Margaret Atwood - The Handmaid's Tale

The Handmaid's Tale er ei bok jeg har hørt og lest mye om før jeg endelig kom så langt som til å lese den selv. Det gjør noe med brillene jeg leser den gjennom, så jeg vil begynne der.

For det første har jeg lest at Atwood skriver godt, og skjønt at hun er en forfatter jeg burde lese. Til nå er det eneste jeg har lest av henne In other worlds, boka der hun skriver om sitt forhold til science fiction som leser, forfatter og litteraturkritiker. Den likte jeg veldig godt, og den overbeviste meg ytterligere om at jeg måtte lese mer Atwood.

For det andre har jeg lest spesifikt om denne boka at den er veldig god, ofte akkompagnert av setningen "jeg leser vanligvis ikke science fiction, men denne boka var bra."
En formulering som ofte irriterer meg, fordi den avskriver en hel sjanger uten å gi den en sjanse. Om du har lest ei bok innen sjangeren, og du likte den, hva er da grunnlaget ditt for å si at du ikke liker sjangeren den er en del av? Selvsagt finnes det både gode og dårlige bøker også innenfor science fiction, det er ikke sjangeren i seg selv som avgjør litterær kvalitet.

For det tredje har jeg i mer intern sjangersammenheng lest om Atwood som en "vanlig litterær" forfatter som unntaksvis skriver science fiction bøker, og at det sjelden fører noe godt med seg. Her har jeg sett The Handmaid's Tale omtalt som eksempel på dårlig science-fiction fra en forfatter som egentlig ikke hører til i sjangeren. En holdning som i grunnen irriterer meg enda mer enn den "næmmen, ei SF-bok som er bra?" nevnt over.

Okei, her var den eneste måten å finne ut hvem jeg skulle være enig med å lese boka selv.

Mer spesifikt enn science fiction er The Handmaid's Tale en dystopi. Ikke overraskende med tanke på at dystopier og utopier var emnet for doktorgraden i litteratur Atwood jobbet med, men aldri fullførte fordi det skjønnlitterære forfatterskapet tok overhånd.

Å lese en god dystopi er skremmende. Når en forfatter greier å ta tendenser i tida de lever i, forstørre dem og la dem vokse ut til en fremtidsvisjon der de får fritt spillerom, er i mine øyne mye skumlere enn seriemordere med motorsag og plastmaske. Slik for eksempel George Orwell gjorde med overvåknigssamfunnet i 1984 eller Aldous Huxley med teknologi og forbrukersamfunn i Brave New World. Du ser at samfunnene de beskriver er ekstreme utgaver og tankeeksperimenter, men det er likevel skremmende fordi du kjenner igjen tendensene de bygger på, og tenker at "det kan være dit vi er på vei". Og det er spesielt skremmende fordi de er skrevet henholdsvis i  1949 og 1932, men tendensene de spiller på er fremdeles gjenkjennbare når du leser bøkene i dag.

The Handmaid's Tale er nok et eksempel på en dystopi som holder tidens tann. Den er utgitt i 1985, men den har i hvert fall ikke blitt mindre aktuell siden den gang. Det er akkurat litt for enkelt å se for seg muligheten til at erkekonservative kristne får kontroll over USA, til å se for seg et samfunn der abort og homoseksualitet er straffbart med dødsstraff, der kvinner omgjort til eiendeler er løsningen på voldtektsproblematikken. Det er også hakket for enkelt å se for seg den økologiske krisen som anes i bakgrunnen av boka som har gjort sterilitet til et stort samfunnsproblem.

The handmaids er Gilead-republikken sitt svar på sterilitetsproblemet. Fruktbare unge kvinner indoktrineres i en form for nonne-orden der deres eneste oppgave er å føde barn. De utstasjoneres hos overklassefamilier, og regnes mest av alt som livmoren til fruen i huset. Når syklusen tilslier det, skal tjenerinnen (basert på den norske tittelen av boka, går jeg ut fra at det er det de kalles på norsk) ha samleie med mannen, mens fruen i huset ligger bak henne og holder henne i hendene. Utover dette har hun svært lite plikter, og den eneste muligheten hun har til å forlate huset, er den daglige turen i matbutikken. The Handmaid's Tale er beretningen fra en av disse, Offred, som er stasjonert hos en av dem med virkelig høy rang i Gilead-regimet.

Jeg kan gå med på at denne boka ikke er et typisk eksempel for sjangeren, først og fremst fordi den ikke er spesielt handlingsdrevet. Men å gå fra det til å si at den er dårlig, er et skritt jeg definitivt ikke er villig til å være med på. Snarere ser jeg det som et tegn på kvalitet å kunne utfordre et velbrukt format og tøye det i kantene slik at det passer til ditt eget prosjekt.

Hva mener jeg med at boka ikke er handlingsdrevet?
Det er selvsagt ytre handling i boka, men jeg opplever ikke at det er den som driver teksten videre, slik det kanskje er mest vanlig i science fiction generelt. Det som skjer er mest av alt noe som skjer med hovedpersonen, noe hun selv har liten påvirkningskraft over. Situasjonen hun befinner seg i gir henne ikke mange valgmuligheter, annet enn det største valget av dem alle: hun kan velge å leve eller hun kan velge å dø. Boka gir flere eksempler på tjenerinner som velger det siste, mens Offred er sta og velger å leve.

Men om det ikke er den ytre handlingen, er det beviselig likevel noe som driver teksten videre, jeg hadde nemlig store problemer med å legge den fra meg mens jeg leste. Min første tanke var at det var eksposisjonen, det at jeg gradvis får vite mer, både om verdenen Offred befinner seg i og om hennes forhistorie. Jeg tenkte at Atwood har gitt blaffen i handling og i stedet skrevet en hel roman som egentlig bare skildrer settingen, og gitt seg der en mer tradisjonell fortelling er klar til å begynne.

Men jeg var ikke fornøyd med den forklaringen. Så begynte jeg å tenke på narratologien jeg har lært på skolen. Et klassisk hendelsesforløp forutsetter en protagonist som har et prosjekt eller et mål. På vei mot dette målet tar hun valg som påvirker muligheten til å komme dit, og hun vil møte andre karakterer som fungerer som hjelpere eller motstandere. Så, spurte jeg meg selv, hva er egentlig Offreds prosjekt, hva er det hun vil? Å overleve, var mitt første svar, men jeg var ikke fornøyd med det heller. For hvorfor vil hun overleve?

Og da ble det plutselig latterlig åpenbart: Offred vil se igjen dattera og ektemannen hun ble skilt fra da de forsøkte å rømme til Canada. Alt hun gjør er med dette målet for øye.
Og da ser jeg henne ikke lenger som en person som alt skjer med, som en person som ikke får muligheten til å ta valg. Offred tar valg hele tiden. Hun velger å være underdanig og følge reglene fremfor å opponere, slik bestevenninnen Moira gjør, for å overleve. Hun velger å gjøre det beste ut av situasjonen, å ta mulighetene som byr seg på tross av ulempene som følger med. Hun velger å spille gjennom gamle minner på den mentale hjemmekinoen dag etter dag for ikke å glemme. Hun velger å gå til veggen for å se på mennene som er hengt der for å opprettholde håpet om at han ikke er en av dem. Hun velger hver dag å leve fremfor å ta livet av seg fordi hun fremdeles har noe å tape. Og hun velger å fortelle sin historie for å bevare sin egen menneskelighet. Boka er med andre ord full av handling, men det er en indre handling heller enn en ytre. Og det er kanskje akkurat der Atwood "avslører" at hun har sitt daglige virke utenfor sjangerlitteraturen.

The Handmaid's Tale er ei bok jeg kunne skrevet veldig mye mer om, men jeg har allerede brukt mer tid enn jeg egentlig hadde til dette i dag. Boka er lest som den del av Lines lesesirkel, og du kan finne flere omtaler av den i samleinnlegget hennes. Forhåpentligvis vil andre bloggere skrive om alt det jeg aldri kom så langt som til å nevne denne gangen.

Selv er jeg forøvrig allerede i gang med neste Atwood bok, nemlig Oryx and Crake.