Jeg hadde egentlig en annen plan for
Moshonistas biografilesesirkel denne runden. Jeg skulle gjøre det kjapt og lese en 25 siders biografi om Winston Churchill jeg fikk i bursdagsgave, kanskje fylle på med en annen Churchill-biografi jeg leste i fjor høst og aldri skrev om. Men så begynte jeg på
Wolf Hall, som strengt tatt er en roman, og lesesirkelgeneralen lovte at naturligvis var den godkjent som politikerbiografi, særlig siden hun selv hadde mer lyst til å lese om denne enn om Churchill, så da tør jeg selvsagt ikke gjøre noe annet. Man må passe seg så man ikke kan bli beskyldt for å ha egne meninger, det skulle tatt seg ut.
Uansett,
Wolf Hall, Hilary Mantels første bind i trilogien om Thomas Cromwell. Jeg slår inn vidåpne dører ved å si at dette er bra saker, men jeg sier det likevel: Bra saker.
Særlig når du, som meg, er litt over gjennomsnittlig interessert i Tudor-tidens England. Jeg har lest en del fra før, både sakprosa og romaner, og både hendelsene og personene i boka er på mange måter som gamle kjente å regne. Det venter ingen overraskende plottvister når boka er basert på virkelige hendelser og solid research. Henry og Catherine blir skilt. Henry får sin Anne Boleyn. England bryter med pavemakten i Roma. Thomas More blir ikke plutselig protestant. Det som imidlertid føles forfriskende nytt er skiftet i fokus som skjer når synsvinkelen hele veien ligger hos Thomas Cromwell heller enn hos dem som vanligvis regnes som hovedpersonene i denne historien.
Cromwell kommer som regel ikke spesielt godt ut av det når du leser om ham. Han fremstår som en litt rotteaktig sleiping, alltid svartkledd, hevngjerrig, grådig. En fyr som setter seg selv først, som ikke skyr noen midler, nådeløs, skruppelløs, ekstremt ambisiøs, generelt fortellingens bad boy.
Men Thomas Cromwell er en fascinerende skikkelse, og det er deilig å lese et portrett som tegnes med litt mer velvilje. Han var født som en helt vanlig mann, uten verken penger eller titler, men jobbet seg opp til å bli kongens høyre hånd. I en tid da slektsforskning var den viktigste delen av CVen din, er det smått utrolig, og et bra første hint om at det var noe mer ved denne mannen enn spisse albuer.
Mantel har gjort grundig research, uten at jeg føler jeg drukner i den. Fordelen med romanformatet er selvsagt at der (de seriøse) biografene nødvendigvis må trekke seg og la de bastante konklusjonene forbli nedlåst i skrivebordsskuffen, kan Mantel tolke kildene og spekulere som hun vil.
Det gir et nært portrett av en sammensatt fyr. Mantel gjør Cromwel til et menneske jeg kan tro på, hun gir ham en agenda, en stemme, litt varme. Han er fremdeles ambisiøs, slett ikke et uskyldig lam som drives av tilfeldighetene til toppen av makthierarkiet i landet, men samtidig eksepsjonelt dyktig i det han gjør. Han er et familieoverhode som hele tiden søker å handle til det beste for storfamilien, han er språkmektig og sosialt tilpasningsdyktig, pragmatisk og flink til å ta mulighetene som byr seg. Han er lojal, foretaksom og har ekstremt god hukommelse, belønner dem som er lojale og er nådeløs mot sine motstandere. Det fascinerer meg å se hvordan de samme kildene kan danne grunnlaget for så ulike projeksjoner av samme mann, og likevel ha nok fellestrekk til at jeg kan kjenne igjen den ene versjonen i den andre. Det er alltid et spørsmål om ståsted: Hvem forteller og med hvilken agenda.
Med synsvinkelen hos Cromwell, er det også andre som skildres i et annet lys enn jeg er vant med. Kanskje spesielt Thomas More: humanist, forfatter, advokat, politiker, helgen. Igjen, forankringen i de samme kildene som vanligvis maler helgenbilder er til stede, men Mantels More er arrogant, snobbete og en ivrig torturist av protestantiske fanger. Der Cromwell etter
Wolf Hall minner meg om helten i en amerikansk rags-to-riches historie, minner More om en skinnhellig viktigpetter som er litt for god til at det kan være sant. Det kjennes bedre å heie på han som beveger seg i gråsoner enn han som ser verden i sort og hvitt, og retssaken mot More ser helt annerledes ut når du ser den i dette lyset.
Wolf Hall er et dyktig tegnet portrett av en mann. Siden originalen bare kan skimtes glimtvis i fragmentariske biter som har overlevd tidens tann, er det helt umulig å avgjøre hvor nært det kommer virkelighetens Cromwell. Men det spiller heller ingen rolle. Boka er en roman, og som roman holdt den min oppmerksomhet fanget 100 prosent gjennom over 600 sider, det på tross av at jeg visste alt som kom til å skje. Styrken ligger i nærheten, i nærværet, i hvordan Mantel greier vinne meg over til Team Cromwell. Heldigvis har jeg allerede oppfølgere,
Bring Up the Bodies, liggende klar i bokhylla.
Dette var rett og slett snaskens for mor!
