Ingvild H. Rishøi - Vinternoveller

Tittel: Vinternoveller
Sjanger: Novellesamling
Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2014
Sidetall: 129 s.
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Bokmål

Ingvild Rishøis noveller river meg i fillebiter. Det tar tid å sette meg sammen igjen nok til å kunne samle tankene og skrive om dem.

Jeg leste Vinternoveller da den kom ut i februar i fjor med den nervøsiteten som bare hører til opplevelsen av å lese en av dine absolutte favoritter. Forventningen var skyhøy, fallhøyden stor og jeg fikk akutt høydeskrekk av å holde boka i hendene.
Men jeg falt ikke.

Nå har jeg lest boka på nytt, og merker at jeg først og fremst møter novellene med nesegrus beundring. Kanskje ikke det beste utgangspunktet for en kritisk tekst, men det er et godt sted å være som leser. Rishøis måte å bygge opp novellene på, spiller på alle strengene i meg. Korte, presise setninger veksler med passasjer der setningene er eviglange kommafester når noe virkelig står på spill for karakterene. Det er en rytme i det som gjør leseopplevelsen ekstra intens. Jeg leser med hele kroppen, reagerer fysisk på ordene og det selv om språket er helt nøkternt og uten de voldsomme bildene.

Men mest av alt er det karakterene som gjør jobben.
Rishøi gir stemme til samfunnets outsidere. De har alt å tape, og de er klar over det. De er vant til å tape, de balanserer på en grense der det å gi opp hele tiden er en mulighet, men de har foreløpig for mye kamp i seg til å la være. Og nettopp i kampen ligger deres stemme. De har problemer med å snakke med andre, men de snakker hele tiden med seg selv. Gang på gang forsøker de å snakke seg selv vekk fra fortvilelsen, en rasende indre monolog for å holde seg i gang. Verden har ikke så mye annet å by på enn motgang, og mye av den er selvforskyldt, noe de også er klar over. Men de har fremdeles noe som betyr noe, noen de skal bety noe for.

I Vinternoveller er fellesnevneren familie. Vi møter den unge alenemoren som ikke har råd til to bussbilletter hjem fra barnehagen, faren som akkurat har kommet ut fra fengsel og skal møte sønnen for første gang og storesøsteren med altfor mye ansvar som er i ferd med å miste småsøskene.
Og tårene mine renner...

Det er mørkt i Rishøis noveller, men det er likevel ikke beksvart.
Også håpet ligger i kampen. Karakterene har ikke gitt opp, og så lenge de fortsatt kjemper har de enda ikke tapt. I Vinternoveller lar Rishøi faktisk karakterene få beholde håpet. De får alle et lite innslag av hjelp utenfra, en liten pust i bakken fra motgangen så kreftene holder til å møte dagen i hvert fall en gang til.

Det er ikke akkurat noen som rir i sakte film inn i solnedgangen, men jeg tar det jeg kan få.

Ja takk, nå med en gang

Altså…

Alle lesere opplever variasjoner i leselysten. Det er lite som er så frustrerende som å sitte og stirre på smekkfulle bokhyller og ikke ha lyst til å lese noen av bøkene som står der. Det er ikke der jeg er akkurat nå.

Jeg har lyst til å lese alle sammen.
Helst nå med en gang.
I tillegg har jeg lyst til å lese alle bøker jeg leser om på andres blogger. Og alle jeg ser omtalt på booktube.

Det er en farlig modus å være i. Eller, la meg omformulere: Det er en dyr modus å være i. Et forsøk i å kjøpe lunsj endte i besøk i bokhandelen. Å skru på datamaskinen sender meg sporenstreks til Bookdepository, og plutselig ligger det bokpakker i postkassa flere dager i uka enn det ikke gjør det.
Og jeg vil altså lese alle sammen med en gang.
Noe som er litt vanskelig når du bestiller åtte om gangen.

I dette humøret er det komplett umulig å bestemme seg, så jeg multitasker.
Jeg gikk inn i denne helga med fire påbegynte bøker. Så satte jeg ned foten:
Ikke lov å begynne på nye bøker før alle fire er ferdiglest.

Så kom Joe Abercrombies nyeste i posten.
Om du leser denne bloggen, er sannsynligheten stor for at du vet hvordan jeg reagerer på en ny Abercrombie bok. (Bare sånn i tilfelle du ikke vet, det kan oppsummeres i ikke-ordet 'squeeeeeeeeee')
Men litt selvdisiplin må man ha, så denne helga har jeg fullført fire bøker og er klar.

Ubesluttsomheten er utsatt en dag eller to.

Samtale i heimen

Jeg: Det er en viss fare for at jeg var en uanstendig pike i går.
Han: Javel?
Jeg: Du skjønner jeg var inne på en sånn nettside du vet...
Han: Jaha?
Jeg: Den heter bookdepository.com. Og det er mye mulig det besøket fører til at det kommer noen bøker i postkassa fremover.
Han: *sukker* Jeg skjønner ikke hvorfor du bruker penger på nye bøker når du har så mange du ikke har lest enda.
Jeg: Men disse er helt nye, jeg har forhåndsbestilt dem så jeg får dem med en gang de kommer ut.
Han: Hvorfor venter du ikke til de kommer i pocket?
Jeg: Jeg kan ikke vente så lenge. Dessuten har jeg de andre i serien i hardback. Den nyeste må jo matche.
Han: *rister på hodet og går*

Noen som kjenner seg igjen?

Altså, det er mine penger og jeg bruker dem som jeg vil, men jeg ser jo at han har et poeng. Jeg kjøper langt flere bøker enn jeg rekker å lese. Og når jeg kjøper nye, fortrenges forrige runde jeg kjøpte fordi de nyeste virker mest spennende akkurat nå.

Fordi jeg er fryktelig glad i lister, har jeg også alle tallene.
Første halvår av 2015 har jeg totalt lest 46 bøker. Jeg har anskaffet 75, godt hjulpet av bokshopping-bonanza både i Paris og i Dublin. Av bøkene jeg har kjøpt i år har jeg foreløpig lest 23.
Det er vanskelig å argumentere for at dette er handlemønsteret til et fornuftig menneske som helt på ordentlig tror hun skal få lest alt hun kjøper. 

Om noen nå tror at dette er innledningen til at jeg skal annonsere innkjøsstopp, er det helt feil.
Jeg vet det ikke funker likevel. Men å se tallene svart på hvitt kan kanskje få meg til å begrense meg,
i hvert fall litt?

Ikke fordi det er noe galt i å kjøpe bøker, men fordi han har rett i én ting:
Jeg har fryktelig mye godt lesestoff i bokhyllene allerede som jeg burde lese.

Månedsoppsumering juni

Juni har vært en svært produktiv lesemåned, igjen godt hjulpet av min nyvakte interesse for tegneserier*. Jeg har lest seks bøker og åtte tegneserier, for ordens skyld skilt fra hverandre her:

Bøker:

• Morten Øen - Tellemarck
• Marit Kaldhol - Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz
• Thomas Hylland Eriksen - Fredrik Barth - En intellektuell biografi
• Benedicte Meyer Kroneberg - I beste mening 
• Kjell Westö - Gå ikke alene ut i natten
• Emily St.John Mandel - Station Eleven

Det jeg er mest fornøyd med denne måneden er to ting:
For det første at jeg faktisk har skrevet anmeldelse av fire bøker, jeg kan ikke huske sist det skjedde i min bloggkarriere. For det andre at jeg omsider kan slette den stygge nullen på målsettingen om å lese norske bøker utgitt i 2015.

Innholdsmessig har det vært mindre å skryte av denne måneden. Jeg virkelig elsket Station Eleven som jeg startet måneden med, men derfra gikk kurven bratt nedover. Gå ikke alene ut i natten brukte jeg en evighet på å komme gjennom, ikke bare fordi den var på over 600 sider. Det er en oppvekstroman fra Helsingfors i to deler. I den første delen gi fortelleren oss historien om tre unge mennesker som starter et band sammen, men livet skjer og sender dem i ulike retninger. I den andre delen forteller han sin egen historie, og avslører hvordan de to historiene likevel henger sammen. Jeg greide aldri helt engasjere meg i livene til noen av personene, og den eneste grunnen til at jeg kom gjennom hele boka var at jeg plutselig bestemte meg for å være sta…

I beste mening og Tellemarck er begge norske bøker utgitt i år, men veldig forskjellige. Om du har lest omtalen min av Kaldhols bok denne måneden, kan mye av det samme sies om I beste mening. Fint skrevet, men jeg kjedet meg mer enn jeg ble berørt. Da likte jeg Tellemarck bedre fordi den representerte noe helt annet. En skikkelig røverhistorie der to menn og en hund farter rundt i Telemarks ødemark på snøskuter, havner i ville skytedueller, filosoferer rundt litteratur og kunstens rolle i samfunent, drikker hjembrent, puler dame (ingen flertallsendelse med vilje) og idoliserer Morgan Kane. Definitivt ikke ei bok for hvem som helst, det er altfor mye grov vold, sex og ensidige kvinneskildringer for det, men jeg lot meg underholde.

Tegneserier:

• Jim Starlin, Jim Aparo og Mike Decarlo- Batman: Death in the Family
• Robert Krikman og Tony Moore - The Walking Dead Vol 2 - Miles Behind Us 
• Kurtis J. Wiebe, Laura Tavishati, Roc Upchurch og Ed Brisson: Rat Queens vol. 2 -The far reatching tentacles of N'Rygoth
• Robert Krikman og Tony Moore - The Walking Dead Vol 1: Days Gone By 
• Alan Moore og Brian Bolland - The Killing Joke
• Kurtis J. Wiebe, Laura Tavishati, Roc Upchurch og Ed Brisson: Rat Queens vol. 1 - Sass and Sorcery  
• Brian K. Vaughan og Fiona Staples - Saga Vol. 4
• Brian K. Vaughan og Fiona Staples - Saga Vol. 3 

Jeg har ikke mye erfaring med tegneserier annet enn alt jeg slukte da jeg var barn, men jeg har virkelig fått øynene opp for tegneserier med voksent innhold de siste månedene. Og det kjennes som at de middelmådige leseropplevelsene på bokfronten veies opp av at jeg har lest veldig mye bra her. 

De to første Saga-bøkene leste jeg i mai, og har fulgt opp med de to neste nå. Serien følger et ungt ektepar og deres nyfødte barn mens de flykter for sitt liv. De to unge elskende tilhører nemlig hver sin rase og disse har vært i krig med hverandre i generasjoner. Det er derfor uhørt at de to ikke bare skal ha funnet hverandre, men også avlet barn sammen, og begge sider har sendt ut folk for å rydde dem av veien. Jeg har også lest de to første Walking Dead heftene, og liker både tegnestilen og stemningen veldig godt. Her følger vi en gruppe menneskers kamp for å overleve i møtet med zombie-apokalypsen. (Og nei, jeg har ikke sett TV-serien.) Favoritten er likevel Rat Queens, og særlig hefte nummer to der man begynner å bli ordentlig kjent med karakterene og får mer backstory. Denne serien forteller historien om fire kvinnelige leiemordere som kjemper mot monstre, og de er bare så usannsynlig kule aat jeg har falt helt pladask. 

De to jeg har likt minst har vært de to Batman-seriene jeg har lest. Ikke fordi historiene ikke var gode i seg selv, men fordi de er en del av noe som er så mye større som jeg vet for lite om fra før. Jeg føler rett og slett at det er litt for mange referanser jeg går glipp av. 

Okei, dette begynner å bli fryktelig langt, så det er på tide å runde av. Bare en kjapp titt på hvordan det ser ut for måloppnåelsen etter juni:

• 2/20 norske bøker utgitt i 2015
• 13/15 bøker off the shelf, det vil si bøker som sto i bokhylla per 1. januar 2015
• 4/8 bøker på 1001-lista, som oppgitt hos Lines bibliotek
• 4/6 biografier (dvs full deltakelse i Moshonistas biografisirkel)
• 5/6 andre faglitterære bøker
• 0/5 bøker som er norskskrevet fantasy/science fiction
• 0/5 novellesamlinger
• 0/1 bok på fransk
• 4/19 faktisk lese i hvert fall deler av alle litteraturmagasinene jeg abonnerer på

* Jeg vet jeg har kalt dem grafiske romaner tidligere, men jeg innrømmer at det er mest for å rettferdiggjøre at jeg teller dem som leste bøker. Av de åtte heftene jeg har lest i juni, er det bare The Killing Joke som egentlig er en grafisk roman, definert av at den er en sammenhengende, avsluttet historie. De andre er det som kalles trade paperbacks, det vil si oppsamlingsbøker som samler flere historier som tidligere er utgitt som egne hefter, og tegneserier er derfor et riktigere begrep.