Da jeg gikk fra fulltids til deltidsstilling i fjor høst, ble det plutselig veldig offentlig at jeg skriver. Ulempen med det er at setningen «Hvordan går det med boka di?» plutselig ble en setning folk velger å åpne samtaler med. Boka, i bestemt form entall. Problemet med det spørsmålet er at det ikke finnes noen bok. Ja, jeg prøver å skrive, men ett år etter at jeg gikk ned i stiling, kan jeg ikke påstå at det eksisterer noe som kvalifiserer til å kalles «boka mi». Det eksisterer tanker og ideer, noen spede begynnelser, et par noveller, men først og fremst eksisterer det en masse små biter som må sies å være fra forskjellige puslespill. Ingen bestemt form. Ikke entall.
En av dem som stadig spør, er en WoW-venn fra England. Selv leser han bare sci-fi og fantasy, og når jeg sier jeg står fast, er hans løsning alltid å hive inn en zombie eller to. Han er en av to mennesker jeg har snakket om min egen fantasy ide med, og hans første reaksjon var å si jeg måtte lese Steven Eriksons serie Malazan Books of the Fallen.
Det har tatt meg lang tid (og litt mas fra hans side), men nå har jeg endelig fulgt oppfordringen. Den første boka, Gardens of the Moon, ble fortært denne uka, og han hadde helt rett. Dette er definitivt den retningen jeg selv har lyst til å bevege meg i, bare på en helt annen skala. Ei bok inn i serien på ti, er det allerede lett å se at dette blir episk, massivt, komplekst og… svært. Jeg er advart om at de første to bøkene ikke er de beste, så Erikson får ihvertfall tre bøker på seg til å overbevise, men jeg kan si allerede nå at jeg er med.
Erikson er ingen spesielt snill forteller, og jeg satt lenge med en følelse av at snart, snart vil jeg skjønne hva som foregår, men det punktet ble stadig utsatt. Mange fantasyforfattere bruker for eksempel opplæringen av en uerfaren karakter til å forklare verdensbildet også for leseren. Det skjer ikke her. Karakterene snakker om ting som er kjent for dem med den største selvfølgelighet, og som leser må jeg bare prøve å henge med så godt jeg kan. Det hadde nok blitt noe lettere om jeg leste boka i papirutgave heller enn på Kindle, siden jeg oppdaget det var ei gloseliste bakerst i boka etter at eg hadde lest den ferdig. I tillegg var det unormalt mange engelske ord jeg måtte slå opp underveis, det gjorde heller ikke saken lettere. Uansett, innen slutten av boka føler jeg at jeg begynner å få en viss forståelse av Eriksons verden, og jeg gleder meg til å komme igang med neste bok, litt mindre forvirra enn jeg var nå.
Hei! Uansett hvilke valg man gjør utenfor A4-formatet, så vil man få spørsmål fra andre. Kanskje fordi de vil ha en antakelse bekreftet, kanskje fordi de faktisk er interessert, kanskje fordi de vil ha backing på egne valg?
SvarSlettInntil i fjor høst hadde jeg en jobb som på altfor mange måter tok altfor mye energi. Jeg sa opp kontrakta, uten å ha en ny jobb å gå til- og det var hele tida planen; jobbe mye i en periode, for så ta helt fri. Akkurat dét er det mange som har problemer med! "Hva?? Har du ikke begynt å jobbe igjen enda??!! Man må jo jobbe!!" Ok; kanskje sener, ikke nå, og aldri fulltid- og i hvertfall ikke med annet ansvar enn å passe på å komme i rett tid og gjøre det som skal gjøres. Foreløpig og fortsatt satser jeg fullt og helt på å kose meg! Det syns jeg du også skal gjøre, klapp på skuldra for at du tar sjansen! Nyt den friheta det gir å kunne jobbe halvt, samtidig som du sysler med skriving og andre ting- ønsker deg lykke til og god helg!
Takk for en veldig oppmuntrende kommentar og god helg til deg også!
SvarSlettJeg tror på ingen måte folk spør for å være "slemme". De spør fordi de er nysgjerrige, og de aller fleste følger opp med et løfte om å kjøpe denne "boka mi" når den kommer (alltid når, aldri hvis som jeg selv sier). Problemet ligger fullt og helt i mitt eget hode, at jeg selv føler jeg burde ha noe mer konkret å vise til etter ett år.