SvarSlettTkker og bukker!
SlettFlott innlegg, og en usedvanlig tydelig analyse av et ellers kaotisk bilde. Jeg er helt enig med deg. Du kommer med utrolig mange gode poeng!
SvarSlett- Angående bloggeres tendens til å være navlebeskuende, så er jeg enig at det er en potensiell konflikt hvis man vil nå ut til et bredere publikum. Det er helt fair å blogge for andre bloggere, fordi det fellesskapet er sterkt, interessant og ikke minst givende. Det er mange som blogger om bøker, eller te, eller gamle biler eller hva som helst, som har fellesskapet med andre som sin viktigste motivasjon for å drive en blogg.
Faren er likevel at bloggen kan fremstå som en "skoleavis" : dvs et budskap om seg selv, og til seg selv. Kommentarfeltene blir interne messageboards, med intern humor og interne referanser, som egentlig ikke er relevante for andre. Det er ikke noe galt i det, vel og merke, men da tror jeg mange lesere som ikke er felles bloggere føler seg seriøst utenfor. Derfor kan det være et poeng å gå i seg selv og finne ut både hvorfor man blogger, og hvem man blogger for. Som du sier refererer jo dette også til ambisjonsnivået.
Du påpeker i det hele tatt mange interessante aspekter ved blogging, og jeg fikk så mye ut av å lese dette innlegget!
Jeg merker selv at fellsskapet med andre bloggere er en viktig drivkraft, og det fellesskapet er definitivt en av grunnene til at denne bloggen fremdeles eksisterer etter snart 4,5 år. Bloggen har gitt meg den arenaen til å diskutere og reflektere rundt det jeg leser som jeg følte manglet da jeg startet den. Akkurat det var egentlig ikke noe jeg forutså, men det er noe jeg setter stor prs på i dag. Men det er greit å ha i tankene at man kan bli for intern også.
SlettDette var et veldig godt innlegg! Skal dele det videre.
SvarSlettJeg har en liten kommentar til dette med hobbyblogging. Ingen kan, som du skriver, nekte noen å blogge. Ordet er fritt på nettet, og en hver gjør som de vil på sin blogg. Jeg etterlyser imidlertid litt større refleksjon rundt dette med anmeldereksemplarer/leseeksemplarer. I mine ører skurrer det litt når bloggere insisterer på at det de driver med er en hobby, samtidig som de tar i mot mange bøker fra ulike forlag. Da har man faktisk tatt steget ut i den offentlige samtalen om litteratur, og kan ikke lenger påberope seg at det man driver med er hobby. Forlagene vil nemlig bruke anmeldelser for alt det er verdt, for deres jobb er blant annet å selge bøker. Da må man også være klar over at det sitter folk som kan komme til å kritisere det man driver med. Så konklusjonen: vil man være hobbyblogger, bør man ikke bevege seg inn i leseeks-jungelen. Skal man ta i mot leseeks, bør man ha et reflektert syn rundt hva man driver med. Jeg mener at det forplikter litt ift seriøsitet.
Samtidig, å være hobbyblogger betyr heller ikke at man er fritatt for kritikk. Hvis man kun ønsker å blogge for sin lille gruppe, er noen av mulighetene man har å lukke bloggen for andre enn inviterte.
Hvis man ellers ønsker å bygge seg et navn, i tråd med det du er inne på, er det også viktig at man ikke bare tenker synlighet men samtidig tenker over hvordan man fremstår i andre fora. Alt man gjør blir lagt merke til på en eller annen måte, det kan det være viktig å tenke over. Det handler ikke bare om hva som blir presentert på bloggen din. Skal man bygge seg et navn over tid, er alt man gjør med på å forme dette.
Ellers er jeg helt enig med deg i at jeg skulle ønske debatten om bokblogging snart kunne bevege seg fordi alle de gale stereotypiene. Jeg synes også du har noen veldig gode kommentarer til punkter bokbloggere kan bli flinkere på. Jeg hadde stor interesse av å lese det.
Jeg er helt enig i det du skriver. Ytringsfriheten går begge veier. Hvem som helst kan blogge om hva som helst, men da må man også tåle at hvem som helst mener noe om det man skriver og måten man forholder seg til bloggen sin på. Det er prisen å betale for å ytre seg i det offentlige rom i stedet for i ei notatbok i skrivebordsskuffen, eller, som du nevner, i en lukket blogg som kun er åpen for inviterte.
SlettJeg er heller ikke uenig i at så lenge man mottar leseeksemplarer fra forlagene, bør man ha et gjennomtenkt forhold til at dette. Får man gratiseksemplarer for å blogge om dem, er man en del av kretsløpet på en annen måte enn når man ikke gjør det. Men du og jeg kan mene hva vi vil, vi kan ikke pålegge noen andre å tenke på samme måte. Men vi kan, og bør, si hva vi mener i åpne fora, slik du gjør her.
Jeg ser for øvrig ikke en motsetning mellom hobbyblogging og det å være seriøs. Jeg har for eksempel karakterisert meg selv som en hobbyblogger, men jeg prøver likevel å være seriøs i det jeg gjør. Selv om jeg skriver at jeg føler bokbloggene begynner å dele seg opp i ulike grupperinger, er det ikke nødvendigvis binært; man trenger ikke være det ene eller det andre, det er ulike grader av alt.
Eg stusser litt over: "Men du og jeg kan mene hva vi vil, vi kan ikke pålegge noen andre å tenke på samme måte. Men vi kan, og bør, si hva vi mener i åpne fora, slik du gjør her." Er dette eit reellt problem? - Om ein seier at ein har klare meiningar om kva bokblogging bør vere, er det like fullt den sine meininger. Ein kan ikkje pålegge andre å gjere ting på same måte som seg, sjølv om ein har klare meiningar - og tidvis argumenterer høglytt for dei.
SlettNei, ikke et problem. Kanskje bare en klønete formulering fra min side.
SlettEg er nok litt ekstra på alerten her, når det kjem til denne typen formuleringar. Men eg har eit inntrykk av at debattar ofte blir punktert av "ingen har rett til å bestemme korleis eg skal blogge"-argumentasjon. Og då blir det fort til "ingen har lov til å meine noko om blogging"-retorikk. Det første er heilt greit. Det andre trur eg vi skal passe oss for.
SlettAh, da skjønner jeg bedre hvor du vil. Det jeg prøvde å si er vel mer i retningen:
SlettIngen har rett til å bestemme hvordan jeg skal blogge. Så lenge bloggen er offentlig kan imidlertid alle mene hva de vil om den, og de kan fortelle meg eller andre om det. Men til syvende og sist er det jeg som velger hva jeg gjør med tilbakemeldingen som kommer.
Var det tydeligere?
Ja, og det er eg heilt einig med deg i! :) Eg trur og slike diskusjonar er viktige. Eg blir i alle fall ein betre skribent av å reflektere rundt dei vala eg gjer. Som dette med redaksjonelt utval, som Hoem var inne på, det er noko eg har tenkt på etter seminaret forrige fredag. Det bør eg reflektere rundt.
SlettJeg er mektig imponert over at du klarer å sammenfatte dine tanker rundt dette så grundig. Dette var et veldig fint innlegg å lese, spesielt nå når det for meg ofte ser ut som at hvis du ikke er bortimot proff blogger, så er du ingenting. Jeg leser så mange utrolig bra blogginnlegg om dagen, at jeg tenker om mitt eget lille forsøk på å formidle leseglede, som heller amatørmessig.
SvarSlettEtter å ha lest det du skriver føler jeg at jeg gjør mye rett. Det er en god følelse Elizabeth, takk skal du ha! Jeg får ikke mange kommentarer på bloggen min, men jeg har mye besøk og det er jeg glad for, men det er liksom kommentarene som gjelder. På mine innlegg om Helvetesuka var det ca. 600 innom blogginnleggene, hver dag en hel uke. Dette var kjempegøy, selv om kommentarene lå på bare et par stykker.
Tusen takk for utrolig givende innlegg, jeg regner med at alle som driver med bokblogging leser det, og håper at noen andre gidder å bruke de minuttene det tar å lese det, før de kritiserer det vi gjør. God lørdag Elizabeth!
Jeg har gått og kvernet på dette i ei uke. Det hjelper tankene å finne likesinnede og henge seg sammen i mer logiske baner enn det kaoset det begynte med da jeg gikk ut av symposiumet på Litteraturhuset forrige fredag ;)
SlettJeg er glad for at dette innlegget kan virke inspirerende heller enn belærende, for akkurat det var jeg litt redd for. Jeg mener det er rom for mange ulike typer bokbloggere, og at ambisjonsnivå er et stikkord. Jeg er enig med det Bokelskerinnen skriver over her at alle har godt av å tenke gjennom en del etiske ting, for eksempel rundt leseeksemplarer. Jeg er også helt enig i at man må tåle litt motstand mot egne meninger når man velger å ytre dem offentlig, helt uavhengig av ambisjonsnivå.
Samtidig må det være rom for at ikke alle kan være like. Det må være rom for dem som ønsker å være del av et fellesskap, som ønsker å spre entusiasme og glede rundt egne favoritter og som ikke har noe høyere mål enn dette. Men det må også være rom for dem som vil noe annet i den andre enden av skalaen: De bloggerne som utfordrer det etablerte og som kan gi resten av oss noe å strekke oss etter.
For meg er det det det handler om: Når man ser andre gjøre noe bra, skal man ikke tenke at det man selv gjør er dårlig i sammenligning. Det er mye mer givende å prøve å se hva den personen gjør som er bra som det er mulig å herme etter. Og når det diskuteres hva som er bra og hva som fungerer, ta med deg noe av det, det som kan fungere for deg.
Jeg er ikke redd for å ønske meg en "bokblogg-elite" med skikkelig gode blogger som kan utfordre det etablerte. Det er ingen motsetning mellom dette og om å ønske seg mangfold. Det å ønske seg en elite er ikke det samme som å si at alle bør ønske å være i den.
(Kommentaren min blei visst for lang, så eg må dele i to) 1/2: Dette var eit veldig grundig og godt innlegg. Eg er veldig einig med deg i det du skriv i punkt 1-5, 7 og 8. Punkt 9 og 10 er eg i stor grad einig med deg i, men eg har nokre innvendingar.
SvarSlettNår du kjem til punkt 6. er eg ikkje einig. Eg er einig i at tekstar ofte er betre når dei er redigerte og bearbeida. Og som du seier gjeld det same bøker. Men eg er ikkje einig i redaktør-kravet som den profesjonelle kritikken stiller, nettopp fordi det er eit krav som utelukker veldig mykje av det som særpreger blogg som medium, jamfør det du seier i punkt 1, om at kven som helst kan starte ein blogg. På godt og vondt, vil eg legge til. Dette kan knyttast opp mot antakelsen til Knut Hoem om at bloggarar bare venter på å bli oppdaga og tilsett i meir etablerte medier. Dette er argumentasjon som ser bort i frå det unike med bloggmediet og bloggen sin eigenverdi. Noko av det som skil bloggen frå andre trykte medier, er den sosiale og utprøvande formen. Der ein avisartikkel er ferdig idet han blir trykka, er kommentarane og dialogen med lesaren som følgjer etter blogginnlegget noko av det som gjer bloggen unik (eg har skrive litt meir om dette i eit innlegg sjølv, det skal bli tilgjengeleg i løpet av ikkje altfor lenge).
Så nei, eg kjøper ikkje redaktørargumentasjonen i det heile tatt, nettopp fordi det tar bort noko av det som gjer blogg til eit unik medium å bruke. Du skriv sjølv, under punkt 10, at bloggarar bidrar med noko anna enn det dei etablerte mediene bidrar med. Vi må kunne ta vare på det som gir oss dette særpreget.
Først: Takk for god kommentar!
SlettJeg har lurt på selv om jeg slukte redaktør-argumentasjonen litt for rått. Jeg tror det har med bakgrunnen min å gjøre. Både på journaliststudiet og på forfatterstudiet så jeg hver eneste uke på hva tilbakemelding utenfra gjorde med tekstene mine, og jeg er hellig overbevist om at den korreksen utenfra er nødvendig for å forbedre seg som skribent. Samtidig har jeg som journalist skrevet hundrevis av tekster som teoretisk sett har vært gjennom en redaktør før de kom på trykk, og i de aller, aller fleste tilfellene var den trykte versjonen uforandret fra slik den så ut da jeg leverte den fra meg. Hvor mye en redaktør endrer på eller påvirker teksten til en profesjonell kritiker, har jeg ingen forutsetning for å vite.
Men jeg ser det du skriver om blogging som en plattform for prøving og feiling, for de mer umiddebare inntrykkene. Jeg er også enig i verdien av det interaktive gjennom et aktivt kommentarfelt. Erfaringen etter 4,5 år som blogger er da også at de mest gjennomarbeidede innleggene er dem som får færrest kommentarer. Leserne ser teksten som "ferdig" og har ingenting mer å komme med, kanskje med unntak av en tommel opp.
Kanskje er ordet redaktør feil ord å bruke. Jeg vet at mange bloggere allerede har noen som leser en del av innleggene deres før de publiseres, kanskje ordet "førsteleser" kan virke bedre.
Jeg tenker egentlig at det beste fra begge verdener hadde vært en mellomting:
At korreksen utenfra kom i kommentarfeltet, gjerne fra andre bokbloggere. Om vi som bloggere hadde vært flinkere til å utfordre hverandre, er det også en måte å komme videre på. Men det krever mer innsats fra miljøet, fordi man da også må ta ansvar for å forbedre andres blogger, ikke bare sin egen.
Der trur eg absolutt du er inne på noko! Eg ser jo òg at tekstar som eg har fått tilbakemelding på ofte er betre enn tekstar eg ikkje har fått tilbakemelding på. Nå drøyer eg alltid nokre timar frå eg skriv eit blogginnlegg til eg poster det. Gjerne over natta, nettopp fordi eg har eit knippe tilbakemeldingar eg nesten alltid får, på førsteutkasta mine, som eg er klar over og som eg "ser etter" når eg les gjennom tekstane mine sjølv. Og det hender eg ber om tilbakemelding frå andre bloggarar, før eg poster, viss eg kjenner at det er viktig for meg.
SlettEg deler erfaringa di om at eg får fleire kommentarar på uferdige og utprøvande innlegg enn på innlegg som eg føler eg kunne trykka i ei avis eller tidsskrift. Eg har vel halde på omtrent like lenge som deg, men med ein pause på midten, og eg har sett same tendensen sjølv. Innmellom blir eg litt skuffa, fordi eg ikkje får så mange kommentarar på dei innlegga kor eg verkeleg føler eg har gjort mitt beste. Samtidig er det nok noko i det du seier om at teksten opplevest ferdig og ikkje inviterer til dialog.
Eg trur vi har godt av tilbakemeldingar, altså, for all del. Og eg har sjølv folk eg veit gir ærleg respons, dersom eg ber om det, som det hender eg rådfører meg med. Og det er jo eit skritt mot det å bli betre. Men eg meiner at redaktør-argumentetet er svakt, nettopp fordi det går på bekostning av det som er bloggen sitt særpreg. Nå som medium. Dessutan er det mykje som er trykka i aviser som vitner om slurv, både frå journalist og redaktør si side, så eg kjøper ikkje redaktør som kvalitetskriterium. Og då er vi tilbake til å snakke om kvaliteten på sjølve teksten, noko eg absolutt synest desse kritikarane snart kunne ha begynt å gjere.
Angåande punkt 9 og 10: Du trekk opp eit skilje mellom bloggarar som blogger på hobbybasis og bloggarar som ønsker å bli tatt seriøst. Eg er veldig einig med deg i at det begynner å bli tydeleg at det er bloggarar som har ulike ambisjonar. Men eg meiner likevel bestemt at alle fortener å bli tatt seriøst. Og med det meiner eg at ein som bloggar, anten ein blogger på hobbybasis eller har andre ambisjonar med blogginga, fortener å bli vurdert med utgangspunkt i den teksten ein faktisk leverer. Å bli tatt seriøst er noko alle fortener! På same måte som det er forskjell på kioskromanar og Tolstoj, er det forskjell på bloggarar med ei tabloid orientering og bloggarar med ei meir fagleg orientering. Og det er ingenting gale med det. Men eg er ikkje einig i at Susanne Kalzua-metoden nødvendigvis er vegen å gå for alle. Det kjem heilt an på kven ein vil gjere seg synleg for.
SvarSlettEg ønsker meg ein diskusjon om blogging på tekstnivå. Eg ønsker meg ein diskusjon kor kritikarane gjerne tar føre seg bloggar, som dei vurderer andre tekstar, og ser på dei som tekst. Når eg snakker om at eg ønsker å bli tatt seriøst, er det dette eg meiner. Og det synest eg er eit minstekrav vi kan stille, anten vi blogger på hobbybasis, eller med andre ambisjonar. Og ikkje minst er det eit krav vi kan og bør stille til folk som lever av å vurdere tekstar.
Eg synest og Bokelskerinnen har eit veldig viktig poeng over i kommentarfeltet. Den kritikken som blir retta mot bloggarar handler seg ikkje - som du framstiller det i punkt 1 - om retten til å blogge. Men det handler om at når ein først tar eit val om å gå ut i ein offentleg samtale, som samtalen på Internett er, og vurdere litteratur, noko ein gjer når ein tar imot leseeksemplar og triller terning. Då har ein sjølv definert seg bort frå det Tine seier over her, om å bare formidle leseglede. Du har heilt rett i at kven som helst kan blogge om bøker. Men når ein først går ut og deltar (og eg er heilt einig i at bloggarane sitt bidrag til den offentlege samtalen er demokratiserande og veldig viktig for samtalen om litteratur!), må ein tenke gjennom sin eigen aktivitet. Ein må tåle at ein ikkje bare får hurra- og heiarop, når ein vel å trille terning og skryte over blurbs som blir brukt i marknadsføring. Då har ein sjølv tatt steget frå leseglede- og formidling og over i litteraturkritikken. Då må ein tåle å bli behandla som ein kritikar og stå for det ein har sagt og gjort. Det er sjølvsagt mange gråsoner her, men eg kjøper ikkje at "lesegledeformidling" er eit frikort ein kan spele ut, når ein sjølv har tatt steget ut i den offentlege samtalen om litteratur. Ein må ta ansvar for det ein sjølv driv med, og i eigen blogg, på same måte som ein redaktør må ta ansvar for det ei avis vel å trykke.
Men sjølvsagt kan ein formidle leseglede i blogg. Men då bør ein halde seg innafor formidlingsaspektet og tenke gjennom kva sjanger ein vil bloggen sin skal vere.
For det første, som jeg skrev i en av kommentarene over her ser jeg det ikke som at du er enten hobbyblogger eller seriøs, det går fint an å være begge deler.
SlettOg vi er egentlig ikke veldig uenige. Jeg mener også at alle bloggere fortjener å bli tatt seriøst på bakgrunn av teksten som leveres. Jeg er kanskje bare hakket mer kynisk og tror ikke et sekund på at det kommer til å skje, og i hvert fall ikke før noen som skriver en form for tekster som mer etablerte litteraturkritikere kan gå god for, blir synlig i større grad enn nå. Jeg tror vi trenger de bloggerne som kan stikke foten i døra og holde den oppe for resten. Om vi får det, kan de kanskje åpne døra slik at også andre bloggere blir lest på samme måte.
Din kommentar til det Bokelskerinnen skriver har jeg vel egentlig svart på der. Jeg personlig er 100% enig med det dere begge skriver. Jeg sier bare samtidig at, likefullt som vi har rett til å si dette, har en annen blogger like stor rett til å si at vi tar feil. Det er ikke mer kontroversielt enn som så.
Ja, eg brukte ganske lang tid på å skrive kommentaren min og så måtte eg dele i to etterpå. Først etter at det var posta såg eg at du hadde svart på fleire av punkta over. :) Og ja, det at den eine seier at eg meiner dette og den andre seier at eg er ueinig er jo akkurat det som får oss til å utvikle oss og bli betre. Eg trur ikkje vi skal vere så redde diskusjonar. I alle fall ikkje så lenge dei er saklege.
SlettEg er optimistisk på bloggmediet sine vegne. Og eg meiner bestemt at det finst eit knippe bloggarar som leverer tekstar som like gjerne kunne vore trykka i meir etablerte medier, jamnleg. Når (eg skriv når, og ikkje viss!) bloggarar blir tatt på alvor, som skribentar, trur eg det vil gjere oss betre.
Tatt på alvor! Det er uttrykket jeg burde skrevet i teksten over i stedet for å bli tatt seriøst.
SlettJa. Og eg er einig i at vi kan kreve å bli tatt på alvor, uansett om bloggen er ei lesedagbok eller ein strebars veg mot dei etablerte mediehusa sine mangehundreårige tradisjonar og redaktørar.
SlettHer kan jeg sette grønne haker for enighet med det du skriver. Må si at jeg har vært temmelig forvirret av den debatten som har foregått rundt dette tema. Jeg opplever at mange har meninger, men de kommer ikke tydelig frem. De pakkes inn i så mye ord. Samtidig kan man ane hva det er som menes, men at det blir for tøft å skriver det rett ut. Det har vært en assosiasjon som har kommet til meg rundt dette. Og det er da vi kun hadde statskanalen NRK. Det var stor frykt for å slippe andre til. Har NRK forsvunnet? Nei, NRK er blitt mye bedre av konkurransen. Jeg sier ikke at det ikke er nødvendig å debattere tema rundt det å blogge om bøker. Men jeg har ikke sluttet å lese anmeldelser i aviser mv etter at jeg begynte å lese blogger og blogge om min leseopplevelse. Tvert imot. Jeg har aldri lest så mange anmeldelser som jeg gjør nå. Eller hatt den oversikten over nyutgivelser som jeg har nå.
SvarSlettJeg tror du har helt rett i at det ikke er skadelig med konkurranse. Bokbloggerne er med på å utvide samtalen. Det skrives ikke mindre kitteraturkritikk på grunn av bloggene, bloggene kommer i tillegg til den andre kritikken. Jeg tror det er mange som sitter igjen med samme følelse som deg, at interessen forsterkes og at man orienterer seg bredere enn før.
SlettFørst det viktigste: Lykke til i morgen, jeg heier på Godset!!
SvarSlettSå til innlegget. Godt tenkt og skrevet, som vanlig, er i det store og hele enig, men grubler litt på følgende; bloggere har antakelig andre ambisjoner enn tradisjonelle anmeldere, skriver du. Ja, helt enig, men da betyr det bl.a at bloggeren kan velge å fungere på andre premisser enn den vanlige kritikk, for når du videre skriver at om en vil bli tatt seriøst, må en være seriøs, så kunne du like godt ha skrevet i en avis eller et tidsskrift, mener jeg.Og ja, vi tør for lite, har prøvd å etterlyse eitkvart her sjøl, men mine ambisjoner er iallefall å bli mer leken, mer vulgær, mer på kant med det jeg er tillært å være innenfor resepsjonens felt, nettopp fordi jeg vil benytte meg av frihet til å uttrykke meg etter eget forgodtbefinnende og fordi jeg ikke har noen ambisjoner utover det å skrive om det jeg leser. Jeg er lite opptatt av å nå ut, og legger derfor ikke så mye arbeid i de fleste innlegg, som er ment som en logg med innhold, primært for meg selv, slik at jeg ikke helt mister oversikten mht hva jeg leser. Dette må også kunne være en legitim måte å blogge på.(Og når jeg leser ditt innlegg på nytt, ser jeg t jeg slår inn åpne dører, men det kan jo bare stå likevel - god kveld!)
Haha, du er den eneste som har tatt meg på fersken i dag. Jeg skriver langt og tidkrevende blogginnlegg for å prøve glemme hvor spent jeg er for morgendagen. Har hatt barndommens lille-julaften-følelse hele dagen, men nå uten garanti for at julaften kommer som den skal i morgen. Å tape seriegullet til Rosenborg orker jeg rett og slett ikke tenke på i dag...
SlettJeg er feig og sier ja takk begge deler. Jeg mener man kan være seriøs og bli tatt på alvor uten å skrive for avis eller tidsskrift. Samtidig er jeg enig med deg i at det morsomme med å skrive blogg, er at man kan gjøre det helt annerledes. Og at man kan eksprimentere. Ja til mer lekenhet! Akkurat der skulle jeg faktisk ønske noe av den "profesjonelle kritikken" lignet mer på enkelte bloggere.
"...mine ambisjoner er iallefall å bli mer leken, mer vulgær, mer på kant med det jeg er tillært å være innenfor resepsjonens felt, nettopp fordi jeg vil benytte meg av frihet til å uttrykke meg etter eget forgodtbefinnende og fordi jeg ikke har noen ambisjoner utover det å skrive om det jeg leser."
SlettEg synest dette er ein heilt glimrande ambisjon, og det er nettopp her eg meiner bloggformatet skil seg frå andre medier og er unikt! Det er derfor eg ikkje kjøper redaktørargumentasjonen.
Jeg likte så godt det du skrev om Moses og sjøen som delte seg
SvarSlett, at jeg egentlig tenkte å la det bli med det, for jeg er jo enig i det meste.
Bortsett fra det med redaktør, jeg vil ikke ha noen, og på mange måter synes jeg kommentarfeltet funger som en. Der kan man modifisere, krangle og gå tilbake på alt man har sagt, ihvertfall utopisk sett. Det er vel også der faren ligger for useriøsitet og internvitsing. Jeg tar den til meg, for jeg er klar over at feltet hos meg har det med og boble over, noe som sikkert kan virke avskrekkende for tilfeldig klikkende - but again - det er jo en del av moroa. Friheten. Gleden ved å ikke begrense seg til en sjanger, til seriøsitet, og så boble over i akkurat hva man vil, om akkurat hvilken bok man vil - også selvfølgelig være klar til å smake og forsvare steken hvis man går for langt. Fjasing med ambisjoner.
Jeg innså plutselig at jeg er av den mening at alle burde finne opp kruttet på nytt.
Hver eneste gang!
Anekdote om navlebeskuelse.
En gang skulle jeg skrive hovedoppgave om afrikansk litteratur. Jeg hadde antroplogmann på feltarbeid i Afrika, som jeg krevde la sin egen antropolisk virksomhet til for boktråling. Han kom hjem med en koffert ful. Klassikere og bestselgere og mer ukjente skribenter. Og alle handlet om undertrykking, forskjellsbehandling og den hvite mann. Pamflettskriving. Om å fri seg fra overmakta. Universielt og standard. Derfor: før bokblogging blir antatt på lik linje med annen kritisk virksomhet, er vi en minoritet i feltet - og pamflettdiskuterer - oss selv.
Herlig! Jeg var så glad i Moses-formuleringen at den overlevde redigererstemmen i bakhodet som ville klippe den bort ved hver gjennomlesning. Har den gledet én person, har den gjort nytta!
SlettJeg vil heller ikke ha Ingalill med redaktør, hun greier seg definitivt helt klart bra på egenhånd. Skulle likt å se den redaktøren som kunne komme inn og gjøre Ingalill-sjangeren fjasing med ambisjoner bedre enn deg.
Jeg begynner å like tanken om kommentarfeltet som en form for åpen redaktørrolle, men det er sjelden sånn det har fungert hos meg. Nå har du et langt livligere kommentarfelt, og er vel et levende bevis på at det er mulig. Internspøker til tross. Det er nå en gang ikke mer internt enn at det meste kan spores bakover i tid på bloggene det gjelder, om man er interessert. For øvrig bra anekdote om navlebeskuelse. Jeg setter meg herved ned og skriver kampsanger til bruk på barrikadene!
Eg likte og Moses. Og eg liker tanken på kommentarfeltet som redaktør. Det er det som gir bloggen særpreg.
SlettInteressant lesning, både innlegg og kommentarfelt. Fordelen med å ta debatten videre fra den upresise, generelle antakelsen om at en blogg er en blogg, er ikke bare at det blir mulig å skille mellom bloggere med ulike ambisjoner, men at det også blir mulig å formulere forskjeller mellom bloggere som har liknende motivasjon for å blogge.
SvarSlettJeg kunne ha sagt mye her, men begrenser meg til tre ting. For det første: Ingen har krav på å bli tatt seriøst. Ingen bokbloggere, ingen kritikere, ingen forlag, ingen forfattere. At man har en rett til å ytre seg og drive med et-eller-annet bokrelatert offentlig, holder i massevis. Vi kan ikke kreve av kritikere at de skal ta bokbloggere seriøst, men vi kan heller ikke ta dem seriøst hvis de ikke setter seg inn i det de kritiserer. Hvis ikke de tar seg selv seriøst nok til å vite hva de snakker om før de uttaler seg, hvorfor skal noen bry seg om hva de mener?
Jeg steiler (derfor og blant annet) fullstendig ved tanken på at min blogg skal forholde seg til andres forventninger, enten forventningene kommer fra andre bokbloggere eller kritikere. Å ta kritikk eller innspill fra kritikere på alvor når de ikke engang skjønner grunnprinsippene ved blogging, er etter mitt skjønn et stort feilgrep. Spesielt når jeg ikke vet om de faktisk har lest bloggen min, eller bare retter kritikken sin mot noe de tror kanskje kan finnes der ute på internett et sted. Kritikk rettet mot rosabokbloggere ser jeg ingen grunn til å ta til meg, for vi driver ikke med det samme. Redaktørargumentet er både meningsløst og idiotisk, og et tegn på at de klamrer seg til halmstrå. Hvorfor jeg mener det, skal jeg komme tilbake til en annen gang.
Jeg tøyser og fjaser så mye jeg vil på bloggen min, særlig i kommentarfeltet, og kommer med interne referanser og vitser der det passer meg. Hvis det gir bloggen min preg av å være skoleavis, so be it. Min erfaring så langt viser at det virker langt mer inkluderende enn ekskluderende. For mange lesere er jeg en nifs akademiker med til tider brutalt ærlige meninger. Å vise at jeg er en brutal akademiker som også liker å tøyse og fjase, er nok det som får leserne mine til å føle at de kan delta aktivt på bloggen min, uansett om de føler at de har noe intelligent å si eller ikke. For meg er det akkurat som Ingalill sier, en del av både moroa og friheten. Hvis det ekskluderer mer kresne og kravstore lesere, får jeg bare trøste meg med at de tydeligvis ikke leser blogg uansett. Bloggen min er ikke lavterskel, men kommentarfeltet mitt skal være det. Anything goes.
Akkurat det jeg kunne tenkt meg å si, og prøvde på - om lavterskelkommentering.
SlettOg forresten - jeg skrev aldri den afrikaoppgaven og antropologmannen er longone.
Litt bakpå med oppfølging av kommentarer her, søndagen hadde en fotballinteressert drammenser bedre ting å drive med enn å følge med på sin egen blogg, og etter det kom hverdagen og tok meg.
SlettEnig i at man ikke har krav på å bli tatt seriøst, det var noe av bakgrunnen for innlegget mitt: Det krever en innsats. Så kan man være enig eller uenig i forslagene mine, de er nå en gang hverken mer eller mindre enn forslag. Men fin presisering om at det å bli tatt seriøst går begge veier. Den andre siden må også gjøre seg fortjent til det.
Om kommentarfelt: Det er forskjell på å være fjasete og på å være intern. Jeg opplever ikke ditt kommentarfelt som internt, selv om det er mye som peker tilbake til tidligere ting. Jeg kom selv ganske seint til den festen, men hadde ingen problemer med å hoppe rett inn likevel. Ditt og Ingalills kommentarfelt er i mine øyne de mest interessante og aktive i bokbloggosfæren ( i hvert fall som jeg har lest), og det tyder på at noe gjøres riktig. Og gjort på den måten blir kommentarfeltet en viktig del av hvert enkelt innlegg.
Jeg tenker: En kritiker som publiseres i etablerte media, lener seg tungt på autoriteten til redaksjonen han eller hun er en del av. Som bokblogger må man bygge sin egen autoritet over tid. Det gjør man selvsagt med tekstene man publiserer, men også med det man skriver i sitt eget og andres kommentarfelt. Kritikerne av bokblogging som sier de ikke kan forholde seg til oss fordi de ikke vet hvor vi står, overser totalt den biten.
God morgen! Et raskt innspill her: min kommentar om kommentarfelt gikk absolutt ikke langs aksen om tøysing og fjasing!! Tvertimot, av alle gode grunner, og de fleste av oss her elsker vel kommentarfeltene, de er morsomme og komplementerer gjerne hovedbudskapet i bloggposten. Jeg tror ikke tøys og fjasing ekskluderer, jeg tror også at det kan senke terskelen og virke inkluderende. Og underholder! Du som er en "nifs" akademiker, Line, bruker jo kommentarfeltet slik, og på en fantastisk måte senker terskelen og bygger bro til lesere.
SvarSlettDet er ikke det samme som at kommentarene er interne og ikke relelvante for de fleste leserene, snarere tvertimot :-)
Og for all del, det å bruke kommentarfeltene internt, som private samtaler som refererer til private sammenkomster, eller tredje personer, felles bekjente, treff, eller noe annet som ligger utenfor sfæren til tilfeldige lesere, er jo ikke noe "galt" heller, for de bloggere som gjør det - det kommer jo helt an på hvem man blogger og hvorfor man gjør det. It's a free world - man kan gjøre som man vil.
Jeg ser forskjellen mellom humor og det som er helt internt, men vet ikke om jeg har lest noen blogger som er så interne? Bortsett fra de som ser ut til bare å ville kommunisere med noen få utvalgte kjentfolk, da, men de skriver sjelden noe det er vits for meg å følge med på.
SlettLikevel tror jeg at den uformelle tonen i kommentarfelt eller innlegg kan få enkelte til å tro at vi bare skriver for hverandre, selv når det ikke stemmer. Du har rett i det du sier, jeg blir bare veldig oppgitt over at skeptiske utenforstående ikke tenker at det kan ha en funksjon, og at det kan være et gjennomtenkt valg. Jeg kunne selvfølgelig ha valgt å holde et høyt og saklig nivå i kommentarfeltet - både mitt og andres - men da hadde jeg neppe fått særlig respons på det jeg skriver. Slik det er nå, er det mulig å få i stand også saklige og reflekterende diskusjoner innimellom, fordi ingen er redde for å si noe.
Altså: Jeg er ikke uenig med det du sier, jeg blir bare oppgitt over det.
Jeg ville bare si TAKK for den flotte oppsummeringen av debatten som har vært i bokbloggerverdenen i det siste. Og som andre har påpekt over: Det er fint at debatten flyttes ut i kommentarfeltene! Jeg tror du har truffet en viktig nerve her :)
SvarSlettVeldig glad for så mange grundige og gode kommentarer her. Det er fint å få inn flere perspektiver.
SlettUtrolig godt innlegg, altså! Kommer nok til å vise en del tilbake til dette innlegget når mitt eget om samme tematikk kommer - enn så lenge har jeg i alle fall delt det på bloggen:)
SvarSlettTakk! Gleder meg til å lese ditt innlegg når det kommer.
SlettVeldig bra innlegg. Godt å få slike oppsummeringer innimellom. Skjønner at det det har vært en del debatter og skal forsøke å lese meg opp på innleggene du linker til også..:) Har vel bare rukket å skumme litt i noen av dem.
SvarSlettDet er alltid spennende med debatter. Men noen ganger kunne man jo ønske seg at det ikke var akkurat den samme hver gang ;)
SlettHer er det meste allerede sagt, så jeg vil bare si at innlegget ditt er et knakende godt et i debatten, Elisabeth. Selv forsøker jeg å suge alle fornuftige tanker til meg, og jeg har det i bakhodet når jeg skriver nye blogginnlegg. Veldig nyttig og lærerrikt.
SvarSlettDet tror jeg er en sunn innstilling til ting. Ta med deg det du synes er fornuftig, ignorer resten.
Slett