onsdag 14. februar 2018

Biosirkel: Jeanette Winterson - Why Be Happy When You Could Be Normal

Det er februar og nyttårsforsettene er ennå ikke helt glemt. Derfor lette jeg i egne bokhyller etter uskikkelige piker til Ingalills biosirkel i februar. Jeg fant Jeanette Winterson.

Hvilke piker i bokhylla er uskikkelige nok til å kvalifisere? Det var vanskelig å vite uten faktisk å ha lest bøkene fra før. Men om du velger å definere uskikkelig som en som ikke vil følge sine foreldres oppdragelse - noe jeg åpenbart har tenkt å gjøre - passer Jeanette Winterson som hånd i hanske. 

Nå hører det med til historien at med denne definisjonen hadde Jeanette Winterson aldri en sjanse. Hun ble adoptert seks uker gammel og vokste opp i et arbeiderklassehjem i Accrington utenfor Manchester. Hun var ikke det lille englebarnet adoptivmora ønsket seg, la oss ta det med hennes egne ord fra tiden på barneskolen:

I beat up the other kids, boys and girls alike, and when I couldn’t understand what was being said to me in a lesson I just left the classroom and bit the teachers if they tried to make me come back. I realise my behaviour wasn’t ideal but my mother believed I was demon possessed and the headmistress was in mourning for Scotland. It was hard to be normal. (s. 55)

Faren tar lite plass i denne boka, men mora, Mrs Winterson, fyller til gjengjeld hver side. Ultrareligiøs og deprimert satt hun premissene for alt av familesamvær. De to andre trippet rundt og forsøkte tilpasse seg hennes luner. Selv var hun våken hele natten, gikk ikke la seg før mannen dro på jobb klokken seks om morgenen, noe som antydes kan være forklaringen på barnløsheten som ledet til adopsjon. Jeanette fikk ikke lese bøker, ble oppfordret til ikke å ha venner, ble beskyldt for å være besatt av en djevel og ble stadig låst ute av huset som straff for uønsket oppførsel. Hennes hevn for å ha tilbragt natta sovende på trappa var å drikke opp begge flaskene med melk som melkemannen kom med om morgenen før hun gikk på skolen. Andre ganger ble hun låst inne i kullkjelleren. 

Det er i det hele tatt sjokkerende lesing å bli tatt med gjennom barndommen hennes, men det som er kanskje mest sjokkerende er hvor ukuelig hun er gjennom det hele. 

“The one good thing about being shut in a coalhole is that it prompts reflection.Read on its own that’s an absurd sentence. But as I try and understand how life works - and why some people cope better than others with adversity - I come back to something to do with saying yes to life, which is love of life, however inadequate, and love for the self, however found. (s. 23)”

Så Jeanette Winterson gjør opprør. Når huset er fritt for bøker, tilbringer hun mesteparten av sin tid på biblioteket. Hun finner hylla som heter “ENGLISH LITERATURE IN PROSE A-Z” og begynner på A og jobber seg videre. Hun får seg jobb, og kjøper billige, brukte paperbackbøker i smug, setter klart bokbind på dem så de skal holde seg fine og gjemmer dem under senga. En dag blir de oppdaget av Mrs Winterson som kaster alle bøkene ut vinduet og lager bokbål i hagen. Jeanettes løsning er å begynne å pugge tekster utenat, da kan de ikke tas fra henne. Og en løsning til:

“And standing over the smouldering pile of paper and type, still warm the next cold morning, I understood there was something else I could do. 
‘Fuck it,’ I thought, ‘I can write my own.’ (s. 43)“

Jeg kunne gjenfortalt hele boka, men resten av den bør du faktisk unne deg å lese selv. Det anbefales. Historien er sterk, ikke bare barndommen som jeg har vært innom her, det er mer enn nok å ta av også videre. Jeg lar baksideteksten oppsummere det: "It is about the pursuit of happiness, about lessons in love, the search for a mother and a journey into madness and out again. It is generous, honest and true." Bedre kunne jeg ikke sagt det selv. 

Og hun skriver så utrolig godt! Akkurat det visste jeg egentlig fra før. Jeg har lest én av romanene hennes, Stone Gods. Den likte jeg imidlertid ikke noe særlig, det er en form for science fiction fortelling der jeg hadde store problemer både med handling og hovedperson. Men jeg forelsket meg fullstending i hennes evne til å formulere setninger. Derfor tenkte jeg at en memoarbok ville være den perfekte måten å gi henne en ny sjanse på - litt mer realisme, men med det samme gode språket. Og det viste seg å være full klaff! Jeg pleier ikke være en som noterer i bøkene mine, men da jeg leste denne på senga, måtte jeg faktisk stå opp og hente en penn for å understreke setninger jeg ville huske. Hun skriver mye om skriving og lesing og om hva bøkene har betydd for henne, akkurat det jeg ønsker meg å lese om når en forfatter skriver memoarer. 

"It took me a long time to realise that there are two kinds of writing; the one you write and the one that writes you. The one that writes you is dangerous. You go where you don't want to go. You look where you don't want to look. (s. 54)"

"I began to realise I had company. Writers are often exiles, outsiders, runaways and castaways. These writers were my friends. Every book was a message in a bottle. Open it. (s. 116)"

Så februars uskikkelige pike er Jeanette Winterson. Piken som i følge mora skulle bli enslig misjonær, men som viste seg å bli forfatter. Og lesbisk. Begge deler like ille i moras bok. Og om du lurer på hvor tittelen kommer fra? Det var moras avskjedsreplikk da Jeanette forlot huset som 16-åring. 

Uskikkelige piker velger lykke!

4 kommentarer:

  1. Opp på leselista med Winterson. Hun var der allerede (på klikklista med Writing on the Body), men kanskje jeg burde starte med denne. Fascinert av ukueligheten og denne trangen til å lese, og skrive. Undrer meg noen ganer på om jeg ville kjempet så hardt for å lese i samme situasjon, man skulle jo tro det, konsumleser og alt. Er bare litt Knausgårdsk på området, muligens ville jeg bare trampet i vei og føyd meg i løkkene. Tror det er derfor jeg har likt alle disse 'uskikkelige' bioene jeg har lest - og lest om i feb..

    (Applaus for displinert fullføring).

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg vet ikke om jeg hadde hatt den trangen til å lese. Det er vanskelig å se for seg noe annet - jeg har lest så lenge jeg kan huske, det virker som en umulighet med et liv uten bøker. Det høres melodramatisk ut, men det er sant.

      Slett
  2. Jeg hadde et side-motto da jeg var yngre: Hvorfor være normal når man kan være lykkelig som gal! Tittelen her traff meg derfor så midt i pannen at jeg måtte le høyt :) Ikke hørt om dama før, men jeg ble fristet til å google sci-fi'en som du ikke likte. Ja, jeg er heeelt normal...

    SvarSlett
    Svar
    1. Et bra motto! Dog kanskje litt for treffende for Winterson som skriver om veien både inn i og ut av galskapen også i denne boka.

      Jeg hadde ikke hørt om Winterson før jeg begynte å se booktube-videoer, men der er hun til gjengjeld nevnt veldig ofte. "The Stone Gods" var en merkelig leseopplevelse. Jeg ville gitt boka fem stjerner for språket og én stjerne for plott og karakterer - men er villig til å avskrive det siste som en smakssak. Ikke tradisjonell science fiction - det ligner kanskje mer på magisk realisme (som jeg ikke er spesielt glad i). Mitt problem var todelt: Jeg var ikke villig til å gå med på bokas grunnleggende premiss, og jeg trodde ikke på bokas hovedperson. Men hadde vært interessant å høre hva du tenker :)

      Slett