Det siste februarstoppet på turen jorden rundt, er Tyrkia. Her har Lyran valgt ut Yasar Kemals Tistlene Brenner. Jeg prøvde å begynne på denne tidligere i måneden, men det var bråstopp. Jeg leste første side, kastet boka bortover sofaen og begynte på noe annet. Men jeg ga den en ny sjanse. Heldigvis!
For om det gikk trått de første seks sidene, gikk resten som en lek. Jeg ble sjarmert i senk av denne boka, rett og slett. Den var akkurat hva jeg ville lese nå!
Et handlingsreferat er dødfødt, det kan ikke yte boka rettferdighet. Men la oss si handlingen finner sted på den tyrkiske landsbygda. Her finner vi undertrykte bønder og tyranniske jordeiere. Vi finner Magre Memed, en utradisjonell helt som setter mot i bøndene og frykt i jordeierne. Vi møter folkesnakket og vandrehistoriene, en hest som kanskje ikke er en hest, lojalitet og mangel på det, menneskelighet og varme, kynisme og blodig alvor.
Men først og fremst sjarmeres jeg av hvor levende alt føles. Merkelig nok er det akkurat det som gjorde at jeg nesten ga opp boka før jeg i det hele tatt var kommet igang, som til slutt begeistrer meg mest: Skildringene. Naturen og menneskene lever på en helt annen måte enn jeg er vant til at det gjør i bøker. Det er som om jeg er tilstede på sletten eller i fjellene. Kjenner varmen, ser alle fargene, kjenner luktene og smakene. Der overdreven adjektivbruk vanligvis dytter meg ut av teksten og får meg til å himle med øynene, er det her det samme som trekker meg inn. Repetisjonene, oppramsingen av detaljer, fargene, lydene, luktene. Denne boka vrimler, det er det beste ordet jeg kan komme oopp med for å beskrive det. Og jeg er overbevist!
Solen varmet, fuglene holdt opp å synge, og biene begynte å fly hit og dit i varmen. Da det ble varmere, gjemte biene seg i kjempeblomstene. Av alle de summende biene som hadde kretset i luften med flimrende vinger, var ikke lenger en eneste å se. Bare de store geitehamsene og de enda større øyestikkerne, lange, tynne, rød- og blålakkerte, fortsatte å svirre og jage i heten. De skjøt som lyn gjennom luften og så på avstand ut som solglimt. Den hete luften ble tyngre og begynte å dampe. Planter, trær, blomster og fugler ble innhyllet i den frodige, varme angen av vår. En sky av sommerfugler virvlet til værs og fløy sin vei. En bisverm var på vei for å slå seg ned i en platan i nærheten. Alt anget av solvarm, frisk jord. I den dampende heten luktet Anavarzas jord friskt og godt som om de var nyskapt.
