Jeg har det på tunga...

Noen bøker faller jeg inn i og blir værende til siste side. Bøker jeg ikke kan legge fra meg fordi jeg må vite "hvordan det går". Bøker med en verden som er mer behagelig å være i enn den vi faktisk lever i. Bøker som handler om mennesker jeg kunne ønske å ha rundt meg til daglig. Bøker som virkelighetsflukt.

Men andre bøker gjør det helt motsatte. De gir meg ingen mulighet til å flykte fra virkeligheten. Istedet tvinger de meg til å se den verden jeg faktisk lever i på en ny måte. En åpenbar måte jeg aldri har sett før. Det kan være en setning som plutselig dytter blikket mitt vekk fra boksiden og inn i meg selv. En setning som står skrevet på siden som èn av mange andre setninger, men som plutselig ser ut som den er skrevet i fete, blinkende neonbokstaver.

I møte med disse neonsetningene, er det sjelden jeg kan sette fingeren på akkurat hvorfor de roper til meg på denne måten. Det er bare en følelse. En følelse av å være i nærheten av noe, i nærheten av en sannhet av et eller annet slag. Men alltid bare i nærheten, jeg greier aldri å fange den. I møte med en av disse setningene, dyttes jeg bort fra boksiden, bort fra sammenhengen, bort fra handlingen (hvis det er noen). Istedet blir jeg sittende igjen med en følelse av "å ha det på tunga..." Den følelsen man får når man ikke husker noe man vet man kan, men ikke greier huske fordi man konsentrerer seg for hardt. Det glipper unna.

For meg er dette inspirasjon. Det er da følelsen av å måtte skrive er sterkest.
Å skrive er forsøket på å fange sannheten som aldri vil la seg fange. Et kanskje fåfengt håp om at selv om jeg ikke vet hva sannheten er, så vil denne følelsen av nærhet smitte over på det jeg selv skriver, være det nærmeste jeg kommer.

Dagens neonsetning er hentet fra Orhan Pamuk: Other Colours, teksten "Reading Thomas Bernhard in a Time of Unhappiness". Som vanlig kan jeg ikke forklare hvorfor akkurat denne setningen var den som skilte seg ut fra mengden av setninger jeg har lest i dag.

There is in Bernhard's writing the suggestion that the greatest stupidity is to give up one's passions and habits in the hope of a better life, or the joy of attacking other's idiocies and stupidities, or of knowing that life can can never be more than what our passions and pervertions make of it.