Kristian Olsen aaju - Det tatoverede budskap

Vi samleser videre, og i dag er turen kommet for Grønlands nominerte til Nordisk Råds Litteraturpris.

Det kjennes vanskelig å skulle mene noe om denne boka. Misforstå meg rett, jeg har mye jeg kan si om den. Men hva jeg synes, det blir jeg rett og slett ikke enig med meg selv om.

Boka er veldig annerledes enn det jeg leser til vanlig, noe som fikk meg til å tenke mye på selve formen mens jeg leste. Jeg leter etter grunnen til at den er skrevet som den er. Det virker nesten som om den tar utgangspunkt i en liste med tittelen "Hvordan skrive en roman", for så å gjøre det stikk motsatte. Jeg kunne avfeiet boka som dårlig skrevet, men det hele er så gjennomført og virker så bevisst utført, at jeg i stedet ser etter meningen i det. Og det er nok derfor oppfatningen min er delt. Noen ganger under lesningen, syntes jeg det var genialt. Andre ganger bare irriterte det meg.

Den positive opplevelsen jeg tar med meg fra denne boka, er ihvertfall tankene omkring formen. De fleste romaner er såpass like at jeg sjelden tenker over bokas enkelte bestanddeler. Ved å skille seg fra mengden, gjorde Det tatoverede budskap meg oppmerksom på konvensjonene jeg vanligvis tar for gitt. Det må ikke være sånn at dialogene glir naturlig. Det må ikke være sånn at karakterene presenteres gjennom hva de gjør og sier. En kriminalroman må ikke representere et realistisk politiarbeid. Vi er bare vant til at det er sånn.

Det var i det hele tatt mange ting jeg bet meg merke i mens jeg leste. Her er en uprioritert liste over syv av dem.

1) Dialogene
Jeg kan lett se for meg dialogene i denne boka bli trukket fram på et skrivekurs som skrekkeksempler på direkte tale. Det er ingen som snakker sånn! Eller, i beste fall, si at du finner én person som snakker sånn, men her gjelder det samtlige personer som dukker opp i romanen. Dialogene ligner ofte mer på monologer, én replikk kan vare godt over en side. Og når det nå en gang faktisk er en "normal" samtale, ser en replikk for eksempel ut som det her:

- Når det regner voldsomt i Roskilde, er det umuligt at opdrive en taxi, og selv om du ringer, vil du vente forgæves. Jeg har ikke uopsættelige planer og da du har lettet mig meget i min selvskabte plage i sjæl og nerver, kører jeg dig til stationen. Jeg kan ikke mindes, hvornår jeg sidst har følt glæde. Derfor vil jeg nødig lade dig slippe af syne med det samme. Hvis ikke jeg havde haft en fast aftale i aften, som er aftalt for lang tid siden, var jeg parat til at køre dig helt til Holbæk

Ja, jeg synes ofte setninger virker tyngre på dansk enn på norsk, men dette må da høres tungt ut også på dansk? Likevel er det hele så gjennomført, at jeg ikke leser mange sidene før jeg er helt med på at det er sånn dialoger skal se ut, og gjennom resten av boka veksler jeg mellom å synes det er strålende eller horribelt.

2) Ekstremt presist språk
Her er det ikke setningsoppbygging eller lignende jeg tenker på. Jeg er på ingen måte stø nok i dansk til å kunne vurdere det. Det jeg legger merke til, er hvor gjennomgående presist alle ting er beskrevet. Når Nanna for eksempel skal skrive noe, åpner hun ikke bare sin laptop, hun "åbner sin flade pc med mærket ACER Extensa 5220", og hun flyr "med Greenlandairs store passagerfly Norsaq Airbus A330-223"

3) Karakterenes tilsynelatende uendelige selvinnsikt
Personene i boka, trenger ingen allvitende forteller til å introdusere seg. Det greier de i stor grad selv. Mye av personkarakteristikken ligger i direkte tale, og personene forteller om hvor de er vokst opp, hvilke utdannelse de har og kan legge ut om sine sterke og svake sider og om hvorfor de reagerer som de gjør. Og der direkte tale ikke strekker til, der finnes likevel den allvitende fortelleren, som fortsetter der karakterene selv slapp. Show, don't tell-prinsippet er helt konsekvent lagt igjen hjemme.

4) Det grønlandske
Ingen tvil om at dette er en grønlandsk bok. Det er flere politiske referanser, og alle karakterene er veldig opptatt av grønlandsk selvstyre og språk. Karakterene slites også mellom en tradisjonell jegerkultur og den moderne, vestlige kulturen. Spennende å lese om fra en outsider-vinkel. Samtidig viser det meg hvor lite jeg i utgangspunktet vet om Grønland.

5) Fortellingens tre lag
Fortellingen er som en russisk matrjoskadokke: En fortelling inne i en fortelling inne i en fortelling.
Det ytterste laget er de tre kapitlene som handler om forfatteren som arver historien av en tante, som skriver den inn på maskin og skal sende den inn til et forlag.
Det midterste laget er historien om Nanna, som har arvet sin manns dagbøker og etter hans ønske prøver å løse en henlagt kriminalsak.
Det innerste laget er historien om Nahome, kvinnen som er funnet død, og mennene hun har møtt.

6) Spenningen?
Jeg leser så og si aldri krim, men dette ligner ikke på noe av det jeg faktisk har lest innenfor sjangeren. Riktignok er det en henlagt politisak som det skal finnes ut av, men for meg ble dette aldri spennende. Når saken mot slutten løses, framstår handlingen for meg som totalt ulogisk, og smått uforståelig. Hvis jeg ikke hadde lest boka omtalt som en krim, tror jeg neppe jeg hadde plassert den i den sjangeren.

7) Alkoholen
Foruten Grønland, synes jeg alkoholen er det som får mest fokus. De grønlandske karakterene drikker ofte og mye, de er opptatt av alkoholprisene på Grønland, og når Nahome arver Knut, er alkoholen det eneste hun tar med seg.

Du kan etterhvert finne andres omtaler av denne boka her.