Ditt eller datt

Når dette er alternativet, ble memer plutselig veldig viktig.

Okei. Jeg pleier ikke bli med på sånne greier som det her, men akkurat nå prøver jeg å lese til eksamen. Og da så plutselig dette fryktelig interessant ut. (Dessuten skader det vel ikke at det faktisk skjer noe på bloggen her selv om jeg er på amøbestadiet når det gjelder kreativitet akkurat nå.) Jeg har stjålet spørsmålene fra Siljes skriblerier, som igjen har stjålet dem på youtube.

1. Bok på øret eller bok i handa? I hånda, ingen tvil. Jeg har aldri fullført ei lydbok, greier ikke konsentrere meg når jeg blir lest for. Med mindre du teller de "og når du hører denne lyden  *plingeling* kan du bla videre til neste side"-bøkene som Harald Mæle leste for meg igjen og igjen da jeg var liten. (Merkelig, egentlig. Jeg ble lest for hver eneste kveld som barn, og elsket det. Men nå? nå må jeg lese selv.)
2. Myke eller harde permer? Ja takk, begge deler. Myke permer eller Kindle på toget, det er lettere å bære på. Hjemme leser jeg like gjerne med harde permer. Tror jeg har omtrent like mye av begge deler i bokhyllene.
3. Fiksjon eller fakta? Reprise av Ole Brumm-svaret til forrige spørsmål. Jeg leser ofte mer enn ei bok av gangen, og da kan de ikke være for like. Dermed blir det mye fiksjon og fakta samtidig. Mest fiksjon blir det nok. Men behovet for fakta er det som har sendt meg tilbake på skolebenken denne høsten.
4. Fantastisk eller realistisk? Ut fra hva jeg har lest det siste året, kan det se ut som svaret burde være fantastisk. Jeg har alltid likt fantasy, men tror ikke jeg har lest en så stor prosentandel fantasy noen gang før som i 2012. Selv om jeg aldri har sluttet å lese sjangeren, føles det likevel som jeg har gjenoppdaget den nå. Eller begynt å lese den på en annen måte. Men dette har jeg planer om å skrive et eget innlegg om når eksamen er over.
5. Harry Potter eller Twillight? Harry Potter! Husker flere av bøkene gjorde togturene til Oslo altfor korte forrige gang jeg var student. Twilight har jeg ikke lest, men jeg har sett den første filmen. Og det fristet ikke til gjensyn, hverken på papir eller lerret.
6. Kindle, IPad eller en annen E – leser? Kindle.
7. Kjøpe eller låne? Noen ganger føles det som at jeg vokste opp på biblioteket. Jeg er innom der rett som det er fremdeles, men på langt nær så ofte som før. Jeg har blitt en hamstrer, og kjøper langt flere bøker enn jeg rekker å lese.
8. Bokbutikk eller internett? Impulskjøpene skjer i bokhandler, det som er mer planlagt skjer på nett.
9. Enkeltstående eller serie? Siden jeg over valgte meg fantastikk, føles det naturlig å velge serie her. De henger liksom sammen. Og alle favorittene innen fantasysjangeren er serier. 
10. Monsterbok eller liten og søt? Gi meg et monster, jeg er ikke redd!
11. Romantikk eller action? Action! Og blod og gørr. Litt gjørme. Ta livet av hovedpersonen din. Gjerne med sverd. Eller strikkepinner, jeg er ikke så kresen. (Men jeg gidder ikke lese om personen som skal finne ut hvem som har gjort det og hvordan.) Og om noen skulle finne på å falle for hverandre oppi alt det her, så greit. Jeg skal si "awwww" og være sjarmert. Men bare om de lover å finne en drage på veien hjem!
12. Under et teppe foran peisen eller liggende i sola? Å ligge i sola med ei bok er noe av det aller, aller, aller beste jeg veit. Selv om jeg svetter som en gris. Og blir solbrent. Og måtte gå til innkjøp av solbriller med styrke for å få det til. Bare med rettelsen at jeg må sitte, ikke ligge. De tre dagene i året det går an i Norge, slipper jeg alt annet og leser med god samvittighet. Intens lykke. Resten av året ligger jeg i godstolen min med et pledd. Ikke vondt det heller.
13. Kakao eller latte? Kakao. Aldri lært meg å like kaffe. Aldri prøvd så hardt heller.

Brandon Sanderson - Elantris

Det er bare én ting som gjelder på lystlesningsfronten om dagen: fantasy. Med relativt tungt fordøyelig pensumstoff som hovedrett, er dette desserten, luksusen jeg unner meg selv som belønning når jeg har vært flink. Og denne gangen var turen kommet til mannen Knirk ved gjentatte anledninger har overbevist meg om at jeg må lese: Brandon Sanderson.

Jeg bestemte meg for at begynnelsen var et bra sted og starte, og har lest debutromanen Elantris. Helt overbevist er jeg ikke, til det er det for mye som hakker underveis. Men det er mye jeg liker også, og to dager etter at jeg fullførte boka, tok jeg meg plutselig i å savne å tilbringe tid sammen med karakterene, noe som egentlig overrasket meg litt.

For å begynne med det jeg liker: For det første, ideen.
Elantris var den skinnende byen bebodd av gudelignende skapninger. Så var det noe som skjedde, og prosessen som gjorde mennesker til overmennesker begynte i stedet å gjøre mennesker til levende døde. Alle som rammes av Shaod, som denne forvandlingen kalles, sperres inne i Elantris og regnes som døde av verden utenfor. I bokas første kapittel skjer dette med landets populære kronprins, Raoden, noe som selvsagt får konsekvenser for flere enn ham selv.

Jeg liker denne ideen. Det er et konsept jeg føler jeg ikke har lest hundre ganger før, og jeg kjøper umiddelbart logikken. For eksempel er det sånn at siden kroppen til en som er tatt av the Shaod er død, kan den ikke helbrede seg selv. Alle skader man derfor aldri komme unna, de fortsetter å gjøre akkurat like vondt som de gjorde det øyeblikket du fikk dem. Tenk deg hvor vondt det er å sparke borti et bordbein med tåa, og at smerten fra der og da aldri vil gi seg. I en verden der det er virkeligheten, forholder folk seg litt annerledes til hverandre enn ellers.

En annen ting jeg liker, er tidsperspektivet. Episke fantasyromaner bretter seg ofte utover i både tid og rom. Det gjør ikke Elantris. Hele handlingen skjer i løpet av tre måneder, og stort sett utspiller alt seg i én by. Man trenger ikke dra på lange reiser for å skape spenning - det holder å la mennesker møtes der de er. (Selv om noen har reist for å komme dit, men selve reisen har skjedd før boka starter.)

Når jeg likevel ikke vil klassifisere boka som noe mer enn gjennomsnittelig, er det fordi det er minst like mye på den andre sida av vekta som nøytraliserer det jeg synes er kult. Selve plottet  er ganske ordinært, og jeg forutså de aller fleste såkalte tvister før de skjedde, inkludert de mest avgjørende delene av slutten. Det blir litt for enkelt, Sanderson tar de åpenbare valgene litt for ofte, og han forklarer for mye. Jeg er dessuten ikke overbegeistret for karakterene hans - det er litt for tydelig hva de vil, eller egentlig: hva Sanderson vil med dem.

Når det er sagt: Jeg har planer om å gi ham flere sjanser. Dette er som sagt debutboka, og med et kult konsept, viser han at han er en god verdensbygger, noe som gjør det verdt å fortsette. Og boka var spennende nok, særlig den siste halvdelen der det ble litt mer fart på sakene.

Dere kan for øvrig lese hva Knirk synes om boka her.

Kelly Link - Pretty Monsters

Denne boka fikk jeg med meg fra konferanse i Sverige der Kelly Link var en av hedersgjestene. Kombinasjonen novellesamling og fantasy/SF er sjelden kost for mitt vedkommende, men det gjorde meg bare mer nysgjerrig. Og jeg ble ikke mindre nysgjerrig av å  lese blurbs som for eksempel beskrev boka som en alchemical mixture of Borges, Raymond Chandler, and Buffy the Vampire Slayer.

Selv om jeg er en fantasy-leser, er ikke akkurat denne boka midt i min komfortsone. Jeg er ganske spesifikk i smaken. Jeg vet godt både hva jeg liker og hva jeg ikke liker. Dyster og pessimistisk og et plott drevet framover av Murphys lov? Kjør på. Lettbeint og humoristisk? Not so much.

Pretty Monsters har utvilsomt sin styrke blant trekkene jeg aldri har lært meg sette pris på i fantasybøker. Likevel er jeg sjarmert denne gangen. Boka består av ti noveller som foregår i ti vidt forskjellige verdener og tilhører flere undersjangere under paraplysjangeren fantastikk. Her er klassisk fantasy med konger og trollmenn, framtidsvisjoner og mer moderne urban fantasy. Felles for alle er imidlertid en lekenhet og uforutsigbarhet som gjør dette til ei veldig underholdende bok å lese. Link unngår de åpenbare valgene og skriver fortellinger jeg aldri har hørt før. Her møter vi en ung gutt som bestemmer seg for å grave opp graven til sin avdøde kjæreste, ei tante som har en hel verden i håndveska, ei novelle som insisterer på å være en TV-serie, en tidligere anarkist som nå bor på en gård med geiter som liker pop-corn, og sånn fortsetter det.

Mine to favoritter er nok de to såreste novellene i boka. En av dem handler om et barn som blir solgt til noen trollmenn som bor i toppen av høye tårn og aldri kommer ned for å møte folk. Den andre handler om en gutt som blir kidnappet av sin egen far som har bestemt at de skal flytte til Costa Rica for å vente på aliens. Det høres kanskje søkt ut, men det funker i tekstene, og det er akkurat det jeg liker med dem.

Jeg kommer ikke til å bli en ivrig Kelly Link-misjonær, så begeistret er jeg ikke, men jeg har ingen betenkeligheter med å anbefale den videre.
Jeg vet jo at ikke alle er like morbide i smaken som meg når de velger fantasy. *kremt*
Jeg tror for eksempel at dere som var med i samlesningen av norsk fantasy og var beigeistret for Arial Footlight, ville synes også dette er midt i blinken.