Da jeg var yngre, var hver ny bok en ny verden. Jeg levde meg totalt inn i fortelling etter fortelling. Skillet mellom fantasi og virkelighet var nok der et sted, men ikke alltid like lett å få øye på. Og den som prøvde å snakke til meg mens jeg leste, fikk liten respons. Nå er det sjelden jeg har den opplevelsen når jeg leser. Uansett hvor god en bok er, og noen ganger akkurat fordi boka er god, leser jeg med en viss avstand. Jeg er hele tiden bevisst at jeg leser, jeg er ikke til stede i handlingen på samme måte som før. Jeg vet dette ikke er unikt for meg, jeg leser og hører om mange som har det på samme måte, men etter å ha lest ferdig Der lyset slipper inn, ble det noe jeg tenkte på igjen.
De siste dagene har jeg nemlig vært i Venezia på 1500-tallet og vært vitne til et kjærlighetsdrama mellom tre menn. Jeg har vært flue på veggen der tjeneren Tadzio forteller sin historie på dødsleiet, og hatt store problemer med å forlate denne verdenen ved å lukke permene og slukke lyset. Fordi det skjer sjeldnere enn før, er det ekstra deilig å finne disse bøkene som lar meg synke inn i dem. Jeg har ikke lyst til å prøve å analysere meg fram til hva som fremkaller det, jeg bare konstanterer at det skjedde, og at det var fint.
Boka husker jeg forresten at jeg hørte om første gang gjennom en avisanmeldelse, og tenkte at den var noe for meg. Siden ble jeg minnet på den av Knirk, og jeg ser jeg kommenterte der den 1. desember 2009 at boka var notert på min "skal lese liste". Det tok i overkant av et år, men det er greit. Den som venter på noe godt... Dere vet resten.
Åh, jeg er en "greie" for bøker med "gammeldags" design :) Denne ser ganske interessant ut og ble ikke mindre intr. av anmeldelsen din :) Skal absolutt få fatt på denne ja :)
SvarSlettJeg likte denne boka veldig godt :) Fint å høre at du også ble dratt med i historien.
SvarSlettHer er link til innlegget mitt om boka, hvis du er interessert: http://beatelill.blogspot.com/2009/12/der-lyset-slipper-inn.html