En bokoholikers bekjennelser

Jeg skal ikke lyve.

En stor del av eksistensgrunnlaget for denne bloggen er stoffet jeg tror ingen andre enn meg selv egentlig leser: listene som finnes i egne faner på toppen av bloggen. Selv om jeg ikke har skrevet jevnlige innlegg gjennom det siste året, er listene likevel pliktskyldigst holdt oppdatert. Jeg liker oversikten de gir meg, jeg liker å telle. Selvsagt kunne jeg skrevet dette i en notatbok eller i en fil lagret et sted ingen andre enn meg kan se det, men uten illusjonen om at noen andre enn meg selv er interessert i disse listene, ville jeg neppe vært linke flink til å fylle dem ut. Derfor bor de her på bloggen.

Jeg liker lister.
Men listene forteller meg også at jeg har et seriøst shoppingproblem når det gjelder bøker.

I løpet av 2016 har jeg så langt anskaffet 143 bøker. Av disse er:

• 5 anmeldereksemplarer
• 6 gaver
• 132 kjøpt av meg selv

Nå høres det ut som jeg bruker fryktelig mye penger på bøker, og det er selvsagt ikke til å komme utenom at foruten bokostnader, mat og månedskort er nok bøker min største utgiftspost. Men veldig mange av de 132 er kjøpt i brukthandler eller på loppemarked og har derfor ikke kostet meg veldig mye. Jeg går ikke personlig konkurs riktig enda.

Og jeg liker bøker.
Ikke bare ordene som er inni dem, jeg liker bøkene også som fysiske objekter. Jeg er ikke så god på pynt, pø og planter. Husmorgenet muterte og forsvant et sted på veien til meg. Uten bøkene ville mitt hjem vært nakent. Jeg liker at du som regel vil finne en bokstabel av varierende størrelse i hvert rom. Jeg liker at stablene varierer ut fra hva jeg tror jeg skal lese akkurat nå, eller hva som akkurat kom inn døra. Jeg liker at jeg på tross av alle bøkene jeg kjøper, fremdeles har en dedikert hylle til lånte bøker så de ikke skal blande seg med resten. Og jeg blir ikke stressa av å omgi meg med bøker jeg aldri har tid til å lese.

For ja, jeg leser langt færre bøker enn jeg kjøper. Og jeg leser også bøker jeg ikke kjøper.
Så langt i år har jeg fullført 80. 33 av dem er kjøpt i 2016, 13 var i hyllene da året begynte. 34 er lånt, enten av venner, på biblioteket eller gjennom strømmetjenestene Scribd/Storytel.

De nye bøkene kjøper jeg fordi jeg vil lese dem med en gang. Men ofte er det sånn at før jeg kommer så langt, har jeg kjøpt flere og de nyeste går foran i køen. I bruktbutikker og på loppis er terskelen lavere; der kjøper jeg ofte bøker jeg tenker jeg vil lese en gang i fremtiden. Innen den fremtiden kommer, har jeg noen ganger ombestemt meg. Jeg har for eksempel gjennom årene kjøpt en god bunke engelskspråklige klassikere i norsk oversettelse. Nå har jeg begynt å bytte dem ut, fordi jeg strengt tatt ikke vil lese dem på norsk når jeg kan lese i original. Så noe går ut, og en del går ut ulest. Jeg blir ikke stresset av det heller.

Jeg burde kanskje ha som mål neste år å kjøpe færre bøker. Kanskje si at jeg må lese fem for å få kjøpe én, eller at jeg kun får kjøpe én om gangen og må lese den ene før jeg kan kjøpe en ny? Det eneste argumentet som faktisk får meg til å vurdere det, er at jeg akkurat nå har en stor stabel på vent med bøker jeg fremdeles har veldig lyst til å lese, og jeg vet at sjansen for at jeg leser dem er mindre om jeg kjøper enda flere.

Men nei, jeg skal ikke sette det som en målsetting. Jeg vet det er et løfte jeg uansett ikke vil klare å holde. Fordi jeg ikke har lyst til å slutte, og fordi jeg ikke må slutte. Jeg har råd, jeg har plass og jeg har ingen planer om å flytte på veldig lenge. For ja, akkurat når man er på flyttefot skal selv jeg innrømme det ikke er videre praktisk å ha et firesifret antall bøker å dra på.

Nikaloaj Frobenius - Alle mine demoner

Tittel: Alle mine demoner
Sjanger: Noveller
Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2016
Sidetall: 208 s.
Kilde: eBokbib
Språk: Bokmål

Jeg har aldri lest noe Nikolaj Frobenius har skrevet, men jeg har lest mye om det Nikolaj Frobenius har skrevet.

Jeg har lest navnet sammen med ord som "gotisk" og "uhyggelig", jeg har stadig vekk lest navnet satt i en eller annen konstellasjon med Edgar Allan Poe og jeg har blitt nysgjerrig. Jeg har lest flere anmeldelser av Alle mine demoner og alle har vært positive. Alt dette har bygget opp en forventning om at dette kunne være årets norske bok for min del.

La meg begynne med en spoiler: Det ble totalt mageplask!

Jeg og denne novellesamlingen fikk en dårlig start. Jeg synes den første novellen var ... teit.
Jeg beklager plattheten i det argumentet, men jeg kan ikke finne et annet ord som er mer dekkende for min opplevelse. Novellen Skiløperen handler om en mann som innrømmer at han har drept en annen mann på en skitur i marka for mange år siden. Han forteller oss at han skriver dette ned på et ark han skal brenne når han er ferdig med å skrive ned alt som skjedde. Han forteller oss at han ikke gjør dette fordi han har et behov for å tilstå. Åpenbart ikke en helt troverdig forteller siden a) om han hadde brent arket, hadde ikke vi kunnet lese det og b) om han ikke hadde behov for å tilstå, hvorfor da i det hele tatt skrive det ned?

So far, so good - jeg liker fortellere som ikke er til å stole på. Det jeg har problemer med er fortellere som ikke har interessante historier å fortelle. Forlaget reklamerer med at tekstene i denne novellesamlingen ofte tar utgangspunkt i helt hverdagslige situasjoner, men raskt begynner tilværelsens skjøre fasader å slå sprekker. Uhyggen pipler fram. Idyllen blir grotesk. Jeg er ikke enig. Jeg synes det er lite som pipler frem i noen av disse ni novellene. Jeg synes det aller meste ligger helt oppe i dagen, noe som etterlater lite rom for uhygge. I denne første novellen, som altså ender svært dramatisk for en usympatisk skiløper i marka, vet vi allerede fra starten av at det er begått et mord. Vi vet det er lenge siden, og at morderen aldri har blitt røpet. Vi vet at han ikke i nevneverdig grad preges av anger. Vi vet at denne handlingen har hatt minimale konsekvenser for resten av livet hans. Hva er det da igjen som kan skape spenning? Om jeg nå skal trekke inn Poe for å snakke om Frobenius, er det her tydelige nikk til førstnevntes A Tell-tale Heart. Men der Poes forteller martres av sin egen underbevissthet, eller eventuelt av et overnaturlig bankende hjerte under gulvplankene, er det ingenting som skaper tilsvarende stemning i Frobenius' novelle.

Kanskje er det nettopp denne tvetydigheten jeg savner. Der jeg leser A Tell-tale Heart og aldri helt greier å fri meg fra følelsen av at likets bankende hjerte faktisk ligger og slår under gulvplankene, er jeg aldri i tvil når jeg leser novellene i Alle mine demoner. Alle novellene utenom én gir meg så gode muligheter til å lese alt som hallusinasjoner at tankene mine aldri er i nærheten av å gå til det overnaturlige. Den som forteller er i dyp rus i Billen, er innlagt på mentalsykehus i Pasient 134, har gjennomgått forferdelige traumer i Asyl, eller har et mentalt sammenbrudd i Strålende utsikt. Det eneste unntaket er samlingens siste novelle, Min, men der er til gjengjeld den realistiske tolkningen umulig - altså ingen tvetydighet der heller.

I flere av novellene hadde jeg også problemer med å komme inn i tekstene. Jeg følte stadig jeg ble holdt på armlengdes avstand fra det som foregikk. Noen ganger fordi fortelleren fortalte fra et tidspunkt som var langt borte i tid og det som ble fortalt bar preg av å være en gjenfortelling. Noen ganger fordi forfatteren lar karakterene sine messe på med lange forelesninger de får holde, uavbrutt av sine samtalepartnere. Tekstene er dessuten fulle av formuleringer som jeg enten har vanskelig for å se for meg ("Det var som en varm hånd gled gjennom brystet." "Sorgen bød seg fram som en hore og trykket kjønnet mot utsiden av hånden min.") eller som jeg har hørt så mange ganger før at de ikke blir til bilder i det hele tatt ("Jeg kjente rødmen som steg til ansiktet." "Blikket lyste av fortvilet hat." "Tungen var tørr som en sanddyne."). Totalinntrykket blir derfor av et språk som holder meg på avstand heller enn å invitere meg inn.

Derfor ble mitt første møte med Frobenius en skuffelse. Når han verken greier å skremme meg, underholde meg eller fryde meg med språklige finurligheter ble dette rett og slett direkte kjedelig.

Om du vil lese noen som er uenig med meg, prøv Anita eller Beate eller Tine

Månedsoppsummering oktober

Endelig har jeg skrevet et skikkelig blogginnlegg igjen - bare for å følge det opp med mer fjas.

Tvangstankene lar meg nemlig ikke slippe unna månedens oppsummeringsinnlegg. Har jeg gjort dette hver måned i 2016, kan jeg ikke slutte nå. Derfor, kort fortalt: Dette er bøkene jeg leste i oktober:

• Ruth Lillegraven - Sigd
• Jung Chang - Ville svaner
• Tomas Espedal - Året
• Ylva Ambrosia Wærenskjold - Syv somre og femten vintre
• Gro Dahle - Søster
• Gunnhild Øyehaug - Draumeskrivar
• Nicolai Houm - Jane Ashlands gradvise forsvinning
• Silje Aanes Fagerlund - Eneste
• Bret Easton Ellis - American Psycho 
• Birger Emanuelsen - Anna og kjærligheten

Ti bøker totalt.

Ni lest på norsk, en på engelsk.

Seks kvinner, fire menn. 

Fem romaner, tre diktsamlinger, en novellesamling og en sakprosa.

Det er for mange bøker til at jeg vil skrive om alle, men kan i det minste si at Houms bok var favoritten blant romanene, Lillegraven blant diktsamlingene. American Psycho som jeg trodde skulle være vanskelig å komme gjennom på grunn av volden, viste seg i stedet å være vanskelig å komme gjennom fordi den var ekstremt kjedelig i alle passasjene mellom voldsscenene. Og Ville Svaner var tung å komme inn i, men når jeg først var kommet i gang likte jeg den veldig godt og lærte masse om Kina underveis.

Kryssmessig har dette vært en fabelaktig måned med minst ett kryss på hver bok. 

Åtte norske 2016-bøker har sendt meg nesten i mål for det punktet, og de to resterende bøkene er på 1001-lista. Begge 1001-bøkene gir også kryss for å ha stått i hylla da året begynte. Da ser statistikken slik ut før årets to siste måneder:

• 1/3 ganger har jeg lest Jane Eyre av Charlotte Brontë 
• 2/6 bøker skrevet av Doris Lessing
• 3/5 essaysamlinger
• 12/25 bøker off the shelf (det vil si som sto i hylla per 31.12.15)
• 9/12 bøker på 1001-lista
• 4/6 biografier (dvs full deltakelse i Moshonistas biografisirkel)
• 17/20 norske bøker utgitt i 2016

Det blir ingen reprise av fjorårets fulle måloppnåelse, men norsk-målet bør i hvert fall være i boks i løpet av november. Det er andre målsettinger det er mulig å nå om jeg går inn for det, men det spørs om ikke det taper i prioriteringskøen mot norsklesingen fremover.