torsdag 25. februar 2010

Jorden rundt - Tyrkia

Det siste februarstoppet på turen jorden rundt, er Tyrkia. Her har Lyran valgt ut Yasar Kemals Tistlene Brenner.

Jeg prøvde å begynne på denne tidligere i måneden, men det var bråstopp. Jeg leste første side, kastet boka bortover sofaen og begynte på noe annet. Men jeg ga den en ny sjanse. Heldigvis!
For om det gikk trått de første seks sidene, gikk resten som en lek. Jeg ble sjarmert i senk av denne boka, rett og slett. Den var akkurat hva jeg ville lese nå!

Et handlingsreferat er dødfødt, det kan ikke yte boka rettferdighet. Men la oss si handlingen finner sted på den tyrkiske landsbygda. Her finner vi undertrykte bønder og tyranniske jordeiere. Vi finner Magre Memed, en utradisjonell helt som setter mot i bøndene og frykt i jordeierne. Vi møter folkesnakket og vandrehistoriene, en hest som kanskje ikke er en hest, lojalitet og mangel på det, menneskelighet og varme, kynisme og blodig alvor.

Men først og fremst sjarmeres jeg av hvor levende alt føles. Merkelig nok er det akkurat det som gjorde at jeg nesten ga opp boka før jeg i det hele tatt var kommet igang, som til slutt begeistrer meg mest: Skildringene. Naturen og menneskene lever på en helt annen måte enn jeg er vant til at det gjør i bøker. Det er som om jeg er tilstede på sletten eller i fjellene. Kjenner varmen, ser alle fargene, kjenner luktene og smakene. Der overdreven adjektivbruk vanligvis dytter meg ut av teksten og får meg til å himle med øynene, er det her det samme som trekker meg inn. Repetisjonene, oppramsingen av detaljer, fargene, lydene, luktene. Denne boka vrimler, det er det beste ordet jeg kan komme oopp med for å beskrive det. Og jeg er overbevist!

Solen varmet, fuglene holdt opp å synge, og biene begynte å fly hit og dit i varmen. Da det ble varmere, gjemte biene seg i kjempeblomstene. Av alle de summende biene som hadde kretset i luften med flimrende vinger, var ikke lenger en eneste å se. Bare de store geitehamsene og de enda større øyestikkerne, lange, tynne, rød- og blålakkerte, fortsatte å svirre og jage i heten. De skjøt som lyn gjennom luften og så på avstand ut som solglimt. Den hete luften ble tyngre og begynte å dampe. Planter, trær, blomster og fugler ble innhyllet i den frodige, varme angen av vår. En sky av sommerfugler virvlet til værs og fløy sin vei. En bisverm var på vei for å slå seg ned i en platan i nærheten. Alt anget av solvarm, frisk jord. I den dampende heten luktet Anavarzas jord friskt og godt som om de var nyskapt.

mandag 22. februar 2010

Mammutsalg

For første gang på mange år har jeg i år lest Mammutsalgkatalogen, lagt den til side og så ventet på at salget skulle starte.
Ikke en eneste liten forhåndsbestilling med andre ord. Det er lenge siden sist!

Litt av grunnen er at jeg ikke fant like mye som fristet i årets katalog som jeg har funnet før. Litt fordi jeg faktisk har begynt å bruke biblioteket mer igjen. Og mye fordi jeg allerede har leiligheten full av bøker jeg ikke har lest (enda?)

Men hva hjelper det den dagen salget faktisk starter?
Fint lite, skulle det vise seg. Her er dagens fangst, bokstavelig talt så mye jeg greide bære. Minus et par bøker kjøpt som gaver, som jeg ikke har lyst til å legge ut bilde av her.

lørdag 20. februar 2010

Per Olov Enquist: Legionärerna

Nummer to av Enquist-bøkene jeg fikk til jul. Egentlig er det et par av de andre jeg er mer nysgjerrig på, men jeg bestemte meg for å lese bøkene jeg har av ham kronologisk, og følger det.

Enquist kaller Legionärerna en roman, men sier allerede i innledningen at det like gjerne kunne kalles en reportasje. Eller helt enkelt "en bok". Og jeg må innrømme jeg ikke sitter igjen med følelsen av å ha lest en roman. Teksten er faktatung og lener seg med all sin vekt på kilder av ymse slag. Her er lite annet enn utvalget og formuleringene tatt fra forfatterens hode. Og jeg tenker at akkurat det er nok til at Enquist likevel velger å kalle det en roman. Den objektiveten han lette etter i starten, er ikke mulig å finne. Boka blir til slutt en fortelling om undersøkerens kamp for oversikt. Han blir sin egen protagonist.

Boka handler om da Sverige i 1946 utleverte 146 baltiske militærfanger til Sovjetunionen. En hendelse som i sin samtid ble en betent politisk affære i Sverige. Samtidig preges boka av å være skrevet i sin egen samtid, midt under Vietnamkrig og jernteppe. Jeg tenker at jeg i år 2010 leser boka på en helt annen måte enn da den kom ut i 1968. Og for meg gir det også Legionärerna en helt egen dimensjon. Den sier meg noe om to tidsepoker, både om tiden den undersøker og tiden den er skrevet i. Samtidig tror jeg at jeg som nordmann leser den med helt andre øyne enn en svenske, eller en latvier for den saks skyld. Historiefortelling kommer an på øynene som ser.

Boka har ytt meg motstand i partier jeg synes var tunge med nøyaktige datoer, repetisjoner, detaljonani. Samtidig er det nøkterne i alle disse rene faktaopplysningene en nødvendig kontrast for at mye av det som fortelles ikke skal bikke over i melodrama. Periodevis forelsker jeg meg i skildringer og stemninger. Og hele veien er jeg, som alltid, betatt av Enquists særegne språk, som også i denne sjangeren gir ordene et helt eget glødende skimmer når jeg leser dem.

Det er mye mer jeg kunne sagt, men idag nøyer jeg meg med dette.

mandag 15. februar 2010

Dagens fine setning

(Med undertittel: Et lite livstegn fra en midlertidig umotivert bokblogger.)

Det er likesom ikke kjøtt rundt nervene lenger, jeg er blitt så lydvar.

Odd Eidem: Fløyten og orgelet

lørdag 6. februar 2010

Verden rundt - Albania

Min andre stopp på Lyrans jorden rundt reise, er Albania. Ismaïl Kadaré er en av landets mest kjente forfattere, men har for meg fram til nå bare vært et navn. Aprils frusna blommor var med andre ord mitt første møte med forfatteren, men kommer ikke til å bli det siste. Tvert imot, dette var en bok som gjorde meg glad fordi jeg bestemte meg for å bli med Lyran på reisen. Det var akkurat dette jeg håpet på: Å introduseres for nye forfattere som har noe å gi meg.

Aprils frusna blommor handler om kunstneren Mark, hans elskerinne og dramatiske hendelser rundt dem i den albanske provinsen. Jeg sier dramatiske hendelser, men i boka framstår de mer som hendelser blant mange andre hendelser. Og det liker jeg. Virkeligheten flettes sammen med myter, historier og drømmer. Jeg elsker bøker som kan stå og vippe på kanten til det absurde uten å tippe over. For meg hører denne til blant dem.

Tematisk kan man kanskje si det handler om øst og vest, om tradisjon og modernisering, om nasjonal identitet. Men dette føles som noe jeg kan dra ut av fortellingen, ikke noe fortellingen er konstruert for å si. Om det ble forståelig? Det er en stemning i boka det er vanskelig å beskrive. Rolig, betenkt men samtidig til tider grotesk. Når jeg i tillegg føler språket sitter som det skal, er jeg overbevist. Kadaré har skrevet seg inn på leselista mi også framover.
På gatan kände han höstens första kyla. Träden hade fällt många av sina löv och såg främmande och hotfulla ut. De fleste verkade som gjorda att hänga skurkar i.

fredag 5. februar 2010

Herman Lindqvist - Historien om Sverige

Det er deilig å plukke opp en bok man ikke vet noenting om. Ingen forventninger, bare bla opp på første side og begynne. Bli grepet eller ikke bli grepet, men bare basert på teksten, ikke utfra hva andre har sagt om den, eller hva du på forhånd tror du bør mene.

Historien om Sverige - Från Islossning till kungarike har vært en sånn bok for meg. Den ble nevnt ved en middag jeg deltok i med jobben. Dagen etter lå den på pulten og ventet på meg da jeg kom på jobb. Jeg har lest den på ei uke, og jeg har kost meg. Jeg liker å lese om historie, særlig når forfatteren som skriver om det greier å gjøre historien levende på et vis. Når det er annet enn tørre fakta som skinner gjennom. Populærvitenskap om du vil.

Jeg likte denne boka. Jeg liker måten Lindqvists stemme er tydelig i det som fortelles. I små nesten sarkastiske kommentarer som avslutter enkelte avsnitt og i flere tilfeller har fått meg til å le høyt. Det er helt tydelig for meg at dette er én manns sammendrag av historien, hans tolkning av den så og si. Flere steder fortelles det om andre historikere og hvordan deres "krøniker" farges av deres egen samtid. Et hint om at det samme gjelder denne.

Jeg liker starten best. Dess nærmere vår egen tid, dess flere kilder. Og dess flere kilder, dess flere navn, slektsskapsforhold og årstall. Og så mange av dem på så få sider at det ikke blir en sammenheng eller oversikt lenger, bare oppsummering. Kanskje også fordi historien opp til vikingtiden er det jeg selv har lest mest om fra før, da er det lettere å henge med i svingene.

Boka slutter med setingen "Men Gustav Vasa skulle komma tillbaka." Okei, så dette er den første i en serie av bøker. Jeg gikk på Wikipedia og fant ut at Historien om Sverige er en serie på ti bøker der dette er den første. Jeg kunne også lese at serien har blivit mycket populär men har kritiserats av historieforskare.

En setning jeg er veldig glad jeg ikke leste før jeg leste boka. Da hadde jeg sannsynligvis snytt meg selv for mye hyggelig lesning ved å lese fra en annen synsvinkel. En sånn ovenfra og ned, jeg-vet-dette-ikke-er-bra-nok-før-jeg-begynner vinkel som ville gjøre det flaut å si at jeg liker dette fordi andre ikke gjør det (eller fordi jeg ikke vil identifisere meg med dem som gjør det.)

Men altså. Bok lest. Kost meg. Punktum.