Trude Marstein: Ingenting å angre på

Ekteparet Vegard og Heidi, sommerferie. Vegard tar med parets tre barn på hytta, mens Heidi må bli igjen hjemme en ekstra dag for å bli ferdig med et regnskap. Men Heidi skal egentlig ikke jobbe. Hun skal møte Mikkel, elskeren.

Kortversjonen av hele handlingen, og røper ikke mer enn det som allerede står på baksiden. For som vanlig i Marsteins bøker, føles et handlingsreferat irrelevant etter å ha lest Ingenting å angre på. Vi følger Vegard og Heidi gjennom to dager. Alle de små gjøremålene, tankene, samtalene, observasjonene. Vi er tett, tett på, helt på innsiden av familielivet. Perspektivet ligger vekselvis hos Vegard og Heidi, annenhver gang. På den måten får leseren større oversikt over ekteskapet enn noen av partene i det har. Det ligger så tett på hverdagen, så tett på livet, det skaper troverdighet og gjenkjennelse.

Det er ingen hemlighet at jeg liker Marsteins måte å skrive på. Jeg likte denne boka også. Noen bøker flytter deg ut av hverdagen, lar deg være en annen for en stund, se nye steder, følge helter plassert i ekstreme situasjoner. Denne boka gjør noe helt annet. Istedenfor å beundre personene, tenker jeg "det kunne vært meg". Istedenfor å flytte meg ut av hverdagen, får den meg til å reflektere over den. Jeg oppfatter dette vel så viktig som å ta opp "de store spørsmålene", som Gert Nygårdshaug etterlyste tidligere i år.

Når det er sagt, noen irritasjonsmomenter var det under lesingen, og de hadde mest med (manglende) redigering å gjøre. Overgangene mellom når vi følger Vegard og når vi følger Heidi markeres med nytt avsnitt og store bokstaver i de tre første ordene i det nye avsnittet. Dette er ikke gjennomført. Enkelte steder går perspektivet over fra den ene til den andre uten at jeg som leser er oppmerksom på det, og blir forvirret. Det kunne vært et virkemiddel, men jeg greier ikke finne motivasjonen der det skjer. Og det er også andre småfeil. Den mest tydlige jeg la merke til: Mens Vegard forteller, sender parets eldste datter, Matilde, en tekstmelding til moren. I Heidis perspektiv leser hun samme melding, som da sies å være fra Anna (et navn som forøvrig ikke tilhører noen av personene det fortelles om). Disse småtingene trekker litt ned, men alt i alt vil jeg si boka stod til forventningene. Og i dette tilfelle vil det si veldig bra!

Dagens målsetting

Det er en ting jeg aldri trodde jeg skulle savne fra journalistikken, men som jeg virkelig skulle ønske jeg hadde mer av nå: Deadlinespress!
Jeg er veldig flink til å utsette til imorgen alt som kan utsettes... Desverre gjelder dette i mange tilfeller også skrivingen.

Så, idag skal jeg gi meg selv en deadline. Jeg har en tekst jeg har planer om å sende inn til Vidarforlagets novellekonkurranse. Men det gjenstår litt arbeid. Selve skjelettet av novella er omsider ferdig. Men det gjenstår endel redigeringsarbeid, finpuss, språkvask. Kall det hva du vil.

Målsettingen: innen denne dagen er omme, skal teksten være klar til sending.
Og aller helst skal den ha selskap av minst en novelle til før fristen går ut den 30. desember.

Dagens sitat

Hentet fra Mircea Cărtărescu: Travesti:

Denne drømmen om meg selv som den totale, hypergeniale forfatter som rev ned hele kosmos og erstattet det med en bok, var ryggraden i livet mitt. Hadde jeg bare kunnet skrive Boka, ville jeg ha latt meg flå levende, og med min fortsatt levende hud ville jeg ha bundet inn det altomfattende verket.

Forventning

I går styrte jeg øvelseskjøringen med min samboer innom biblioteket for å plukke med meg Trude Marsteins Ingenting å angre på. Ble sittende hele veien hjem med boka i fanget bare å glede meg. Dette er definitivt boka jeg har sett mest fram til av høstens utgivelser, jeg liker Marsteins bøker.

Første gangen jeg hørte navnet hennes, var da hun ble presentert som gjesteforeleser på forfatterstudiet i Bø. I ettertid tror jeg det var bra. Nå er hun en av mine absolutte favorittforfattere. Hadde hun vært det da, er sjansen stor for at jeg hadde blitt sittende som en måpende groupie og ikke fått med meg noen ting. Ihvertfall er det sånn jeg ser det for meg.

Fra klasserommet gikk turen ned på biblioteket der jeg lånte Sterk sult, plutselig kvalme.

De fleste bokelskere kan fortelle om en leseropplevelse der det bare sa pang. For meg skjedde det her. Jeg hadde lest veldig mye også før jeg gikk i Bø, men alt hadde det til felles at det var sterkt historiedrevet. Episke fortellinger om du vil. Dette var noe helt annet, og jeg husker jeg satt igjen med følelsen "Wow, sånn kan man faktisk også skrive en bok!"

For å gjemme meg bak en klisjé: Det føltes som noen løftet en bør fra mine skuldre.

Jeg har alltid hatt et ønske om å skrive. Samtidig har jeg alltid slitt med de store historiene. Her var en bok som istedet handlet om de bitte, bitte små historiene. Og som likevel, når alt kom til stykket, handlet om noe som var større enn seg selv.

Og sånn har de andre bøkene hennes vært også. Derfor gleder jeg meg sånn til å ta fatt at jeg nesten ikke tør begynne. Så aller først skal jeg utsette det litt til, å lese ferdig ihvertfall en av bøkene jeg har begynt på først.

Kortprosa

En liten smakebit på hvem jeg er som skrivende når jeg ikke skriver blogginnlegg:

Jeg tar hendene dine, legger dem på knærne med håndflatene opp. Du sier du vil jeg skal spå deg. Jeg tar den høyre hånda di i mine, studerer håndflata, svettedråper glinser i sola. Jeg sier jeg ser du er en varm person, du ler. Jeg følger linjene i hånda di med pekefingeren, sier at dette er livslinja, tegner et langt liv for deg med neglen. Dette er kjærlighetslinja, sier jeg, peker navnet mitt inn i huden din og pakker fingrene dine rundt det, holder din hånd lukket med min utenpå. Du gir meg den andre hånda, jeg tar den i mine og kysser håndflata, det smaker salt. Jeg væter leppene. Du peker på håndbaken din der jeg gjennom huden kan se blodårene forgrene seg for å spre seg ut til hver finger. Du ber meg kysse deg der også, jeg låser blikket i ditt og adlyder. Og der, sier du, og der, og der og tegner en sti av usynlige fingermerker oppover armen din som jeg følger med leppene mine, over skulderen og inn i nakkegropa, på den stramme huden over kjevebeinet helt til fingertuppen din presser seg mot leppene dine, og du sier - og her - denne gangen utydelig, fordi fingeren din limer leppene sammen på midten. Igjen tar jeg hånda di i min, kysser fingeren du gjemte kysset mitt på. Du smiler, jeg gnir nesa mi mot din, puster varmt på deg. Leppene våre berører hverandre såvidt, men vi kysser ikke.

Richard Herrmann: Livet med Elizabeth

Denne boka leste jeg første gang på ungdomsskolen. Den får æren (eller skylden, alt ettersom) for min interesse for engelsk historie. Og da særlig Tudor-tidens England, ettersom det var der det hele begynte for min del.

Richard Herrmann var journalist for NTB, Reuters og etterhvert NRK og bosatt i London. Han har skrevet mange bøker om britisk historie, politikk, fotball og hverdagsliv. Og han var sentral i oppbyggingen av radiokanalen P2.

At hans bøker ble min inngangsport til historien, er nok ingen tilfeldighet. De er ikke de mest dyptpløyende analyser av årsak og virkning, men de er skrevet med varme, humor og personlighet. Ingen andre historiebøker jeg har lest senere har gitt meg samme følelse av å kjenne personene det er snakk om. Herrmann skriver med en inneforståtthet som om hele historiens persongalleri er hans nærmeste naboer, mennesker som stikker innom for te en hvilkensomhelst regntung tirsdag. Og jeg vender stadig tilbake til bøkene hans når jeg synes det er for lenge siden forrige gang.

For noen år siden var jeg tilstede da han holdt foredrag på mitt lokale bibliotek. Det jeg husker best fra den kvelden er følgende fortelling (fritt etter hukommelsen): En dag under annen verdenskrig ble et nabolag bombet sønder og sammen. Så også den lokale butikken, som mistet den ene veggen i angrepet. Dagen etter holdt butikken åpent som vanlig, med følgende skilt: "Even more open than usual".
Herrmanns bøker er full av sånne små gullkorn.

Herrmann har også holdt utallige radiokåserier, eller radiofortellinger, om de samme emnene. NRK har nå lagt alt ut på nettsidene sine. De finner du her.
Det får bli dagens anbefaling fra meg.

Jeg har det på tunga...

Noen bøker faller jeg inn i og blir værende til siste side. Bøker jeg ikke kan legge fra meg fordi jeg må vite "hvordan det går". Bøker med en verden som er mer behagelig å være i enn den vi faktisk lever i. Bøker som handler om mennesker jeg kunne ønske å ha rundt meg til daglig. Bøker som virkelighetsflukt.

Men andre bøker gjør det helt motsatte. De gir meg ingen mulighet til å flykte fra virkeligheten. Istedet tvinger de meg til å se den verden jeg faktisk lever i på en ny måte. En åpenbar måte jeg aldri har sett før. Det kan være en setning som plutselig dytter blikket mitt vekk fra boksiden og inn i meg selv. En setning som står skrevet på siden som èn av mange andre setninger, men som plutselig ser ut som den er skrevet i fete, blinkende neonbokstaver.

I møte med disse neonsetningene, er det sjelden jeg kan sette fingeren på akkurat hvorfor de roper til meg på denne måten. Det er bare en følelse. En følelse av å være i nærheten av noe, i nærheten av en sannhet av et eller annet slag. Men alltid bare i nærheten, jeg greier aldri å fange den. I møte med en av disse setningene, dyttes jeg bort fra boksiden, bort fra sammenhengen, bort fra handlingen (hvis det er noen). Istedet blir jeg sittende igjen med en følelse av "å ha det på tunga..." Den følelsen man får når man ikke husker noe man vet man kan, men ikke greier huske fordi man konsentrerer seg for hardt. Det glipper unna.

For meg er dette inspirasjon. Det er da følelsen av å måtte skrive er sterkest.
Å skrive er forsøket på å fange sannheten som aldri vil la seg fange. Et kanskje fåfengt håp om at selv om jeg ikke vet hva sannheten er, så vil denne følelsen av nærhet smitte over på det jeg selv skriver, være det nærmeste jeg kommer.

Dagens neonsetning er hentet fra Orhan Pamuk: Other Colours, teksten "Reading Thomas Bernhard in a Time of Unhappiness". Som vanlig kan jeg ikke forklare hvorfor akkurat denne setningen var den som skilte seg ut fra mengden av setninger jeg har lest i dag.

There is in Bernhard's writing the suggestion that the greatest stupidity is to give up one's passions and habits in the hope of a better life, or the joy of attacking other's idiocies and stupidities, or of knowing that life can can never be more than what our passions and pervertions make of it.

Tekniske problemer...

Den siste uken har jeg ikke kunnet logge på, og har dermed heller ikke kunnet oppdatere bloggen min. Har heller ikke kunnet kommentere, hverken som meg selv eller som anonym, eller i det hele tatt åpne forsiden til Blogger.

Tenkte det måtte være noe feil med Blogger, men ser ut som resten av mine medbloggere ikke har hatt problemer med å oppdatere.

Uansett, nå ser det ut til å virke igjen. Kommer sterkere tilbake med en noe mer litteraturorientert blog på et tidspunkt hvor jeg ikke hadde planer om å gå å legge meg. God natt!