Når livet er et glass som hverken er halvfullt eller halvtomt, men i stedet er i ferd med å fylles, litt etter litt, helt til det ikke er halvt noe, bare helt. En hinne over kanten på glasset som ennå ikke har begynt å renne.
Når livet er et sånt glass, da ligger jeg på kne på gulvet med hodet i sofaen, lukker øynene og lar Sivert Høyems stemme stryke meg over ryggen. Og kan åpne øynene og se at vannstanden i glasset holder seg innafor kantene igjen, at ikke en dråpe har havnet på bordet og konkludere med at faren er over for denne gang.
(Kommer tilbake med mer litteraturorientert blogging om en ukes tid når jeg er ferdig innflytta i ny leilighet.)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar