Emily St.John Mandel - Station Eleven

Tittel: Station Eleven
Sjanger: Roman
Forlag: Picador
Utgitt: 2014
Sidetall: 333 s.
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Engelsk

Station Eleven er noe så sjeldent som en bok som både
… var finalist i den amerikanske National Book Award, en pris som har rykte på seg for å foretrekke relativt smale og eksperimentelle tidler
… og vinner av Arthur C Clarke award, en av de tre store prisene innen science fiction
Omfavnet både av litterær elite og SFF-fandom? Det sier seg selv: Jeg måtte lese.

La meg starte med konklusjonen:
Jeg elsket denne boka!

Jeg vet at så fort jeg beskriver den som en post-apokalyptisk roman eller science fiction, er det mange som faller av, eller i det minste tenker stille for seg selv å nei, ikke enda en. Men vær så snill, heng med litt til, denne boka fortjener din oppmerksomhet selv om du er en av dem som vanligvis ser ordene science fiction som en grunn til å la den ligge.

Station Eleven er først og fremst en litterært ambisiøs roman. Vi følger mange personer over ulike tidsplan, ikke nødvendigvis fortalt fra A til B, og da jeg var ferdig med boka var jeg overrasket over å oppdage at den bare var på litt over 300 sider. Jeg følte at etter alt jeg hadde vært gjennom, burde sidetallet i hvert fall ha vært det dobbelte. I tillegg er den ekstremt godt skrevet. En av blurbene som er trykket i min pocket utgave uttrykker det slik: "A novel that miraculously reads like equal parts page-turner and poem," og jeg kjenner meg godt igjen i den beskrivelsen. Forfatteren drar meg både inn i handlingen og i stemningen, dette var en sånn bok som fikk hverdagen til å irritere meg fordi den kom i veien for lesingen.

I boka følger vi et knippe mennesker som alle på ulike måter er knyttet til den berømte skuespilleren Arthur Leander. I bokas første kapittel dør han på scenen mens han spiller tittelrollen i King Lear, og i bokas oppbygging er dette et vel så viktig nullpunkt som katastrofen som inntreffer litt senere samme kveld: Et fly fra Europa bærer med seg smitten av et pandemisk influensavirus som i løpet av uker utsletter 99% av menneskeheten. Vi følger våre personer både gjennom Leanders 'rise to fame' og i tiden etter katastrofen. Noen er med i begge tidsløp, andre bare i ett av dem.

Men i motsetning til veldig mange andre post-apokalypse historier, er aldri selve katastrofen i fokus. Den er et bakteppe som selvsagt spiller en viktig rolle i karakterenes liv, men det er menneskene og utforskningen av dem som spiller hovedrollen. Dette forsterkes av at vi følger en del av personene både før og etter, men bare i veldig begrenset omfang under. Det er lettere å identifisere med en del av personene fordi de har levd i min verden og husker den godt. De lever med et konstant savn og nostalgi over det de har mistet, men de har tilpasset seg en ny tid og valgt å fortsette livet under nye forutsetninger. Dette er noe av det jeg liker best med denne boka. Det at den er post-apokalyptisk men likevel ingen dystopi. Det finnes håp her, en tro på menneskehetens evne til å tilpasse seg å overleve, selv om mørket også er en del av denne nye verdenen som har oppstått er ikke alt mørkt, .

What was lost in the collapse: almost everything, almost everyone, but there is still such beauty. Twilight in the altered world, a performance of A Midsummer Night's Dream in a parking lot in the mysteriously named St. Deborah by the Water, Lake Michigan shining a half mile away. Kirsten as Titania, a crown of flowers in her close-cropped hair, the jagged scar on her cheek-bone half-erased by candlelight. The audience is silent, Sayid, circling her in a tuxedo that Kirsten found in a dead man's closet near the town of East Jordan: "Tarry, rash wanton. Am I not thy lord?" (s. 57)

Som nevnt følger vi mange personer, men den vi kommer tettest på og som jeg oppfatter som bokas hovedperson er Kirsten. Hun er som barn vitne til Leanders død, men husker lite av det. I den nye verdenen reiser hun rundt med the Travelling Symphoni, en gruppe skuespillere og musikere som reiser rundt fra sted til sted og spiller Shakespeare-skuespill og klassisk musikk for de små samfunnene som fremdeles eksisterer. Bokas plott er knyttet til henne: Gruppen har etterlatt to av sine medlemmer i et slik samfunn fordi de ventet barn, og er nå tilbake for å hente med seg den lille familien videre. Men familien er borte, og symfonien vil finne dem. Når jeg nevner dette plottet så sent i omtalen er det fordi dette bare er én av mange tråder boka vever med. Ingenting jeg skriver kan yte helheten rettferd.

Jeg sitter med følelsen av å kunne fortsatt å skrive om Station Eleven i det uendelige, det er så mange elementer å ta tak i, men dette er allerede blitt ganske langt. Hovedbudskapet er uansett enkelt å oppsummere: Les! Egentlig er det det eneste orde jeg hadde trengt å skrive...

Marit Kaldhol - Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz

Tittel: det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz
Sjanger: Roman
Forlag: Samlaget
Utgitt: 2014
Sidetall: 176 s.
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Nynorsk

Jeg har lest så mange begeistrede omtaler av denne boka, men jeg greier ikke dele begeistringen. Annet enn for omslaget. Her jeg sitter og hører regnet treffe verandaen utenfor, er den himmelen alt jeg drømmer om. 

Det frister å stoppe der, jeg har nemlig et forklaringsproblem. 

Jeg sier at begeistringen uteblir, men jeg har store problemer med å beskrive hvorfor. Dette er ei bok jeg trodde jeg ville like. Språkdrevet, stemningsfull, en dobbel familietragedie  som ligger og verker med en mor som er død og en søster som er narkoman - denne boka har OMG-all-the-feelz potensiale. Jeg trodde jeg skulle famle etter ordene fordi superlativene føles tomme, men i stedet har jeg problemer fordi teksten bare skled unna uten å feste seg i meg. 

Det er noe med hovedpersonen som virker altfor kjent. Jeg føler jeg har lest henne i mange bøker allerede. En litt vag person som står på siden, som av en eller annen grunn ikke deltar i samfunnet rundt seg. En person som prøver å studere, men ikke får det til, som betrakter sine jevnaldrende og tror de er sorgløse og mestrer livet og at det bare er henne det ikke virker for. Jeg kjenner jeg blir litt sliten av å lese om henne, jeg synes hun er tafatt. Og jeg vet jeg er urettferdig, at hun er i sorg og at denne distansen og følelsen av uvirkelighet er naturlige reaksjoner på å ha mistet noen. Og dette ligger dessuten bare i bakgrunnen for bekymringen for storesøsteren som er lammende nok i seg selv. 

Men alt jeg greier tenke mens jeg leser er at jeg ønsker meg noe annet.

Jeg vil ha handling og forandring og en stor episk fortelling som sluker meg hel, ikke denne tuslete stillstanden der Hvert. Ord. Bærer. Sin. Egen. Tyngde og alt er poetisk pent og kledelig trist hverdagsrealisme.

Noe som får meg til å lure på om dette egentlig er et klassisk tilfelle av feil timing? Jeg har likt bøker av denne typen tidligere, men akkurat nå er det noe annet jeg ønsker meg. Kanskje ville jeg elsket denne om jeg leste den på et tidspunkt der jeg var mer mottakelig for poetisk språk og eksperimentelt sideoppsett? Det er jo ikke sånn at jeg aktivt misliker boka, jeg kan se hva det er andre liker. Men når ordene ikke greier å spille på følelsene mine, blir resultatet denne gangen bare helt ok. Fort lest og fort glemt rett og slett.

Dette er månedens samlesningsbok i forbindelse med Bokbloggerprisen 2014, og du finner flere langt mer begeistrede omtaler på samlesiden for denne lesesirkelrunden.

Thomas Hylland Eriksen - Fredrik Barth: En intellektuell biografi

Tittel: Fredrik Barth - En intellektuell biografi
Sjanger: Biografi
Forlag: Universitetsforlaget
Utgitt: 2013
Sidetall: 270 s.
Kilde: Biblioteket
Språk: Bokmål

Jeg kunne påstått at jeg er en massiv fan av Fredrik Barth og at det er grunnen til dette bokvalget, men det ville være blank løgn.

Sannheten er at jeg smått desperat, to dager før fristen til Moshonistas biografisirkel, sto foran hyllene på biblioteket i Drammen og lette etter noe som kunne passe inn under kategorien 'vitenskap'. Denne boka var strengt tatt den eneste jeg fant, og som en hyggelig bonus passer den også inn i årets første kategori: mann med bart. Jeg greide riktignok ikke komme gjennom den på to dager, men som kjent bedre sent enn aldri, i hvert fall når krysslista lover full biodeltakelse i år!

Jeg kunne påstått at jeg i det minste visste hvem Fredrik Barth var før jeg plukket boka ut av hylla, men det ville fortsatt vært løgn. Baksideteksten kan imidlertid fortelle meg at han "uten sammenligning er Norges viktigste sosialantropolog og på mange måter den moderne sosialantropologiens grunnlegger her i landet." Jeg unnskylder meg med at sosialantropologi er et fagfelt der jeg er helt blank, men det er også et fagfelt jeg synes er spennende og kunne tenke meg å lese mer om. I så måte var denne boka en god start.

Thomas Hylland Eriksen har jeg hørt om, og som tittelen mer enn antyder er ikke det han har skrevet en ordinær biografi der vi følger en person gjennom oppvekst og voksenliv og personlige opp- og nedturer. Vi kommer aldri tett på personen Fredrik Barth i teksten, bare vitenskapsmannen. Foreldrene er så vidt med i starten, hans første ekteskap og barna derfra nevnes i forbifarten, mens hans andre kone (Unni Wikan) får litt mer plass fordi hun er sosialantropolog og har hatt innvirkning på Barth også faglig.

I stedet går Hylland Eriksen gjennom alle Barths feltarbeid og tilhørende publikasjoner og setter disse inn i en større faghistorie.  Selv med null forkunnskaper, hang jeg greit med gjennom teksten og det var interessant å lese om de forskjellige kulturene Barth besøkte. Dessverre var det ikke så mye fokus på hva han opplevde som det var på hvilke artikler og teoridannelser som kom ut av feltarbeidene. For meg som legperson var det et savn, og jeg synes teksten til tider ble ganske tørr. De mest spennende avsnittene er faktisk sitater fra Barths egne tekster, noe som ga meg lyst til å gå videre å lese noen av dem.

Det er i det hele tatt inspirasjonen til å lese videre jeg tar med meg fra denne boka. I seg selv vil jeg karakterisere den som en helt grei leseopplevelse, men den var en fin inngangsport til et område jeg kan lite om fra før, men som jeg nå ble minnet på at jeg vil bli bedre kjent med. Hylland Eriksen har gitt meg mange pekere til hvor jeg kan fortsette, og på den måten tenker jeg at teksten har oppfyllt sin misjon.

Seanus Deane - Reading in the Dark

Tittel: Reading in the Dark
Sjanger: Roman
Forlag: Vintage
Utgitt: 1997
Sidetall: 233 s.
Kilde: Kjøpt selv i Dublin
Språk: Engelsk

Et sitat fra denne boka dukket opp i Facebook-feeden min og den havnet umiddelbart på leselista. Det som trigget min interesse i sitatet fantes ingen andre steder i boka, men det var egentlig ikke så viktig. Den ene setningen hadde allerede gjort sin jobb, og boka var vel verdt tiden min på egenhånd.

Jeg er litt usikker på om det er riktig å kalle Reading in the Dark en roman, men skal jeg først sette merkelapper, la meg kalle den en oppvekstroman. Teksten består av en samling anekdoter fra en ung gutt som vokser opp i Derry i Nord-Irland i årene etter andre verdenskrig. Historiene som fortelles kan være måneder eller år fra hverandre, men til sammen danner de likevel et helhetlig bilde. Noe tradisjonelt plott å snakke om er det kanskje ikke når fortellermåten er så fragmentert, det handler om å gå fra barn til å bli voksen, så banalt kan det sies. Men det ligger hele tiden en familiehemmelighet og murrer i bunnen som hovedpersonen gradvis avdekker, og dette skaper både framdrift og følelsen av at å bare måtte lese litt til, og litt til og…

Det jeg satt mest pris på med boka, er likevel hvordan den plasserer seg i en levende fortellertradisjon der ulike myteuniverser møtes og blander seg inn i hverdagen.

Okei, en fancy setning, men hva mener jeg egentlig med det? For det første er åpenbart selve boka en fortelling: Vi møter og blir kjent med en jeg-person som forteller historien om sin oppvekst i en turbulent tid preget av politisk konflikt mellom katolikker og protestanter. Det er interessant allerede der. Men denne oppveksten er igjen full av fortellinger. Overalt hvor han går blir han møtt av dem. Små glimt av fortiden som menneskene han møter forteller ham, og i løpet av årene greier han gradvis å pusle alle disse bitene sammen til et helt bilde av et hendelsesforløp som har definert hele hans familie.

Men det er også de andre fortellingene, de mytologiske, som har en like naturlig plass i hverdagen som det som fortelles fra fortiden. Både steder og mennesker er knyttet til tradisjonen: selv i gjenfortellingene fra nær fortid betyr det å krysse ei elv å krysse over til en annen verden, det finnes en plass i skogen der ingen fugler flyr over, en mann prøver å ligge med ei mystisk dame i skogen, men hun blir til en rev, en eksorsisme utføres i nabolaget.

Keltisk og katolsk går hånd i hånd, og begge deler er en like naturlig del av hverdagen for menneskene vi møter i teksten. Det er ikke snakk om magisk realisme eller innslag av fantasy. Som leser har jeg ingen problemer med å komme opp med naturlige forklaringer på ting som har skjedd, og det tror jeg heller ikke karakterene i boka har, men i deres gjenfortellinger av fortiden er det likevel gjennom dette mytematerialet at mye forklares. Deres egen opplevde historie har blitt fortelling, kanskje ikke lenger beregnet til en samtale rundt leirbålet, men likefullt en form for legender som overføres til den nye generasjonen.

Legg dette til en hjerteskjærende familiehistorie som bygges opp gjennom hint og halvkvedede viser gjennom teksten, og det du sitter igjen med er intet mindre enn en knakende god bok. 

Månedsoppsummering mai

Mai har vært en god måned på mange måter. Jeg har lest mange bøker (dog godt hjulpet av at to av dem var grafiske romaner), jeg har lest gode bøker, jeg har kjøpt mange bøker og jeg har vært på litteraturfestival. I tillegg har jeg nesten greid å opprettholde løftet mitt om å skrive 3000 ord i uka - jeg sprakk forrige uke på grunn av masse overtid ukas første dager og festival de siste, men da får jeg bare jobbe på videre.

Dette er bøkene jeg leste i mai:
32: Margaret Atwood - Negotiating with the dead - On Writers and Writing
31: Brian K. Vaughan og Fiona Staples - Saga Volume Two
30: Brian K. Vaughan og Fiona Staples - Saga Volume One
29: Seamus Deane - Reading in the Dark
28: Siri Hustvedt - What I Loved
27: H.G. Wells - The Time Machine
26: Ida Jackson - Sosiale Medier: Hvordan ta over verden uten å gå ut av huset

Det endte med sju titler: To fagbøker, to grafiske romaner, to realistiske romaner og en science fiction klassiker. Jeg har ikke skrevet om noen av dem, men jeg har likt alle. Det store høydepunktet var likevel Hustvedts What I Loved. Jeg har vært skeptisk til Hustvedt fordi jeg leste Summer Without Men uten å like den, men jeg har skjønt jeg burde gi henne en ny sjanse. Og What I Loved var rett og slett fantastisk. Men den er ei sånn bok der jeg forelsker meg helt uten å kunne sette fingeren på hvorfor, derfor får den ikke sitt eget innlegg. The Time Machine var jeg overrasket over hvor godt jeg likte. I utgangspunktet leste jeg den mest fordi det var ei bok jeg følte jeg burde ha lest, i tillegg til at den ga et enkelt 1001-kryss, men den var faktisk veldig underholdende. Atwood er alltid bra, og ei bok om bøker og skriving fra hennes penn kunne ikke slå feil. Saga har jeg lest og hørt veldig mye bra om, og ble ikke skuffet. Nå må jeg bare få rotet meg på Outland så jeg kan kjøpe fortsettelsen. Jacksons bok var klar og tydelig og ganske interessant, men jeg følte jeg visste for mye om emnet fra før til å være helt i målgruppa. Den siste boka skal jeg prøve å få skrevet egen omtale om.

Og hvordan har det gått med kryssene?

The Time Machine ga dobbeltkryss, både bokhyllelesing og 1001-bok. I tillegg ble det to kryss for faglitterære bøker som ikke er biografi. Fremdeles store feite nuller på norske 2015-bøker, norsk SFF, novellesamlinger eller bok på fransk. Gjør det også særdeles dårlig på målet om å lese noe i alt jeg abonnerer på, men har i det minste sagt opp tre av dem, så det hjelper i hvert fall litt på mengden papir som kommer inn...

• 0/20 norske bøker utgitt i 2015
• 13/15 bøker off the shelf, det vil si bøker som sto i bokhylla per 1. januar 2015
• 4/8 bøker på 1001-lista, som oppgitt hos Lines bibliotek
• 3/6 biografier (dvs full deltakelse i Moshonistas biografisirkel)
• 5/6 andre faglitterære bøker
• 0/5 bøker som er norskskrevet fantasy/science fiction
• 0/5 novellesamlinger
• 0/1 bok på fransk
• 4/17 faktisk lese i hvert fall deler av alle litteraturmagasinene jeg abonnerer på

Lillehammer - lørdag (dagen med de mange pauser)

Kanskje er det en antydning til tvangstanker som gjør det, men jeg greier altså ikke la referatene fra Lillehammer stå ufullførte. Derfor, tredje og siste del:

Det var ingen programpunkter tidlig på lørdagen som fristet nok til å dra meg ut av hotellrommet i regnværet. Resultatet ble forrige blogginnlegg. Men klokka tolv var jeg på plass på Kulturhuset for å høre Katja Kettu snakke om sin bok Jordmora. Boka merket jeg meg da Solgunn skrev veldig engasjert om den så langt tilbake som i 2013, men jeg har aldri kommet så langt som til å lese den, uten at det la en demper på å høre Kettu live. Jeg ble igjen overbevist om at dette var ei bok jeg må sjekke ut.

Etter det hadde jeg planer om å gå videre på et annet arrangement, men falt i stedet for fristelsen til å gå tilbake på hotellet og sove en liten time til. Og det var greit, for det jeg hadde tenkt å få med meg ble uansett avlyst. I stedet var jeg på plass på biblioteket klokka tre for å høre Ane Nydal samtale om krig i litteraturen med tre forfattere: Øyvind Vågnes, Mette Karlsvik og Andrzej Tichy. Det ble en merkelig seanse. For meg virket det som om Nydal hadde forberedt seg i overkant godt og kommet fram til en del virkelig store og omfattende spørsmål som forfatterne overhodet ikke greide svare på. Hver gang hun stilte et spørsmål, ble det heeelt stille før noen til slutt nølende grep ordet, svagte noe vagt og avsluttet med "men jeg vet ikke helt om jeg svarte på spørsmålet ditt nå?" Inget høydepunkt med andre ord, men jeg tror alle forfatterne hadde greid seg bedre med en litt annen type spørsmål. Noen ganger er det enkleste det beste.

Jeg sneik meg ut derfra litt før det var slutt for å rekke neste post: Nordisk mestermøte med Kjell Westö og Tove Nilsen i samtale med kritiker Janneken Øverland. Jeg kom fem minutter før det begynte, og greide med det å kapre en av de aller siste stolene i det som ble et absolutt stappfullt telt. Jeg så verken forfatterne eller intervjueren, men det var uansett lyden som var det viktigste. Dette synes jeg ble en god samtale med to reflekterte forfattere som svarte godt for seg. De snakket begge om sine siste bøker, om hvordan krigen kom til syne i bøkene, om det å bli eldre og å modnes som menneske og forfattere og om å ha tilknutning til en by. Etter samtalen møtte jeg Anita til middag, før vi igjen dro tilbake til hotellet for å slappe av litt. For meg som pleier å være i seng i god tid før tolv, hadde fredagens utskeielser tydeligvis tatt på...

Siste post på programmet var pub-til-pub runde med Vigdis Hjorth og Torgeir Rebulledo Pedersen. Det var veldig artig, om enn noe trangt, svett og heseblesende, men det ble uansett en fin kveld. Eller natt, burde jeg kanskje heller si, for klokka var vel nesten halv fire før jeg var i seng - ikke helt smart siden jeg skulle ta toget 09.11 søndag morgen. Men men, jeg kom meg opp og kunne sove hele veien hjem, så jeg angrer ikke.

Alt i alt, sliten men fornøyd! Dette har potensiale til å bli en bra tradisjon.

(Og jeg tror ikke jeg er helt ferdig med å skrive om Lillehammer enda.)