Innbringende bokjul

Jeg må ha vært virkelig snill i år, for nissen hadde lagt mange bokpakker under treet med mitt navn på. Familien min har tilogmed vært på antikvariat og handlet (etter ørlite oppfordring fra undertegnede), så i år lå også en bunke Richard Herrmann bøker i pakkehaugen etter å ha stått på ønskelista i mange år:

Richard Herrmann: Mine gleders by
Richard Herrmann: Over til London
Richard Herrmann: Livet med Elizabeth
Richard Herrmann: Mary Stuart og hennes verden
Richard Herrmann: Bak den sorte døren

Jeg har lest alle bortsett fra Over til London minst en gang, men dette er bøker jeg er veldig glad for at nå står i min egen bokhylle så jeg kan bla i dem når som helst.

Den andre store bolken, er signert Per Olov Enquist. Etter å ha lest Et annat liv, skjønte jeg at dette var en forfatter jeg måtte lese mer av. Og under treet lå følgende svenske pocketutgaver:

Per Olov Enquist: Kaptein Nemos bibliotek
Per Olov Enquist: Livläkarens besök
Per Olov Enquist: Nedstörtad ängel & Berättelser från de inställda upprorens tid
Per Olov Enquist: Legionärerna
Per Olov Enquist: Musikanternas uttåg
Per Olov Enquist: Magnetisörens femte vinter

I tillegg fikk jeg tre andre bøker:

Kristoffer Schau: På vegne av venner
Kristine Tofte: Song for Eirabu
Gregory David Roberts: Shantaram

Dette lover godt for mye spennende lesning i romjula og på nyåret!

God jul!

Ingen ny bokbloggpost idag.
Bare et ønske om en god jul til alle, forhåpentligvis med gode leseropplevelser pakket under treet!

Åsa Linderborg: Mig äger ingen

Kort fortalt: Åsa Linderborg forteller om oppveksten med sin pappa. Det er bare de to, moren flytter ut og begynner på nytt med en ny mann.

Dette er definitivt ikke en oppvekstskildring det går tretten på dusinet av. Det tok noen sider å komme inn i den, men etter det har jeg ledd og grått meg gjennom hele boka. For meg bikket dette aldri over i det sentimentale. Det gode og det vonde går hånd i hånd hele veien, hvem av dem som er i føringen varierer.

Likevel, det som grep meg mest er ikke Linderborgs oppgjør med sin egen oppvekst. Jeg sitter igjen med følelsen av å ha lest en viktig biografi. En biografi om ikke bare hennes pappa, men om mange andre som han. Alle disse menneskene du ser rundt deg hver dag. De som går forbi deg på gata, som setter seg ved siden av deg på bussen, som står foran deg i køen på Kiwi. Alle har sin biografi, og mange av dem ville nok lignet veldig på denne. Det handler om kjærlighet til en datter, om yrkesstolthet, om å komme til kort i hverdagens mange utfordringer.
Jeg føler jeg har lest noe viktig om å være menneske etter å ha lest denne boka. Det er ikke en følelse alle bøker gir.

Tanker

Følelsen av ikke å kunne skrive. At tastene og fingrene frastøter hverandre som magneter. Ingenting originalt i det. Bokstavene på skjermen foran meg ser fremmede ut, ikke vennlige. Uvesentlige, nakne, ensomme. Jeg vet ikke. De holder bare ikke mål.
Likevel presserende, det å skrive. Det er meg, den du ser her, kroppen dekket av hud. Rett på innsiden en annen, den skrivende, hun som ikke synes.
Jeg vet det er umulig, det å skrive nå. Det er en time siden jeg leste siste side i ei bok som beveget meg. Akkurat nå sier jeg: den største leseropplevelsen i 2009. Om en uke, med litt avstand, sier jeg kanskje noe annet, kanskje ikke.
Per Olov Enquist: Et annat liv, den kommer til å sitte igjen lenge. Den kommer til å leses igjen.

<-- Grunnen til manglende nye blogginnlegg


Har de siste dagene brukt hver ledige stund til å lese. Er ca 300 sider inn i denne nå. For en fantastisk bok! Litt fordi det er veldig inspirerende å lese forfatterportretter fra før de ble publiserte forfattere. Litt fordi det faktisk er første bok jeg leser på svensk, og jeg liker det. Mye, eller aller mest, fordi det er veldig godt skrevet.

Kommer sterkere tilbake, nå vil jeg bare lese mer.

Trude Marstein: Ingenting å angre på

Ekteparet Vegard og Heidi, sommerferie. Vegard tar med parets tre barn på hytta, mens Heidi må bli igjen hjemme en ekstra dag for å bli ferdig med et regnskap. Men Heidi skal egentlig ikke jobbe. Hun skal møte Mikkel, elskeren.

Kortversjonen av hele handlingen, og røper ikke mer enn det som allerede står på baksiden. For som vanlig i Marsteins bøker, føles et handlingsreferat irrelevant etter å ha lest Ingenting å angre på. Vi følger Vegard og Heidi gjennom to dager. Alle de små gjøremålene, tankene, samtalene, observasjonene. Vi er tett, tett på, helt på innsiden av familielivet. Perspektivet ligger vekselvis hos Vegard og Heidi, annenhver gang. På den måten får leseren større oversikt over ekteskapet enn noen av partene i det har. Det ligger så tett på hverdagen, så tett på livet, det skaper troverdighet og gjenkjennelse.

Det er ingen hemlighet at jeg liker Marsteins måte å skrive på. Jeg likte denne boka også. Noen bøker flytter deg ut av hverdagen, lar deg være en annen for en stund, se nye steder, følge helter plassert i ekstreme situasjoner. Denne boka gjør noe helt annet. Istedenfor å beundre personene, tenker jeg "det kunne vært meg". Istedenfor å flytte meg ut av hverdagen, får den meg til å reflektere over den. Jeg oppfatter dette vel så viktig som å ta opp "de store spørsmålene", som Gert Nygårdshaug etterlyste tidligere i år.

Når det er sagt, noen irritasjonsmomenter var det under lesingen, og de hadde mest med (manglende) redigering å gjøre. Overgangene mellom når vi følger Vegard og når vi følger Heidi markeres med nytt avsnitt og store bokstaver i de tre første ordene i det nye avsnittet. Dette er ikke gjennomført. Enkelte steder går perspektivet over fra den ene til den andre uten at jeg som leser er oppmerksom på det, og blir forvirret. Det kunne vært et virkemiddel, men jeg greier ikke finne motivasjonen der det skjer. Og det er også andre småfeil. Den mest tydlige jeg la merke til: Mens Vegard forteller, sender parets eldste datter, Matilde, en tekstmelding til moren. I Heidis perspektiv leser hun samme melding, som da sies å være fra Anna (et navn som forøvrig ikke tilhører noen av personene det fortelles om). Disse småtingene trekker litt ned, men alt i alt vil jeg si boka stod til forventningene. Og i dette tilfelle vil det si veldig bra!

Dagens målsetting

Det er en ting jeg aldri trodde jeg skulle savne fra journalistikken, men som jeg virkelig skulle ønske jeg hadde mer av nå: Deadlinespress!
Jeg er veldig flink til å utsette til imorgen alt som kan utsettes... Desverre gjelder dette i mange tilfeller også skrivingen.

Så, idag skal jeg gi meg selv en deadline. Jeg har en tekst jeg har planer om å sende inn til Vidarforlagets novellekonkurranse. Men det gjenstår litt arbeid. Selve skjelettet av novella er omsider ferdig. Men det gjenstår endel redigeringsarbeid, finpuss, språkvask. Kall det hva du vil.

Målsettingen: innen denne dagen er omme, skal teksten være klar til sending.
Og aller helst skal den ha selskap av minst en novelle til før fristen går ut den 30. desember.