Marguerite Duras - To erotiske fortellinger

Tittel: To erotiske fortellinger
Sjanger: Fortellinger
Forlag: Solum
Utgitt: 2009 (originalt 1980/83)
Sidetall: 95 s.
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Norsk (oversatt fra fransk av Kjell Helgheim)

Jeg meldte meg spontant på bokhyllelesingen hos Boktanker forrige måned, men meldte avbud like snart da jeg rett etterpå ble rekruttert som bokbader til bogbloggertreffet og plutselig fikk et helt annet lesefokus. Som den tvangsleseren jeg etterhvert har blitt, lovet jeg imidlertid bot og bedring og meldte meg på denne månedens runde i stedet.

Temaet for denne runden var forfattere som skriver på fransk, og jeg valgte meg Marguerite Duras. For det første fordi Moderato Cantabile og Elskeren begge troner høyt på lista over mine absolutte favorittromaner. For det andre fordi den eneste jeg hadde ulest av henne i hylla var ei lita flis jeg tenkte det skulle bli enkelt å komme gjennom selv om jeg ikke hadde mye tid til overs.

Enkelt å komme gjennom var det riktignok, men enkelt å skrive om er det ikke. Boka består av to fortellinger: Mannen i korridoren og Dødens sykdom. Jeg kan ikke påstå jeg ble spesielt begeistret for noen av dem, men jeg likte definitivt sistnevnte best.

Mannen i korridoren forteller om en hun og en han. Hun sitter naken i en hage, han betrakter henne fra enden av en korridor. Etter hvert beveger de seg mot hverandre og de har sex, men det hele fremstår mer som et maktspill enn som kjærlighet. Episoden fortelles av en jeg-person, slik at det underveis er snakk om en dobbel betraktning. Jeg-personen ser på ham som igjen ser på henne, og språket er fullt av formuleringer som sår tvil om dette er noe som faktisk skjer eller om det bare er noens drøm og fantasier.

Hun skulle ha nærmet seg sakte, åpnet sine lepper for plutselig å sluke hele dens varme og myke spiss. Hun skulle ha lukket leppene om den kanten som markerer dens begynnelse. Hennes munn hadde vært full. (s. 34)

Dødens sykdom er fortalt i høflig annenperson, der teksten hendvender seg til en De-person. Også her er det skrevet i denne verbtiden som lanserer alt som en mulighet heller enn å forplikte seg til handlingene som beskrives.

De kjenner henne kanskje ikke, De kan ha truffet henne hvor som helst, på et hotell, på en gate, på et tog, i en bar, i en bok, i en film, i Dem selv, i Dem, i deg, når ditt kjønn reiser seg i natten og søker et hvilested hvor det kan tømme sine tårer. (s.45)

Også her er blikket sentralt. Hovedpersonen har kjøpt seg selskap for en bestemt periode, men det dveles lite ved selve seksualakten. I stedet dreier teksten rundt betraktningen av henne som ligger der, han sitter, står eller ligger og ser på henne. Noen ganger vekker han henne for å høre henne snakke. Det er drømmeaktig og absurd, dialogene er knappe og merkelige. Selv om det er han som har betalt, er det helt tydelig at det er hun som har makten og svarene, det er hun som er den sterke.

Det er lett å kjenne igjen Duras i tekstene, hun har et veldig distinkt språk. Setninger som overrasker meg med hvor de dukker opp, og dette drømmeaktige og potensielle kjenner jeg igjen også fra romanene jeg har lest av henne. Det er definitivt ikke for alle, men jeg elsker måten Duras leker med språket på.

Men der romanene forteller hele liv i underteksten, synes jeg særlig den første av disse to fortellingene ble for eksplisitt og ga meg mindre å spinne videre på. Den andre er bedre, her falt jeg inn i rytmen i språket og var mer med på tankeeksperimentet, men boka som helhet var langt unna og bevege meg på samme måte som de to nevnte romanene gjorde det.

Du finner flere omtaler av bøker opprinnelig skrevet på fransk hos Hedda.