Jeg har hørt mye fint om denne boka. Så har jeg glemt den igjen, den har druknet i mengden av leseplaner, helt til filmatiseringen minte meg på den.
Og det hjalp selvsagt også at den frekt og freidig lå og bød seg fram i ei hylle på bakgårdssalg.
Jeg synes boka fortjener det fine jeg har hørt om den. Jeg tenker vanligvis mitt når ei bok roses som "morsom". Det er ikke ofte jeg sier meg enig i den karakteristikken etter møtet med teksten, som regel pleier jeg å synes det er krampeaktig, men her skal jeg gjøre et unntak. Flere ganger lo jeg høyt, mange ganger smilte jeg litt for meg selv. Men det er nok av alvor til å sette latteren i vrangstrupa også, og det er viktig.
Jeg synes de er fine, jeg, disse tre jentene som kjemper for å bli sett i denne boka. Maria som bare hører på musikk som inneholder sitt eget navn og stadig fantaserer om å bli intervjuet av TV. Alma som drukner i seksuelle fantasier. Og kona til Sebjørn (som ikke engang er synlig nok til å få sitt eget navn) som vil være noe annet enn kone og åttebarnsmor. De er rare nok til at vi kan le av dem, men likevel virkelige nok til at det er lett å kjenne seg igjen.
Så satt jeg der da, og lo av meg selv. Det gjorde litt godt egentlig.
Rart hvor forskjellig man kan oppfatte ei bok:
SvarSletthttp://avenannenverden.no/?p=143
Ja, noen ganger kan man begynne å lure når man leser en annens vurdering og den er helt motsatt.
SvarSlettFå meg på, for faen kommer ikke til å være boka jeg husker fra leseåret 2011, men jeg koste meg med den de timene det tok å lese den. Det holder for meg (som forøvrig er helt enig i at patetisk er et dekkende ord, men som liker å lese om patetiske mennesker for å komme bra ut av sammenligningen.)