Kelly Link - Pretty Monsters

Denne boka fikk jeg med meg fra konferanse i Sverige der Kelly Link var en av hedersgjestene. Kombinasjonen novellesamling og fantasy/SF er sjelden kost for mitt vedkommende, men det gjorde meg bare mer nysgjerrig. Og jeg ble ikke mindre nysgjerrig av å  lese blurbs som for eksempel beskrev boka som en alchemical mixture of Borges, Raymond Chandler, and Buffy the Vampire Slayer.

Selv om jeg er en fantasy-leser, er ikke akkurat denne boka midt i min komfortsone. Jeg er ganske spesifikk i smaken. Jeg vet godt både hva jeg liker og hva jeg ikke liker. Dyster og pessimistisk og et plott drevet framover av Murphys lov? Kjør på. Lettbeint og humoristisk? Not so much.

Pretty Monsters har utvilsomt sin styrke blant trekkene jeg aldri har lært meg sette pris på i fantasybøker. Likevel er jeg sjarmert denne gangen. Boka består av ti noveller som foregår i ti vidt forskjellige verdener og tilhører flere undersjangere under paraplysjangeren fantastikk. Her er klassisk fantasy med konger og trollmenn, framtidsvisjoner og mer moderne urban fantasy. Felles for alle er imidlertid en lekenhet og uforutsigbarhet som gjør dette til ei veldig underholdende bok å lese. Link unngår de åpenbare valgene og skriver fortellinger jeg aldri har hørt før. Her møter vi en ung gutt som bestemmer seg for å grave opp graven til sin avdøde kjæreste, ei tante som har en hel verden i håndveska, ei novelle som insisterer på å være en TV-serie, en tidligere anarkist som nå bor på en gård med geiter som liker pop-corn, og sånn fortsetter det.

Mine to favoritter er nok de to såreste novellene i boka. En av dem handler om et barn som blir solgt til noen trollmenn som bor i toppen av høye tårn og aldri kommer ned for å møte folk. Den andre handler om en gutt som blir kidnappet av sin egen far som har bestemt at de skal flytte til Costa Rica for å vente på aliens. Det høres kanskje søkt ut, men det funker i tekstene, og det er akkurat det jeg liker med dem.

Jeg kommer ikke til å bli en ivrig Kelly Link-misjonær, så begeistret er jeg ikke, men jeg har ingen betenkeligheter med å anbefale den videre.
Jeg vet jo at ikke alle er like morbide i smaken som meg når de velger fantasy. *kremt*
Jeg tror for eksempel at dere som var med i samlesningen av norsk fantasy og var beigeistret for Arial Footlight, ville synes også dette er midt i blinken.