Ingvild H. Rishøi - Vinternoveller

Tittel: Vinternoveller
Sjanger: Novellesamling
Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2014
Sidetall: 129 s.
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Bokmål

Ingvild Rishøis noveller river meg i fillebiter. Det tar tid å sette meg sammen igjen nok til å kunne samle tankene og skrive om dem.

Jeg leste Vinternoveller da den kom ut i februar i fjor med den nervøsiteten som bare hører til opplevelsen av å lese en av dine absolutte favoritter. Forventningen var skyhøy, fallhøyden stor og jeg fikk akutt høydeskrekk av å holde boka i hendene.
Men jeg falt ikke.

Nå har jeg lest boka på nytt, og merker at jeg først og fremst møter novellene med nesegrus beundring. Kanskje ikke det beste utgangspunktet for en kritisk tekst, men det er et godt sted å være som leser. Rishøis måte å bygge opp novellene på, spiller på alle strengene i meg. Korte, presise setninger veksler med passasjer der setningene er eviglange kommafester når noe virkelig står på spill for karakterene. Det er en rytme i det som gjør leseopplevelsen ekstra intens. Jeg leser med hele kroppen, reagerer fysisk på ordene og det selv om språket er helt nøkternt og uten de voldsomme bildene.

Men mest av alt er det karakterene som gjør jobben.
Rishøi gir stemme til samfunnets outsidere. De har alt å tape, og de er klar over det. De er vant til å tape, de balanserer på en grense der det å gi opp hele tiden er en mulighet, men de har foreløpig for mye kamp i seg til å la være. Og nettopp i kampen ligger deres stemme. De har problemer med å snakke med andre, men de snakker hele tiden med seg selv. Gang på gang forsøker de å snakke seg selv vekk fra fortvilelsen, en rasende indre monolog for å holde seg i gang. Verden har ikke så mye annet å by på enn motgang, og mye av den er selvforskyldt, noe de også er klar over. Men de har fremdeles noe som betyr noe, noen de skal bety noe for.

I Vinternoveller er fellesnevneren familie. Vi møter den unge alenemoren som ikke har råd til to bussbilletter hjem fra barnehagen, faren som akkurat har kommet ut fra fengsel og skal møte sønnen for første gang og storesøsteren med altfor mye ansvar som er i ferd med å miste småsøskene.
Og tårene mine renner...

Det er mørkt i Rishøis noveller, men det er likevel ikke beksvart.
Også håpet ligger i kampen. Karakterene har ikke gitt opp, og så lenge de fortsatt kjemper har de enda ikke tapt. I Vinternoveller lar Rishøi faktisk karakterene få beholde håpet. De får alle et lite innslag av hjelp utenfra, en liten pust i bakken fra motgangen så kreftene holder til å møte dagen i hvert fall en gang til.

Det er ikke akkurat noen som rir i sakte film inn i solnedgangen, men jeg tar det jeg kan få.

Ja takk, nå med en gang

Altså…

Alle lesere opplever variasjoner i leselysten. Det er lite som er så frustrerende som å sitte og stirre på smekkfulle bokhyller og ikke ha lyst til å lese noen av bøkene som står der. Det er ikke der jeg er akkurat nå.

Jeg har lyst til å lese alle sammen.
Helst nå med en gang.
I tillegg har jeg lyst til å lese alle bøker jeg leser om på andres blogger. Og alle jeg ser omtalt på booktube.

Det er en farlig modus å være i. Eller, la meg omformulere: Det er en dyr modus å være i. Et forsøk i å kjøpe lunsj endte i besøk i bokhandelen. Å skru på datamaskinen sender meg sporenstreks til Bookdepository, og plutselig ligger det bokpakker i postkassa flere dager i uka enn det ikke gjør det.
Og jeg vil altså lese alle sammen med en gang.
Noe som er litt vanskelig når du bestiller åtte om gangen.

I dette humøret er det komplett umulig å bestemme seg, så jeg multitasker.
Jeg gikk inn i denne helga med fire påbegynte bøker. Så satte jeg ned foten:
Ikke lov å begynne på nye bøker før alle fire er ferdiglest.

Så kom Joe Abercrombies nyeste i posten.
Om du leser denne bloggen, er sannsynligheten stor for at du vet hvordan jeg reagerer på en ny Abercrombie bok. (Bare sånn i tilfelle du ikke vet, det kan oppsummeres i ikke-ordet 'squeeeeeeeeee')
Men litt selvdisiplin må man ha, så denne helga har jeg fullført fire bøker og er klar.

Ubesluttsomheten er utsatt en dag eller to.

Samtale i heimen

Jeg: Det er en viss fare for at jeg var en uanstendig pike i går.
Han: Javel?
Jeg: Du skjønner jeg var inne på en sånn nettside du vet...
Han: Jaha?
Jeg: Den heter bookdepository.com. Og det er mye mulig det besøket fører til at det kommer noen bøker i postkassa fremover.
Han: *sukker* Jeg skjønner ikke hvorfor du bruker penger på nye bøker når du har så mange du ikke har lest enda.
Jeg: Men disse er helt nye, jeg har forhåndsbestilt dem så jeg får dem med en gang de kommer ut.
Han: Hvorfor venter du ikke til de kommer i pocket?
Jeg: Jeg kan ikke vente så lenge. Dessuten har jeg de andre i serien i hardback. Den nyeste må jo matche.
Han: *rister på hodet og går*

Noen som kjenner seg igjen?

Altså, det er mine penger og jeg bruker dem som jeg vil, men jeg ser jo at han har et poeng. Jeg kjøper langt flere bøker enn jeg rekker å lese. Og når jeg kjøper nye, fortrenges forrige runde jeg kjøpte fordi de nyeste virker mest spennende akkurat nå.

Fordi jeg er fryktelig glad i lister, har jeg også alle tallene.
Første halvår av 2015 har jeg totalt lest 46 bøker. Jeg har anskaffet 75, godt hjulpet av bokshopping-bonanza både i Paris og i Dublin. Av bøkene jeg har kjøpt i år har jeg foreløpig lest 23.
Det er vanskelig å argumentere for at dette er handlemønsteret til et fornuftig menneske som helt på ordentlig tror hun skal få lest alt hun kjøper. 

Om noen nå tror at dette er innledningen til at jeg skal annonsere innkjøsstopp, er det helt feil.
Jeg vet det ikke funker likevel. Men å se tallene svart på hvitt kan kanskje få meg til å begrense meg,
i hvert fall litt?

Ikke fordi det er noe galt i å kjøpe bøker, men fordi han har rett i én ting:
Jeg har fryktelig mye godt lesestoff i bokhyllene allerede som jeg burde lese.

Månedsoppsumering juni

Juni har vært en svært produktiv lesemåned, igjen godt hjulpet av min nyvakte interesse for tegneserier*. Jeg har lest seks bøker og åtte tegneserier, for ordens skyld skilt fra hverandre her:

Bøker:

• Morten Øen - Tellemarck
• Marit Kaldhol - Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz
• Thomas Hylland Eriksen - Fredrik Barth - En intellektuell biografi
• Benedicte Meyer Kroneberg - I beste mening 
• Kjell Westö - Gå ikke alene ut i natten
• Emily St.John Mandel - Station Eleven

Det jeg er mest fornøyd med denne måneden er to ting:
For det første at jeg faktisk har skrevet anmeldelse av fire bøker, jeg kan ikke huske sist det skjedde i min bloggkarriere. For det andre at jeg omsider kan slette den stygge nullen på målsettingen om å lese norske bøker utgitt i 2015.

Innholdsmessig har det vært mindre å skryte av denne måneden. Jeg virkelig elsket Station Eleven som jeg startet måneden med, men derfra gikk kurven bratt nedover. Gå ikke alene ut i natten brukte jeg en evighet på å komme gjennom, ikke bare fordi den var på over 600 sider. Det er en oppvekstroman fra Helsingfors i to deler. I den første delen gi fortelleren oss historien om tre unge mennesker som starter et band sammen, men livet skjer og sender dem i ulike retninger. I den andre delen forteller han sin egen historie, og avslører hvordan de to historiene likevel henger sammen. Jeg greide aldri helt engasjere meg i livene til noen av personene, og den eneste grunnen til at jeg kom gjennom hele boka var at jeg plutselig bestemte meg for å være sta…

I beste mening og Tellemarck er begge norske bøker utgitt i år, men veldig forskjellige. Om du har lest omtalen min av Kaldhols bok denne måneden, kan mye av det samme sies om I beste mening. Fint skrevet, men jeg kjedet meg mer enn jeg ble berørt. Da likte jeg Tellemarck bedre fordi den representerte noe helt annet. En skikkelig røverhistorie der to menn og en hund farter rundt i Telemarks ødemark på snøskuter, havner i ville skytedueller, filosoferer rundt litteratur og kunstens rolle i samfunent, drikker hjembrent, puler dame (ingen flertallsendelse med vilje) og idoliserer Morgan Kane. Definitivt ikke ei bok for hvem som helst, det er altfor mye grov vold, sex og ensidige kvinneskildringer for det, men jeg lot meg underholde.

Tegneserier:

• Jim Starlin, Jim Aparo og Mike Decarlo- Batman: Death in the Family
• Robert Krikman og Tony Moore - The Walking Dead Vol 2 - Miles Behind Us 
• Kurtis J. Wiebe, Laura Tavishati, Roc Upchurch og Ed Brisson: Rat Queens vol. 2 -The far reatching tentacles of N'Rygoth
• Robert Krikman og Tony Moore - The Walking Dead Vol 1: Days Gone By 
• Alan Moore og Brian Bolland - The Killing Joke
• Kurtis J. Wiebe, Laura Tavishati, Roc Upchurch og Ed Brisson: Rat Queens vol. 1 - Sass and Sorcery  
• Brian K. Vaughan og Fiona Staples - Saga Vol. 4
• Brian K. Vaughan og Fiona Staples - Saga Vol. 3 

Jeg har ikke mye erfaring med tegneserier annet enn alt jeg slukte da jeg var barn, men jeg har virkelig fått øynene opp for tegneserier med voksent innhold de siste månedene. Og det kjennes som at de middelmådige leseropplevelsene på bokfronten veies opp av at jeg har lest veldig mye bra her. 

De to første Saga-bøkene leste jeg i mai, og har fulgt opp med de to neste nå. Serien følger et ungt ektepar og deres nyfødte barn mens de flykter for sitt liv. De to unge elskende tilhører nemlig hver sin rase og disse har vært i krig med hverandre i generasjoner. Det er derfor uhørt at de to ikke bare skal ha funnet hverandre, men også avlet barn sammen, og begge sider har sendt ut folk for å rydde dem av veien. Jeg har også lest de to første Walking Dead heftene, og liker både tegnestilen og stemningen veldig godt. Her følger vi en gruppe menneskers kamp for å overleve i møtet med zombie-apokalypsen. (Og nei, jeg har ikke sett TV-serien.) Favoritten er likevel Rat Queens, og særlig hefte nummer to der man begynner å bli ordentlig kjent med karakterene og får mer backstory. Denne serien forteller historien om fire kvinnelige leiemordere som kjemper mot monstre, og de er bare så usannsynlig kule aat jeg har falt helt pladask. 

De to jeg har likt minst har vært de to Batman-seriene jeg har lest. Ikke fordi historiene ikke var gode i seg selv, men fordi de er en del av noe som er så mye større som jeg vet for lite om fra før. Jeg føler rett og slett at det er litt for mange referanser jeg går glipp av. 

Okei, dette begynner å bli fryktelig langt, så det er på tide å runde av. Bare en kjapp titt på hvordan det ser ut for måloppnåelsen etter juni:

• 2/20 norske bøker utgitt i 2015
• 13/15 bøker off the shelf, det vil si bøker som sto i bokhylla per 1. januar 2015
• 4/8 bøker på 1001-lista, som oppgitt hos Lines bibliotek
• 4/6 biografier (dvs full deltakelse i Moshonistas biografisirkel)
• 5/6 andre faglitterære bøker
• 0/5 bøker som er norskskrevet fantasy/science fiction
• 0/5 novellesamlinger
• 0/1 bok på fransk
• 4/19 faktisk lese i hvert fall deler av alle litteraturmagasinene jeg abonnerer på

* Jeg vet jeg har kalt dem grafiske romaner tidligere, men jeg innrømmer at det er mest for å rettferdiggjøre at jeg teller dem som leste bøker. Av de åtte heftene jeg har lest i juni, er det bare The Killing Joke som egentlig er en grafisk roman, definert av at den er en sammenhengende, avsluttet historie. De andre er det som kalles trade paperbacks, det vil si oppsamlingsbøker som samler flere historier som tidligere er utgitt som egne hefter, og tegneserier er derfor et riktigere begrep. 

Emily St.John Mandel - Station Eleven

Tittel: Station Eleven
Sjanger: Roman
Forlag: Picador
Utgitt: 2014
Sidetall: 333 s.
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Engelsk

Station Eleven er noe så sjeldent som en bok som både
… var finalist i den amerikanske National Book Award, en pris som har rykte på seg for å foretrekke relativt smale og eksperimentelle tidler
… og vinner av Arthur C Clarke award, en av de tre store prisene innen science fiction
Omfavnet både av litterær elite og SFF-fandom? Det sier seg selv: Jeg måtte lese.

La meg starte med konklusjonen:
Jeg elsket denne boka!

Jeg vet at så fort jeg beskriver den som en post-apokalyptisk roman eller science fiction, er det mange som faller av, eller i det minste tenker stille for seg selv å nei, ikke enda en. Men vær så snill, heng med litt til, denne boka fortjener din oppmerksomhet selv om du er en av dem som vanligvis ser ordene science fiction som en grunn til å la den ligge.

Station Eleven er først og fremst en litterært ambisiøs roman. Vi følger mange personer over ulike tidsplan, ikke nødvendigvis fortalt fra A til B, og da jeg var ferdig med boka var jeg overrasket over å oppdage at den bare var på litt over 300 sider. Jeg følte at etter alt jeg hadde vært gjennom, burde sidetallet i hvert fall ha vært det dobbelte. I tillegg er den ekstremt godt skrevet. En av blurbene som er trykket i min pocket utgave uttrykker det slik: "A novel that miraculously reads like equal parts page-turner and poem," og jeg kjenner meg godt igjen i den beskrivelsen. Forfatteren drar meg både inn i handlingen og i stemningen, dette var en sånn bok som fikk hverdagen til å irritere meg fordi den kom i veien for lesingen.

I boka følger vi et knippe mennesker som alle på ulike måter er knyttet til den berømte skuespilleren Arthur Leander. I bokas første kapittel dør han på scenen mens han spiller tittelrollen i King Lear, og i bokas oppbygging er dette et vel så viktig nullpunkt som katastrofen som inntreffer litt senere samme kveld: Et fly fra Europa bærer med seg smitten av et pandemisk influensavirus som i løpet av uker utsletter 99% av menneskeheten. Vi følger våre personer både gjennom Leanders 'rise to fame' og i tiden etter katastrofen. Noen er med i begge tidsløp, andre bare i ett av dem.

Men i motsetning til veldig mange andre post-apokalypse historier, er aldri selve katastrofen i fokus. Den er et bakteppe som selvsagt spiller en viktig rolle i karakterenes liv, men det er menneskene og utforskningen av dem som spiller hovedrollen. Dette forsterkes av at vi følger en del av personene både før og etter, men bare i veldig begrenset omfang under. Det er lettere å identifisere med en del av personene fordi de har levd i min verden og husker den godt. De lever med et konstant savn og nostalgi over det de har mistet, men de har tilpasset seg en ny tid og valgt å fortsette livet under nye forutsetninger. Dette er noe av det jeg liker best med denne boka. Det at den er post-apokalyptisk men likevel ingen dystopi. Det finnes håp her, en tro på menneskehetens evne til å tilpasse seg å overleve, selv om mørket også er en del av denne nye verdenen som har oppstått er ikke alt mørkt, .

What was lost in the collapse: almost everything, almost everyone, but there is still such beauty. Twilight in the altered world, a performance of A Midsummer Night's Dream in a parking lot in the mysteriously named St. Deborah by the Water, Lake Michigan shining a half mile away. Kirsten as Titania, a crown of flowers in her close-cropped hair, the jagged scar on her cheek-bone half-erased by candlelight. The audience is silent, Sayid, circling her in a tuxedo that Kirsten found in a dead man's closet near the town of East Jordan: "Tarry, rash wanton. Am I not thy lord?" (s. 57)

Som nevnt følger vi mange personer, men den vi kommer tettest på og som jeg oppfatter som bokas hovedperson er Kirsten. Hun er som barn vitne til Leanders død, men husker lite av det. I den nye verdenen reiser hun rundt med the Travelling Symphoni, en gruppe skuespillere og musikere som reiser rundt fra sted til sted og spiller Shakespeare-skuespill og klassisk musikk for de små samfunnene som fremdeles eksisterer. Bokas plott er knyttet til henne: Gruppen har etterlatt to av sine medlemmer i et slik samfunn fordi de ventet barn, og er nå tilbake for å hente med seg den lille familien videre. Men familien er borte, og symfonien vil finne dem. Når jeg nevner dette plottet så sent i omtalen er det fordi dette bare er én av mange tråder boka vever med. Ingenting jeg skriver kan yte helheten rettferd.

Jeg sitter med følelsen av å kunne fortsatt å skrive om Station Eleven i det uendelige, det er så mange elementer å ta tak i, men dette er allerede blitt ganske langt. Hovedbudskapet er uansett enkelt å oppsummere: Les! Egentlig er det det eneste orde jeg hadde trengt å skrive...

Marit Kaldhol - Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz

Tittel: det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz
Sjanger: Roman
Forlag: Samlaget
Utgitt: 2014
Sidetall: 176 s.
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Nynorsk

Jeg har lest så mange begeistrede omtaler av denne boka, men jeg greier ikke dele begeistringen. Annet enn for omslaget. Her jeg sitter og hører regnet treffe verandaen utenfor, er den himmelen alt jeg drømmer om. 

Det frister å stoppe der, jeg har nemlig et forklaringsproblem. 

Jeg sier at begeistringen uteblir, men jeg har store problemer med å beskrive hvorfor. Dette er ei bok jeg trodde jeg ville like. Språkdrevet, stemningsfull, en dobbel familietragedie  som ligger og verker med en mor som er død og en søster som er narkoman - denne boka har OMG-all-the-feelz potensiale. Jeg trodde jeg skulle famle etter ordene fordi superlativene føles tomme, men i stedet har jeg problemer fordi teksten bare skled unna uten å feste seg i meg. 

Det er noe med hovedpersonen som virker altfor kjent. Jeg føler jeg har lest henne i mange bøker allerede. En litt vag person som står på siden, som av en eller annen grunn ikke deltar i samfunnet rundt seg. En person som prøver å studere, men ikke får det til, som betrakter sine jevnaldrende og tror de er sorgløse og mestrer livet og at det bare er henne det ikke virker for. Jeg kjenner jeg blir litt sliten av å lese om henne, jeg synes hun er tafatt. Og jeg vet jeg er urettferdig, at hun er i sorg og at denne distansen og følelsen av uvirkelighet er naturlige reaksjoner på å ha mistet noen. Og dette ligger dessuten bare i bakgrunnen for bekymringen for storesøsteren som er lammende nok i seg selv. 

Men alt jeg greier tenke mens jeg leser er at jeg ønsker meg noe annet.

Jeg vil ha handling og forandring og en stor episk fortelling som sluker meg hel, ikke denne tuslete stillstanden der Hvert. Ord. Bærer. Sin. Egen. Tyngde og alt er poetisk pent og kledelig trist hverdagsrealisme.

Noe som får meg til å lure på om dette egentlig er et klassisk tilfelle av feil timing? Jeg har likt bøker av denne typen tidligere, men akkurat nå er det noe annet jeg ønsker meg. Kanskje ville jeg elsket denne om jeg leste den på et tidspunkt der jeg var mer mottakelig for poetisk språk og eksperimentelt sideoppsett? Det er jo ikke sånn at jeg aktivt misliker boka, jeg kan se hva det er andre liker. Men når ordene ikke greier å spille på følelsene mine, blir resultatet denne gangen bare helt ok. Fort lest og fort glemt rett og slett.

Dette er månedens samlesningsbok i forbindelse med Bokbloggerprisen 2014, og du finner flere langt mer begeistrede omtaler på samlesiden for denne lesesirkelrunden.

Thomas Hylland Eriksen - Fredrik Barth: En intellektuell biografi

Tittel: Fredrik Barth - En intellektuell biografi
Sjanger: Biografi
Forlag: Universitetsforlaget
Utgitt: 2013
Sidetall: 270 s.
Kilde: Biblioteket
Språk: Bokmål

Jeg kunne påstått at jeg er en massiv fan av Fredrik Barth og at det er grunnen til dette bokvalget, men det ville være blank løgn.

Sannheten er at jeg smått desperat, to dager før fristen til Moshonistas biografisirkel, sto foran hyllene på biblioteket i Drammen og lette etter noe som kunne passe inn under kategorien 'vitenskap'. Denne boka var strengt tatt den eneste jeg fant, og som en hyggelig bonus passer den også inn i årets første kategori: mann med bart. Jeg greide riktignok ikke komme gjennom den på to dager, men som kjent bedre sent enn aldri, i hvert fall når krysslista lover full biodeltakelse i år!

Jeg kunne påstått at jeg i det minste visste hvem Fredrik Barth var før jeg plukket boka ut av hylla, men det ville fortsatt vært løgn. Baksideteksten kan imidlertid fortelle meg at han "uten sammenligning er Norges viktigste sosialantropolog og på mange måter den moderne sosialantropologiens grunnlegger her i landet." Jeg unnskylder meg med at sosialantropologi er et fagfelt der jeg er helt blank, men det er også et fagfelt jeg synes er spennende og kunne tenke meg å lese mer om. I så måte var denne boka en god start.

Thomas Hylland Eriksen har jeg hørt om, og som tittelen mer enn antyder er ikke det han har skrevet en ordinær biografi der vi følger en person gjennom oppvekst og voksenliv og personlige opp- og nedturer. Vi kommer aldri tett på personen Fredrik Barth i teksten, bare vitenskapsmannen. Foreldrene er så vidt med i starten, hans første ekteskap og barna derfra nevnes i forbifarten, mens hans andre kone (Unni Wikan) får litt mer plass fordi hun er sosialantropolog og har hatt innvirkning på Barth også faglig.

I stedet går Hylland Eriksen gjennom alle Barths feltarbeid og tilhørende publikasjoner og setter disse inn i en større faghistorie.  Selv med null forkunnskaper, hang jeg greit med gjennom teksten og det var interessant å lese om de forskjellige kulturene Barth besøkte. Dessverre var det ikke så mye fokus på hva han opplevde som det var på hvilke artikler og teoridannelser som kom ut av feltarbeidene. For meg som legperson var det et savn, og jeg synes teksten til tider ble ganske tørr. De mest spennende avsnittene er faktisk sitater fra Barths egne tekster, noe som ga meg lyst til å gå videre å lese noen av dem.

Det er i det hele tatt inspirasjonen til å lese videre jeg tar med meg fra denne boka. I seg selv vil jeg karakterisere den som en helt grei leseopplevelse, men den var en fin inngangsport til et område jeg kan lite om fra før, men som jeg nå ble minnet på at jeg vil bli bedre kjent med. Hylland Eriksen har gitt meg mange pekere til hvor jeg kan fortsette, og på den måten tenker jeg at teksten har oppfyllt sin misjon.