Det begynte, som så mye annen lesing gjør for meg i disse dager, med en YouTube video. Ex Libris av Anne Fadiman var med i en anbefalingsvideo laget av Steve Donoghue, og da jeg så den i Addyman Books her i Hay-on-Wye, tok jeg den med meg. Og siden målet for dagen var bokshopping, hadde jeg ikke med meg The Golden Notebook i veska. Dermed ble det Ex Libris jeg leste mens jeg spiste lunsj, og etter det var det ingen tvil. Jeg leste Ex Libris på terrassen, på pub mens jeg spiste middag, på senga og til frokost. Det var faktisk helt umulig å lese noe annet før jeg hadde lest siste side, og nå som jeg har lest siste side, har jeg mest av alt lyst til å begynne på begynnelsen igjen.
Ex Libris, med undertittelen Confessions of a Common Reader, er en samling med 18 essays som alle på en eller annen måte handler om bøker eller lesing. Og det er en bok om bøker av den typen jeg liker aller best, den typen der kjærligheten til bøker - til ordene de består av og arkene de er printet på - skinner gjennom i hver setning. Et langt sitat fra forordet, fordi jeg åpenbart ikke kan si det like godt som Fadiman kan si det selv:
I began to write Ex Libris when it occurred to me how curious it was that books are so often written about as if they were toasters. Is this brand of toaster better than that brand of toaster? At $24.95, is this toaster a Best Buy? There is nothing about how I may feel about my toaster ten years hence, and nothing about the tender feelings I may yet harbor for my old toaster. This model of readers as consumers - one I have abetted in many a book review myself - neatly omits what I consider the heart of reading: not whether we wish to purchase a new book but how we maintain our connections with our old books, the ones we have lived with for years, the ones whose textures and colors and smells have become as familiar to us as our children’s skin.
Fadiman skriver om bøker som jeg skulle ønske jeg fikk det til selv. Det er dypt personlig, og derfor helt gjenkjennelig. Det handler om prosessen det er å samle to menneskers individuelle boksamlinger inn i felles hyller, om kjærligheten for nye (gamle) ord, om overtroen i en god penn, om hvordan man behandler bøkene sine, om å skrive i bøker eller bygge fort av dem, om å lese bøker på de stedene de handler om, om tvangsmessig korrekturlesing, om plagiat, om besøk i bruktbokhandler. (Sistnevnte essay inneholder for øvrig det endelige beviset på at min tidligere samboer tok feil, jeg er ikke den eneste som regner bokkjøp etter vekt heller enn antall).
Tårene rant flere ganger mens jeg leste. Ikke fordi det er trist, men fordi det er fint. Fordi ja, kanskje er det banalt, men det er så gjenkjennelig og hjertet flommer over og alle følelsene må gjøre av seg et eller annet sted, så da kan de like gjerne renne nedover kinnet. Selv om jeg er på cafe, eller på pub og prøver legge bånd på meg. Fordi for meg er det dette bøkene handler om - den intense personlige opplevelsen de gir når de treffer. Jeg er ikke så opptatt av å lese bøker inn i en større tradisjon, av å trekke ut tendenser eller forklare tematikken. Jeg har aldri ønsket å bli kritiker, faktisk gjorde mitt lille møte med seriøs litteraturkritikk som fag meg mest av alt sint. Jeg vil ikke ha teoriene fordi de kommer i veien for meg og mitt forhold til teksten. Jeg vil vurdere teksten ut fra hva den gjør for meg, ikke hva den betyr i det store hele.
Så betyr vel det bare at også jeg er en «common reader», en vanlig leser. Og det lever jeg faktisk helt fint med.
