Hugh Howey - Wool

Tittel: Wool

Sjanger: Scifi/dystopi

Forlag: Arrow

Utgitt: 2013 (men tidligere selvpublisert)

Sidetall: 576

Kilde: Julegave

Språk: Engelsk

Det er ikke ofte jeg får bøker i gave som jeg ikke spesifikt har ønsket meg, men jeg har lært meg et lurt triks: Bli kjent med andre bokbloggere!

Wool var fjorårets julegave fra Silje, og jeg må med skam og melde si at det var en bok jeg visste null, niks og ingenting om da jeg fikk den. Jeg sier skam, fordi Silje faktisk har blogget om boka, og jeg har nå røpt at jeg ikke leser alt hun skriver. 

Romanen er en dystopisk fortelling fra en fremtid der verden er et ubeboelig ødeland, de eneste gjenlevende menneskene er bosatt i en silo under bakken. Her bor de på et svært begrenset område i et nøye planlagt økosystem der ingenting går til spille og alle har sin tilmålte plass og oppgave. Det strengeste tabuet er å ønske seg ut, og for den som er desperat nok til å ytre et slikt ønske, er straffen å få det oppfylt. De blir sendt ut av siloen i en overlevelsesdrakt, utstyrt med vaskemidler for å rengjøre siloens sensorer, som lar innbyggerne se utsiden, før de begir seg mot byen man kan ane i horisonten. Ingen kommer så langt som ut av syne før de må gi tapt for de giftige omgivelsene, og den største gåten av alle er hvorfor de faktisk gjør jobben med å vaske sensorene alle som en.

Boka begynner den dagen siloens sheriff frivillig låser seg inn i cella og sier han vil ut. Gjennom hans synsvinkel får jeg vite hemmeligheten som gjør at alle faktisk vasker, hvor hardt de enn sverger på forhånd at de ikke skal gjøre det. Deretter følger vi livet videre i siloen, jakten på en ny sheriff og hvordan valget av Juliette, en mekaniker fra det absoutt nederste laget, setter i gang en rekke av hendelser som snur alt på hodet. 

Noe mer enn det vil jeg ikke si om handlingen i redsel for å røpe for mye. Det er lettlest og spennende og sidene fløy av gårde. Jeg liker Juliette, jeg liker hennes allierte og greier til og med hoste opp litt sympati for historiens største skurk etter hvert. Innimellom blir det kanskje litt i overkant store hindringer Juliette greier å overkomme på egenhånd, men i konteksten kjøper jeg det med et nødskrik siden hun allerede fra starten av er fremstilt som en eksepsjonelt dyktig mekaniker og problemene hun løser er av den praktiske typen. Jeg er velvillig fordi jeg heier på henne, men for å si det sånn: Hadde Juliette vært en virkelig person, og boka CVen hennes, ville jeg ansatt henne på flekken. Hadde det ikke vært for at hun ville vært død. Details, schmitails.

Uansett, jeg har kost meg så mye at jeg sporenstreks bestilte bok to og tre i trilogien også. Kanskje ikke en konklusjon som er en kritiker verdig, men heldigvis er jeg bare glad amatør og gjør dermed som jeg vil.