Gabriel Michael Vosgraff Moro: Der lyset slipper inn

Da jeg var yngre, var hver ny bok en ny verden. Jeg levde meg totalt inn i fortelling etter fortelling. Skillet mellom fantasi og virkelighet var nok der et sted, men ikke alltid like lett å få øye på. Og den som prøvde å snakke til meg mens jeg leste, fikk liten respons.

Nå er det sjelden jeg har den opplevelsen når jeg leser. Uansett hvor god en bok er, og noen ganger akkurat fordi boka er god, leser jeg med en viss avstand. Jeg er hele tiden bevisst at jeg leser, jeg er ikke til stede i handlingen på samme måte som før. Jeg vet dette ikke er unikt for meg, jeg leser og hører om mange som har det på samme måte, men etter å ha lest ferdig Der lyset slipper inn, ble det noe jeg tenkte på igjen.

De siste dagene har jeg nemlig vært i Venezia på 1500-tallet og vært vitne til et kjærlighetsdrama mellom tre menn. Jeg har vært flue på veggen der tjeneren Tadzio forteller sin historie på dødsleiet, og hatt store problemer med å forlate denne verdenen ved å lukke permene og slukke lyset. Fordi det skjer sjeldnere enn før, er det ekstra deilig å finne disse bøkene som lar meg synke inn i dem. Jeg har ikke lyst til å prøve å analysere meg fram til hva som fremkaller det, jeg bare konstanterer at det skjedde, og at det var fint.

Boka husker jeg forresten at jeg hørte om første gang gjennom en avisanmeldelse, og tenkte at den var noe for meg. Siden ble jeg minnet på den av Knirk, og jeg ser jeg kommenterte der den 1. desember 2009 at boka var notert på min "skal lese liste". Det tok i overkant av et år, men det er greit. Den som venter på noe godt... Dere vet resten.

Erik Wahlström - Flugtämjaren

Dette var for meg en opptur!

Etter å ha samlest meg gjennom en rekke nominerte til Nordisk Råds Litteraturpris, begynte jeg å tro at jeg og juryen lever i forskjellige litterære verdener. Det gjør vi vel sannsynligvis også, men det er fint å se at det finnes berøringspunkter.

For med Flugtämjaren, har jeg kost meg med lesningen igjen. Jeg synes Wahlström skriver godt. Han er god til å ta situasjonene, og jeg flyter med i det syngende, svenske språket. Det hjelper også at boka sier mye både om handlingen å skrive, og om tekster som allerede er skrevet. Jeg liker sånt.

Flugtämjaren er en biografisk roman som handler om Finlands nasjonalskald, J.L. Runeberg og hans kone, Frederka. Hvor mye som er fakta og hva som er fiksjon, har jeg ingen forutsetninger for å si noe om. Jeg skal være så ærlig å si at jeg såvidt kjente til navnet Runeberg på forhånd, og da bare på grunn av Prosjekt Runeberg. Men hva som er sant eller ikke, bryr jeg meg fint lite om mens jeg leser. Jeg liker boka som et portrett. Hvorvidt bildet den tegner ligner på en reell person eller ikke, kjennes for meg uvesentlig så lenge boka er god. Og det synes jeg altså at den er.

Det tok litt tid å venne meg til den springende synsvinkelen. Alle har sitt og si om Runeberg. Han selv, så klart. Hans kone, hans venner, hans familie og hans biograf. Men her får til og med fuglene og dyrene komme til orde og si sitt om poeten. Kanskje ikke alltid like relevant, men sånn er det kanskje å være et nasjonalt ikon? Hvem som helst og hans oldemor har en mening om deg, og føler han har en rett til å komme med den. Mest interessant synes jeg synsvinkelvekslingen er når den forteller om samme episode sett fra hver sin side av ekteskapet. Særlig hvordan Frederikas nedvurdering av seg selv blir til en selvoppfyllende profeti.

Alice Munro: Hateship, friendship, courtship, loveship, marriage

Jeg ble ferdig med boka på toget i dag morges. Mens jeg basa meg vei oppover bakken til jobben, tenkte jeg på hvor mye forskjellig novellesjangeren egentlig rommer. Av en eller annen grunn begynte jeg å tenke på sjokolade, eller mer spesifikt, hvis de to siste novellesamlingene jeg har lest var sjokolader, hvilke sjokolader ville de da være?

Historien om Fru Berg, kom jeg fram til, må være en tynn plate med mørk, mørk sjokolade med chili. Tynn, smakfull og smelter på tunga, men med en litt bitter ettersmak og gjerne et skikkelig spark. Hateship, friendship, courtship, loveship, marriage blir noe helt annet. Aller helst vil jeg beskrive den som en skikkelig seig, nesten flytende brownie. Fyldig, søt, mektig, gjerne med en stor kladd vaniljeis smeltende ved siden av. En kake av typen du bare vil lukke øynene og nyte. Men siden spørsmålet var hvilke sjokolade boka ville være, er det juks å gjøre den til en kake. I steden lander jeg på Freias Melkedrøm. Krem, kjeks og sjokoladesaus trukket med melkesjokolade. Søtt, overdrevent og farlig godt.

Om noen skulle være i tvil: Alice Munro skriver skikkelig gode noveller. Skjønt noveller? Det føles mer som om å ha lest ni korte romaner. I dette tilfelle kjennes det engelske ordet short stories så mye mer dekkende enn det norske noveller. Tekstene inneholder en enorm fortellerglede og en unik tilstedeværelse. Jeg er plantet i det canadiske landskapet jeg leser om, kjenner lukta og hører lydene. Jeg ser menneskene for meg, hører hvordan de snakker og lever meg inn i livene deres på en måte jeg sjelden gjør i kortere tekster. Det ligger mye varme og livsvisdom i disse tekstene, Munro har en egen evne til å overføre det til papiret.

Tematisk dreier novellene seg om forhold mellom mennesker, og mer konkret familieforhold. Både familien du er født inn i, og familien du velger å gå inn i gjennom giftermål. Hele samlingen kjennes om en tidsreise en generasjon tilbake. Kvinnene gifter seg inn i rollen som husmødre og barneoppdragersker, mens mennene er ute på jobb. Samtidig skiller ofte Munros hovedpersoner seg ut fra dette kjønnsrollemønsteret. Munros kvinner tar bruddet. De tar utdannelse, de skiller seg for å realisere seg selv, de skriver, de er utro. De bryter ut av gårdslivet og flytter til byen, de velger annerledes enn sine foreldre. Mennene er ektemenn eller fedre, i noen tilfeller potensielle elskere. I Munros univers er de bipersoner, og ikke alltid like sympatiske.

Hateship, friendship, courtship, loveship, marriage handler om livet, døden og kjærligheten. Ord jeg vanligvis ikke kan uttale uten tung ironi i stemmen, men ikke i dag. Akkurat i dag er det en hedersbetegnelse.
Anbefales!

Et definisjonsspørsmål

I dag var planen å skrive.

Ukas seks andre dager har jeg sagt ja til å jobbe, men fredagen skulle være min.
Jeg gjorde "alt" husarbeidet i går, for å kunne skrive med god samvittighet.
Jeg er aleine hjemme helt fram til halv seks.

Men ikke alle planer blir noe av.
Nå er klokka snart tre, og selv om jeg er hjemme, har jeg også vært på jobb i hele dag.

Hvis jeg velger å ta på meg de negative brillene, kan jeg si:
Meh... jeg fikk ikke skrevet noe i dag heller.

Tar jeg derimot på meg de positive brillene, høres det mer sånn ut:
Jeg har skrevet i hele dag! Og jeg får attpåtil betalt for det!

Fem avisartikler er mailet redaksjonen i løpet av dagen.

Så er bare spørsmålet:
Teller det som skriving?

Kristian Olsen aaju - Det tatoverede budskap

Vi samleser videre, og i dag er turen kommet for Grønlands nominerte til Nordisk Råds Litteraturpris.

Det kjennes vanskelig å skulle mene noe om denne boka. Misforstå meg rett, jeg har mye jeg kan si om den. Men hva jeg synes, det blir jeg rett og slett ikke enig med meg selv om.

Boka er veldig annerledes enn det jeg leser til vanlig, noe som fikk meg til å tenke mye på selve formen mens jeg leste. Jeg leter etter grunnen til at den er skrevet som den er. Det virker nesten som om den tar utgangspunkt i en liste med tittelen "Hvordan skrive en roman", for så å gjøre det stikk motsatte. Jeg kunne avfeiet boka som dårlig skrevet, men det hele er så gjennomført og virker så bevisst utført, at jeg i stedet ser etter meningen i det. Og det er nok derfor oppfatningen min er delt. Noen ganger under lesningen, syntes jeg det var genialt. Andre ganger bare irriterte det meg.

Den positive opplevelsen jeg tar med meg fra denne boka, er ihvertfall tankene omkring formen. De fleste romaner er såpass like at jeg sjelden tenker over bokas enkelte bestanddeler. Ved å skille seg fra mengden, gjorde Det tatoverede budskap meg oppmerksom på konvensjonene jeg vanligvis tar for gitt. Det må ikke være sånn at dialogene glir naturlig. Det må ikke være sånn at karakterene presenteres gjennom hva de gjør og sier. En kriminalroman må ikke representere et realistisk politiarbeid. Vi er bare vant til at det er sånn.

Det var i det hele tatt mange ting jeg bet meg merke i mens jeg leste. Her er en uprioritert liste over syv av dem.

1) Dialogene
Jeg kan lett se for meg dialogene i denne boka bli trukket fram på et skrivekurs som skrekkeksempler på direkte tale. Det er ingen som snakker sånn! Eller, i beste fall, si at du finner én person som snakker sånn, men her gjelder det samtlige personer som dukker opp i romanen. Dialogene ligner ofte mer på monologer, én replikk kan vare godt over en side. Og når det nå en gang faktisk er en "normal" samtale, ser en replikk for eksempel ut som det her:

- Når det regner voldsomt i Roskilde, er det umuligt at opdrive en taxi, og selv om du ringer, vil du vente forgæves. Jeg har ikke uopsættelige planer og da du har lettet mig meget i min selvskabte plage i sjæl og nerver, kører jeg dig til stationen. Jeg kan ikke mindes, hvornår jeg sidst har følt glæde. Derfor vil jeg nødig lade dig slippe af syne med det samme. Hvis ikke jeg havde haft en fast aftale i aften, som er aftalt for lang tid siden, var jeg parat til at køre dig helt til Holbæk

Ja, jeg synes ofte setninger virker tyngre på dansk enn på norsk, men dette må da høres tungt ut også på dansk? Likevel er det hele så gjennomført, at jeg ikke leser mange sidene før jeg er helt med på at det er sånn dialoger skal se ut, og gjennom resten av boka veksler jeg mellom å synes det er strålende eller horribelt.

2) Ekstremt presist språk
Her er det ikke setningsoppbygging eller lignende jeg tenker på. Jeg er på ingen måte stø nok i dansk til å kunne vurdere det. Det jeg legger merke til, er hvor gjennomgående presist alle ting er beskrevet. Når Nanna for eksempel skal skrive noe, åpner hun ikke bare sin laptop, hun "åbner sin flade pc med mærket ACER Extensa 5220", og hun flyr "med Greenlandairs store passagerfly Norsaq Airbus A330-223"

3) Karakterenes tilsynelatende uendelige selvinnsikt
Personene i boka, trenger ingen allvitende forteller til å introdusere seg. Det greier de i stor grad selv. Mye av personkarakteristikken ligger i direkte tale, og personene forteller om hvor de er vokst opp, hvilke utdannelse de har og kan legge ut om sine sterke og svake sider og om hvorfor de reagerer som de gjør. Og der direkte tale ikke strekker til, der finnes likevel den allvitende fortelleren, som fortsetter der karakterene selv slapp. Show, don't tell-prinsippet er helt konsekvent lagt igjen hjemme.

4) Det grønlandske
Ingen tvil om at dette er en grønlandsk bok. Det er flere politiske referanser, og alle karakterene er veldig opptatt av grønlandsk selvstyre og språk. Karakterene slites også mellom en tradisjonell jegerkultur og den moderne, vestlige kulturen. Spennende å lese om fra en outsider-vinkel. Samtidig viser det meg hvor lite jeg i utgangspunktet vet om Grønland.

5) Fortellingens tre lag
Fortellingen er som en russisk matrjoskadokke: En fortelling inne i en fortelling inne i en fortelling.
Det ytterste laget er de tre kapitlene som handler om forfatteren som arver historien av en tante, som skriver den inn på maskin og skal sende den inn til et forlag.
Det midterste laget er historien om Nanna, som har arvet sin manns dagbøker og etter hans ønske prøver å løse en henlagt kriminalsak.
Det innerste laget er historien om Nahome, kvinnen som er funnet død, og mennene hun har møtt.

6) Spenningen?
Jeg leser så og si aldri krim, men dette ligner ikke på noe av det jeg faktisk har lest innenfor sjangeren. Riktignok er det en henlagt politisak som det skal finnes ut av, men for meg ble dette aldri spennende. Når saken mot slutten løses, framstår handlingen for meg som totalt ulogisk, og smått uforståelig. Hvis jeg ikke hadde lest boka omtalt som en krim, tror jeg neppe jeg hadde plassert den i den sjangeren.

7) Alkoholen
Foruten Grønland, synes jeg alkoholen er det som får mest fokus. De grønlandske karakterene drikker ofte og mye, de er opptatt av alkoholprisene på Grønland, og når Nahome arver Knut, er alkoholen det eneste hun tar med seg.

Du kan etterhvert finne andres omtaler av denne boka her.