Brandon Sanderson - Elantris

Det er bare én ting som gjelder på lystlesningsfronten om dagen: fantasy. Med relativt tungt fordøyelig pensumstoff som hovedrett, er dette desserten, luksusen jeg unner meg selv som belønning når jeg har vært flink. Og denne gangen var turen kommet til mannen Knirk ved gjentatte anledninger har overbevist meg om at jeg må lese: Brandon Sanderson.

Jeg bestemte meg for at begynnelsen var et bra sted og starte, og har lest debutromanen Elantris. Helt overbevist er jeg ikke, til det er det for mye som hakker underveis. Men det er mye jeg liker også, og to dager etter at jeg fullførte boka, tok jeg meg plutselig i å savne å tilbringe tid sammen med karakterene, noe som egentlig overrasket meg litt.

For å begynne med det jeg liker: For det første, ideen.
Elantris var den skinnende byen bebodd av gudelignende skapninger. Så var det noe som skjedde, og prosessen som gjorde mennesker til overmennesker begynte i stedet å gjøre mennesker til levende døde. Alle som rammes av Shaod, som denne forvandlingen kalles, sperres inne i Elantris og regnes som døde av verden utenfor. I bokas første kapittel skjer dette med landets populære kronprins, Raoden, noe som selvsagt får konsekvenser for flere enn ham selv.

Jeg liker denne ideen. Det er et konsept jeg føler jeg ikke har lest hundre ganger før, og jeg kjøper umiddelbart logikken. For eksempel er det sånn at siden kroppen til en som er tatt av the Shaod er død, kan den ikke helbrede seg selv. Alle skader man derfor aldri komme unna, de fortsetter å gjøre akkurat like vondt som de gjorde det øyeblikket du fikk dem. Tenk deg hvor vondt det er å sparke borti et bordbein med tåa, og at smerten fra der og da aldri vil gi seg. I en verden der det er virkeligheten, forholder folk seg litt annerledes til hverandre enn ellers.

En annen ting jeg liker, er tidsperspektivet. Episke fantasyromaner bretter seg ofte utover i både tid og rom. Det gjør ikke Elantris. Hele handlingen skjer i løpet av tre måneder, og stort sett utspiller alt seg i én by. Man trenger ikke dra på lange reiser for å skape spenning - det holder å la mennesker møtes der de er. (Selv om noen har reist for å komme dit, men selve reisen har skjedd før boka starter.)

Når jeg likevel ikke vil klassifisere boka som noe mer enn gjennomsnittelig, er det fordi det er minst like mye på den andre sida av vekta som nøytraliserer det jeg synes er kult. Selve plottet  er ganske ordinært, og jeg forutså de aller fleste såkalte tvister før de skjedde, inkludert de mest avgjørende delene av slutten. Det blir litt for enkelt, Sanderson tar de åpenbare valgene litt for ofte, og han forklarer for mye. Jeg er dessuten ikke overbegeistret for karakterene hans - det er litt for tydelig hva de vil, eller egentlig: hva Sanderson vil med dem.

Når det er sagt: Jeg har planer om å gi ham flere sjanser. Dette er som sagt debutboka, og med et kult konsept, viser han at han er en god verdensbygger, noe som gjør det verdt å fortsette. Og boka var spennende nok, særlig den siste halvdelen der det ble litt mer fart på sakene.

Dere kan for øvrig lese hva Knirk synes om boka her.