Månedsoppsummering desember

Det er enda noen timer igjen av desember, men jeg vet jeg ikke kommer til å fullføre flere bøker i år, så drister meg til årets siste oppsummering litt på forskudd. Noe som naturlig nok også blir oppsummeringen av lesemålene totalt for 2016.

I desember har jeg lest 7 bøker, og ender med det på 89 bøker totalt i år:

• Marquis de Sade - Justine
• Ella Frances Sanders - Speaking in Tongues - curious expressions from around the world
• John Wyndham - The Day of the Triffids
• Michel Faber - Apple: Crimson Petal stories  
• Bror Hagemann - Syng meg vekk
• Lyndsay Faye - The Gods of Gotham
• Jan Kristoffer Dale - Arbeidsnever

To kvinner, fem menn.
Tre på norsk, fire på engelsk.
To novellesamlinger, fire romancer, en non-fiction.
Tre lånt, fire eid og alle på papir.

Det har ikke vært en fantastisk lesemåned, men den har vært bra.

De to norske, Arbeidsnever og Syng meg vekk, var begge solide bøker som jeg gjerne anbefaler videre.
The Gods of Gotham er en bok jeg aldri ville valgt ut på egenhånd, men som jeg leste som en del av en lesesirkel. Boka er en detektivhistorie fra 1840-årenes New York med det helt nyopprettede politiet. Historisk krim med andre ord, og underholdende og engasjerende lesing. Jeg har siden oppdaget at den er den første i en serie. Litt usikker på om jeg kommer til å fortsette, men likte altså denne overraskende godt.
Apple: Crimson Petal stories er en novellesamling som gir flere fortellinger om noen av personene i Crimson Petal and the White som jeg leste tidligere i år. Synes denne samlingen ble veldig tam i forhold til den opprinnelige boka, og greide ikke helt oppdrive det samme engasjementet.
The Day of the Triffids er science fiction fra 50 tallet om en mann som våkner og oppdager at han er en av veldig få mennesker på jorden som fremdeles kan se. Dette er historien om hvordan samfunnet kollapser når nesten alle menneskene er blinde, og i tillegg jages av store, kjøttetende planter som kan bevege seg rundt. Det var mye bra med boka, men en del ting jeg hadde litt problemer med å tro på så det endte midt på treet.
Speaking in Tongues fikk jeg til jul av Silje. Boka har samlet en del faste uttrykk fra ulike språk og gir både den bokstavelige oversettelsen og den egentlige betydningen sammen med kreative illustrasjoner. En veldig søt bok, og passende julegave.
Årets siste fullførte ble Justine av Marquis de Sade. Å si dette var hyggelig lesing, ville være en grov overdrivelse. Her er det vold, mord, voldtekt og elendighet fra begynnelse til slutt, men boka har også mer og by på i form av spørsmål rundt rett og galt og kritikk av datidens lederklasse.

Jeg hadde gitt opp de fleste av lesemålene mine før desember, men bestemte meg for at jeg var nær nok til å prioritere å fullføre målet om 12 bøker fra 1001-lista. Justine og The Day of the Triffids sørget for å få meg i mål der. Ellers ble det også to kryss for nye norske, men der var jeg allerede i mål forrige uke. Da ser totalen for 2016 slik ut:

• 1/3 ganger har jeg lest Jane Eyre av Charlotte Brontë 
• 2/6 bøker skrevet av Doris Lessing
• 4/5 essaysamlinger
• 13/25 bøker off the shelf (det vil si som sto i hylla per 31.12.15)
• 12/12 bøker på 1001-lista
• 4/6 biografier (dvs full deltakelse i Moshonistas biografisirkel)
• 22/20 norske bøker utgitt i 2016

De to målene som skulle sørge for mer fordypelse i 2016 falt gjennom begge to. Jeg leste ingen bok mer enn en gang, heller ikke Jane Eyre slik planen var, og jeg leste bare to bøker av Doris Lessing. Da var jeg faktisk nærmere fordypelse i Margaret Atwood siden jeg leste tre av hennes bøker i år.

Målet om 5 essaysamlinger hadde vært enkelt å fullføre, da jeg manglet bare én, men jeg hadde ikke lyst til å lese noe av det jeg hadde, og ikke ork til å gå ut og kjøpe noe annet. Jeg falt i løpet av høsten også ut av biografisirkelen, uten at det var planlagt.

Årets største mangler er helt klart off the shelf bøkene der jeg bare har lest 13/35. Dette er latterlig lavt med tanke på hvor mange bøker jeg kjøpte i 2015 som jeg fremdeles har lyst til å lese. Men jeg har kjøpt veldig mange bøker i 2016 også, og har lest disse fremfor det som sto i hyllene fra før. Men jeg gir ikke opp, og har i stedet for å ta til fornuften heller øket målet mitt til 40 neste år. Så får vi se hvordan det går.

Godt nytt leseår til alle lesere! Hva er dine leseplaner for det nye året?

Lesemål 2017

Jeg har hatt lesemål nesten like lenge som jeg har blogget, og jeg har ikke planer om å gjøre 2017 til et unntak. Jeg synes det er morsomt å ha noe å strekke meg etter og noe å styre lesevalgene mot, og så lenge jeg ikke tar det veldig tungt når jeg ikke når målene, skaper det heller ikke stress i hverdagen.

Den første målsettingen baseres på Goodreads Reading Challenge, og går utelukkende på antall. Her setter jeg målet på 80 bøker, som jeg har gjort de to siste årene. Dette er et mål jeg har klart med god margin begge gangene, men jeg vil ikke sette det høyere fordi jeg synes 80 bøker på et år er en bra mengde. I fjor passerte jeg 120 med følelsen av at det var for mange. Jeg vil ha rom til å lese også lange bøker, og da er 80 et bra antall.

Den andre målsettingen blir årets store utfordring. Jeg vil lese minst 40 bøker off the shelf - noe jeg definerer som bøker som sto i hylla per 1/1-17. Dette blir vanskelig, da dette er et antall jeg ikke har vært i nærheten av på mange år. For 2016 satt jeg målet på 25, jeg tror jeg ender på 14. De siste årene har jeg kjøpt veldig mange bøker, langt flere enn jeg rekker å lese. Det betyr at jeg har store mengder bøker i hyllene jeg har veldig lyst til å lese. Siden jeg ikke har lyst til å avlegge løfte om å slutte og kjøpe bøker, vil jeg i stedet strebe etter å lese minst 40 av bøkene jeg allerede har kjøpt eller fått. Det skal være helt gjennomførbart med litt viljestyrke, og er samtidig enkelt å kombinere med de aller fleste andre lesemål.

Jeg vil også fortsette å lese 1001-bøker, og setter målet på 12 som det har vært i år. En i måneden er et bra snitt for dette. Jeg ønsker også å motivere meg selv til å velge noen av de tykkere bøkene i bokhylla, og sier derfor at jeg skal lese minst 5 bøker over 500 sider. Når jeg først begynner å telle, er det veldig lett å velge de korteste bøkene for å komme opp i antall fort, men jeg liker å lese lange bøker som gir meg tid til å bli kjent med personene på en helt annen måte enn du rekker på knappe 200 sider.

Et mål som ikke kan kombineres med off the shelf er å lese nye norske utgivelser fra 2017. Jeg har hatt et mål om 20 bøker de to siste årene, noe jeg har greid med god margin. Jeg setter meg det samme målet for 2017, og har planer om å kombinere i hvert fall deler av dette med målsettingen om å lese minst 10 diktsamlinger. Dikt er en sjanger jeg har lest altfor lite av, men jeg har tatt mine første vaklende skritt i 2016. Jeg har derfor bestemt meg for at dikt skal bli årets sjangermålsetting. De to siste årene har målet vært henholdsvis fem novellesamlinger og fem essaysamlinger, men i 2017 dobler jeg antallet fordi diktsamlinger er raskere å lese.

Da ender jeg opp med følgende liste for 2017:

• Lese minst 80 bøker
• Lese minst 40 bøker som sto i hylla per 1/1-17
• Lese minst 20 norske bøker utgitt i 2017
• Lese minst 12 bøker på 1001-lista
• Lese minst 10 diktsamlinger
• Lese minst 5 bøker over 500 sider

Dette burde i teorien være fullt gjennomførbart da kategoriene er så åpne at veldig mye kan puttes inn i dem. Mest kontroversielt (i hvert fall blant enkelte som frekventerer mitt kommentarfelt) vil jeg tro det er at målsettingen om full biografisirkeldeltakelse nå er borte fra lista. Det betyr ikke nødvendigvis at jeg ikke skal være med - bare at det å være med ikke lenger gir kryss. Så burde jeg selvsagt hatt en uttalt målsetting om hvor mye jeg skal blogge neste år, men den tør jeg ikke sette. La meg bare si jeg har et mål om å skrive, så ser vi hvordan det går.

Og med målene for 2017 på plass, kan nyttår bare komme. 

Godt nytt leseår til alle som er innom her, håper 2017 blir et år med mange nye favoritter!

Månedsoppsummering november

Ambisjonene om å fylle bloggen med anmeldelser av norske bøker denne høsten strandet. Til ingens store overraskelse.

Overskuddsenergi har vært mangelvare en stund. November var hektisk og så langt har jeg vært syk hele desember. Ikke alvorlig syk. Bare en irrirende langvarig forkjølelse som ikke vil slippe taket og gjør at jeg kollapser på sofaen så fort jeg ikke er på jobb. Men jeg leser i hvert fall.
Syv bøker ble det i november:

• Rebecca Solnit - A field guide to getting lost
• Caitlin Moran - Moranifesto 
• Steven Pinker - A Sense of Style 
• Émile Zola - Thérèse Raquin
• Ida Hegazi Høyer - Historier om trøst
• Ivo de Figueiredo - En fremmed ved mitt bord
• Nikolaj Frobenius - Alle mine demoner 

Fire sakprosa, to novellesamlinger og en roman.
Fire menn, tre kvinner.
Fire på papir, to som e-bok, en lydbok
Fire på norsk, tre på engelsk.

Alle mine demoner var månedens skuffelse, den boka har jeg allerede skrevet om.
En fremmed ved mitt bord og Historier om trøst var begge bøker jeg likte veldig godt og som jeg egentlig har hatt planer om å skrive egne innlegg om. Vi får se hvordan det går.  
Thérèse Raquin er god, uten å bli noen umiddelbar favoritt for meg.  
A Sense of Style var glimrende! Anbefales varmt til alle som vil forbedre skriftspråket sitt og vil ha helt konkrete tips til hvordan dette kan gjøres. Fokuset i boka er på sakprosa, men mye vil gjelde også om man skriver skjønnlitteratur. Og boka fokuserer på engelsk, så det er ikke alt som er direkte overførbart til norske språkforhold, men mye er det. Og Pinker er morsom, selv når han skriver om grammatikk!
Moranifesto var månedens lydbok. Tekstene var som andre bøker av Caitlin Moran, noen jeg likte og noen jeg likte mindre. Men det jeg sitter igjen med her er først og fremst irritasjon over at Moran ikke leste inn boka selv, som hun har gjort med de andre. Det gjør at boka mister i hvert fall en stjerne hos meg.
A field guide to getting lost var den perfekte påminnelsen til hvorfor jeg satt det som et mål å lese minst fem essaysamlinger i år. Personlige essays som blander personlige anekdoter med mer vidløftige tankerekker og trekker inn kunst og litteratur. Denne likte jeg veldig godt, og vil definitivt lese mer av Solnit.

Til slutt, måloppnåelse.
Tre nye norske gjør at jeg i hvert fall har nådd ett mål i år.
Ett nytt kryss for essaysamling, ett dobbeltkryss for off the shelf og 1001 til Thérèse Raquin og lista ser slik ut:

• 1/3 ganger har jeg lest Jane Eyre av Charlotte Brontë 
• 2/6 bøker skrevet av Doris Lessing
• 4/5 essaysamlinger
• 13/25 bøker off the shelf (det vil si som sto i hylla per 31.12.15)
• 10/12 bøker på 1001-lista
• 4/6 biografier (dvs full deltakelse i Moshonistas biografisirkel)
• 20/20 norske bøker utgitt i 2016

En bokoholikers bekjennelser

Jeg skal ikke lyve.

En stor del av eksistensgrunnlaget for denne bloggen er stoffet jeg tror ingen andre enn meg selv egentlig leser: listene som finnes i egne faner på toppen av bloggen. Selv om jeg ikke har skrevet jevnlige innlegg gjennom det siste året, er listene likevel pliktskyldigst holdt oppdatert. Jeg liker oversikten de gir meg, jeg liker å telle. Selvsagt kunne jeg skrevet dette i en notatbok eller i en fil lagret et sted ingen andre enn meg kan se det, men uten illusjonen om at noen andre enn meg selv er interessert i disse listene, ville jeg neppe vært linke flink til å fylle dem ut. Derfor bor de her på bloggen.

Jeg liker lister.
Men listene forteller meg også at jeg har et seriøst shoppingproblem når det gjelder bøker.

I løpet av 2016 har jeg så langt anskaffet 143 bøker. Av disse er:

• 5 anmeldereksemplarer
• 6 gaver
• 132 kjøpt av meg selv

Nå høres det ut som jeg bruker fryktelig mye penger på bøker, og det er selvsagt ikke til å komme utenom at foruten bokostnader, mat og månedskort er nok bøker min største utgiftspost. Men veldig mange av de 132 er kjøpt i brukthandler eller på loppemarked og har derfor ikke kostet meg veldig mye. Jeg går ikke personlig konkurs riktig enda.

Og jeg liker bøker.
Ikke bare ordene som er inni dem, jeg liker bøkene også som fysiske objekter. Jeg er ikke så god på pynt, pø og planter. Husmorgenet muterte og forsvant et sted på veien til meg. Uten bøkene ville mitt hjem vært nakent. Jeg liker at du som regel vil finne en bokstabel av varierende størrelse i hvert rom. Jeg liker at stablene varierer ut fra hva jeg tror jeg skal lese akkurat nå, eller hva som akkurat kom inn døra. Jeg liker at jeg på tross av alle bøkene jeg kjøper, fremdeles har en dedikert hylle til lånte bøker så de ikke skal blande seg med resten. Og jeg blir ikke stressa av å omgi meg med bøker jeg aldri har tid til å lese.

For ja, jeg leser langt færre bøker enn jeg kjøper. Og jeg leser også bøker jeg ikke kjøper.
Så langt i år har jeg fullført 80. 33 av dem er kjøpt i 2016, 13 var i hyllene da året begynte. 34 er lånt, enten av venner, på biblioteket eller gjennom strømmetjenestene Scribd/Storytel.

De nye bøkene kjøper jeg fordi jeg vil lese dem med en gang. Men ofte er det sånn at før jeg kommer så langt, har jeg kjøpt flere og de nyeste går foran i køen. I bruktbutikker og på loppis er terskelen lavere; der kjøper jeg ofte bøker jeg tenker jeg vil lese en gang i fremtiden. Innen den fremtiden kommer, har jeg noen ganger ombestemt meg. Jeg har for eksempel gjennom årene kjøpt en god bunke engelskspråklige klassikere i norsk oversettelse. Nå har jeg begynt å bytte dem ut, fordi jeg strengt tatt ikke vil lese dem på norsk når jeg kan lese i original. Så noe går ut, og en del går ut ulest. Jeg blir ikke stresset av det heller.

Jeg burde kanskje ha som mål neste år å kjøpe færre bøker. Kanskje si at jeg må lese fem for å få kjøpe én, eller at jeg kun får kjøpe én om gangen og må lese den ene før jeg kan kjøpe en ny? Det eneste argumentet som faktisk får meg til å vurdere det, er at jeg akkurat nå har en stor stabel på vent med bøker jeg fremdeles har veldig lyst til å lese, og jeg vet at sjansen for at jeg leser dem er mindre om jeg kjøper enda flere.

Men nei, jeg skal ikke sette det som en målsetting. Jeg vet det er et løfte jeg uansett ikke vil klare å holde. Fordi jeg ikke har lyst til å slutte, og fordi jeg ikke må slutte. Jeg har råd, jeg har plass og jeg har ingen planer om å flytte på veldig lenge. For ja, akkurat når man er på flyttefot skal selv jeg innrømme det ikke er videre praktisk å ha et firesifret antall bøker å dra på.

Nikaloaj Frobenius - Alle mine demoner

Tittel: Alle mine demoner
Sjanger: Noveller
Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2016
Sidetall: 208 s.
Kilde: eBokbib
Språk: Bokmål

Jeg har aldri lest noe Nikolaj Frobenius har skrevet, men jeg har lest mye om det Nikolaj Frobenius har skrevet.

Jeg har lest navnet sammen med ord som "gotisk" og "uhyggelig", jeg har stadig vekk lest navnet satt i en eller annen konstellasjon med Edgar Allan Poe og jeg har blitt nysgjerrig. Jeg har lest flere anmeldelser av Alle mine demoner og alle har vært positive. Alt dette har bygget opp en forventning om at dette kunne være årets norske bok for min del.

La meg begynne med en spoiler: Det ble totalt mageplask!

Jeg og denne novellesamlingen fikk en dårlig start. Jeg synes den første novellen var ... teit.
Jeg beklager plattheten i det argumentet, men jeg kan ikke finne et annet ord som er mer dekkende for min opplevelse. Novellen Skiløperen handler om en mann som innrømmer at han har drept en annen mann på en skitur i marka for mange år siden. Han forteller oss at han skriver dette ned på et ark han skal brenne når han er ferdig med å skrive ned alt som skjedde. Han forteller oss at han ikke gjør dette fordi han har et behov for å tilstå. Åpenbart ikke en helt troverdig forteller siden a) om han hadde brent arket, hadde ikke vi kunnet lese det og b) om han ikke hadde behov for å tilstå, hvorfor da i det hele tatt skrive det ned?

So far, so good - jeg liker fortellere som ikke er til å stole på. Det jeg har problemer med er fortellere som ikke har interessante historier å fortelle. Forlaget reklamerer med at tekstene i denne novellesamlingen ofte tar utgangspunkt i helt hverdagslige situasjoner, men raskt begynner tilværelsens skjøre fasader å slå sprekker. Uhyggen pipler fram. Idyllen blir grotesk. Jeg er ikke enig. Jeg synes det er lite som pipler frem i noen av disse ni novellene. Jeg synes det aller meste ligger helt oppe i dagen, noe som etterlater lite rom for uhygge. I denne første novellen, som altså ender svært dramatisk for en usympatisk skiløper i marka, vet vi allerede fra starten av at det er begått et mord. Vi vet det er lenge siden, og at morderen aldri har blitt røpet. Vi vet at han ikke i nevneverdig grad preges av anger. Vi vet at denne handlingen har hatt minimale konsekvenser for resten av livet hans. Hva er det da igjen som kan skape spenning? Om jeg nå skal trekke inn Poe for å snakke om Frobenius, er det her tydelige nikk til førstnevntes A Tell-tale Heart. Men der Poes forteller martres av sin egen underbevissthet, eller eventuelt av et overnaturlig bankende hjerte under gulvplankene, er det ingenting som skaper tilsvarende stemning i Frobenius' novelle.

Kanskje er det nettopp denne tvetydigheten jeg savner. Der jeg leser A Tell-tale Heart og aldri helt greier å fri meg fra følelsen av at likets bankende hjerte faktisk ligger og slår under gulvplankene, er jeg aldri i tvil når jeg leser novellene i Alle mine demoner. Alle novellene utenom én gir meg så gode muligheter til å lese alt som hallusinasjoner at tankene mine aldri er i nærheten av å gå til det overnaturlige. Den som forteller er i dyp rus i Billen, er innlagt på mentalsykehus i Pasient 134, har gjennomgått forferdelige traumer i Asyl, eller har et mentalt sammenbrudd i Strålende utsikt. Det eneste unntaket er samlingens siste novelle, Min, men der er til gjengjeld den realistiske tolkningen umulig - altså ingen tvetydighet der heller.

I flere av novellene hadde jeg også problemer med å komme inn i tekstene. Jeg følte stadig jeg ble holdt på armlengdes avstand fra det som foregikk. Noen ganger fordi fortelleren fortalte fra et tidspunkt som var langt borte i tid og det som ble fortalt bar preg av å være en gjenfortelling. Noen ganger fordi forfatteren lar karakterene sine messe på med lange forelesninger de får holde, uavbrutt av sine samtalepartnere. Tekstene er dessuten fulle av formuleringer som jeg enten har vanskelig for å se for meg ("Det var som en varm hånd gled gjennom brystet." "Sorgen bød seg fram som en hore og trykket kjønnet mot utsiden av hånden min.") eller som jeg har hørt så mange ganger før at de ikke blir til bilder i det hele tatt ("Jeg kjente rødmen som steg til ansiktet." "Blikket lyste av fortvilet hat." "Tungen var tørr som en sanddyne."). Totalinntrykket blir derfor av et språk som holder meg på avstand heller enn å invitere meg inn.

Derfor ble mitt første møte med Frobenius en skuffelse. Når han verken greier å skremme meg, underholde meg eller fryde meg med språklige finurligheter ble dette rett og slett direkte kjedelig.

Om du vil lese noen som er uenig med meg, prøv Anita eller Beate eller Tine

Månedsoppsummering oktober

Endelig har jeg skrevet et skikkelig blogginnlegg igjen - bare for å følge det opp med mer fjas.

Tvangstankene lar meg nemlig ikke slippe unna månedens oppsummeringsinnlegg. Har jeg gjort dette hver måned i 2016, kan jeg ikke slutte nå. Derfor, kort fortalt: Dette er bøkene jeg leste i oktober:

• Ruth Lillegraven - Sigd
• Jung Chang - Ville svaner
• Tomas Espedal - Året
• Ylva Ambrosia Wærenskjold - Syv somre og femten vintre
• Gro Dahle - Søster
• Gunnhild Øyehaug - Draumeskrivar
• Nicolai Houm - Jane Ashlands gradvise forsvinning
• Silje Aanes Fagerlund - Eneste
• Bret Easton Ellis - American Psycho 
• Birger Emanuelsen - Anna og kjærligheten

Ti bøker totalt.

Ni lest på norsk, en på engelsk.

Seks kvinner, fire menn. 

Fem romaner, tre diktsamlinger, en novellesamling og en sakprosa.

Det er for mange bøker til at jeg vil skrive om alle, men kan i det minste si at Houms bok var favoritten blant romanene, Lillegraven blant diktsamlingene. American Psycho som jeg trodde skulle være vanskelig å komme gjennom på grunn av volden, viste seg i stedet å være vanskelig å komme gjennom fordi den var ekstremt kjedelig i alle passasjene mellom voldsscenene. Og Ville Svaner var tung å komme inn i, men når jeg først var kommet i gang likte jeg den veldig godt og lærte masse om Kina underveis.

Kryssmessig har dette vært en fabelaktig måned med minst ett kryss på hver bok. 

Åtte norske 2016-bøker har sendt meg nesten i mål for det punktet, og de to resterende bøkene er på 1001-lista. Begge 1001-bøkene gir også kryss for å ha stått i hylla da året begynte. Da ser statistikken slik ut før årets to siste måneder:

• 1/3 ganger har jeg lest Jane Eyre av Charlotte Brontë 
• 2/6 bøker skrevet av Doris Lessing
• 3/5 essaysamlinger
• 12/25 bøker off the shelf (det vil si som sto i hylla per 31.12.15)
• 9/12 bøker på 1001-lista
• 4/6 biografier (dvs full deltakelse i Moshonistas biografisirkel)
• 17/20 norske bøker utgitt i 2016

Det blir ingen reprise av fjorårets fulle måloppnåelse, men norsk-målet bør i hvert fall være i boks i løpet av november. Det er andre målsettinger det er mulig å nå om jeg går inn for det, men det spørs om ikke det taper i prioriteringskøen mot norsklesingen fremover.

Nicolai Houm - Jane Ashlands gradvise forsvinning

Tittel: Jane Ashlands gradvise forsvinning
Sjanger: Roman
Forlag: Tiden
Utgitt: 2016
Sidetall: 175 s.
Kilde: Biblioteket
Språk: Norsk

Det er lenge siden jeg har lest ei bok og tenkt jeg har lyst til å skrive om den, men det skjedde da jeg leste Jane Ashlands gradvise forsvinning. Det var ikke bare det at jeg likte boka, ofte er bøkene jeg liker de vanskeligste å skrive om. Men akkurat her var det så tydelig akkurat hva jeg likte at jeg følte alle argumentene falt på plass mens jeg leste.

Jane Ashlands gradvise forsvinning handler om en amerikansk kvinne som når vi først møter henne er i ferd med å fryse i hjel på en norsk fjellvidde. Hvem er hun, hvorfor er hun alene på denne vidda, og hvorfor er hun i det hele tatt i Norge? Det er spørsmål som gradvis besvares gjennom teksten.

Først og fremst opplever jeg denne boka som et stykke godt gjennomført håndverk, Jeg liker Houms språk. Det er hovedsakelig effektivt og rett frem, vikler seg ikke inn i påklistrede adjektiver og holder seg unna klisjeene. Innimellom kommer det språklige bilder som får meg til å stoppe opp, tenke etter og trekke på smilebåndet fordi beskrivelsen er treffende. Det er ikke floskler, det er uttrykk som faktisk fremkaller et indre bilde når jeg leser dem. På flyet fikk hun så mye alkohol og beinplass at hun følte seg som en filledukke et barn hadde satt fra seg i en diger lenestol (s.9). Samtidig er det tydelig at han bruker språket helt bevisst. Hovedpersonen Jane Ashland er amerikansk, og sitater der hun eller andre snakker, er det stadige hint om at det er engelsk som er språket samtalene foregår på gjennom å bokstavelig oversette kjente engelske uttrykk (f. eks: "skyldig etter tiltalen"). Det ser ut som en dårlig oversettelse, men siden jeg vet det ikke er tilfelle oppfatter jeg det heller som fiffig, og jeg liker det.

Jeg liker også måten boka er bygget opp på. Teksten foregår på tre tidsplan, og merkelig nok oppfatter jeg to av dem som nåtid. Den egentlige nåtiden er når vi på første side møter henne frysende på vidda. Vi har også det som i mesteparten av romanen oppleves som nåtid som starter med Jane på flyet på vei til Norge og avsluttes med fjellturen der hun blir etterlatt alene. Og vi har det som er åpenbare tilbakeblikk på hva som har skjedd i USA og har ført til oppbruddet. Teksten hopper frem og tilbake mellom disse tre tidsplanene, i tillegg er tilbakeblikkene fra USA ikke nødvendigvis kronologiske. Det gjør at teksten kan virke litt rotete, du må innimellom lese noen setninger før du skjønner hvor og når du er. Til gjengjeld gir det Houm muligheten til å gi leseren informasjonen gradvis, akkurat når han vil du skal få den, noe som opprettholder spenningen i teksten. Vi aner at det ligger en tragedie i Janes forhistorie, men akkurat hva som har skjedd og hvorfor hun reagerer som hun gjør avsløres i biter.

Men hovedgrunnen til at denne boka begeistret meg, var at den skilte seg fra mengden. Jeg føler jeg har lest fryktelig mange bøker om norske småbarnsfamilier som tilsynelatende har alt, men der den ene eller den andre føler seg utilpass og/eller utilfreds og lengter, lengter så hardt etter noe ubestemmelig annet. Eller der den ene har brutt ut av dette A4-livet, og avhengig av synsvinkelen enten sliter med å ha blitt forlatt eller med å ha vært den som forlater. Dette elementet finnes i denne boka også, men med et enkelt grep har Houm likevel greid å gjøre det annerledes: Han lar den som observerer det norske samfunnet være en outsider. Jane Ashland er ikke bare ikke-norsk, men også som man oppdager etter hvert, i en situasjon som gjør henne til en outsider også på andre måter. Og det lille skiftet i perspektiv var nok til å gjøre dette til en interessant fortelling for meg.

Samtidig er det også mitt eneste ankepunkt. Jeg liker boka fordi den gir en outsiders blikk på Norge, men hvor reelt er det blikket? Bokas forfatter er norsk. Er dette virkelig en outsiders blikk, eller er det bare en nordmanns stereotypiske versjon av hvordan en utenforstående vil se det norske samfunnet? Det er et ganske teit ankepunkt siden det det egentlig betyr at jeg anklager boka for å være skrevet av feil forfatter, og strengt tatt er det ikke et ankepunkt ved boka i det hele tatt. Bare et spørsmål som er åpent for diskusjon.

Konklusjonen for meg er uansett at jeg synes dette er en god bok, faktisk en av favorittene blant alle jeg har lest i år til nå. Definitivt favoritten blant de norske 2016-bøkene som er aktuelle for nominasjon til Bokbloggerprisen - så får vi se om det finnes noen andre i bunken med uleste bøker som forandrer på det innen året er omme.