Lesevalg

Det fantes en tid da det var mulig å lese «alt», mulig å ha oversikt. I dag handler det istedet om valg. Hver gang jeg velger ei bok, er det på bekostning av ei annen. Det er et faktum jeg har innfunnet meg med for lenge siden.

Men noen ganger, som i dag, tenker jeg at jeg tar disse valgene altfor vilkårlig. Jeg leser etter innfallsmetoden. Ei bok blir valgt fordi noen sier «denne må du lese» på et passende tidspunkt, ei annen fordi den sto i nyhetshylla på biblioteket, en tredje fordi den var i pocketformat og lett å bære med seg på toget, en fjerde fordi det plutselig slår meg at jeg ikke har noen som helst aning om hva kvantefysikk innebærer, og at det burde jeg ha. Andre bøker, bøker jeg en gang var nysgjerrig på, står og samler støv i bokhylla sammen med ideen om at en dag kommer lysten til å lese dem tilbake. Det finnes ingen overordnet plan, kun impulshandlinger.

Resultatet blir fragmentarisk og tilfeldig. Jeg kan bittelitt om mye, og mye om ingenting, blir en «jack of all trades, master of none», som de sier på engelsk. Og det er da organisatoren i meg ber meg slutte å følge impulser og lyst, men i stedet ta mer bevisste lesevalg. Lese konsentrert og smalt i stedet for tilfeldig og bredt, spesialisere meg på et lite område, velge bort alt annet. Jeg ser antydningen til samme tanke i mange av leseprosjektene jeg kan se på bokblogger rundt omkring, og tenker jeg kunne startet et for meg selv.

Men hva skulle det i såfall være? Faglitteratur om et visst emne? Ett bestemt forfatterskap? Mer generelle kategorier som klassikere eller norsk samtidslitteratur? Litteratur fra et bestemt land oversatt til et språk jeg kan lese? Debutanter? Noveller? En bestemt sjanger? En bestemt tidsperiode? Nobelprisvinnere?

Og så er jeg tilbake der jeg startet, bare på den andre siden av gjerdet. Er det noe bedre å ha en viss oversikt over et bittelite område enn å ha lest smakebiter fra mange? Vil jeg egentlig få noe ut av å begrense meg?

Så plukker jeg i stedet opp boka som ligger nærmest, boka som ligger øverst i en bunke, boka som er tynnest, boka som har finest omslag, boka noen akkurat nevnte, boka som nylig ble en film, boka jeg lenge har tenkt jeg burde lese, boka jeg fikk i gave, boka jeg har lånt og burde levert tilbake for lenge siden eller boka som akkurat nå lover minst motstand fordi jeg er trøtt og lei og bare vil underholdes.

Og tenker at eksperter, det får noen andre være.

Stillingsgrammatikk og en anbefaling lest

Da jeg gikk fra fulltids til deltidsstilling i fjor høst, ble det plutselig veldig offentlig at jeg skriver. Ulempen med det er at setningen «Hvordan går det med boka di?» plutselig ble en setning folk velger å åpne samtaler med. Boka, i bestemt form entall. Problemet med det spørsmålet er at det ikke finnes noen bok. Ja, jeg prøver å skrive, men ett år etter at jeg gikk ned i stiling, kan jeg ikke påstå at det eksisterer noe som kvalifiserer til å kalles «boka mi». Det eksisterer tanker og ideer, noen spede begynnelser, et par noveller, men først og fremst eksisterer det en masse små biter som må sies å være fra forskjellige puslespill. Ingen bestemt form. Ikke entall.

En av dem som stadig spør, er en WoW-venn fra England. Selv leser han bare sci-fi og fantasy, og når jeg sier jeg står fast, er hans løsning alltid å hive inn en zombie eller to. Han er en av to mennesker jeg har snakket om min egen fantasy ide med, og hans første reaksjon var å si jeg måtte lese Steven Eriksons serie Malazan Books of the Fallen.

Det har tatt meg lang tid (og litt mas fra hans side), men nå har jeg endelig fulgt oppfordringen. Den første boka, Gardens of the Moon, ble fortært denne uka, og han hadde helt rett. Dette er definitivt den retningen jeg selv har lyst til å bevege meg i, bare på en helt annen skala. Ei bok inn i serien på ti, er det allerede lett å se at dette blir episk, massivt, komplekst og… svært. Jeg er advart om at de første to bøkene ikke er de beste, så Erikson får ihvertfall tre bøker på seg til å overbevise, men jeg kan si allerede nå at jeg er med.

Erikson er ingen spesielt snill forteller, og jeg satt lenge med en følelse av at snart, snart vil jeg skjønne hva som foregår, men det punktet ble stadig utsatt. Mange fantasyforfattere bruker for eksempel opplæringen av en uerfaren karakter til å forklare verdensbildet også for leseren. Det skjer ikke her. Karakterene snakker om ting som er kjent for dem med den største selvfølgelighet, og som leser må jeg bare prøve å henge med så godt jeg kan. Det hadde nok blitt noe lettere om jeg leste boka i papirutgave heller enn på Kindle, siden jeg oppdaget det var ei gloseliste bakerst i boka etter at eg hadde lest den ferdig. I tillegg var det unormalt mange engelske ord jeg måtte slå opp underveis, det gjorde heller ikke saken lettere. Uansett, innen slutten av boka føler jeg at jeg begynner å få en viss forståelse av Eriksons verden, og jeg gleder meg til å komme igang med neste bok, litt mindre forvirra enn jeg var nå.

Jeg har ikke lyst

Motivasjon er en berg-og-dalbane.

I august hadde jeg lyst til å skrive om alt, i september ingenting.
Det narrer meg til å tro at det skjedde mer det var verdt å skrive hjem om i august enn i september (og de første fem dagene av oktober), men ved nærmere ettertanke ser jeg at det ikke stemmer.

Jeg kunne skrevet om Irène Némirovskys Hett blod som jeg leste forrige uke, men hadde ikke lyst.

Jeg kunne skrevet om Mircea Cărtărescu som jeg var å så i samtale med Audun Lindholm på Litteraturhuset, men jeg hadde ikke lyst.

Jeg kunne skrevet om nyeste utgave av Bokvennen eller Vinduet, jeg har lest begge fra perm til perm denne siste uka, men jeg hadde ikke lyst.

Jeg kunne skrevet om at jeg skal på første møtet i ei ny skrivegruppe i morgen og at jeg gleder meg til det, men jeg har ikke lyst.

Men snart.
Snart vil jeg ha lyst igjen.