Boka som gjorde en fantasyleser voksen

(ny versjon av innlegget blogger slettet)

Første gang jeg leste A Game of Thrones, gikk jeg på videregående. Jeg hadde lest en del fantasy fra før, men ingenting som lignet dette. Sant og si har jeg ikke lest mye som ligner siden heller. Det nærmeste må være Joe Abercrombies First Law trilogi som jeg leste i fjor.

Fra før hadde jeg lest Ringenes Herre, alle Narnia-bøkene, Maria Gripe og Michael Endes Den uendelige historie. Jeg hadde lest hele Sagaen om Isfolket, så langt det var mulig å komme på det tidspunktet i Robert Jordans Wheel of Time, og jeg hadde rotet meg bort i David Eddings bøker om Belgarion. Jeg elsket de fleste av disse bøkene (jeg likte aldri Eddings), men jeg var helt uforberedt på det som traff meg da George R.R. Martin inviterte meg inn i sitt univers.

Det som gjorde at jeg levde meg så inn i alle de fantastiske bøkene, var de store og episke fortellingene mellom det gode og det onde. Og uansett hvor store utfordinger de gode måtte møte på veien, kunne jeg som leser føle meg rimelig sikker på at hindringene ville overkommes, de gode ville alltid gjøre det moralsk rette, og til slutt komme seirende ut. Det lønnet seg å være god, rett og slett. Sånt appellerte til meg, som alltid var den snille jenta som lot alle skrive av leksene.

Men så kom A Game of Thrones og var noe helt annet. Jeg røper ikke for mye om jeg sier at det sjelden lønner seg å være hverken snill eller moralsk i Martins bøker. Jeg har lest at serien A Song of Ice and Fire, som dette er første boka i, baserer seg på de engelske rosekrigene. Og det politiske spillet er langt viktigere i denne første boka enn magi og overnaturlige hendelser. Noen episk kamp mellom det gode og det onde er det ikke snakk om, her er det mennesker som kjemper om makt og overlevelse. Noen er mer sympatiske enn andre, noen mer kyniske, noen tvers igjennom hensynsløse, men det finnes ingen fasitsvar om hvem jeg som leser skal "holde med". Lesere jeg har snakket med har forskjellige sympatier, alt etter hva som tiltaler dem.

Når det nå er laget TV-serie av boka, dukket den plutselig opp overalt, og selvsagt ble jeg fristet til å lese den om igjen. Jeg er overrasket over hvor mye jeg husket. Noen detaljer var glemt, men hoveddelen av boka har vært med meg siden. Det som også var overraskende, var hvordan sympatien min fordelte seg annerledes nå enn første gang jeg leste den. Kapitler jeg hadde mest lyst til å hoppe over forrige gang (hvert kapittel er fortalt fra synsvinkelen til en bestemt karakter i boka), var nå de jeg likte best og omvendt. Siden jeg skrev dette innlegget første gang, har jeg også lest ferdig andre boka i serien, A Clash of Kings. Her husker jeg ikke like mye. Martin utvider med synsvinkelen til flere personer, flere ting skjer om gangen og historien blir mindre konsentrert. Jeg liker fremdeles det jeg leser, men det er altså bare den første boka som sitter spikret i hukommelsen.

Til slutt:
Jeg er ingen tålmodig person. TV-serien går på en av Canal+ kanalene nå, den kanalen har ikke jeg. NRK skal visstnok sende den i 2012, men så lenge greier ikke jeg å vente. Selv om jeg var veldig skeptisk til å ødelegge bildene jeg har i hodet av personene, har jeg ikke greid holde meg unna og har sett alle episodene som er vist i USA så langt. Serien er bra. Den ligger overraskende tett opp til bøkene i handling, en del av dialogene er nærmest ordrette. Mye er utelatt og noen forandringer gjort, men jeg kan forstå hvorfor nyansene forsvinner og handlingen går raskere når det skal overføres til skjerm.
Likevel: Se gjerne serien, men det er bøkene jeg anbefaler varmest.