Berge av Jan Kjærstad

Okei, så skulle jeg ha skrevet dette innlegget i juli, men i disse ferietider går dagene usannsynlig fort, og vips: August.

Litt kjapp bakgrunnsinfo til den som ikke har lest:
Berge handler om et bestialsk drap der en kjent rikspolitiker og fire familiemedlemmer blir myrdet på ei hytte i Nordmarka. Vi hører historien om Norge etter at nyheten har kommet ut fortalt gjennom tre synsvinkler: først journalisten Ine Wang, så dommeren Peter Malm og til sist eks-kjæresten til politikerens datter, Nicolai Berge.

Berge er den første boka jeg leser av Kjærstad, og skulle jeg beskrevet den med ett ord, tror jeg det ordet ville være solid. For dette er godt håndverk av en rutinert forfatter som vet hva han driver med. Likevel, om jeg drev med terningkast her, ville ikke min terning hatt nok prikker til å få plass på forsiden sammen med resten av yatzy-kastet.

Jeg syntes det var interessant å lese Berge. For det første fordi det er komplett umulig å lese boka uten konstant å sammenligne med reaksjonene etter 22. juli. Det er overhodet ikke subtilt, men det var akkurat det som fikk meg til å reagere. For det andre fordi jeg likte å se på hvordan Kjærstad bygget opp teksten. Det føltes som et puslespill der alle bitene skulle legges ut på riktig måte, men der jeg fremdeles ser bitene og ikke bare hele bildet. For det tredje likte jeg veldig godt måten jeg leste denne boka på. Jeg og Silje har hatt et særdeles analogt samleseprosjekt der vi har lest samme fysiske utgave av boka og brukt margene flittig. Jeg leste først og noterte, hun leste etter meg og noterte for så og sende meg bilder på messenger. Og der fortsatte vi diskusjonen fra margen.

NB: Alt med håndskrift inneholder spoilere, les på eget ansvar








Men som hintet til innledningsvis, selv om jeg syntes det var en interessant bok å lese, uteble begeistringen. Det er sjelden et godt tegn hvis jeg er mer opptatt av bitene av puslespillet enn helheten. Veien til overtydelig blir kort, for kort i mange tilfeller. Og jeg liker ikke måten personene er tegnet. Jeg føler de alle har fått utdelt fire karaktertrekk eller særheter, for så å hamre gjennom disse fire igjen og igjen. Ine Wang er ambisiøs, tøff, nyskilt og liker sandwicher. Peter Malm er en frivillig einstøing, anglofil, dyktigere i jobben enn han tror og glad i drinker. Nicolai Berge er intellektuell, mer ufrivillig einstøing, forfatter og går med gammelmodige klær. Det er interessant første gangen det nevnes, etter hvert blir det bare repetetivt og kjedelig.

Og jeg har aldri følt meg så fullstendig i utakt med "folkedypet" som for akkurat denne boka. Og med "folkedypet" mener jeg i denne sammenheng Goodreads. Og Silje.

Og da snakker jeg ikke om at jeg var litt lunken til ei bok veldig mange, inkludert mange kritikere, har likt veldig godt. Det skjer ofte. Men etter å ha lest ferdig boka søkte jeg den opp på Goodreads for å se hva andre hadde skrevet. Og til min store overraskelse var dommen ganske unison: del én er litt meh, del to fantastisk - (Peter Malm burde få egen bok!), del tre bra.

Og jeg kunne ikke tro det jeg leste!
Jeg likte meg ganske godt i del én, løpende etter ambulansen med journalist-Ine. Kanskje fordi jeg kjente igjen typene godt fra min egen tid med forsøksvise innpass i avisredaksjoner? Jeg likte meg også godt sammen med Nicolai Berge, selv om jeg stadig var litt usikker på om jeg burde gjøre det. Men det er altså lenge siden jeg har irritert meg så mye over en fortellerstemme som når historien var ført i pennen av Peter Malm! Innen hans del var over var jeg regelrett hissig - og usakelig. Mens Silje har utnevnt ham til sin favorittkarakter fra første halvår.

Så jeg avslutter her, på mitt mest usaklige. Så kan du selv vurdere om det er meg eller Silje du vil høre på, eller holde med.