Biosirkel: Jeanette Winterson - Why Be Happy When You Could Be Normal

Det er februar og nyttårsforsettene er ennå ikke helt glemt. Derfor lette jeg i egne bokhyller etter uskikkelige piker til Ingalills biosirkel i februar. Jeg fant Jeanette Winterson.

Hvilke piker i bokhylla er uskikkelige nok til å kvalifisere? Det var vanskelig å vite uten faktisk å ha lest bøkene fra før. Men om du velger å definere uskikkelig som en som ikke vil følge sine foreldres oppdragelse - noe jeg åpenbart har tenkt å gjøre - passer Jeanette Winterson som hånd i hanske. 

Nå hører det med til historien at med denne definisjonen hadde Jeanette Winterson aldri en sjanse. Hun ble adoptert seks uker gammel og vokste opp i et arbeiderklassehjem i Accrington utenfor Manchester. Hun var ikke det lille englebarnet adoptivmora ønsket seg, la oss ta det med hennes egne ord fra tiden på barneskolen:

“I beat up the other kids, boys and girls alike, and when I couldn’t understand what was being said to me in a lesson I just left the classroom and bit the teachers if they tried to make me come back. I realise my behaviour wasn’t ideal but my mother believed I was demon possessed and the headmistress was in mourning for Scotland. It was hard to be normal. (s. 55)”

Faren tar lite plass i denne boka, men mora, Mrs Winterson, fyller til gjengjeld hver side. Ultrareligiøs og deprimert satt hun premissene for alt av familesamvær. De to andre trippet rundt og forsøkte tilpasse seg hennes luner. Selv var hun våken hele natten, gikk ikke la seg før mannen dro på jobb klokken seks om morgenen, noe som antydes kan være forklaringen på barnløsheten som ledet til adopsjon. Jeanette fikk ikke lese bøker, ble oppfordret til ikke å ha venner, ble beskyldt for å være besatt av en djevel og ble stadig låst ute av huset som straff for uønsket oppførsel. Hennes hevn for å ha tilbragt natta sovende på trappa var å drikke opp begge flaskene med melk som melkemannen kom med om morgenen før hun gikk på skolen. Andre ganger ble hun låst inne i kullkjelleren. 

Det er i det hele tatt sjokkerende lesing å bli tatt med gjennom barndommen hennes, men det som er kanskje mest sjokkerende er hvor ukuelig hun er gjennom det hele. 

“The one good thing about being shut in a coalhole is that it prompts reflection.Read on its own that’s an absurd sentence. But as I try and understand how life works - and why some people cope better than others with adversity - I come back to something to do with saying yes to life, which is love of life, however inadequate, and love for the self, however found. (s. 23)”

Så Jeanette Winterson gjør opprør. Når huset er fritt for bøker, tilbringer hun mesteparten av sin tid på biblioteket. Hun finner hylla som heter “ENGLISH LITERATURE IN PROSE A-Z” og begynner på A og jobber seg videre. Hun får seg jobb, og kjøper billige, brukte paperbackbøker i smug, setter klart bokbind på dem så de skal holde seg fine og gjemmer dem under senga. En dag blir de oppdaget av Mrs Winterson som kaster alle bøkene ut vinduet og lager bokbål i hagen. Jeanettes løsning er å begynne å pugge tekster utenat, da kan de ikke tas fra henne. Og en løsning til:

“And standing over the smouldering pile of paper and type, still warm the next cold morning, I understood there was something else I could do. 

‘Fuck it,’ I thought, ‘I can write my own.’ (s. 43)“

Jeg kunne gjenfortalt hele boka, men resten av den bør du faktisk unne deg å lese selv. Det anbefales. Historien er sterk, ikke bare barndommen som jeg har vært innom her, det er mer enn nok å ta av også videre. Jeg lar baksideteksten oppsummere det: "It is about the pursuit of happiness, about lessons in love, the search for a mother and a journey into madness and out again. It is generous, honest and true." Bedre kunne jeg ikke sagt det selv. 

Og hun skriver så utrolig godt! Akkurat det visste jeg egentlig fra før. Jeg har lest én av romanene hennes, Stone Gods. Den likte jeg imidlertid ikke noe særlig, det er en form for science fiction fortelling der jeg hadde store problemer både med handling og hovedperson. Men jeg forelsket meg fullstending i hennes evne til å formulere setninger. Derfor tenkte jeg at en memoarbok ville være den perfekte måten å gi henne en ny sjanse på - litt mer realisme, men med det samme gode språket. Og det viste seg å være full klaff! Jeg pleier ikke være en som noterer i bøkene mine, men da jeg leste denne på senga, måtte jeg faktisk stå opp og hente en penn for å understreke setninger jeg ville huske. Hun skriver mye om skriving og lesing og om hva bøkene har betydd for henne, akkurat det jeg ønsker meg å lese om når en forfatter skriver memoarer. 

"It took me a long time to realise that there are two kinds of writing; the one you write and the one that writes you. The one that writes you is dangerous. You go where you don't want to go. You look where you don't want to look. (s. 54)"

"I began to realise I had company. Writers are often exiles, outsiders, runaways and castaways. These writers were my friends. Every book was a message in a bottle. Open it. (s. 116)"

Så februars uskikkelige pike er Jeanette Winterson. Piken som i følge mora skulle bli enslig misjonær, men som viste seg å bli forfatter. Og lesbisk. Begge deler like ille i moras bok. Og om du lurer på hvor tittelen kommer fra? Det var moras avskjedsreplikk da Jeanette forlot huset som 16-åring. 

Uskikkelige piker velger lykke!

Ny favoritt: Inger Christensen

Et av målene mine for 2018 er å finne ti nye-for-meg forfattere som har potensiale til å bli nye favoritter. Jeg har funnet den første: Inger Christensen.

Mange av mine tidligere favorittbøker har vært tilfeldige møter, og det er også tilfellet denne gangen. Boka Hemmelighetstilstanden var stilt ut på ei hylle med anbefalt non-fiction på biblioteket, jeg tok den ned og leste blant annet følgende bakpå boka: “I essayene i Hemmelighetstilstanden tar Christensen utgangspunkt i egen skriving, og forsøker å finne gyldige svar på poetikkens grunnspørsmål, om språkets relasjon til verden og menneskets relasjon til språket, men også på de eksistensielle spørsmål om det enkelte menneskelivs forhold til naturen, historien og universet.” Jeg hadde akkurat satt meg mål om a) lese bøker om skriving og b) lese bøker om språk og denne samlingen så ut til å handle om begge deler. Den ble med meg hjem.

Det beste med bøker funnet frem til på denne måten, er at man går inn i dem helt uten forventninger. Da er det lettere å møte teksten som det den faktisk er og ikke som det man har et håp om at den skal være. Jeg tror ikke det er tilfeldig at så mange av bøkene jeg setter høyest har vært bøker jeg visste lite om før jeg leste dem: Ingen forventninger som ikke oppfylles og dessuten en følelse av å ha funnet frem til noe på egenhånd. 

Jeg har problemer med å si noe konkret om Hemmelighetstilstanden. Jeg kan si den inneholder 13 essays, alle skrevet for spesifikke formål men samlet i denne boka. Jeg kan si den ble utgitt i Danmark i 2000, og at den var den siste boka Christensen ga ut før hun døde. Jeg kan si at den norske oversettelsen jeg leste ble utgitt av Pax i fjor og at den har 154 sider. Men om du spør meg hva den handler om, henviser jeg til sitatet fra baksiden gjengitt lenger opp. Det oppsummerer innholdet langt bedre enn jeg kan få til.

Det jeg kan si noe om, er min opplevelse av møtet med teksten. Det ble veldig fort tydelig for meg at dette er ei bok jeg kommer til å vende tilbake til, igjen og igjen. I praksis har jeg allerede lest den tre ganger: Hver gang jeg var ferdig med et avsnitt måtte jeg lese det om igjen for å sjekke at jeg hadde forstått, så en gang til for å nyte formuleringsevnen. Christensens tanker satt i gang tanker hos meg selv. Noen ganger måtte jeg gå tilbake fordi jeg hadde lest en side uten å få med meg noe som helst, hjernen var fremdeles travelt opptatt med å spinne videre på det som ble sagt på forrige side. Jeg elsker når det skjer, alt jeg leser er jakten på tekst som har den effekten. 

Hemmelighetstilstanden er ikke en lettlest bok. Christensens fabuleringer er abstrakte, teoretiske, filosofiske og det er krevende å henge med i tankerekkene. Samtidig er noe av det hun skriver hyper-konkret. Hun forankrer tankene i den fysiske virkeligheten hun som menneske, som kropp, er en del av. 

“Jeg er nødt til å finne mening i verden, ikke fordi det er noe jeg bestemmer meg for, og kanskje ikke engang fordi det er noe jeg ønsker, men fordi jeg som en annen innfødt - på samme måte som et tre er innfødt - ja virkelig som en inngrodd del av verden, ikke kan unngå å skape mening, en mening som finnes der på forhånd, og som ustanselig forvalter sin egen forvandling som det vi forstår ved å overleve.” (s.13)

“Silke er et substantiv. Alle substantiver er svært ensomme. De er lik krystaller, som lukker seg om hver sin lille del av vår kjennskap til verden. Men betrakt dem nøye, i alle deres grader av gjennomsiktighet, og de vil før eller siden gi denne kjennskapen tilbake. Si ordet silke og det forsvinner med lyden, men dine sansninger, din erindring og viten kaster et ekko tilbake.” (s.25)

Jeg gikk videre fra denne essaysamlingen til å lese diktsamlingen Alfabet fra 1988. Og jeg er så glad for at jeg hadde lest essayet “Det er ord alt sammen” først, der Christensen blant annet skriver om prosessen hun var gjennom for å skrive Alfabet. Konteksten hjalp meg få mer ut av diktene, hjalp meg se det jeg ellers ikke ville sett. 

Alfabet er nemlig en diktsamling der formen er viktig. Det er to styrende elementer: språket og matematikken. Diktene følger alfabetet, slik at det første diktet inneholder ord på a, det andre ord på b, og så videre. Men diktene følger også Fibonaccis tallrekke, slik at det første diktet har en linje, det neste to, så tre, fem, åtte, tretten, tjueen osv. 

Det er en konstant utvidelse. Det begynner i det helt konkrete “aprikostrærne finnes, aprikostrærne finnes”, som en besvergelse som vil lime fast alt i verden som allerede er der. Men gjennom diktene blir verden stadig større, og med det også mer truende. For det er ikke bare aprikostrærne og bjørnebærene som finnes, men også atombomben og kjemiske våpen og luftforurensing. Den konstante repetisjonen av hva som finnes gir mer og mer følelse av desperasjon, men også av et imperativ: Dette finnes, dette har en verdi, dette er verdt å leve for. Men det gir meg også følelsen av å være en påminnelse til seg selv, en oppramsing av de fine tingene i verden som en regle som kan holde dødsangsten på avstand. Det er et potensiale for at disse tingene ikke vil finnes i fremtiden, men per nå er det bare et potensiale. Aprikostrærne finnes. Pust inn, pust ut. 

Jeg er en novise i diktsammenheng, og må innrømme at store deler av Alfabet var uforståelig for meg. Jeg har ikke greid å trenge inn i dette landskapet enda, men jeg har planer om å gjøre flere forsøk. Fortrinnsvis på et tidspunkt der influensa ikke har laget pudding av hjernen min. 

Foreløpig er det jeg kan si at som essayist har Christensen skrevet seg inn i min personlige litterære kanon. En fantastisk start på leseåret 2018!