Nummer to av Enquist-bøkene jeg fikk til jul. Egentlig er det et par av de andre jeg er mer nysgjerrig på, men jeg bestemte meg for å lese bøkene jeg har av ham kronologisk, og følger det. Enquist kaller Legionärerna en roman, men sier allerede i innledningen at det like gjerne kunne kalles en reportasje. Eller helt enkelt "en bok". Og jeg må innrømme jeg ikke sitter igjen med følelsen av å ha lest en roman. Teksten er faktatung og lener seg med all sin vekt på kilder av ymse slag. Her er lite annet enn utvalget og formuleringene tatt fra forfatterens hode. Og jeg tenker at akkurat det er nok til at Enquist likevel velger å kalle det en roman. Den objektiveten han lette etter i starten, er ikke mulig å finne. Boka blir til slutt en fortelling om undersøkerens kamp for oversikt. Han blir sin egen protagonist.
Boka handler om da Sverige i 1946 utleverte 146 baltiske militærfanger til Sovjetunionen. En hendelse som i sin samtid ble en betent politisk affære i Sverige. Samtidig preges boka av å være skrevet i sin egen samtid, midt under Vietnamkrig og jernteppe. Jeg tenker at jeg i år 2010 leser boka på en helt annen måte enn da den kom ut i 1968. Og for meg gir det også Legionärerna en helt egen dimensjon. Den sier meg noe om to tidsepoker, både om tiden den undersøker og tiden den er skrevet i. Samtidig tror jeg at jeg som nordmann leser den med helt andre øyne enn en svenske, eller en latvier for den saks skyld. Historiefortelling kommer an på øynene som ser.
Boka har ytt meg motstand i partier jeg synes var tunge med nøyaktige datoer, repetisjoner, detaljonani. Samtidig er det nøkterne i alle disse rene faktaopplysningene en nødvendig kontrast for at mye av det som fortelles ikke skal bikke over i melodrama. Periodevis forelsker jeg meg i skildringer og stemninger. Og hele veien er jeg, som alltid, betatt av Enquists særegne språk, som også i denne sjangeren gir ordene et helt eget glødende skimmer når jeg leser dem.
Det er mye mer jeg kunne sagt, men idag nøyer jeg meg med dette.
Interessant å lese dine betraktninger, noe gjenkjenner jeg, noe ikke, men så er det også minst 20 år siden jeg leste den.... Det jeg husker aller best, og som derfor nok gjorde mest inntrykk på meg, var måten Enquist gikk fram for å forstå latviernes opplevelser da de sultestreiket, ved å gå gjennom noe tilsvarende selv - eller kan jeg huske helt feil, siden du ikke nevner dette?
SvarSlettNei, du husker ikke feil. Han startet sin egen sultestreik, men jeg oppfattet det ikke bare som om han ville forstå latviernes opplevelser. For meg virket det mer som om han prøvde å motbevise informasjonen som stod i avisene om latviernes tilstand etter fem dagers sultestreik. Og etter fem dager var han langt fra så dårlig som avisene beskrev at latvierne var. Men, som i resten av boka, tar han forbehold om at hans eksperiment har andre forutsetninger enn latvierne hadde, og han sitter mest av alt igjen med en følelse av skam over å tro at han kan forstå. Og akkurat det er kanskje et ord jeg føler jeg burde nevnt i det jeg skrev om boka. Skam og avstand. To vesentlige ord for hvordan jeg opplevde teksten.
SvarSlettJeg har akkurat hatt en fantastisk opplevelse med Enquist. Tror Legionærene er den neste. Du kan lese om det her: http://www.knirk.wordpress.com
SvarSlett