Donna Tartt - The Secret History

Bøker forsterker livsopplevelsen. Stor litteratur bryter den eksistensielle ensomhet. De bidrar til refleksjon over hvorledes vi er forskjellig fra andre og over det å være menneske. Det er den sjelelige kraft som strømmer ut av en skjønnlitterær bok som bestemmer kvaliteten - selv om den ryster oss langt inn i sjelen. Den skal bringe avklaring i vår livssituasjon, på samme tid virke rensende og løftende på oss; være skrevet for oss personlig så vi går styrket ut av lesningen, rikere i vår erkjennelse og vårt følelsesliv.

Ovenstående sitat er fra avslutningen på et essay av Jan M. Claussen hentet fra Bokvennen nr 4, 2001 og gjentrykket i nummer 2, 2014.

Vanligvis: I overkant svulstige ord for min smak. Men når jeg leste dem akkurat da jeg gjorde, traff de et ømt punkt likevel. Jeg har nemlig forsøkt gjentatte ganger å skrive et innlegg om The Secret History og hvorfor jeg likte den så godt, men jeg får det ikke til. Alle forsøkene ender i stedet i personlige anekdoter som handler langt mer om meg selv enn om teksten, og det virker som jeg er totalt ute av stand til å forklare akkurat hva det er som gjør at jeg liker den. Da blir det fristende å si at det er den sjelelige kraft som strømmer ut av boka som har slått meg, og la forklaringen stoppe der.

Men det føles som juks, så jeg må forsøke komme et lite skritt videre. Boka, fortalt gjennom synsvinkelen til Richard Papen, handler om en gruppe studenter på et amerikansk universitet. Allerede på første side røpes det at det skal skje et mord, og vi får vite både hvem offeret er og hvem som utfører ugjerningen. Deretter følger bokas to hoveddeler: Del 1 forteller om alt som leder opp til mordet, mens del 2 forteller om tiden etterpå og hvordan hendelsen påvirker de involverte.

Umiddelbart virker det som å skyte seg selv i foten å røpe bokas mest dramatiske punkt på første side. Særlig når Tartt etter dette fortsetter handlingen totalt uten hastverk. Hun forteller og forteller, masseviss av små historier og hendelser der minst halvparten sikkert kunne vært utelatt uten at hovedfortellingen egentlig hadde gått glipp av noe. I starten tenkte jeg at meningen var at dette mordet fra første side hele veien skulle ligge som undertekst til alt det andre og gi selv de mest hverdagslige hendelser et skinn av å være farlige. Men om dette var intensjonen, feilet den i hvert fall totalt på meg. Jeg ble lullet inn i hverdagslivet til denne sære gruppen av gammelgreskstudenter og glemte etterhvert helt å tenke på at en av dem snart skulle dø og at de andre seks skulle være skyld i det.

I stedet leser jeg meg selv inn i teksten. Selv om jeg for lengst har passert 30 og nå er student for tredje gang i mitt liv, har jeg et romantisk bilde av hvordan det egentlig burde være å være student som ikke stemmer overens med min egen erfaring. Én av de tingene engelskspråklige filmer og TV-serier har innprentet i meg er den foreleseren som griper inn og gjør en forskjell, som krever ekstra innsats, men samtidig lærer elevene ting langt utover pensum. Professor Morrow er en sånn skikkelse. Passe sær gjennom å bare tillate et veldig begrenset antall elever i sitt kurs i gammelgresk, og samtidig nekte elevene å ta kurs med noen andre lærere. På den måten skapes et hermetisk lukket miljø der undervisningen og det faglige får langt større plass enn det som er vanlig, og mens jeg leser kjenner jeg hvordan jeg ønsker å være en del av det miljøet selv, delta på forelesningene, høre på noen som er overbevist om sitt eget verdensbilde på den måten.

Så stopper jeg opp og blir kvalm av meg selv. Å ønske seg inn i et miljø som er hellig overbevist om at de har rett, at de vet mer enn alle andre, nekter ta impulser utenfra - og som jeg allerede vet skal rettferdiggjøre å ta livet av en av sine egne - det er ikke direkte sympatisk, for å si det mildt...

Så, er det personlighetene i boka som gjør at jeg liker den? Nei, egentlig ikke. Jeg opplever personene mer som karikaturer enn som ekte mennesker. De er alle akkurat litt for ensidig og oppskriftsmessig merkelige til at jeg kan tro helt på dem, men på et eller annet vis ødelegger ikke det teksten for meg, jeg er med på leken.

For meg er det sånn:
Det finnes bøker jeg leser i et jafs, der den ene siden tar den andre og jeg ikke greier slutte før jeg kommer til siste side. Det er bøker jeg setter pris på, som underholder meg, men som jeg ofte glemmer fort igjen.

Så er det bøkene jeg leser med stadige pauser fordi de distraherer meg og får meg til å tenke på andre ting. Bøker der jeg merker jeg må lese hele sider om igjen fordi en tilfeldig setning har satt i gang en tankeprosess som totalt har overdøvet det som står på papiret foran meg. Det er gjerne disse bøkene jeg husker best i etterkant fordi jeg føler de har gitt meg noe mer, de har satt i gang noe som ikke hadde startet uten dem.

The Secret History var en sånn bok. Elementene av teksten jeg kan greie peke ut og kommentere tilsier at jeg ikke skulle likt den, men sånn er det ikke. Jeg leste den ut for flere uker siden, men kjenner at jeg fremdeles ikke er ferdig med den. Fordi den ressonnerte i meg, i ting jeg har lest og sett fra før, fant noe å henge fast i. Av alle bøkene jeg leser på ett år, er det kanskje bare to eller tre som har den effekten. Det føles like deilig hver gang å finne dem: Bøkene jeg opplever at er skrevet for meg personlig så jeg går styrket ut av lesningen, rikere i min erkjennelse og mitt følelsesliv.