José Saramago - Kain

Jeg hadde tenkt å melde pass.
Si at: Boka er lest, 1001-kryss notert, men noe mer enn det har jeg ikke å si.

Det ville vært mitt korteste blogginnlegg til nå.

Men, som du ser, ble det ikke sånn likevel.
Saramagos Kain er årets første bok i Lines lesesirkel, og siden det er januar, er det fremdeles liv i alle gode forsetter. Det var aldri et spørsmål om hvorvidt jeg skulle lese boka. Problemet var, etter å ha lest den, å skrive om den.

Hvorfor denne motforestillingen?
Noen ganger er det vanskelig å skrive om ei bok fordi jeg er likegyldig til den, andre ganger fordi jeg liker den for godt og alt som vil overføres via fingertuppene til tastaturet er floskelformuleringer og overentusiastiske adjektiver.
I dette tilfellet handler det mer om et mindreverdighetskompleks. Jeg føler boka er skrevet inn i en kontekst jeg ikke er kompetent til å mene noe om, ganske enkelt fordi jeg ikke kan min bibelhistorie. Så snart jeg hadde identifisert dette som problemet, skjønte jeg at jeg måtte skrive om den likevel.

Mens jeg satt og funderte på hva jeg skulle skrive, ble jeg sittende og stirre på det norske omslaget. Det slo meg hvordan det i all sin grafiske enkelhet oppsummerer hele tematikken i boka. Den guddomelige pekefingeren som kommer fra oven og presser hovedpersonen ned, mens den siste N'en liksom unnslipper og beveger seg i motsatt retning i en form for svak optimisme. Det er ikke så mye plot å snakke om i Saramagos siste roman, men det er en bevegelse, og den bevegelsen kan skildres med samme kurve som ordte KAIN tegner på dette bildet.

Hovedpersonen er altså Bibelens Kain, Adam og Evas sønn som dreper sin bror, Abel. For denne ugjerningen dømmer Gud ham til å vandre hvileløst rundt på jorda, og, viser det seg, til å bli en form for tidsreisende som sammen med sitt esel dukker opp i mange av de kjente fortellingen fra Det gamle testamentet. Saramago skriver Kain inn i fortellingene om Babels tårn, om da Abraham skal ofre sønnen Isak, om da Gud ødelegger Sodoma og Gomorra, om Moses, om Jerikos murer og Kain er også passasjer på Noahs ark.

Når jeg sier jeg ikke kan min bibelhistorie, er det selvsagt en sannhet med modifikasjoner. Jeg har hørt alle disse historiene før. Problemet jeg er stilt overfor mens jeg leser Kain, er at jeg ikke kjenner dem godt nok til å vite hva som er den opprinnelige fortellingen, og hva Saramago har lagt til for egen regning. Så kan man kanskje argumentere for at dette er helt uvesentlig, at Saramagos tekst står godt på egne bein og kan leses uten å ta alle referansene. Men jeg liker ikke å vite at teksten jeg leser er full av referanser jeg ikke forstår, og jeg liker i hvert fall ikke å skulle demonstrere alt jeg ikke vet og kan for hele verden (ok, den svært begrensede delen av verden som leser min blogg), derfor denne tanken om ikke å skrive i det hele tatt.

Men irritasjonen over mine manglende referanserammer til tross: Jeg likte boka, av den enkle grunn at den er genuint morsom, en egenskap som ikke skal undervurderes. Saramago gir oss en fantastisk fortellerstemme som virkelig er allvitende, eller later som han er det ved å dikte seg frem til det han ikke kan vite, som kommenterer både hendelsene og sin egen fortelling med ironi og sarkasme underveis, og som leker seg med faste uttrykk ved å plassere dem akkurat så skjevt at man må le av dem i stedet for å lese dem som klisjeer. Det hjelper sikkert at jeg ikke er religiøs, og derfor ikke kan fordømme humoren som blasfemi. Fortelleren har nemlig ikke spesielt høye tanker om denne guddommen som skildres i GT. Som her, om Abraham og Isak:

(...) Ta nå din sønn, den eneste, isak, som du har så kjær, dra til moria-landet og ofre ham der som brennoffer på et av fjellene som jeg skal vise deg. Leseren har lest riktig, herren befalte abraham å ofre sin egen sønn, i de aller enkleste ordelag gjorde han det, som når noen ber om et glass vann når de er tørste, hvilket må tyde på at det var en dypt rotfestet vane han hadde. Det logiske, det naturlige, det rett og slett menneskelige, ville vært at abraham ba herren dra til helvete, men det gjorde han ikke. (s. 71)

Denne forakten for herren dukker opp igjen ved gjentatte anledninger, og understrekes også av at boka på første side har fått tittelen "Tåpelighetenes bok" for deretter å vandre gjennom alle de mest kjente fortellingene fra Det gamle testamentet. Det kommer kanskje ikke som noen stor overraskelse at Saramago selv var ateist.

Boka har også en egen måte å refere dialog på: Som flytende tekst der samtalens turveksling signaliseres av versaler (som ellers i teksten kun brukes i første ord i en setning), som her når Kain snakker med herren etter å ha drept Abel:

(...), Jeg skal altså ikke straffes for forbrytelsen min, spurte kain, Min del av skylden fritar ikke deg for din, så du skal få din straff, Hvilken, Du skal være en flyktning og en vandrer på jorden, Men i så fall kan hvem som helst drepe meg, Nei, for jeg skal sette et merke på pannen din, så ingen skal gjøre deg noe vondt, men til gjengjeld for min velvilje skal du aldri gjøre andre noe vondt, (...) (s.32)

Det gir en helt annen rytme å lese dialog på denne måten i forhold til hvordan dialog vanligvis håndteres i romaner. Kanskje er også dette en form for metakommentar som understreker tekstligheten: Dette er tekst skrevet av en forfatter, all dialog foregår egentlig i denne forfatterens hode. Det er ikke virkelige mennesker som snakker, begge partene i dialogen får sin stemme fra samme opphav, og det er derfor strengt tatt ingen virkelig turveksling å snakke om.

Kain var mitt første møte med Nobelprisvinneren Saramago, men romanen motiverte meg absolutt til ikke å la det bli det siste. Så får vi se hvordan akkurat dét paser inn i alle leseplaner fremover.

C. Robert Cargill - Dreams and Shadows

Det morsomste med å få julegave av en bokblogger, var å få ei bok jeg ikke hadde hørt om. Og siden jeg vet fra før at Julie og jeg liker mange av de samme bøkene, var det ikke lenge Dreams and Shadows måtte vente på å rykke fremst i lesekøen.

Men om jeg var forventningsfull før jeg begynte, må jeg innrømme at jeg fort ble litt skeptisk. Det er ingen hemmelighet at jeg liker den mørkere delen av fantasysjangeren best, og dette åpningsavsnittet lovet ikke bra i så måte:

Once upon a time, there were two people who fell very much in love. They met in a high school library, peeking over tenth-grade French books, his eyes sneaking up from a rather dense untranslated passage, hers waiting perched behind a pair of horn-rimmed glasses. Hearts thundered. Breaths shortened. Stomachs swarmed with butterflies. She smiled and his world stopped.

Søtt, klissete og fullt av klisjeer. Kanskje hadde Julie bommet på smaken min likevel?

Men nei. Åpningen til tross, sukkersøt må være omtrent det minst passende ordet jeg kan komme på for å beskrive denne romanen. For selv om tonen i starten er lett og ledig, og selv om de to som etter en litt forvirrende start utkrystalliserer seg som bokas hovedpersoner er smågutter på åtte og ni år, er dette mørkt. Veldig mørkt faktisk. Det bare tok meg litt tid å innse det fordi fortellerstemmen hele veien er litt fleipete og halvironisk og narrer meg til å tro at det som er vondt og tragisk egentlig er morsomt.

Vi følger to hovedpersoner, Ewan og Colby. Ewan er kjærlighesbarnet til paret fra åpningsavsnittet som blir kidnappet av en fe som spedbarn. Samtidig blir en bytting etterlatt hos foreldrene hans og knuser alt som ligner familieidyll. Ewan vokser deretter opp i the Limestone Kingdom, en parallell virkelighet til vår egen befolket av vesener hentet fra diverse folketro og mytologier.
Colby på sin side er et neglisjert barn, han vokser opp i vår verden med en alkoholisert mor og en fraværende far. En dag møter han en djinn i skogen og får ett ønske. Beruset av oppdagelsen om at det finnes en magisk verden ved siden av vår egen, ønsker han seg å se absolutt alt. Dumt valg, men sånn går det når du tar livsavgjørende beslutninger når du er åtte.

Boka er ikke en fortelling fra A til Å der hovedpersonene i starten får et prosjekt og jeg som leser får følge dem på veien til å nå et mål. Ingen magisk ring som skal kastes i en vulkan, ingen ond trollmann som skal beseires til slutt. I stedet skjer det ting underveis som får konsekvenser og karakterene må håndtere disse konsekvensene som best de kan der de beveger seg i krysningen mellom to verdener. Jeg liker det, og det var mer enn nok til å holde på min oppmerksomhet. Boka er delt i to der den første delen foregår mens guttene er småbarn, mens vi i del to hopper i tid og møter dem igjen tidlig i tjueåra. Og der del en var den delen som narret meg til å tro at det jeg leste var lettbeint underholdning, var del to den delen der jeg en gang for alle kvittet meg med illusjonen. Det blir mer desillusjonert. Mer fatalistisk. Mer voldelig. Og eventyrskikkelser til tross: ikke forvent for mye happily ever after. Selv om boka har åpningen til en ekte hollywoodsk romcom, stopper det der.

Dette er ment å være den første boka i en serie. Jeg skal henge med videre, Julie konkluderer med det samme i sin omtale.

Leseåret 2014

Årsoppsummeringen for 2013 er unnagjort, men like obligatorisk er lesemålene for 2014. Tradisjonelt har jeg skrevet langt og omstendelig, men i år har jeg planer om å gjøre det kort og greit med ei liste der jeg kan følge status underveis. Årets lesemål er preget av deltakelse i Lines lesesirkel, Mellom Linjenes utfordring om å lese bøker fra egne bokhyller, samt Norcon27, en festival for fantasy og science fiction litteratur jeg er med og arrangerer.

I 2014 skal jeg lese:

...15 av bøkene på 1001 lista 

...15 off the shelf bøker (definert som bøker som sto i bokhylla pr.31.12.13)

... 5 novellesamlinger

... 8 fagbøker som ikke er pensumbøker

... 15 norske bøker utgitt i 2014

... 4 bøker på fransk (godt hjulpet av pensumbøker)

... 10 bøker som er norskskrevet fantasy/science fiction

... 1 bok av Kim Newman (Norcon æresgjest)

... 1 bok av Pat Cadigan (Norcon æresgjest)

... begge Eirabu bøkene til Kristine Tofte, for henholdsvis tredje og andre gang (Norcon æresgjest)

Sånn, det bør være ambisiøst nok til at jeg kan gå spektakulært på trynet i løpet av året!

Nick Hornby - More baths, less talking

Mitt første møte med Nick Hornby var hans første roman, fotballboka Fever Pitch. Jeg var 11 år da den ble utgitt, og jeg tror jeg må ha lest den da den var relativt ny. Jeg husker i hvert fall at gjenkjennelsen var total.

I dag er det hovedsakelig to ting jeg husker fra boka: For det første at hovedpersonen som barn fikk resultater fra fotballkamper som ikke ble ferdig før etter leggetid skrevet på lapper på kjøkkenbordet slik at det var det første han så om morgenen. Det var samme praksis hjemme hos oss. For det andre var det Hornbys beskrivelser av merkelig overtro og skyldfølelse man kan ha som fotballsupporter. Jeg er til dags dato overbevist om at Strømsgodset tapte cupfinalen i 1997 mot Vålerenga fordi jeg spiste opp sjokoladen min for raskt, og hver gang jeg tenker på det, tenker jeg samtidig på Fever Pitch.

Uansett. Hornby fikk umiddelbart idol-status hos meg, på tross av at mannen er Arsenal fan, og jeg jeg fulgte opp med å lese romanene hans etter hvert som de kom. About a Boy fikk jeg til og med signert da forfatteren var i Oslo i forbindelse med lanseringen av den norske oversettelsen. Det var noe jeg aldri hadde gjort før. Men engasjementet for Hornby har druknet i andre leseplaner med årene, helt til flere bloggere begynte å skrive om The Polysyllabic Spre, den første av (til nå?) fire bøker som samler Hornbys månedlige bokspalter i Believer Magazine. More baths, less talking er den fjerde i rekka, og lå ikke mindre enn to ganger under juletreet, og ble den første boka jeg leste i 2014.

Selve boka har jeg strengt tatt ikke så mye å si om annet enn at den var en bra start på leseåret. Hornby lister opp bøker han har kjøpt og lest inneværende måned, for så å skrive om de han har lest. Det er interessant og inspirerende, og det fikk den umiddelbare konsekvensen at jeg gikk rett til PCen og bestilte fire nye bøker da jeg hadde lest ut denne. En av bøkene jeg bestilte var The Polysyllabic Spre, og det mer enn aner meg at når jeg har lest den, vil jeg ende opp med ei ny handleliste.