Vladimir Nabokov - Pnin

Tittel: Pnin
Sjanger: Roman
Forlag: Vintage 
Utgitt:1953, min utgave 1989
Sidetall: 191 s
Kilde: Lånt
Språk: Engelsk

Pnin er min andre leste bok av Vladimir Nabokov, ja den første var Lolita, og ei bok som ble sendt til meg via Project Annotate. Og bra er det, for dette er neppe ei bok som hadde tatt plass øverst i lesebunken med det første uten den dytten.

Når det er sagt:
Dette er ikke ei spennende bok. Jeg hadde ikke kunnet spoile den om jeg prøvde. Her er det ingen plott å snakke om, ingen overraskende vendinger, ingen store hendelser det bygges opp til. Jeg skal til og med innrømme det var passasjer der jeg regelrett kjedet meg. Hovedinntrykket er likevel at dette er ei bok jeg er glad for å ha lest, og som jeg faktisk har lyst til å lese igjen om ikke veldig lenge. Motstridende signaler, sier du? La meg forklare.

Pnin er et portrett av en litt snål mann, Timofei Pnin. Han er født og oppvokst i Russland, men flyktet fra den russiske revolusjonen til Praha, der han tok en universitetsutdannelse. Fra Praha flyttet han til Paris der han gifter seg, men innen han kommer til USA før andre verdenskrig har fru Pnin forlatt ham. Når boka starter er Pnin blitt amerkikansk borger, det er 50-tallet og han er assisterende professor på et middelmådig universitet der han underviser i russisk. Vi følger han gjennom dagligdagse hendelser, men fordi Pnin er den han er, har alt en smått absurd vri.

Det er morsomt på den neddempede, tørre måten jeg elsker: 

It was the world that was absent-minded and it was Pnin whose business it was to set it straight. His life was a constant war with insensate objects that fell apart, or attacked him, or refused to function, or viciously got themselves lost as soon as they entered the sphere of his existence. (s.13)

Teksten er detaljert til det absurde og lar oss bli godt kjent med Pnins mange særheter, men på en måte som gjør at jeg likevel ikke føler jeg ler av ham. I stedet ler jeg av situasjonene, av alle rundt ham, og av akademia i særdeleshet. Det er mange spark til det absurde i å tilbringe livet blant støvete biblioteksbøker, til akademisk arroganse og snobberi og til intrigemakeri for å oppnå posisjoner, et spill Pnin rett og slett ikke er med på fordi han er altfor opptatt av noe så uvesentlig som fag. I motsetning til lederen for fransk fakultetet:

Two interesting characteristics distinguished Leonard Blorenge, Chairman of the French Literature and Language; he disliked Literature and he had no French. (s.140)

Foruten humoren, er det språket som gjør at jeg frydet meg over å lese denne teksten. Nabokov er en mesterlig stilist, og jeg storkoste meg med å se hvordan han bygger opp hver enkelt setning. I denne boka slår han seg virkelig løs og leker med språket. Du har grammatisk perfeksjon side om side med Pnins ubehjelpelige engelsk. Du har nikk til lingvistisk teori, stadige hopp til russisk - åpenbart overlegent det engelske i følge både Pnin og bokas fortellerstemme - og setninger bygget opp med rytme og bokstavrim - som her etter et besøk hos tannlegen:

It surprised him to realize how fond he had been of his teeth. His tongue, a fat sleek seal, used to flop and slide so happily among the familiar rocks, checking the contours of a battered but still secure kingdom, plunging from cave to cove, climbing this jag, nuzzling that notch, finding a shred of sweet seaweed in the same old cleft; but now a landmark remained, and all there existed was a great dark wound, a terra incognita of gums which dread and disgust forbade one to investigate. (s. 38)

Dette er en av grunnene til at jeg har lyst til å lese boka på nytt nesten med en gang, jeg føler jeg bare skraper i overflaten av hva Nabokov faktisk gjør i denne teksten. Nå har jeg lest den for innholdet, jeg vil lese på nytt for å konsentrere meg om språket.

Og ikke bare språket. Det er også andre ting i teksten jeg føler jeg ikke helt får med meg, men bare vagt aner at er der. Som fortellerstemmen. Jeg får ikke helt tak på hvem det faktisk er som forteller historien, men det kjennes som at jeg burde skjønne det. Og det har helt klart betydning for hvordan Pnin oppfattes, for fortelleren ser ikke ut til å være til å stole på. For eksempel legger han i starten ut om hvor dyktig Pnin er som foreleser, for litt senere å avsløre metoden: Pnin skriver forelesningen sin på russisk, oversetter den til sitt gebrokne engelsk og har en student som renskriver det for seg. Deretter leser han denne renskrevne versjonen høyt uten én gang å ta øynene fra papiret. Min erfaring tilsier at dette ikke akkurat er beskrivelsen av en drømmeforeleser.

Jeg har sagt jeg skal velge meg ei bok i år som jeg skal lese tre ganger, og i utgangspunktet har jeg sagt det skal være Jane Eyre. Men etter å ha lest Pnin, tror jeg faktisk jeg skal bytte. Dette er nemlig ei bok jeg ikke har kunnet slutte tenke på etter at jeg la den fra meg, og som jeg akkurat nå er veldig motivert for å lese både en og to ganger til.