Elisabeths brev til Internett

Kjære Internett,

Jeg vet du har mer enn nok å gjøre, og at du ikke sitter hvileløst og venter på livstegn fra meg, men jeg vil likevel beklage at jeg ikke har skrevet til deg på lenge. Det er bare så mye som skjer, dagene forsvinner som politikerløfter etter valget, og plutselig er det nesten november.

Denne høsten har vært intens, og det kommer bare til å bli verre i ukene fremover. Jeg har ikke lov til å klage, jeg har valgt det helt selv. Men om jeg også neste gang jeg er inne på studentweb for å melde meg opp til emner skulle finne på å ta 40 studiepoeng på et semester, er det fint om du sender meg et aldri så lite datavirus som gir blåskjerm og bråstopp før jeg får lagret. Og da særlig dersom flere av emnene har både forelesninger og seminarer med obligatorisk oppmøte. Jeg har en tendens til å bli litt ivrig og tro at jeg kan få til alt, men utopien om å ta en dobbel bachelorgrad på 2,5 år ved siden av full jobb er det kanskje på tide å gi slipp på nå. (Se, der snek det seg inn et 'kanskje' igjen. Som sagt, en aldri så liten blåskjerm så fort jeg nærmer meg studentweb tror jeg er det som må til...)

Jeg pleier å skrive til deg om bøker, men akkurat nå har jeg ikke overskudd til å gjøre annet enn å lese dem. Jeg mistenker at det fortsetter sånn til eksamensperioden er ferdig 16.desember. Det er selvsagt litt synd, for helt siden bokbloggertreffet for en måned siden, har jeg egentlig vært kjempemotivert til å skrive. Jeg har faktisk lest opptil flere bøker også, det ser nesten ut til at pugging av franske verb pirrer leselysten. Akkurat nå holder jeg på med Heidi Furres Parissyndromet, og identifiserer meg selvsagt med hovedpersonen som pugger franske verb og spiser croissenter i Paris, på tross av at jeg sitter i Hyggen og tygger fiskepinner. Forrige uke identifiserte jeg meg imidlertid med skandalisert TV-kjendis som rømte til der-som-ingen-kunne-tru-nokon-kunne-bu for å bli gartner for sær mann (Fugletribunalet), for ikke å snakke om at jeg uka før det igjen identifiserte meg med den menneskelige utgaven av ei avlshoppe (Handmaidens Tale), så jeg tror egentlig bare at hjernen min har et desperat behov for å være noen annen enn meg akkurat nå.

For å nevne noe litt hyggeligere, unnet jeg meg faktisk ei hel ukes ferie og dro til Roma med kjæresten forrige uke. Hadde aldri vært der før, så tok hele turistrunden, spiste pizza til lunsj og pasta til middag eller omvendt, og gelato til både mellommåltid og dessert. (Vurderer å starte opp med kun-karbo-dietten, må være et marked for den også?) Høydepunktet på turen for historienerden, var den gamle havnebyen Ostia som lå en halvtime med tog utenfor Roma. Vi gikk hele dagen gjennom ruinene av det som en gang var en travel havneby, og jeg storkoste meg. Anbefales. Hadde planer om å ta en dagstur til Pompeii også, men det får bli en annen gang, trøtte bein orket ikke mer på det tidspunktet. Dessuten var de franske verbene med til Italia også.

Nei, nå er det på tide å ta med seg ei bok til sengs og lese litt før rullgardina går ned for i kveld. Vil bare påpeke at selv om jeg ikke er så flink til å svare deg om dagen, er jeg dertil flinkere til å lese det du skriver til meg. Så ikke bekymre deg for det.

Au revoir!

Elisabeth